I pinsen var jeg på Skage kirkegård, der jeg hadde sommerjobb sju somre på 70- og 80-tallet. Jeg slo gresset, stelte blomster - og gravde en grav for andre. Flere ganger kunne jeg spilt sentrale scener fra Hamlet. Etter hvert "kan" jeg denne kirkegården. Jeg vet hvem som ligger hvor, og min egen familie kan jeg aller best. Her ligger Ole Svendsen Skilleås, og Svein Olsen Skilleås, og Svein Johan Skilleås - forfedre, og formødrer finner jeg også lett. Det gir en følelse av at slekt skal følge slekters gang, barna skal gravlegge sine foreldre. Sånn skal det være.
Men jeg kjenner andre graver også, og jeg tenker ofte på dem. B., f. 1962, d. 27/12 - 1975, er en av dem. Hun gikk i min klasse. Hun likte Rolling Stones - og ikke bare "Angie", og var en av de ytterst få jentene jeg syntes det var verdt å prate med. Før jul det året vi begynte på Ungdomsskolen ble hun påkjørt, og døde i romjula.
B., f. 1969, d. 1971 er en annen. Druknet i en kanal på Ny Jord, et par kilometer fra Skilleås. Nå når jeg har små barn selv blir jeg kvalm av frykt bare av tanken.
K., f. 1960, d. 1981. K. skjøt seg selv. Vi kjente hverandre, og hørte av og til på plater sammen omtrent tre-fire år før han tok sitt eget liv. Foreldrene kom og plantet og vannet blomster nesten hver dag, og jeg ønsker nå at jeg hadde hatt mot til å si at jeg ofte tenkte på han. Det gjør jeg fremdeles. Men hva kan man gjøre? Vise forståelse for de etterlatte, og minne dem om at man tenker på de døde, antakelig.
Det er mange flere som vekker sterke følelser også. En sjelden gang ser jeg for meg min egen. (Jada, dette begynner å bli riktig dystert, men hold ut. Det er en mening med det hele - om ikke med livet, så denne posten i alle fall.) I påsken 1971 fikk jeg hjernehinnebetennelse, feberkramper og hele pakken. I ettertid var det snakk om at det kanskje var viralt, og dermed ikke livstruende. Men jeg hadde godt over 41 i feber, så ufarlig var det ikke. Jeg husker jeg var hos legen på slutten av det tiåret, og ville vite hvordan det var stelt med meg den gangen - hva journalene sa, heller enn det minnet til de involverte hadde gjort det til. Legen forsvant, og dukket opp med journalen. Han leste, og jeg spurte: hvor nær var jeg? Han holdt opp tommel og pekefinger, og jeg kunne ikke se noe mellomrom fra der jeg satt.
Derfor er det viktig å minne meg selv på at jeg så langt har hatt over 36 år med ren bonus! Det har gått meg bra, og jeg har ikke mange tunge stunder, men alternativet fra 1971 glemmer jeg ikke!
Og hva så? Er det et liv etter dette? Noen ganger håper jeg det, men jeg tviler sterkt. John Stuart Mill håpet det ikke:
"It is not only possible but probable that in a higher, and above all, a happier condition of human life, not annihilation but immortality may be the burdensome idea; and that human nature, though pleased with the present, and by no means impatient to quit it, would find comfort and not sadness in the thought that it is not chained through eternity to a conscious existence with it cannot be assured that it will always wish to preserve". Essays on Theism 1889, p. 122.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar