Det er en høy grad av realisme, noe forfatterens bakgrunn i politiet sikrer oss, og det er lite utenpåklistret samfunnsrefsing eller spinnvill action. Likevel er det spennende nok hele veien, der vi ganske tidlig aner konturene av hvem som er skyldig - men ikke hvordan ting henger sammen, eller hva som kunne være motivet. Selve koden er noe den forsvunne Katarina - en gammel sak som Wisting ikke har klart å legge helt fra seg - etterlot seg da hun ble borte.
Vi følger som vanlig Wisting, og i tillegg til han datteren Line som er journalist i VG. Ikke i denne boka riktignok, men hun blir dratt med likevel. Dette grepet minner meg litt for mye om Hardy-guttene, og det er å håpe at Lier Horst finner på noe nytt neste gang. Grepet med to generasjoner Wisting på saken har fungert bra, men det blir i overkant forutsigbart i bok etter bok.
Adrian Stiller er en ny detektiv i Lier Horsts persongalleri. Han er på mange vis en sterk kontrast til Wisting, og derfor en karakter vi kanskje får se mer til. Jeg håper det, for selv om det er en gjenkjennelsesglede i det å komme inn i et meget velkjent fiksjonsunivers, er det også spenningen som får oss til å plukke opp disse bøkene som tidtrøyte.
Språket til Lier Horst blir av noen beskrevet som platt, men det er både feil og misforstått. Det er ingen forsøk på språklig briljering eller noen uoppdaget poet som vil ut, men derimot en type språkføring som gjør jobben og som ikke tiltrekker seg oppmerksomhet på bekostning av det som formidles.
Jeg har omtalt de fleste av Horsts bøker om Wisting her på bloggen, og de fleste av de igjen er hakket bedre enn denne. Ikke minst mer spennende. Men likevel er den verdt å lese.
Konklusjon - Anbefaling
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar