Det er vel få yrker som byr på så mye dritt i hverdagen som det å være politi. Familievold, narkomane, selvmord, og mye annet de fleste av oss er forskånet for - det skal disse rykke ut og ordne opp i. Nesten aldri er det takk å få heller.
Denne svenske serien tar oss med til politiet som hanskes med Rosengård, en svært belastet bydel i Malmø. Det er helt oppdiktet, men det virker uhyre virkelighetsnært. En viktig grunn er det ekstremt høye nivået på de relativt unge skuespillerne, og scenografien er også av ypperste klasse.
Etter første episoden tenkte jeg at dette var greit nok. Vi kan se videre på dette siden vi ikke hadde noe bedre å se på nødvendigvis. Etter den tredje episoden er jeg helt hektet.
Mye av grunnen har med de tre sentrale personene: Sara, gudsordet fra landet (eller i alle fall Umeå) med tung bagasje og mye godhet, Magnus fra Malmø med en trøblete familiebakgrunn, og Leah også fra Malmø med en trøblete familie hun også - og en fargerik jødisk morfar som driver butikk. Etter hvert som serien utfolder seg blir disse karakterene levende personer, og man blir glad i dem. I alle fall ble jeg det.
De aller, aller fleste som hadde fått dette oppdraget hadde med letthet spilt det inn i stereotyper. Dette ensemblet gjør hverdagskunst ut av det. Regissøren lar skuespillerne spille scenene ut og la motstridende impulser spille seg ut over ansiktene deres, og det er en fryd å se på.
Det er ikke så mye spenning og mysterium å hekte seg på her, men karakterene og deres familier er mer enn nok. I alle de år har jeg misunt svenskene deres overlegne skuespillere, og den misunnelsen blir ikke noe mindre nå.
Konklusjon - Klar anbefaling.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar