Kredittboble

I dekningen av Høyres landsmøte er det flere media som etterlyser det nøysomme Høyre, det partiet som tenker på at alt gøy må betales av noen en eller annen gang. Henrik Asheim peker på egenandeler, engangsavgiften på fossildrevne biler og sykelønnsordningen. Men det er en utgift som synes å være hellig - og det er fradraget for kredittutgifter på selvangivelsen. (Illustrasjon: Aftenposten)

Dette fradraget er særnorsk - akkurat som 100% dekning av sykepenger er særnorsk - og koster flere titalls milliarder per år. Staten sponser oss altså for å bruke penger vi ikke har, og dette er et insentiv som virker.

Kredittveksten per år er 6,3 % i Norge, mens veksten i BNP per innbygger er 1,8 % (2017). Misforholdet er betydelig, og det har pågått i flere tiår. Vi er nesten på topp i verden i gjeld per innbygger. De to landene som ligger over oss, Nederland og Danmark, har hatt bråstopp i boligmarkedet og gjeldsgraden er på tur nedover. 

Gjeldsveksten er visst på tur nedover, men ingen legger særlig vekt på at den må kuttes med to tredjedeler for å komme ned på veksten i inntekter (på nasjonalt nivå). 

Det er altså for billig å låne penger. Renten kan vi ikke sette opp, for da blir kronen for dyr og eksportnæringene vil slite. Derfor må vi gjøre det dyrere å låne uten å sette opp renten. 

Rentefradraget på skatten er en åpenbar løsning. Det må fjernes gradvis, og over lengre tid, og da trenger vi et bredt flertall på Stortinget som står seg gjennom minst ett valg - kanskje flere.

Men Arbeiderpartiet har signalisert større tydelighet og mindre kompromissvilje, og ingen i Høyre ser ut til å ville vurdere denne sponsingen av løpske låneopptak. Da kan vi vente oss en solid smell en eller annen gang i løpet av de neste ti årene, og det vil alle føle effektene av i lang tid.