Tre årganger av samme vin fra Chablis

Nylig hadde vi blindsmaking i Vitis Bergensis, og en av flightene viste seg å være tre årganger av Laurent Tribut Chablis 1er Cru Côte de Lechet. Notatene under ble skrevet før jeg visste hvilke viner dette var, men jeg visste det var tre årganger av samme vin. 

I ettertid er det pussig at jeg ikke tok dette som Chablis - særlig gitt den høye syren, men jeg sporet vel av ved å dufte solbærblader på den første vinen.

For ca 20 år siden var Chablis den best representerte vintypen i min kjeller. To tredjedeler av kjelleren var hvitvin, og Chardonnay fra Frankrike var den foretrukne vintypen. Av disse var Chablis jevnt over de beste kjøpene, og overrepresentert med god margin. Sånn er det ikke lenger, verken for hvitvinsandelen, for fransk Chardonnay generelt, eller for Chablis. 

Grunnene til endringene kan være flere. For fransk Chardonnay sin del som sådan er nok en viktig grunn oksideringsproblematikken som manifesterte seg i Burgund. Den var heller ikke borte fra Chablis, der flere av mine favoritter, som Dauvissat, hadde noen svin på skogen. Tribut gikk heller ikke helt fri. Viktigere har det kanskje vært at jeg har gått lei. Ja, dette med klimaendringer spiller vel en rolle, men først og fremst føler jeg at jeg har "been there, done that." Lagring av Chablis har hatt noe for seg, men det er først etter sånn bortimot 20 år at de får (eller gjenvinner siden det av og til dukker opp hos ganske ferske viner) sjøpreget som jeg liker så godt. Nå er jeg såpass gammel at 20 års lagring ikke er noe jeg prioriterer. 

Tribut Chablis 1er Cru Côte de Lechet 2014

Dufter litt solbærblader, syrlig men ikke overdrevent, saftig, god frukt og god lengde. Virkelig en flott vin. Best av disse tre vinene med tydelig margin. 

Tribut Chablis 1er Cru Côte de Lechet 2023

Lysest. Dufter voks og litt lakris. Nydelig duft. Lekker og lett relativt til de to andre. Solid syre. 

Tribut Chablis 1er Cru Côte de Lechet 2008

Litt grønnskjær på fargen. Duft med en porsjon reduksjon. Elegant stil, men syren er i overkant heftig. God lengde. Trolig den eldste vinen av disse tross fargen. 

Hvit Sicilianer: Le Vigne di Eli vertikal

Disse notatene er fra en smaking av hvite viner fra Sicilia for et år siden. Denne flighten gir en vertikal av en vin, noe som i seg selv er interessant. Hvordan lagrer de? Per i dag er det 2022-årgangen som er å få kjøpt på Polet, og den koster litt over 320 kroner. Disse kostet mellom 310 og 363 kroner, noe som stjernene avspeiler. De avspeiler også, som man kan lese, at de to årgangene med litt - men bare litt - alder har oksidert prematurt. Det kan være uflaks, men det kan også indikere at disse vinene ikke er laget for å lagres. 

Le Vigne di Eli Etna Bianco 2018

Duft av modent korn og fersk (ikke våt!) papp. God fruktighet og fylde. Fin spenst og god lengde. Meget god vin. ★★★★

Le Vigne di Eli Etna Bianco 2017

Dufter surdeig og epleskrott. Til å begynne med var det litt tvil, men den fordufter fort: Denne er oksidert prematurt. ★

Le Vigne di Eli Etna Bianco 2015

Mørkere på farge med årene, ser det ut som. Duft av eplekjerne. Noe frukt, men eimen av premox er altfor tydelig. Bitterhet i munnen. Også her har vi prematur oksidering. Sørgelige greier. ★

Jeg holder meg til stjerner når jeg vurderer viner uten å ha brukt særlig mye tid med dem, og stjernene sier ikke noe om absolutt kvalitet eller verdi, men først og fremst noe om hvor gode kjøp jeg mener disse vinene er eller var.

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Leitz 2011

Leitz har lenge vært en kjeledegge for norske vinskribenter. Vinene har fått svært god omtale, og importører har sloss om agenturet. Men min erfaring med lagring av disse vinene har ikke vært oppløftende, for å si det forsiktig. Det er lenge siden jeg skrev "Leitz out" på bloggen (2007). Har jeg tatt feil? Hvordan har denne omtykte årgangen tålt oppholdet i Vitis-kjelleren? (Leitz out 1, Leitz out 2, Kaiserens nye vin)

Leitz Rüdesheimer Berg Schlossberg Riesling Alte Reben 2011

Dufter lime og lim, og svir litt i munnen. Ettersmaken er av melne epler. Men dette er den av vinene som har mest spenst.  

Leitz Rüdesheimer Berg Roseneck Riesling Trocken Alte Reben 2011

På duft litt oksidert, med epleskrott og hele greia. Også fargen tyder på at det er noe på gang her som de andre vinene i flighten har unngått. I munnen er den ikke så ille, men i kontekst kan man vel konkludere med at den er litt avdempet og kort. Konklusjonen er at den er oksidert, men ikke så hinsides ille.

Leitz Rüdesheimer Berg Kaisersteinfels Riesling Terrassen 2011

Ligner mest på første vinen i flighten, men fremstår som litt mer avdempet. Harmonisk i munnen, men mye slappere enn Weils Gräfenberg i samme årgang (se tidligere innlegg). Litt pregløs og, vel, løs i strukturen.

Leitz Rüdesheimer Berg Rottland Riesling Trocken Hinterhaus 2011

Ligner på de to andre uoksiderte vinene i flighten, så noe tydelig vinsmakspreg må man lete etter. Kanskje mer fyldig duft enn på de to andre, men også her ganske løs i munnen og i ettersmaken. Ganske skuffende.

Johannes Leitz har også laget en vin som heter Leitz Out, så ordspillet er satt i arbeid. Det er lite å si på de rimeligere vinene Leitz lager og selger. Jeg kjøper og drikker dem gjerne. Men erfaringene mine med lagring er å la det være. Derfor er konklusjonen fortsatt: Leitz out (of my cellar). 

Bonneau de Martray Corton-Charlemagne

Nettene blir lange, kulden setter inn, og jula er i anmarsj. Viner jeg har gått og siklet på et knapt år forsvinner plutselig fra hyllene på polet for nå åpner folk lommeboka. Det finnes vel knapt bedre viner enn hvite burgundere - når de er modne og ikke prematurt oksiderte - og her har vi tre fra øverste hylle. (Husk at om du kjøper en vin med feil, skal du kunne få pengene igjen inntil fem år etter innkjøp.) (Bildet: Dr. Cares)

Bonneau du Martray Corton-Charlemagne Grand Cru 2013kr. 1199

Solid, saftig og ganske salinsk. En uforløst vin på starten av sitt formodentlig lange liv på langs. 

Bonneau du Martray Corton-Charlemagne Grand Cru 2012kr. 1179

Ett år eldre og 20 kroner mindre dyr. Det gjør neppe noe utslag når budsjettet rammes på denne måten likevel. Duft av upoppet popcorn, flott og viskøs i munnen. Lang og høykonsentrert. Vinen er klart mer imøtekommende enn den ett år yngre broren, og viser fram sine kvaliteter på en tydeligere måte per i dag. Den overbeviser!

Burgund har jo vært hjemsøkt av den ene katastrofen etter den andre, og i 2012 var det vel blant annet hagl. Produsenten høstet bare 20 % av normalavling. 

Bonneau du Martray Corton-Charlemagne Grand Cru 2004 kr. 1199

Dette burde være et opplagt kjøp. Her er vinen noe i retning moden - etter 12 år - og den koster det samme som den blodferske vinen fra 2013. Først litt duft av skiferstøv. Fargen er relativt lys. Men så kommer det: epleskrott. Og det bitre preget som er mest tydelig i begynnelsen av ettersmaken. Saken er klar: denne vinen er prematurt oksidert. 

Da er det faktisk bare å gå tilbake og kreve pengene igjen. Det er det som er det geniale med å kjøpe en vin som er innenfor reklamasjonsretten når den er moden. 

Chablis 2004

Fra smaking i Vitis sist søndag, og første del sto her.

Montmains 2004 Pinson
Ganske stum, så kommer det litt stikkelsbær men mest reduksjonsaromaer med gummi i spissen. Litt feit i munnen, men mye bitterhet i ettersmaken. Jeg tipper den er godt i overkant svovlet. Den er syrlig men uten videre spenst (så merkelig som det høres ut). I glasset endrer den seg fort, men aldri til noe interessant.

Les Forest 2004 Dauvissat
Ganske stum denne også, men det kommer sitrus og stein. Litt sitrondrops også etter hvert. Velbalansert med bra ettersmak. Typisk Chablis, men kanskje fem år for ung.

Montee de Tonnerre2004 Raveneau
Svak duft av sitrus og stein, men også en del vanilje og eik. Det blir i grunnen sitronterte i min forstand. Ganske så burgundersk i stilen. Klart feitere munnfølelse enn vinene over.

