På langdistanse er det kanskje flere hvite til start (det er jo også flere startende), men også her er det svært få hvite å se når medaljene deles ut.
Altså: svarte, både kvinner og menn, er raskere til å løpe enn hvite. Det er konklusjonen de fleste av oss har kommet til. Også Matthew Syed, sportsjournalist og kommentator i The Times, som skulle delta i en offentlig debatt om hvorfor svarte er bedre distanseløpere enn hvite.
Men da han begynte å undersøke fakta fant han noe annet. Ikke bare var svarte fra USA, karibien eller Vest-Afrika borte fra premieutdelingene i distanseløp - det visste vi som har sett på fenomenet fra før. De er på toppen i sprint. Det viste seg at alle andre enn Kenyanerne er underrepresentert på pallen i distanseløp. Syed fikk arrangøren til å endre tittelen på arrangementet til "Why are Kenyans superior runners?"
Men det sluttet ikke der. Det viste seg at Kenyanere fra Nairobi, fra øst eller fra vest i landet, inklusive Masaier, også var underrepresentert. Nesten alle som lyktes som distanseløpere, og vant medaljer i OL, var fra eller hadde sine aner i Nandi i Rift-dalen i det sørlige Kenya (men så kom Mo Farah).
Svarte var ikke raskere enn hvite, øst-afrikanere var ikke bedre på distanse enn andre, heller ikke Kenyanere var bedre distanseløpere enn andre. Det var de med gener fra Nandi i Rift-dalen som var overlegne som distanseløpere. En liten knappenål - og knapt det - på kartet over Afrika sto for de beste distanseløperne.
The take-home message er dette: Vi er alle rasister. Eller rettere sagt: Vi finner ferdig definerte kategorier av mennesker og hekter egenskaper på disse. Det er slik hjernen fungerer - vi forenkler og lager stereotyper. For det meste er det fullstendig greit, og vi ville ikke fungere uten. Fra den overveldende suksessen til noen svarte løpere til at svarte er bedre løpere er det en rask og subtil overgang. Men noen slike kategorier og ikke minst egenskapene som knyttes til dem, er skikkelig giftige. Som rasisme.
Men det er også sørgelig, som Matthew Syed påpeker, at de som demonstrerer nå også driver med sosial stereotypisering. "Every white officer is part of the disease," et slagord fra mange demonstranter. Like stereotypiserende og en fornærmelse mot alle de mange som både prøver og får til å gjøre en god jobb i krevende omstendigheter. Mange hvite politifolk har mistet livet mens de prøvde å beskytte svarte nabolag mot grov vold og utnytting fra skruppelløse forbrytere - og så får de dette i fleisen.
En kur mot rasisme og andre ødeleggende "ismer" må begynne med innrømmelsen at ingen av oss er immune. At vi lager og bruker stereotyper hele tiden, og vil fortsette med det. Det er et faktum med hvordan hjernen fungerer.
Så kan den godt fortsette med en solid porsjon individualisme. Gruppetenkning; at man alltid er en representant for en gruppe som enten er undertrykt eller undertrykkende, ødelegger alle muligheter for fremskritt ved å gjøre alle til enten venner eller fiender.
Nyanser og moderasjon må til!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar