Forbrukerveiledning

Svært mange fikk med seg de tre innleggene mine om besøket hos Clos du Gravillas i Languedoc, og nå er to av vinene også å finne på Valken i Bergen. Det gjelder de to cuvéene over. De står inne på kjøleavdelingen, til høyre når du kommer inn. (Fikk du dem ikke med deg kan du starte her.)

2023 Clos du Gravillas À Fleur de Peau kr 330

Denne vinen på 100% Muscat selges som hvitvin og ikke som oransjevin, men både produksjon og farge kunne kvalifisere som oransjevin. Dypt gyllen på fargen. Duften er tydelig og interessant, både frisk og fruktig samt fokusert. Det er appelsinskall, marmelade, ingefær og gurkemeie. I munnen fruktig og smidig med god lengde. Strukturen og aromatikken gjør dette til en svært anvendelig matvin, men også interessant å drikke uten matfølge. Jeg har opplevd mye oransjevin som litt vel tannisk og nesten beisk. Men dette er noe helt annet, og absolutt verdt å prøve. (Denne var det ikke så mange igjen av da jeg var der sist.)

Jeg har ennå ikke skrevet noe notat om den aktuelle årgangen av Lo Vièhl Carignan 2023 (kr 330), men jeg smakte den i Frankrike i sommer og mente den lignet veldig på 2020-årgangen som jeg har omtalt her. Vinstokkene ble plantet i 1911, og John Bojanowski reddet vinmarken fra å bli revet opp da han kom til landsbyen i 1999. 

Produsentbesøk i 41 grader pluss - del 3

Dette blir det siste innlegget fra dette besøket på Clos du Gravillas som fant sted 30. juni i en skikkelig hetebølge. Over 40 grader hadde jeg vel ikke opplevd siden Korfu i 1998 på bryllupsreise. 

Det første innlegget finner du her.

Det forrige innlegget finner du her. 

I det nedkjølte smakerommet gikk vi gjennom en del viner, og noen i tillegg kjøpte vi med oss og drakk underveis i ferien. Den norske importøren gir to av vinene etiketten "Naturvin," og alle er økologisk produsert. De bruker biodynamiske metoder, men har ikke søkt om sertifisering ut over VinBio som de fikk fra fra AB/Eurofeuille i 2007.

Rødvinene først. Jeg har skrevet om Lo Vièhl Carignan før. Det var i grunnen den jeg begynte med, og det er den druen (i følge John i intervjuet under) som byr på de største utfordringene å vinifiere hvert år. Med vinstokker plantet i 1911 oppfyller vinen det viktigste kriteriet for kvalitet fra denne druen, men John hevder også at kalksteinsgrunn gir den ekstra friskhet. Dette baserte han på en større smaking med kun Carignan han var med å arrangere, og der Jancis Robinson (som har sommerhus noen få mil unna) var med. Hun ble invitert også fordi hun mente det kun var tre viner i hele verden av Carignan som det var verdt å drikke, et synspunkt man finner gjenspeilet i Oxford Companion to Wine. 

De vinene som gjorde det best var de fra kalksteinsgrunn, inklusive Lo Vièhl, og hovedforskjellen var friskhet. John samlet smaksnotatene etterpå, og så at Jancis hadde likt Lo Vièhl svært godt (notatene var anonyme, men bare hun og John skrev på engelsk), men det kom aldri noen notater på hennes nettsted. Dagens Næringsliv gir 2023-årgangen 90 poeng, mens Revue du Vin de France ga 2019 92 poeng. 

Litt kort om de andre røde: Sous les Cailloux des Grillons 2024 er en blend med fem druetyper, og koster bare 250 kroner på polet. En meget god vin med skogsbær, frisk og fruktig, men uten den særegne karakteren til Lo Vièhl. Rendes-Vous sur La Lune Minervois 2023 er saftig, fruktig og en vin alle vil like. Med en prislapp på 285 burde den vært på alle pol, men blandingen av Syrah og Carginan, med en dæsj Grenache må man bestille. Revue du Vin de France ga 2020-årgangen 91 poeng. 

Nykommeren Gatsby 2023 (ja, de har tillatelse til å bruke navnet) er så ny at den ikke er på nettsidene deres en gang. Etiketten er laget av sønnen i huset, som i disse dager vender hjem for godt for å lage vin med foreldrene. Denne er virkelig 'Le Magnifique' - som undertittelen sier. En dyp, kraftig, men også saftig og tilgjengelig vin. Et godt stykke fra den finslige og elegante Lo Vièhl. 

I intervjuet under sier John at han går for de hvite over de røde. Om han må velge. I Norge har importøren tatt inn to hvite, og den ene er en rar vin. "Not a serious wine at all," sier John, uten at han mener den er dårlig i det hele tatt. Og jeg er enig. "Som en søndag på stranden" sier etiketten, og så heter da vinen Happy (kr 230). Med 10% alkohol, og halvt om halvt med Muscat og Terret Gris, gir den et friskt og tørt inntrykk som er overraskende. Produksjonsmåten er spesiell: Verjus (syrlig druemost) av umodne Terret Gris druer blir maserert i pressrester av moden Muscat. Det er en gjenbruk av noe fra neste vin som her får et nytt liv. Det er absolutt en vin vininteresserte burde prøve, og gjerne før sommeren er over. 

A Fleur de Peau 2023 kr 330 er etter min mening den beste de har. Den selges ikke som oransjevin, men har tre ukers skallmaserasjon. Navnet er på norsk, bokstavelig talt, "på kanten," og den er kanskje på kanten til å være en oransjevin? John ville lage en tørr Muscat gitt landsbyens hoveddrue, men resultatet ble ganske tamt. Han kom på tanken om å få mer bitt, og dermed interesse og matvennlighet i vinen, og det har han fått med denne metoden. Jeg smakte den på ferie, og gleder meg til å smake igjen her hjemme. I Decanter var den "Wine of the Year" i 2022 med 95 poeng, og Revue du Vin de France ga den 92. Muscat-druens aromatikk og florale sødme får her selskap med ingefær og appelsinskall. Nydelig og interessant vin, som er god nå men som burde holde lenge. (Og nevnte jeg at John bruker Diam-korker? Men det er et mysterium hvorfor Happy får Diam 10, og Lo Vièhl Diam 5.)

Emmenez-moi au bout du Terret 2024 lages av Terret Bourret som er en lokal Herault-drue, og som omtales som Terret Gris andre steder. Dette er en energisk og frisk vin på rosa druer, men kromatisk fremstår den som hvit. RdVF gir den 91 poeng. 

Den siste vinen jeg skal nevne her i denne omgang er Retour aux Origines 2023, som særlig min kone likte godt. Det gjorde også Revue du Vin de France da 2019-årgangen fikk 92 poeng. Drueblandingen viser interessen de har for å holde på lokale druetyper og få dem til å synge vakkert i et mer moderne toneleie. Picpoul Gris er vel en av de minst brukte druetypene i Frankrike, men her får den 4% av domenets areal. Terret har jeg omtalt før her, mens nyanskaffede marker med Carignan Blanc utgjør resten av blandingen. Alle disse er druetyper med bokstavelig talt dype røtter i denne delen av Frankrike. De lager en vin her jeg gjerne skulle smakt også via Vinmonopolet. 

Til sist, jo lenger man holder på med vin som hobby, interesse og - tja - livsstil, jo mer skjønner man at det har svært mye med menneskene å gjøre. Ta gjerne noen minutter med dette intervjuet med John, og jeg tror du vil få et klarere bilde både av vinene og av mannen. Klikk på YouTube og se det der. 

Produsentbesøk i 41 grader pluss - del 2

Etter omvisning i produksjonslokalene hos Clos de Gravillas, se forrige del av dette innlegget, så var det tid for smaking i det som kanskje kunne kalles presserommet. Hjemmekoselig var det, med hunden Selma som kom tuslende og fikk kos og la seg til med oss. (Bildet. John Bojanowski, jeg, og Selma i forgrunnen. I bakgrunnen luftkjøleren som gjorde det fristende å holde på riktig lenge.)

Her er lenken til det første innlegget fra besøket.

Her er lenken til det siste innlegget fra besøket.

Mye tid gikk med til å vurdere hvilke viner vi skulle smake. Utvalget av cuvéer er betydelig, og det har økt de senere årene. Grunnen er at kundene ønsker det, sier John. Det er lettere å selge seg inn til importører, distributører og restauranter når man har flere ulike produkter i porteføljen. Fristelsen til å smake alt var stor, men en kan jo ikke fråtse når alt en planlegger å kjøpe med seg er en six-pack for ferien. 

Utvalget i Norge er nå utvidet til fem cuvéer, og notater på flere av disse vil vel komme her i tidens fylde. Her følger først og fremst noe stoff om området (som har søkt om å bli egen AOC) og druetyper med videre. 

Eiendommen har 9 hektar med vinmark på ca 270 moh mellom landsbyene St. Jean de Minervois og Cazelles. Jordsmonnet ser man på bildet over som er kreditert "John B" på Tripadvisor. (Jeg ser ikke bort fra at det er "vår" John Bojanowski.) 

Kommunen St. Jean er kjent for en av de minste AOCene: Muscat de Saint-Jean-de-Minervois, en søtvin jeg før har omtalt på bloggen - særlig den laget av Anne Gros (mer kjent for sine burgundere). Også John og Nicole lager en slik, samt en som ligner, men var ikke derfor de kom hit selv om landsbyens kjernevirksomhet er denne vintypen. 

Jeg har feriert i området siden 2008, og dette platået er forblåst, tørt og karrig. Kvaliteten i vinene har to nøkkelforutsetinger: Det kalkholdige jordsmonnet som gjør det mulig for plantene å hente fuktighet dypt i grunnen, og den kjølige luften som synker ned fra Montaigne Noir på kveld og nattestid. 

Nicole sørger for økologisk sunne vinmarker, blant annet ved å plante frukttrær rundt vinmarkene, og å dekke bakken med blomster, grønnsaker og gress for å holde på fuktigheten og sikre et mangfoldig jordsmonn. 

Og apropos jordsmonn (se bildet over): De søker for å bli en egen AOC! Søknaden har kommet langt, etter det jeg forstår, og det ser lovende ut. Men fransk byråkrati er en kvern som maler langsomt. Det å ha Anne Gros fra Burgund, men som driver vinbruk i nabolandsbyen også, på laget er en stor styrke. Hun og mannen Jean-Paul Tollot (cf. Tollot-Beaut) vet hva terroir er for noe, og har stor troverdighet i de rette kretsene. (John kunne fortelle at de nettopp hadde kjøpt hus ved middelhavet, og bare kom til Cazelles når det var noe å gjøre på eiendommen.)

Jeg ser nå at jeg trenger et innlegg til fra dette besøket, ellers blir dette innlegget altfor langt. Da kommer vi inn på viner og druetyper. 

Produsentbesøk i 41 grader pluss - del 1

Clos du Gravillas ligger i St. Jean-de-Minervois i Herault, Languedoc. Det er en liten landsby der jeg har vært mange ganger for å besøke den utrolig koselige restauranten i landsbyens gamle skolestue med planetens beste Cassoulet. Nå er den dessverre nedlagt, og Patrik og Brigitte som drev den har blitt pensjonister og har bygd seg hus i den andre enden av landsbyen. Kommunen, som eier bygget, skal visstnok få nye drivere fra neste sommer. Det fortalte i alle fall John Bojanowski som med kona Nicole driver denne eiendommen rett på andre siden av skolestua. Jeg ble ikke klar over dem før jeg søkte på Vinmonopolets lister. 

Her lenken til det andre innlegget fra dette besøket.

Her lenken til det tredje innlegget fra dette besøket.

Etter avtale på epost tar John imot og gir oss en omvisning i vineriet 30. juni. Det er riktig velkomment å få komme inn i noe kjøligere omgivelser. Vi har akkurat, som de eneste på restauranten i Gimios, spist lunsj. Ute i 41 grader, men i skyggen av trærne heldigvis (se menyen over). Kald suppe var i alle fall riktig forrett. 

Amerikaneren John fra Kentucky jobbet i Paris der han traff Nicole fra Narbonne, og etter noen år ville de bort fra storbyen og over på en landlig livsstil. I 1999 kjøpte de denne eiendommen, og fikk reddet en vinmark med Carignan plantet i 1911 fra å bli revet opp. Den leverer fortsatt druene til Lo Vièhl Carignan, den vinen som vant mitt hjerte da jeg smakte den første gang. Jeg var ikke fullt så begeistret for 2021-årgangen som jeg kjøpte med meg fra Paris, men den var også god. Nok om det, og over på besøket.

Arbeidsdelingen er at Nicole har hovedansvaret i vinmarkene. Hun har utdanning i faget, og gikk i lære hos Domaine d'Aupilhac i Montpeyroux (AOC Terrasses de Larzac), et meget velrennomert domene. John sier at det ikke er noen sak å lage god vin så lenge druene har topp kvalitet. Han gikk gjennom anlegget, fortalte om historien og ekspansjonen, og kunne meget stolt og fornøyd legge til at sønnen i huset nettopp hadde forlatt sin jobb som grafisk designer for å komme hjem og drive eiendommen med foreldrene. Bojanowski-familien ser derfor ut til å fortsette i bransjen. Sønnen hadde for øvrig designet flere av de nyere etikettene deres. 

Til sist i dette innlegget får jeg vise bilder av siste tilskudd i vineriet: amforaer (og den kvinnelige delen av vår kjernefamilie). Jeg tok dessverre ikke bilde av den egg-formede amforaen som også var innkjøpt, men som i følge John faktisk ga mindre bevegelse i vinen enn de mer tradisjonelle. Det viser en vilje til å eksperimentere, men å la erfaringen råde. Ingen flere skulle kjøpes inn, og han hadde ikke bestemt seg for om den skulle ut på bruktmarkedet for vinutstyr. 

Neste innlegg fra besøket kommer snart. 

Kjellerviner i januar

Passopisciaro Contrada R Rampante 2011 

Jeg omtalte "Contrada P Porcaria 2009" i desemberutgaven nummer 1, og den fikk den kanskje laveste poengsummen jeg har gitt her på bloggen (men jeg har ikke drevet med poeng så lenge). Heldigvis var dette en mye bedre vin, og kanskje er det årgangen som spiller inn. Ingen av de årgansgsoversiktene jeg har funnet går lengre tilbake enn 2010, og det er kanskje talende i seg selv. Den fatale svakheten med Porcaria 2009 var mangelen på frukt, som også rammet produsentens "standardvin" fra samme årgang. Her var det frukt igjen, og dermed ble vinen drikkendes. Duften er ikke av den mest ekspansive, men det er møbelpolish, asfalt og litt sure kirsebær her. I munnen er den stram, men ikke brutal. Den kan ikke kalles elegant, for her er det ingen finesse eller noe spesielt som løfter sinnet, men den er lineær og streng. Dette kvalifiserer som en god vin, men til 460 kroner burde den vært mye bedre.

82/100

2021 Clos du Gravillas "Lo-Vièlh" Carignan de 100 Ans

Jeg skrev om 2020-årgangen i september, og visste ikke at det antakelig var siste flasken i landet jeg kjøpte. I alle fall var det tomt da jeg prøvde å få tak i flere. Denne fant jeg, etter å ha kontaktet produsenten i St.-Jean de Minervois, i Paris da jeg var der i september. Det er sjelden jeg kjøper med meg vin fra utlandet, men denne måtte jeg ha (og importøren i Norge vil ikke ta inn mer). 100% Carignan lover godt bare når vinstokkene er riktig gamle, og disse ble plantet i 1911! 

Det er årgangsvariasjoner også så langt sør, og 2021 var også i Languedoc en utfordrende årgang med vårfrost og tørke gjennom sommeren. Året var ett av få siden 2008 da jeg ikke var i området. Vinen er mørk, men med en fiolett kant når man ser godt etter. Frisk duft med frukt i skjæringspunktet mellom tyttebær og bjørnebær, noe lyng, og noe steinete. I munnen er den også frisk, fast uten at man merker tanninene, og forførende. Det jeg har å innvende er at det meste skjer i begynnelsen på smakskurven. Den har ikke den samme dybden, trykket og lengden som årgangen før. Den blir frisk og leskende, og den er svært vanskelig å la være å drikke, men det er som om den skulle vokst i Loire heller enn i Languedoc. Ikke noe galt med det, og en utmerket vin, men jeg likte 2020-årgangen mye bedre. (Bildet er mitt eget.)

88/100

2005 Domaine de Montille Nuits St. Georges 1er Cru Aux Thorey

Det viktigste først: Dette var en i særklasse strålende vin. Alt man kunne ønske seg av en moden burgunder. Ingen dekantering, for jeg foretrekker å få med meg alt av utvikling, men her var vinen enestående fra første sniff. Svært aromatisk, med teak, høstlig skogsbunn, svarte plommer og diverse krydder spiller hovedrollene. Over tid bytter de på å dra, omtrent som et team i et landeveisritt på sykkel. I munnen kommer friske røde kirsebær, og en dyp frukt med solid og fin struktur. En enestående vin som løfter humøret og gir deg troen på at verden er et godt sted å være. 

94/100

2004 Joh. Jos. Prüm Wehlener Sonnenuhr Riesling Spätlese

Lys på fargen, som (nesten) bare disse vinene kan være etter 20 år i stille uvirksomhet. Sitrus og litt petroleum på nesen, og solid syre og en ikke helt integrert sukkerstruktur i munnen. Jeg finner ikke så mye honning her som på den flasken jeg åpnet sist sommer, og da blir syren i overkant brutal. Den passet ikke så godt til ost som jeg hadde håpet. Siden jeg ikke regner med å leve evig, blir det ikke noe mer fra denne produsenten i min kjeller. 

85/100

2013 Georg Mosbacher Forster Freundstück Riesling Großes Gewächs

Har fått en ganske dyp gyllen tone på fargen, noe mer enn tilsvarende viner fra denne adressen. På nesen er det sitrus, mango og friske urter. Og et lite, et virkelig ørlite, innslag av bitterhet i første fase av smakskurven. Elegant og harmonisk vin som sitter godt hele veien gjennom et måltid og til meditasjon i etterkant. Men jeg har etter hvert solid erfaring med Mosbachers modne viner, og her er det litt preg av matur (heller enn prematur) oksidering (røde epler), men det er virkelig så lite at jeg neppe ville hengt meg opp i det om jeg ikke hadde drukket mange modne viner herfra. Det trekker poengsummen under kategorien "Enestående" og ned på "utmerket." Ikke dårlig bare det!

88/100

2017 Faiveley Gevrey-Chambertin 1er Cru Petite Chapelle

Klar farge med få, om noen, tegn på aldring. Ganske sjenert på nesen etter en kort dekantering, særlig til å begynne med, men publikum som fikk den blindt gikk unisont mot Nebbiolo. Det kunne skyldes en ganske så solid struktur der man fikk merke tanninene. Noe kirsebær kunne kanskje merkes, også noe krydret om man konsentrerte seg. Med tid i glasset mykner den noe og gir mer aroma, men min konklusjon er at vinen har mye å gå på og mye å vinne med å få fem til ti år til i kjelleren.

87/100

2010 Cascina Cucco Barolo Serralunga d'Alba

Svært mørk til Nebbiolo å være, og jeg mistenker litt kraftig ekstraksjon. Søtlig duft med mørke kirsebær og mørke plommer. God fruktsødme også i munnen, men så kommer et lag med litt rusten bitterhet før tanninene tar tak. Hver for seg er vinens elementer ikke dårlige, men svakheten ligger i at de ikke kommuniserer med hverandre. Det mangler altså på harmonien, men vinen fungerer godt til ovnsbakt kyllingbryst med kryddersmør. Den får derfor en poengbedømning i det øvre skiktet av spennet for "god vin." Jeg kjøpte denne for 259 kroner for ti år siden.

84/100

Ole Martins* 100-poengskala med beskrivelser

Helt ekstraordinær (96-100 points)

Enestående (90-95)

Meget god til utmerket (85-89)

God (80-84)

På det jevne (75-79)

Under pari (70-74)

Ligg unna (50-69)

* Parkers skala modifisert for CellarTracker og oversatt av meg