40

Nei, jeg skal ikke lyge på alderen, men i disse dager feirer jeg en slags 40. årsdag. Jeg var like bare ni år, og jeg holdt på å dø av hjernehinnebetennelse. Jeg har skrevet om dette og andre mindre hyggelige ting før på bloggen, og da skrev jeg:

Jeg husker jeg var hos legen på slutten av det tiåret, og ville vite hvordan det var stelt med meg den gangen - hva journalene sa, heller enn det minnet til de involverte hadde gjort det til. Legen forsvant, og dukket opp med journalen. Han leste, og jeg spurte: hvor nær var jeg? Han holdt opp tommel og pekefinger, og jeg kunne ikke se noe mellomrom fra der jeg satt.

Jeg prøver å se disse som en bonus, en ren bonus. Den kommer ganske høyt opp når jeg skal regne opp mine egne reasons to be cheerful (under: Ian Dury and the Blockheads: Reasons to be Cheerful, pt. 3).



Når jeg nå har en sønn på samme alder som jeg selv var den gangen og tror jeg kan begynne å fatte hvordan foreldrene mine hadde det.