Ulikhet i Storbritannia - myter og virkelighet

Storbritannia er det landet i Europa med størst ulikhet, ikke sant? Det er i alle fall det inntrykket man sitter igjen med i media. Men når man undersøker saken ser man et annet bilde, og stedet å undersøke dette er World Inequality Database, WID, som drives av blant andre Thomas Piketty - ulikhetenes store stjerne. (Illustrasjon: The Guardian)

I følge disse data, og det er vel fra de best forskningbelagte data som finnes, er ikke Storbritannia noen versting på ulikhet verken i inntekt eller formue. USA er ingen målestokk, men på alle relevante parametre er det større ulikhet der enn i Storbritannia.

Mer relevant er det å sammenligne med Tyskland, Japan og Kina. Kanskje særlig Tyskland. Klassiske parametre er hvor stor andel av all inntekt den rikeste (når det gjelder inntekt) 1% tjener. Her tjener den rikeste prosenten i Storbritannia (12,7%) en marginalt mindre andel enn i Tyskland (12,8%) , Japan og Kina. Altså at ulikheten på dette målet er mindre i Storbritannia. 

Det samme bildet gjentar seg når det gjelder den rikeste 10%s andel av totalen, men med større avstand mellom disse landene. Igjen er det Storbritannia som har mindre ulikhet enn Tyskland, Japan og Kina - for ikke å snakke om USA. 

Men den nedre halvdelen av inntektsskalaen da? Hvor stor andel av totale inntekter tar de? Her er Storbritannia på topp. Den nedre halvdelen tar 20,3% av de totale inntekten, mens i Tyskland for eksempel tar de 19%. Ikke den store forskjellen, men bildet av Storbritannia som særlig utsatt for ulikhet får seg en smekk. Ikke minst når vi sammenligner med Japan på 16,8%. 

Det samme bildet gjentar seg når det er snakk om formue, bortsett fra at Storbritannia kommer enda litt bedre ut. Den rikeste prosenten og de rikeste ti prosentene har en mindre andel av totalformuen enn i de andre landene jeg her nevnte. Bare på målet for de fattigste 50% kommer Japan og Kina litt bedre ut.

Dette er ikke det samme som at ulikhet i inntekt og formue ikke er noe problem i Storbritannia. Det er det, og ikke minst er det også store ulikheter mellom regioner og mellom de store byene. Men om vi sammenligner de rikeste byene i forskjellige land og sammenligner med landet som helhet, ser vi dette bildet fra 2015:

Konklusjonen må være at bildet av Storbritannia som særlig grepet av fattigdom og ulikhet er en overlevning fra da disse parameterne var i stor endring - særlig på 90-tallet. Landet er omtrent som de andre relevante Europeiske landene på dette med ulikhet, men som med all statistikk kan man få de bildene man liker ved å justere hva man sammenligner. 

Det som har skjedd over de siste 30 årene, er at ulikheten i de aller fleste rike land har økt gjennom globaliseringen. Mye verdiskapning fra industri og bergverk har flyttet til andre deler av verden, og det som finnes igjen for folk uten særlig mye utdanning er servicebransjer uten stor inntektsevne. 

Naomi Osaka (Netflix)

Naomi Osaka, for de som ikke kjenner til henne, er blant annet verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver. Hun er 22 år, spiller tennis, og har allerede vunnet fire Grand Slams (de største og mest krevende turneringene). Denne mini-dokumentarserien på Netflix har tre episoder på mellom en halvtime og tre kvarter. 

Serien har ganske mye både privat og personlig materiale, og er ikke laget med noen som helst kritisk distanse eller med et journalistisk grep ut over det å la henne mer eller mindre ta over det hele. For min del er det rørende å se hennes to foreldre i privat opptak overlykkelige trille rundt med henne som lite barn. Det vi i svært liten grad får se, er det beinharde regimet med hjemmeskole og intens trening fra en svært tidlig alder. 

Først og fremst er serien ganske kjedelig for alle andre enn blodfans. Den er ikke redigert med noen nerve eller med noe tydelig overordnet grep. Vi kommer kanskje litt nærmere personen bak resultatene og kontroversene, men jevnt over må dette produktet kunne karakteriseres som mislykket. 

Kontroversene går blant annet på at hun under French Open nektet å delta på de obligatoriske møtene med pressen etter kampene. Hun hevdet at hun ikke ville tåle kritiske spørsmål om hvorfor hun ikke spilte like godt på grus som på hardcourt. Hun fikk bøter, og trakk seg senere fra turneringen. Wimbledon (som så mange andre er hun heller ikke vant til å spille på gress) trakk hun seg også fra, og viste til mentale problemer. 

Det er mange sider ved kontroversene, både de jeg har nevnt og de jeg ikke har nevnt, men denne serien kommer ikke inn på dette i noen særlig grad. Det må også nevnes at hun hevdet å være mentalt stresset under OL, der hun røk ut tidlig etter å ha fått æren av å tenne den olympiske ild. Men tennis er en ekstremt stressende sport der det fysiske og det mentale går over i hverandre, og der det er "vinn eller forsvinn" som gjelder hver gang man spiller. 

