Værtshuset Pieder Ro

På min bursdag i juli var vi på Værtshuset Pieder Ro i Kristiansand. Det så bra ut på nettet, og smaksmenyen virket fristende. Til den tok jeg vinmenyen i håp om at det skulle være en god kombinasjon. Det er jo det som er poenget med en vinmeny, i alle fall for gjesten. Min omtale her er i all hovedsak knyttet til vinmenyen, for det er der jeg har min kompetanse. Jeg gjorde ingen notater der og da, så derfor er vinprodusenter og slikt ikke med. 

Det første vi merket da vi omsider fant fram til rette delen av restauranten og ble vist til bordet, var at det var svært kjølig der. Vi ble sittende med yttertøyet på, og det er vanskelig å finne fram den gode stemningen når man sitter og småhutrer på en restaurant. Servitørene springer jo rundt og holder varmen, men de burde kunne sett at folk ikke var komfortable med temperaturen. 

Kamskjell het forretten, og var ett kamskjell med noe tilbehør. Litt snaut, kanskje, men rimelig god spise. Til dette skjellet fikk jeg en Aligoté fra Burgund. En god vin i seg selv, men uegnet til en så sart rett som kamskjell. Vinen var for spiss og smaksrik, rett og slett. En dårlig kombinasjon. En hvit burgunder, selv fra budsjettskiktet, ville vært et vesentlig bedre valg. Pinot Gris også, selvsagt, og andre hvite som ikke overdøver maten så mye som denne vinen gjorde.  

Til kveite, som var mer omfangsrikt og også rimelig godt spise (men jeg har smakt mye bedre, særlig siden denne ble ganske tørr) fikk jeg, av alle ting, en Sancerre Rosé. Rett nok er dette Pinot Noir, men igjen er det en dårlig vinmatch. Dette er en frisk og fin vin på terrassen en varm sommerdag, men som følge til en kraftig fisk som kveite passer den slettes ikke. Til det blir den for syrlig og lite fyldig. Igjen ville en budsjettburgunder (restauranten skal jo tjene penger) uansett farge (men ikke rosa!) vært mye bedre, og også andre fyldige hvite eller noe lysere røde ville vært mye bedre valg. 

Jeg formidlet en (noe komprimert versjon) av det som står over til servitøren, som i alle fall syntes å ta meg alvorlig (bak trynetrusen), og satte med det bordets tenåring i alvorlig forlegenhet. Jeg ble lovet at i alle fall vinen til indrefilet av okse ville passe godt.

Igjen var maten OK. Biffen var mindre mør enn jeg som kokk ville vært bekjent av, men ellers OK. Vinen var en californisk Cabernet Sauvignon. Den var som man kunne forvente, men mindre outrert enn slike viner var for et tiår siden. Matchen var god, om enn ikke helt etter min smak. 

Osten, Tallegio, er jo ikke laget lokalt. Den var som ventet god, og tilbehøret var bra. Vinen, en Riesling fra Alsace, kunne gjerne hatt noe mer restsødme. Men helt "off the charts" var ikke denne matchen. 

Desserten, Pasjonsfrukt Pannacotta, var meget god. Ikke så god som min frues versjon, men meget god. Og her kom vinkartet endelig til sin rett. Det ble servert en hvit Recioto fra Veneto som satt som et skudd! Mens de andre vinvalgene var bomskudd eller litt på siden, var dette valget rett og slett sentrumsblink. 

Når enden er god er allting bra? Nei, sånn er det ikke. Det er svært sjelden jeg er fornøyd etter å ha spist ute i Norge - selv om man legger godviljen til på grunn av prisnivået her i landet. Det er som oftest noe som underminerer det hele, for det er helhetsinntrykket man tar med seg som minne fra kvelden til tross for en og annen "høydare" (som den siste vinmatchen). 

Jeg var den eneste som drakk vin, og for vinmeny, to smaksmenyer og en treretter betalte vi 3000 kroner. Det var det ikke verdt. Dersom lokalet var mer tilpasset gjestenes komfortnivå, servicen var et hakk opp. Ja, maten også, selvsagt. Da kunne jeg tilgitt noen dårlige vinmatcher. Men helheten står ikke i noe rimelig forhold til utgiftene. For tre tusen vil man gå hjem igjen fornøyd, og det var vi ikke. 

Konklusjon - Spar pengene.