Mine timer som dement

28. februar i år mistet jeg evnen til å danne nye episodiske minner. Det varte bare i noen timer, men til tross for at jeg ikke husker noe fra de timene er det en hendelse jeg ikke glemmer så lett. (Bildet over er fra 1. mars, og viser lappen som var festet til nattbordet mitt.) 

Jeg spilte som vanlig tennis med tre andre fra kl. 20 til 21. De andre forteller at jeg spilte litt dårligere enn vanlig, og at jeg spurte hva stillingen var flere ganger. Vanligvis er det jeg som har stålkontroll på den. Da jeg skulle gå virket jeg usikker, og en av de andre syntes det var noe merkelig med meg. Han stilte meg spørsmål om hvor jeg var og hva jeg gjorde her. Han var ikke fornøyd med svarene, og ba en annen ringe min kone. Selv konkluderte jeg med at jeg var desorientert og satte meg ned. Kona mi svarte ikke på telefon, og vi gikk ut i resepsjonsområdet. Der var det ingen og min venn ringte legevakten og ambulanse ble sendt. Risikoen var at det kunne være en form for epilepsi eller et hjerneslag. 

Jeg husker dette med at jeg konkluderte at jeg var desorientert og at jeg satte meg ned. Jeg følte at jeg liksom var i ukjent terreng og måtte overveie nøye alt jeg sa og gjorde. Alt var litt underlig og rart. Jeg har også et vagt minne om at vi gikk ut til resepsjonsområdet. Deretter husker jeg ikke noe fram til kl. 4 på natten da jeg måtte på do. Da var jeg restituert, og episoden var over. 

Det rare var at jeg ikke stusset på at jeg våknet på sykehuset, så kanskje noe har sivet inn i hjernen på et vis uten at det var i form av episodisk minne. Jeg hadde fått enerom og måtte ut på gangen for å finne toalett. Der var det en sykepleier som ba meg gå og legge meg, og som gjorde meg oppmerksom på lappen over. 

Videre ble jeg undersøkt i MRI-maskin, og funnene der var fullstendig konsistente med diagnosen jeg hadde fått da jeg kom inn og ble undersøkt. TGA er en forkortelse der den gode nyheten kommer først: Transient. Den går over av seg selv. Sjansen for at du får den er liten. I en by som Bergen er det kanskje et dusin tilfeller i løpet av et år, men jeg har hørt om flere tilfeller når jeg har fortalt om dette til folk. 

Det å ha TGA er å ikke kunne holde på nye minner. Familien min kom til meg på sykehuset da jeg skulle legges inn, noe jeg ikke husker, og jeg spurte om og om igjen om hva det var som hadde skjedd på tennisen. Ingenting festet seg. 

Som filosof fikk jeg i grunnen en slags bekreftelse på "the modularity of mind." Eller i alle fall "of brain function." Det var som om minnets opptaker var satt på pause. Jeg hadde minner fra før episoden satte inn, og alle ferdigheter og så videre var der. Det var nye minner som ikke ville feste seg. 

MRI-scan av TGA-pasienter viser områder i Hippokampus med økt blodtilstrømning. Det er det slike scans kan vise. Trolig er områdene av en eller annen grunn skadet. Scans av TGA-pasienter noen måneder senere viser ingen slik økt blodtilstrømning, og hukommelsen fungerer godt. Tolkningen er vel at hjernen reparerer seg selv.

Nesten alle som får TGA er i alderen 50 - 70 år, har gjort noe fysisk slitsomt like før, vært utsatt for psykiske påkjenninger i en periode før eller fått brå temperaturforandringer i kroppen (ved hoppe ut i kaldt vann, for eksempel). 

Et lite mindretall av TGA pasienter får det igjen. Som nevrologen som skrev meg ut sa: Dere er min favorittkategori av pasienter på nevrologen. Dere er syke, blir lett diagnostisert, blir bra av dere selv, og så ser vi dere ikke igjen. Dette er vel også grunnen til at det har blitt gjort lite forskning på tilstanden og dens årsaker. 

Helsevesenet til ære!

Det skrives mye om helsevesenets feil og mangler, men lite eller ingenting om dets sterke sider og triumfer. Det er forsåvidt et godt tegn: det er det unormale som blir lagt merke til og som derfor fortjener oppslag i media.

Media har en viktig rolle i det store samfunnsbildet: "å sette problemer under debatt", for å låne et sitat fra Georg Brandes. Problemfokuset er viktig men skaper et falskt bilde av helsevesenet i folks bevissthet. Jeg har stadig opplevd at folk har blitt forundret over å ha fått god og rask behandling i helsevesenet, men det er det som er det normale.

De siste årene har jeg hatt en del kontakt med dette vesenet. Min mor døde, som så mange andre, på sykehus i 2010. Hun var gammel, og jeg har ikke kompetanse til å si at de burde gjort noe annet enn det de gjorde. Jeg vet bare at vi som pårørende ble svært godt ivaretatt ved Sykehuset i Namsos. Året etter døde min halvsøster på St. Olavs Hospital i Trondheim. Det kunne vært unngått, og vi fikk en beklagelse fra Sykehuset. Kanskje kunne vi gått til sak, men hva kunne man oppnådd med det?

Jeg har skrevet før her om min nær døden opplevelse som niåring, og om mitt svært vellykkede møte med helsevesenet i forbindelse med behandling for klaustrofobi i vinter. I vinter ble det også gjort funn som kunne tyde på at jeg hadde kreft, selv om det sannsynligvis var ufarlig. "K-ordet" setter nok ekstra fart på sakene. Jeg var inne på Haukeland Sykehus på konsultasjon 30. april. Da bestemte legen at jeg skulle opereres siden de ikke kunne avgjøre om dette var kreft eller ikke uten å ta det vekk, og antydet at det kunne ta en måned før jeg ble tatt inn. Tre dager senere fikk jeg beskjed om operasjon 16. mai, men noen timer senere ble datoen satt til 9. mai. Etter det begynte jeg å lure på om de kunne komme og hente meg ut av sengen når som helst.

Jeg skulle inn på operasjonsstuen sist 9.mai, og jeg ble liggende hele dagen uten at noe skjedde. Operasjonen ble utsatt til dagen etter da jeg skulle inn som nummer en. Klokken ble ett før jeg ble tatt ned. Jeg våknet greit omtrent tre timer senere, og følte meg bra. Neste dag kom den svært hyggelige og effektive kirurgen og fortalte at det de tok ut så helt normalt ut, og at jeg burde senke skuldrene. Sikkert svar får vi ikke før patologene har sett på saken, men alt tyder vel på at det var falsk alarm.

Tross venting på operasjon må jeg si at min erfaring med Haukeland Sykehus har vært svært god. Staben har vært kompetent, effektiv og ikke minst empatisk, og jeg har følt at jeg har vært i de beste hender. All ære til dem!