SN: Ekslusive viner

En kveld med gode venner, strålende viner og en generøs vert resulterte i inntrykkene under. Det vil være å ta det litt langt å kalle dem smaksnotater for ingenting ble nedskrevet der og da. Vinene var mange, og inntrykkene likeså, så i når jeg skriver dette i etterhånd er det mer de varige inntrykkene og bedømmelsene som sitter igjen.

Krug NV Champagne
Kjøpt samme dag av verten. God. Røyk og epler, utvikler seg godt i glasset og litt utover kvelden. Flott vin som ventelig er fra denne produsenten, men de siste slantene som gikk med var ikke like bra som:

Champagne Cuvée Winston Churchill 1999 (Pol Roger)
Jeg likte denne bedre, faktisk, og mer og mer utover kvelden når jeg kom over en slant. De som sist var bortom denne vinen skrøt av den.

Riesling Vendage Tardive 1988 (Hugel)
Dette var mitt lille bidrag til kveldens portefølje. Dyp farge, og til å begynne med var den litt ram i ettersmaken. Moden vin, men pussig nok ble den bedre og bedre utover kvelden. Den siste slanten smakte jeg ca. to-tre timer etter at den ble åpnet, og da var det ingen bitterhet - men en sømløs fylde og et blomsterpreg over skifer i duft og smak.

Bernkasteller Lay Riesling Auslese GK 1993 (J.J. Prüm)
Her har jeg ikke så mye å si. Skikkelige saker og etter årgangen bedømt frisk og god Riesling. Litt svovelsniff, mener jeg. Ikke at det er helt ukjent når det gjelder denne produsenten.

Riesling Achleiten Smaragd 2002 (Prager)
Her gikk jeg rett på Chablis - trolig en Grand Cru ut fra en viss fedme. En av de andre gikk for Chenin Blanc på høyt nivå, mens alle vi andre holdt på Chablis. Min erfaring fra tidligere er at Achleiten ikke bryr seg så mye med druesorten - om det er Grüner Veltliner eller Riesling er underordnet, for det er vinmarken som manifesterer seg. Mineralsk. Utrolig mineralsk. Solid, nesten litt salt. Lang og intens. Achleiten og Prager er en kombinasjon som slår!

Chablis Grand Cru Les Preuses 2002 (Dauvissat)
Her var i alle fall min bedømmelse korrekt. Til å begynne med duftet den ost. Peccorino, for å være mer presis, men det "blåste av". I munnen fikk man en svært markant mintpreg, i tillegg til de mer kjente sitrus og mineralske tonene. Flott vin, men for ung. 2001 som jeg åpnet fra egen kjeller for en tid siden var strålende. Hvis oksidasjonen holder seg unna er det bare tiden som trengs for denne vinen også.

Goldert Clos St Imer La Chapelle Gewurztraminer 2005 (Burn)
Min begeistring for druetypen har vært lett å kontrollere. Jeg kan ikke fri meg fra at viner av denne druetypen (uten lang lagring) dufter intenst av min forlengst avdøde mormors badesalt. Intens og kjemisk roseduft. Men her er også syrene med, og vinen får en balanse som er sjelden kost for denne druetypen. Fyldig, så klart, og forførende. Ikke plump i det hele tatt. Produsenten er ikke å få i Norge, så min beholdning av Gewurztraminer i kjelleren vokser neppe ut over to flasker med det første. Satt som et skudd til vertens strålende utvalg av oster, forresten.

Château Margaux 1986 (Bildet)
Lite av lærebokens fiolduft, men en fantastisk kraft, dybde og harmoni her. Dette er saker man kan sitte og undres over en hel kveld. Det er også det man BØR! En fabelaktig vin som ikke på noe vis har nådd sitt optimum.

Jeg ble vinnerd for sent, eller har jobb i feil sektor og bransje, til å ha råd til å utvikle en forståelse av Bordeaux på dette nivået. Men det er ikke vanskelig å forstå at dette slår inn på den vinøse seismografen som et av de riktig store skjelvene.

Château Cos d'Estournel 1985
Flott vin, og mer eller mindre på sitt optimale sted i utviklingskurven (men Bordeaux på dette nivået er lenge i den fasen). Faller gjennom kvalitetsmessig i forhold til Margaux - men vinner på å være mer utviklet. Likevel: urettferdig å måtte stille i heat med Margaux 1986.

Chambertin Clos de Beze 2001 (Rousseau)
Første gang jeg har smakt vin fra denne vinmarken (også godt utenfor innkjøpslisten til offentlig ansatte akademikere). Litt vel mye eikepreg (high toast) til at jeg tar slår stiften, men dufter etterhvert mest av kirsebær og underskog. Fabelaktig smidighet, kraft og lengde. Flotte greier - og ingen tegn til årgangens slitenhet. Det er nok nivået som manifestererer seg.

Barolo Serralunga 1999 (G. Rosso)
Kom nok litt i skyggen av vinene over, dessverre, men ut fra "egne forutsetninger" var dette en moden og flott vin.

Château Doisy-Daene 2005 (Barsac)

Dette kan være en av de bedre søte viner jeg har smakt. Det ble etterhvert en god del viner, og det er ikke sikkert vi fikk konsentrert oss tilstrekkelig om alle. Særlig de siste.

D'Olivieros Verdelho 1988 (Madeira)

Jeg har ikke god nok peiling på vintypen til å yte denne noe som minner om rettferdighet, men god var denne også.

An embarrassment of riches, som man sier. Det var gode viner, og det kan være at jeg har glemt noe.

Heldigvis spyttet jeg som en Llama med mindre jeg spiste, så jeg kom greit fra det helsemessig. Men inntrykkene fra de tre siste rødvinene i uthevet skrift over slo effektivt i hjel alle muligheter for detlajerte minner av vinene etter.