Om kun kort tid legger jeg ut for å dra til mitt barndomshjem. Det har alltid vært hyggelig, men denne gangen er det tvert om. Etter min mors bortgang tidligere denne måneden skal det nå ryddes, kastes og deles. Det som skaper uhyggen er at menneskers minner knyttes til ting og steder, ikke minst gjelder dette følelser. Det var i det huset jeg var liten gutt og ungdom, og hver kvadratcentimeter har tykke lag med minner. Gode minner - ellers ville det vært mye lettere å skille seg med. (Jeg legger inn et bilde fra noe jeg av åpenbare grunner IKKE kan huske: mine foreldres bryllup i april 1961).
Mange har vært fristet til å lage analogier mellom computere og menneskets hjerne, men forskjellene er store. Ikke minst når det gjelder hukommelse. Vi er kontekst-baserte når det gjelder minnet, og det er derfor steder og ting utløser minner. Skal vi huske noe er det best å oppsøke stedet der det skjedde, og det er derfor det er tungt å skille seg med slike steder som barndomshjemmet. Og det er også grunnen til at man tenderer mot å fylle opp huset av gamle ting ens kjære har eid.
Når man når min alder er det også klart at man har mer fortid enn framtid, og dragningen bakover og mot nostalgien blir sterkere. Dette gjør det heller ikke lettere, men a man's gotta do what a man's gotta do.
Mange har vært fristet til å lage analogier mellom computere og menneskets hjerne, men forskjellene er store. Ikke minst når det gjelder hukommelse. Vi er kontekst-baserte når det gjelder minnet, og det er derfor steder og ting utløser minner. Skal vi huske noe er det best å oppsøke stedet der det skjedde, og det er derfor det er tungt å skille seg med slike steder som barndomshjemmet. Og det er også grunnen til at man tenderer mot å fylle opp huset av gamle ting ens kjære har eid.
Når man når min alder er det også klart at man har mer fortid enn framtid, og dragningen bakover og mot nostalgien blir sterkere. Dette gjør det heller ikke lettere, men a man's gotta do what a man's gotta do.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar