Farsi

For flere år siden hadde jeg kontakt med en dame i Iran som ville oversette boka min om filosofi og litteratur til farsi - som er hovedspråket i Iran (moderne persisk, med andre ord). Det var hyggelig av henne, for der har de ikke copyright og jeg kunne uansett ikke gjøre noe fra eller til i sakens anledning. Jeg ønsket bare at hun skulle sende meg boka når den kom.

Jeg hørte ikke mer. Men under et søk i en helt annen anledning i kveld kom jeg over boka mi på farsi. Google translate sier den heter det samme på farsi som på engelsk, men jeg vet ikke om damen jeg hadde kontakt med er den samme som har oversatt den. Oversettelsen kom i 2008. ISBN er 139789642070060. Kan jeg få tellekantpoeng for den nå, mon tro? Kult er det i alle fall!

Sensur i beste mening

Veien til helvete er brolagt med gode hensikter. En slik hensikt er å beskytte oss selv og de unge mot historien og splinten i den andres øye. Nå har Mark Twains klassiker Huckelberry Finn fra 1885 blitt sensurert. 219 forekomster av "Nigger" er omskrevet til "slave", og "injun" har blitt til "Indian". Jeg deler synet til lederartikkelen i The Times som sier at dette constricts rather than expands the life of the mind.

Det blir hevdet at "ord er rasistiske", men ord har ingen intensjoner eller oppfatninger om genetisk baserte egenskaper. Det er det personer som har, og for oss som har lest boka er det helt klart at Huck Finn heller risikerer å havne i helvete enn å svikte vennen Jim.

Når det er sagt: Nigger er et stygt ord, og det bærer med seg assosiasjonen med fordommer og undertrykkelse - flere hundre år med slaveri og en skamplett på USAs historie. Rasisme er en vederstyggelighet, uansett hvem det er som bærer den og hvem som blir nedvurdert av den. Injun er litt annerledes siden det også er en mer "fonetisk" skrivemåte av en sammentrekning av lydene i ordet "indian".


Men er dette gode grunner for å forandre en tekst? Skal historien sminkes for å få den til å passe med vår moderne sensitivitet? Hvor skal man trekke grensene?

Mark Twain dramatiserer temaene slaveri og sivilisasjon, han foregir seg ikke å løse dem. Twain bruker også språket slik det ble brukt i talemålet på tampen av 1800-tallet i USA. Karakterene snakker ikke som om de kom ut av The Supreme Court - de taler som de gjorde ved Mississippi, og det er en av romanens finere egenskaper. Sensuren endrer på dette.

Er det romaners hensikt og mål å støtte vårt syn og vårt verdensbilde, og ikke utfordre det eller risikere å fornærme noen? Må litteratur parfymeres og friseres for å passe dagens mote? Omskriverens hensikt er å få boka brukt mer i skolen, siden mange har lagt bånd på seg og ikke brukt den i skolen siden boka inneholder "stygge ord". Det er lett å ha sympati med et slikt siktemål, men det er grunn til å dvele litt ved konsekvensene av en slik tilnærming. Sensur basert på hensynet til at noen kan bli støtt vil føre til sensur på bred front - ikke minst innen religionskritikk eller kritikk av diktatorer og annet pakk. Og hvem skal bestemme hvem det er synd på, slik at de må beskyttes mot ufine ord og provoserende uttalelser?

Romaner og annen litteratur må også få lov til å snakke fra den tid de kommer og bære vitnesbyrd om andre syn på verden og menneskene i den enn de som leser dem i dag sitter med. Det er gjennom kontrastene med fortiden og andre syn vi kan oppdage vårt eget som noe som ikke er naturgitt.

Det at en sensor skal trimme og tilpasse en tekst til leseres antatte sensibilitet åpner for uante muligheter for pressgrupper og makthavere, og det fratar lesere den opplevelsen det kan være å reagere på språk, handlinger og holdninger som de føler berører dem på måter som ikke er behagelige. I tilfellet Huck Finn for de politisk korrekte hviler det ikke noe hellig verken over hensikt eller middel.

Norsk som fagspråk?

Det er en debatt i Norge der det fremheves at norsk ikke må forsvinne som fagspråk. Det er ikke vanskelig å se problemene med at jeg, som nordmann, skriver på Engelsk. Men på den måten når man potensielt alle som kan lese engelsk på hele planeten. Det er stort - som besøket fra Japan her viser.

I forrige måned fikk jeg nemlig en overraskende e-post. Det var Kenji Hattori fra Gunma University i Japan som skrev. Han skulle på en konferanse i Oslo, og fikk han kanskje lov til å komme til Bergen for å prate med meg? Han hadde skrevet fiksjon, var innvolvert i teateroppsettinger, men av utdanning var han lege. Etter studier i Kant var han nå professor i medisinsk etikk.

Grunnen til at han ville treffe meg var at han hadde lest boken min Philosophy and Literature og var blitt inspirert og imponert. Fikk han komme og bruke av min dyrebare tid?

Jeg har ikke noen problemer med å ordne køen av fans utenfor døren. Der står det for det meste studenter som kommer for å få veiledning, men vi møttes. Han hadde med seg sin kollega og kjæreste Akiko (etternavnet har jeg glemt) også. Det var en interessant samtale, og jeg ba dem hjem til oss på middag samme dag der dette bildet ble tatt.

Det er flere år siden denne boken kom ut, og det at den fremdeles gir folk - til og med fagfolk - noe rører meg. Da boken var ganske fersk skrev også en dame fra Iran og ville oversette den til farsi. I Iran driver de ikke med copyright, så det var fint av henne å spørre. Hadde jeg skrevet på norsk ville, åpenbart, ikke noe av dette skjedd.