Det er en god del sutring i serien, selv om det også kommer fram mye positivt - om forholdet til søsteren Mari (som også ble dyrket fram under samme harde regime, men som ikke ble like god). Det nevnes ikke at hun er svært privilegert, rik og innflytelsesrik - og det er på denne bakgrunn den klagingen vi hører fremstår som sutring. 

Som halvt japansk og meget merittert idrettsutøver, har hun tjent svært mye på reklame som jeg går ut fra slår særlig sterkt i det enorme asiatiske markedet. Og hennes utvilsomme sjenanse er ikke verre enn at hun stiller opp i badedrakt på coveret av Sports Illustrated Swimsuit Issue.

Naomi Osaka er en svært god tennisspiller med mentale utfordringer som hun er åpen om. Som barn av foreldre fra Japan og Haiti er hun en ypperlig rollemodell for mange. Men denne serien ble for tam og ukritisk.

Konklusjon - Bruk tiden på noe annet. 

Kausale sammenhenger i verdenspolitikken

Når flere større begivenheter - tilsynelatende i en kjede - skjer ett eller annet sted i verden, er det lett å falle for fristelsen til å forklare alt ut fra en årsak. I Japan, as we speak, er det i all hovedsak naturkreftene som rår, og jordskjelv, tsunami (jap.: "strandbølge") og nedsmelting av atomkraftverk følger på i en ganske grei og forklarlig kjede. Det litt ubegripelige for oss i vesten er at ro og orden råder.

I Nord-Afrika er det Facebook og Twitter som har fått hovedrollen. Det kan ha noe for seg for å forklare hvordan demonstranter kommuniserer og organiserer, men utløsende er det neppe. I samfunnsforhold er det et rikt tilfang av ulike gjensidig forsterkende eller avsvekkende faktorer som spiller inn. Det er først på god avstand - i tid - vi kan ha noe håp om å forstå hva som har skjedd.

Men likevel: en viktig årsak til opprørene i Nord-Afrika har gått ganske ubemerket hen i Norge. For et par-tre uker siden så jeg en liten notis fra NTB i økonomiseksjonsen i Aftenposten. Der sto det at importbeskyttelsen for norsk hvete var opphevet siden prisene på verdensmarkedet nå var høyere. Det hadde aldri skjedd før.

Når høykostlandet Norge produserer billigere hvete enn Australia, USA, Argentina osv. er det grunn til å stoppe opp. Prisene er like høye verden over, og de kan ikke forklare fullt ut det som skjedde i land etter land i Nord-Afrika. Men likevel: når nødvendighetsartiklene blir uoverkommelige for de som inntil nå har klart å kjøpe dem, så øker spenningene i labile samfunn. Indexen over, fra Bloomberg, viser matprisene på verdensmarkedet. De var nesten like høye i 2008, men da var verdensøkonomien i en manisk fase. Nå er den mer depressiv og eksplosjoner skjer lettere, ikke bare som fysiske kjedereaksjoner i en atomreaktor men også i de uhyre komplekse samfunnskonstruksjonene.

Norsk som fagspråk?

Det er en debatt i Norge der det fremheves at norsk ikke må forsvinne som fagspråk. Det er ikke vanskelig å se problemene med at jeg, som nordmann, skriver på Engelsk. Men på den måten når man potensielt alle som kan lese engelsk på hele planeten. Det er stort - som besøket fra Japan her viser.

I forrige måned fikk jeg nemlig en overraskende e-post. Det var Kenji Hattori fra Gunma University i Japan som skrev. Han skulle på en konferanse i Oslo, og fikk han kanskje lov til å komme til Bergen for å prate med meg? Han hadde skrevet fiksjon, var innvolvert i teateroppsettinger, men av utdanning var han lege. Etter studier i Kant var han nå professor i medisinsk etikk.

Grunnen til at han ville treffe meg var at han hadde lest boken min Philosophy and Literature og var blitt inspirert og imponert. Fikk han komme og bruke av min dyrebare tid?

Jeg har ikke noen problemer med å ordne køen av fans utenfor døren. Der står det for det meste studenter som kommer for å få veiledning, men vi møttes. Han hadde med seg sin kollega og kjæreste Akiko (etternavnet har jeg glemt) også. Det var en interessant samtale, og jeg ba dem hjem til oss på middag samme dag der dette bildet ble tatt.

Det er flere år siden denne boken kom ut, og det at den fremdeles gir folk - til og med fagfolk - noe rører meg. Da boken var ganske fersk skrev også en dame fra Iran og ville oversette den til farsi. I Iran driver de ikke med copyright, så det var fint av henne å spørre. Hadde jeg skrevet på norsk ville, åpenbart, ikke noe av dette skjedd.