Les Clos 2004 Fevre
Her er det noe ureint på nesen. Den er syrlig, men det er lite smak og duft. Klarere og klarere oksidering - mest merkbar i ettersmaken. Bra fylde, men den er oksidert. Sørgelig.

Les Preuses 2004 Dauvissat
Dufter steinstøv - kanskje skyldes det svovel? Syrlig, men likevel integrert og fyldig. Det kommer mer gummi (reduksjon) etter hvert. Svært intens vin som kanskje blir bra med tiden.

SN: Noen viner i England uke 25

Her følger noen inntrykk fra viner jeg smakte i London forige uke. Jeg tok ingen notater, som vanlig, så dette er basert på hukommelsen. Bildet over er mitt eget.

Forst Freundstück GG 2009 (Mosbacher)
Denne tok jeg med over fra min egen kjeller. Den var lys, duften klar, og preget av lime og mineraler, samt svakt floral. Den utmerket seg med tyngde i munnen, stor intensitet og lengde. Svært ulik 2008 fra samme vinmark og produsent smakt i fjor. Den var mer opulent og eksotisk - svært god, bevares, men en "helt annen vin". Pussig, gitt disse to årgangenes rykte for å ha de motsatte egenskapene.

Gjenkjøp? - Bevares!

Tarlant Champagne Cuvée Louis NV 
En cuvée som alltid er en blanding av to årganger, og dette er 50/50 1996 og 1997. Det er også de to årgangene man får her i Norge om man bestiller nå, i følge Christopher Moestue (importøren). Frisk, fyldig og utviklet. Solid preg av tørket aprikos (for meg et tegn på moden champagne). Lang og kremet ettersmak. Vel verdt de 415 kr. den koster på polet. Min vert i London var en fan av denne cuvéen, og det var det ikke vanskelig å forstå.

Meursault "En la Barre" 2001 (F. Jobard)
Fra magnum - no less. Gyllen og overutviklet - men ikke ox'et. Manglet spenst, men interessant og sopp-preget duft. Vi erstattet den med vinen under. Lurer på om jeg kanskje skal åpne en av mine 2002'ere fra denne adressen snart... . Kjent for å lage viner som krever lang lagring

Apropos oxidering: min vert, med uovertrufne kontakter i vinverdenen, sa at flere begynte å lure på om problemet med oksidering av de hvite burgunderne virkelig var ox. Jasper Morris hadde lagt tømt ut det meste han hadde smakt av oksiderte burgundere, men noen hadde av ulike årsaker havnet bakerst i kjelleren. Nå hadde han åpnet noen av dem, og de var lysere enn før og fortsatte å bli lysere over en dag eller så, og smakte og duftet helt friskt og fint. Også Bill Nanson har vært borti noe lignende. Dette er erfarne og intelligente mennesker, og oksidering lar seg ikke reversere, så da må det være noe annet... Jeg forholder meg undrende til dette, men vil gjerne dele ryktene med mine lesere uten å påstå noe.

Domaine de Chevalier (Blanc) 2001
Frisk, mineralsk og lanolinsk. Nesten litt salt også, med noe voks. Denne er i flytsonen nå. Nydelig vin, med autoritet og eleganse. Passet godt til villaks med hollandaise. (På tide å finne fram mine flasker - den eneste vin jeg noen gang har kjøpt en primeur.)

Romanée St.-Vivant GC 2003 (Domaine Romanée-Conti)
Min andre DRC vin noen gang - og så er det samme vinmark. Min forrige var en 1995. Min vert, og min andre venn som igjen kjenner Aubert de Villaine (namedropping fra min side), bekreftet hverandre på at de Villaine gjerne serverte denne vinen som bevis på at Burgund ville stå seg godt mot effektene av global oppvarming. Året var jo usedvanlig varmt og tørt i Burgund, omtrent som om hele området var flyttet ned til Nord-Afrika, men på vinen var dette vanskelig å merke. I de første rundene med glasset merket jeg litt sviske i aromabildet, men det forsvant ganske fort. Det er vanskelig å lage smaksnotater på viner som disse, for det er nesten ingenting som utmerker seg i vinen, det er hele vinen som utmerker seg. Både frisk og rik, lang og passe fyldig. Klart og tydelig Vosne, og ganske tydelig DRC - uten at jeg skal lyge på meg lang og dyp kjennskap til disse vinene. Interessant nok var slanten i glasset mitt like fin dagen etterpå (like mye som på bildet, omtrent), selv om enten tiden eller temperaturen hadde redusert syren en del.