Jeg har engasjert meg her i debatten om datalagring som fremdeles ruller og går her i Norge, men spørsmålet om hvordan vi lagrer våre data har også en annen dimensjon: hvordan kan ettertiden danne seg et bilde av våre liv og våre tanker sånn omkring 2010?
Størstedelen av forige uke gikk med til å gå gjennom og sortere papirene til min far - og meg selv mens jeg ennå bodde på Skilleås. Oppdagelsene har vært mange - ikke minst omfanget av min egen korrespondanse i tenårene målt ut fra brevene jeg mottok. Jeg sendte nok ut minst like mange og lange brev som de jeg mottok - og nå kan jeg gå gjennom dem og danne meg et bilde av livet mitt på den tiden, og ut fra svarene også hva jeg selv hadde skrevet.
Ikke bare det: min far var minst like nøyaktig i sine arkiver. Senest i dag oppdaget jeg at det var i 1927 blindtarmen hans sprakk og han nesten døde. Ved å sammenligne stilen og retorikken mellom min far og hans brødre, og kontrastere den med hvordan min oldefar korresponderte med sin adoptivbror ca. 1850 (går visst igjen i flere ledd dette med gode arkiver), kan man også gjøre seg tanker om romantikkens innflytelse på helt vanlige sinn ute på bygda i Trøndelag. Ut fra korrespondansen til Ole og Gerhard Skilleås var romantikken svært innflytelsesrik.
Og i dag? Det går måneder eller år mellom hver gang jeg skriver et brev og sender det i posten. SMS, telefon og e-post er det som gjelder. Hvor blir sporene av? Kan mine barn, etter at jeg er borte, lære noe om meg og mine tanker fra tusenårsskiftet og framover? Svært lite, om noe, av det som kommuniseres mellom mennesker i dag vil ta fysisk form og være tilgjengelig som objekter i fremtiden. Ut fra mine egne erfaringer de siste ukene, og også tidligere, vil det være et tap. Men kanskje man også vinner noe? I øyeblikket kan jeg ikke se hva, men slik er det vel med de store skifter i historien. Skriftkulturens inntreden ble kanskje sett på som en stor trussel mot muntligheten?
Størstedelen av forige uke gikk med til å gå gjennom og sortere papirene til min far - og meg selv mens jeg ennå bodde på Skilleås. Oppdagelsene har vært mange - ikke minst omfanget av min egen korrespondanse i tenårene målt ut fra brevene jeg mottok. Jeg sendte nok ut minst like mange og lange brev som de jeg mottok - og nå kan jeg gå gjennom dem og danne meg et bilde av livet mitt på den tiden, og ut fra svarene også hva jeg selv hadde skrevet.
Ikke bare det: min far var minst like nøyaktig i sine arkiver. Senest i dag oppdaget jeg at det var i 1927 blindtarmen hans sprakk og han nesten døde. Ved å sammenligne stilen og retorikken mellom min far og hans brødre, og kontrastere den med hvordan min oldefar korresponderte med sin adoptivbror ca. 1850 (går visst igjen i flere ledd dette med gode arkiver), kan man også gjøre seg tanker om romantikkens innflytelse på helt vanlige sinn ute på bygda i Trøndelag. Ut fra korrespondansen til Ole og Gerhard Skilleås var romantikken svært innflytelsesrik.
Og i dag? Det går måneder eller år mellom hver gang jeg skriver et brev og sender det i posten. SMS, telefon og e-post er det som gjelder. Hvor blir sporene av? Kan mine barn, etter at jeg er borte, lære noe om meg og mine tanker fra tusenårsskiftet og framover? Svært lite, om noe, av det som kommuniseres mellom mennesker i dag vil ta fysisk form og være tilgjengelig som objekter i fremtiden. Ut fra mine egne erfaringer de siste ukene, og også tidligere, vil det være et tap. Men kanskje man også vinner noe? I øyeblikket kan jeg ikke se hva, men slik er det vel med de store skifter i historien. Skriftkulturens inntreden ble kanskje sett på som en stor trussel mot muntligheten?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar