The Donald

Jeg hadde tenkt å la Trumps gjenkomst gå ukommentert på denne bloggen. Det er jo Trump i alle kanaler, og hva har jeg å bidra med som ikke allerede er sagt eller skrevet? Dessuten var jeg møkk lei av fyren allerede for åtte år siden, og han byr meg i mot. Det burde være unødvendig å forklare hvorfor.

Men: Dette betyr ikke at alt Trump gjør, har gjort eller kommer til å gjøre er feil og forferdelig. Slik er ikke verden. Det må være lov å påpeke det som er rett, uten å miste det store bildet: Dette er en leder som åpent er ute etter andres land og områder som om det var felt på et Monopolspill, som åpent forsøker å jukse til seg et valg, og som oppildner massene til å storme demokratiske (med liten "d") institusjoner. Trump er åpenbart og beviselig en serieløgner, bølle, juksemaker, og lovbryter. 

Margaret Thatcher snudde også opp ned på mangt og mye i Storbritannia på 80-tallet, men samme hva du kunne mene om det som skjedde var hun alltid lovlydig og forsøkte aldri noe kupp da hun mistet makten. Det er mulig å endre mye uten å være en serieløgner, bølle, juksemaker og lovbryter. 

Mange er nå ute etter å fremstille Trumps nye periode som "slettes ikke så ille," og andre vinklinger av samme sort. Men saken er at det faktisk er riktig ille. WHO var og er en organisasjon med store svakheter, så som det ynkelige og bokstavelig talt fatale knefallet for Kina som var med og skapte en pandemi. Likevel er det slik at WHO er nødvendig for å forhindre nye pandemier, og ikke minst for å utvikle vaksiner som kan gjøre dem håndterlige. Å melde USA ut vil nesten helt sikkert koste hundretusener av menneskeliv. 

Det vil også det nye regimets vanvittige holdning til vaksiner generelt. Robert F. Kennedy jr.s politikk på vaksine-området vil koste nye tusener på tusener av liv - mange av dem svært unge. 

Og så har vi resten av verden som nå blir betraktet som et loppemarked av eiendomsmogulen i Washington DC, der poenget er å gjøre "deals." Allianser, avtaler, og langsiktighet spiller ingen rolle. Han bryr seg ingenting om resten av verden. Det er som om 9/11 aldri skjedde, og slettes ikke i hans by. Men som jeg innledet med: Noen av disse avtalene vil være gode. Men tilnærmingen vil føre til mer kaos og krig. Det er som om ingenting står igjen etter erfaringene fra forrige århundre. 

Og økonomien? Da kommer vi til alt Trump ikke kommer til å gjøre, og det er å drive gjennom balanserte budsjetter eller redusere statsgjelden. Godt over 120% av BNP og nye 6-7% hvert år er gjeldende status, og Biden var ikke noe bedre. Det kommer til å bli stopp en dag, men neppe i år. Det blir brutalt når ingen kjøper gjelden. 

Og mens vi er inne på finansiell kollaps: Trump vil gjøre krypto-valuta til et nasjonalt satsningsområde. Gudhjelpeoss! Krypto er en mellomting mellom et pyramidespill og et korthus, og jo større jo verre blir det når det ramler. Men antakelig ikke før Trumps familie og nærmeste krets har beriket seg grundig.  

Det er mye mer å ta av, men her må jeg sette strek. Hovedpoenget er at selv om Trump og hans trumpister kan gjøre noe bra, gjøre gode avtaler og så videre, så er måtene det skjer på og retningen på det meste så feil som det kan få blitt. Og mannen er totalt uspiselig og uegnet for oppgaven. Det burde vært helt opplagt, og jeg er skremt over alle som nå er ute etter å bagatellisere disse riktig giftige sidene. 

Vær så snill!

Det er helt åpenbart for alle som kan se, høre og tenke klart at USAs president Joe Biden ikke er fit for purpose. Bildene som over (Assoicated Press) vil bare bli flere, og det vil også de mer og mer bisarre utsagnene, pinlige forsnakkelsene og så videre. Det er best å ha en pute klar så snart en ser Biden på TV. 

Jeg skulle ønske denne 80-åringen var like frisk og rask som jevnaldrende Mick Jagger, men det er han ikke, og forsøkene på å dekke over hvor dårlig det står til blir vanskeligere og vanskeligere for hver dag som går. Ingen ærlig person kan påstå at Biden kan være president til 2028. Kanskje ikke en gang til 2024. 

Derfor haster det med å finne en demokrat som kan slå Donald Trump i presidentvalget i 2024. 

Denne demokraten er i alle fall ikke Kamala Harris. Som kvinne, og både afro-amerikaner og asiat-amerikaner på en og samme tid, kvalifiserer hun på de kriteriene som synes å være de aller viktigste for WOKE-demokratene for tiden. Det er synd hun ikke kvalifiserer seg på det som betyr noe i valget: velgertekke. 

Dersom Gavin Newsom (Guvernør i California) eller en annen valgvinner som verken er fysisk eller psykisk syk stiller for demokratene, så kan kanskje også republikanerne komme til å vurdere om det er så lurt å gå til valg med en 78-åring i fengsel. 

Men jeg frykter at amerikansk politikk er altfor syk til man klarer å stille kandidater som er friske i kropp og sjel til valget som POTUS. 

Biden

Shuffling for President

 Peter Brooks i The Times 26. april 2023. 

Trumps arv

 

Republikken Norge

Kjetil B. Alstadheim i DN har skrevet bok om republikken Norge. Jeg er enig med ham, og med Hege Ulstein i Dagsavisen, at Norge bør bli republikk. Men hva slags republikk? (Jeg vet ikke hvordan mine farfar stemte i 1905, men det må nevnes at min hjemkommune Overhalla var en av få der det var flertall mot at Prins Carl av Danmark skulle bli norsk konge.)

Kong Harald er en traust og likandes kar. Kronprins Haakon er sindig, sympatisk og reflektert. Det er ikke noe galt med noen av dem, men vi har et monarki på oppsigelse i Norge. Skulle Ingrid Aleksandra bestemme seg for at dette ikke er noe for henne, eller faren skifte mening før hun blir aktuell, er vi på full fart over i Republikken Norge uten at vi får tenkt oss om hva slags republikk som er aktuell. Det er det grunn til å tenke høyt om. Jeg ser for meg tre hovedformer:

1. Presidenten velges direkte og har utvidede fullmakter - omtrent som i USA eller i Frankrike. Dette vil kreve et ganske omfattende skifte av statsforfatning i Norge, og det er det ingen grunn til. Storting og regjering fungerer helt greit i Norge.

2. Presidenten velges av Stortinget og har svært begrensede fullmakter - omtrent som Kongen i dag. Dette vil ikke være noen stor endring, men vil gi oss en president som vil bli rekruttert omtrent som dagens Stortingspresident. En politiker som har bred respekt, men som likevel bærer med seg partipolitikkens stempel. Folk som Olemic Thommesen og Dag Terje Andersen. Kanskje. Men det ville nok være lettere å få folk på vei ut av Stortinget over i en slik posisjon, som for eksempel Per-Kristian Foss eller Ola Borten Moe - for å holde oss til herresiden.

3. Presidenten velges i direkte valg og har begrensede fullmakter. Dette vil åpne feltet av aktuelle kandidater, og vi kan holde oss med en president som er representativ men ikke nødvendigvis en politiker på tur ut av bokseringen.

Ulempene er at denne presidenten ikke nødvendigvis vil ha så stor forståelse for de skrevne og uskrevne reglene i politikken - men dette er jo heller ikke medfødt kunnskap for en monark. Skal hun utpeke noen til å danne ny regjering er ikke dette alltid like opplagt ut fra valgresultat, så politisk teft vil nesten være en forutsetning (heller ikke dette er medfødt kunnskap for en monark, så....).

En annen ulempe vil være det oppstyr og apparat som kreves for et direkte valg - men det folkelige mandat for et statsoverhode vil dermed være sikret. Ingen kan si at noen ble president fordi partiet hennes ville bli kvitt henne, for eksempel.

En betydelig fordel er at Norges President kan bli en representativ person som kanskje ikke har hatt noen politiske verv. I diskusjoner om republikk og monarki sporer diskusjonene ofte av med å nevne uspiselige politikere. Men hva med folk som Vegard Ulvang, William Nygaard, - eller andre. Jeg har ikke tenkt videre på dette i øyeblikket, men Island valgte Vigdis Finbogadottir som president. Kanskje det kan tenkes personer i Norge også som kunne fylle en slik rolle uten å ha gamle Europeiske fyrstegener?

Obama-Romney hysteriet

Jeg støttet Obama i 2008, og gjør det igjen i år - uten at det har noen betydning, naturlig nok, men det er visst populært blant konservative politikere her i byen å drive amerikansk valgkamp for amerikanere. Heldigvis gikk PC (Peter Christian Frølich) i går ut og støttet Obama, for det var for pinlig når Erik Skutle på lørdag i en kronikk erklærte sin støtte til Romney. Hvorfor pinlig?

La meg først si hvorfor det kunne være på sin plass å peke på hvorfor det er godt mulig å være både intelligent, snill og grei og likevel ønske å stemme på Romney. Norsk presse er generelt noe venstredreid i forhold til befolkningens politiske profil, og USA er ikke bare et annet land - på mange måter er det en annen planet (som min amerikanske venn, bosatt i England, stadig påpeker).

Men det er dette med det inter-planetariske som også er utfordringen for unge norske politikere som plasserer seg i det amerikanske landskapet. Når Skutle begrunner sin støtte til Romney med at USA er så forskjellig fra både Norge og Europa, så plasserer han seg selv i en nasjon og en politisk kontekst der han ikke hører hjemme. Det blir svært spesiell lesning, for det er ikke hans egne politiske oppfatninger han kalibrerer med amerikansk politikk og finner "sin" kandidat.

For oss som ikke er amerikanere, men likevel har interesse av at det er en opplyst person med teft i Det Hvite Hus, bør Obama klart være å foretrekke. Romneys rundtur i verden tidligere i år tydet på alt annet enn de nevnte kvalitetene. Det var ikke pressen som forsterket tabbene - de var store nok i seg selv. I Storbritannia, der de konservative er betydelig lenger til høyre enn Høyre, er det vanskelig å finne tories som støtter Romney. Hans besøk i Number 10 der han viste tydelige symptomer på "foot in mouth disease" har nok gjort sitt for det. Obama har lyktes med mye ute i verden, og vi som er ute i verden bør se oss tjent med at han fortsetter med det.

Men Obamas utfordring er hans talegaver. Han har spent opp større forventninger enn han har vært i stand til å innfri. Mange moderate og oppegående velgere vil nok stemme Romney for å gi han en sjanse. For min del er jeg svært bekymret for den økonomiske politikken til Romney jeg er mest bekymret for, med utenrikspolitikken som nummer to. Romney er bekymret for underskuddet på statsbudsjettet, og høy belåning. Men hans konkrete løfter om skattelettelser og økte forsvarsutgifter vil gjøre vondt verre! The Economist er ikke motstandere av verken skattekutt eller utgiftskutt, men de klassifiserer likevel Romneys politikk på dette feltet som cloud-cuckoo-land.

Som figuren til Matt (over) har jeg ikke tenkt å sitte oppe i natt, men i mitt tilfelle er det nok 100% for å gå til køys. Når valglokalene ikke stenger før godt utpå morgenkvisten i morgen (norsk tid) er det ganske misforstått å holde valgvake. Det er klart det er spennende når det er så tett, men dette hysteriet har forlengst gått over i parodien.