Elementary (Netflix serie)

Da jeg som student på 80-tallet kjøpte meg en Deer Stalker, glodde folk på meg. Jeg likte hatten, men jeg likte ikke at alle tenkte "Sherlock Holmes". Den fikk derfor et kort opphold på mitt hode. 

Sherlock Holmes, derimot, lever visstnok evig. Han dukker opp i våre dager med sin Watson, og ingen glor og ingen påpeker at serien hører til for over hundre år siden. Den mest kjente, og kanskje beste, inkarnasjonen er vel Moffat og Gatiss serien Sherlock som først dukket opp i 2010. Cumberbatch og Freeman klarte å gjenoppfinne de to karakterene, og oppdatere dem til et annet århundre. Men de er to herrer og bor i London.

Elementary viser oss Holmes og Dr. Joan Watson. De holder til i New York, selv om Sherlock Holmes kommer fra England. Joan Watson er Holmes sober companion - hun camperer med Sherlock for å hindre at han faller tilbake til narkotikamisbruk. Gradvis får hun en rolle som minner mer om den opprinnelige Dr. Watson. Det som bærer historiene er, som før, den ualminnelig kløktige Sherlock som deduserer seg fram til riktig løsning. Det fungerer som bare det. 

Skuespillerne er meget gode. Jonny Lee Miller som Sherlock er hektisk, kvikk og ikke så lite obsessive. Miller vokste opp i Greater London, og er meget troverdig i rollen. Lucy Liu var jeg mindre begeistret for til å begynne med, men hun vokser inn i rollen. 

Jeg har sett omtrent 20 episoder, for dette er en amerikansk serie der 24 episoder er det som gjelder for en sesong. Denne første kom i 2013, og så sent som i mai ble oppdraget gitt for en sjette serie. Så det er mye å ta av fremdeles. Nesten 140 episoder blir det altså når den er ferdig. 

Det er som oftest whodunnits, men andre grunntema i noen episoder. Alltid er det engasjerende - og vanedannende. Man ser fram til neste episode!

Konklusjon? - Klar anbefaling! 

Moriarty (Krimbok)

Den første boka jeg har lest på min egen Kindle - en god opplevelse i seg selv, faktisk. Men nok om det. Dette handler ikke om forbrukerelektronikk.

Et steg tilbake først. Forfatteren, Anthony Horowitz, har skrevet en Sherlock Holmes bok også - The House of Silk. Den anmeldte jeg her på bloggen for snart tre år siden. Denne gangen er det hans nemesis, Professor James Moriarty, som står på tittelbladet.

Saken starter i Sveits i 1891, ved Reichenbach fallene, der Moriarty og Sherlock Holmes ble sett i vannmassene og erklært døde. Vi møter Pinkerton mannen Frederick Chase som er vår forteller, og han i sin tur møter Athelney Jones fra Scotland Yard. Chase er smartere og mer årvåken enn Watson, og saken drives framover av han selv og Jones fra Scotland Yard. De kommer til et London der en amerikansk forbryterliga er i ferd med å ta over tømmene etter Moriarty, og deres metoder er ikke hyggelige. Men de er smarte.

Uten å røpe for mye av handlingen, kan dere gå ut fra at det blir både action og detection. Og ikke så lite med bedrageri heller. Kommer Sherlock Holmes til å sprette ut av skyggene - i strid med Conan Doyles kronologi? Hvorfor heter boka "Moriarty" når han dukker opp som lik først i boka?

Mer om boka, forfatteren og prosjektet på denne lenken.

Konklusjon - Klar anbefaling.

Ny gammel Sherlock Holmes

Jeg hadde ikke ventet at jeg skulle kunne gi min uforbeholdne anbefaling til denne boka, men slik er det. OK kanskje ikke helt: du bør helst like originalene, og ikke være fremmed for å la deg underholde av kriminalfortellinger som er lagt et godt stykke tilbake i tid.

Anthony Horowitz har skrevet mye - ikke minst manus til TV serier som Foyle's War. Her er det faktisk The Conan Doyle Estate som har gitt oppdraget til Horowitz, og det har han utført på ypperlig vis. Noen ytterst få og lite skjemmende ting er det som Conan Doyle aldri ville ha skrevet, men i det store og hele er dette en spennende og atmosfærisk fortelling med flere uventede vendinger underveis.

Dette er Conan Doyles Sherlock Holmes (og Watson, for den del). Når det gjelder fortellingen, Holmes og Watson som karakterer, samt atmosfæren, så er det ingenting her som er under Conan Doyles beste arbeider. Hvordan man enn snur og vender på det, så er dette minst like bra som annen krim av i dag. Når slike som Elizabeth George og Jo Nesbø skuffer, så er det fint at Holmes igjen jager utspekulerte forbrytere i Londontåken.

Men man må passe på og ikke lese om The House of Silk på nettet (Wikipedia, for eksempel). Der får man handlingen servert.

Sherlock 2 (DVD)

Det slår meg nå at jeg ikke har anmeldt Sherlock (DVD) - den første serien her før. Nå har den gått på NRK på tirsdager, og i kveld er den nye serien på gang. (se bildet over).

Den har jeg selvsagt kjøpt og sett på DVD, og det er den jeg anmelder her. Jeg skal forsøke å ikke spolere noen poenger her, men litt må nevnes om noen av episodene.

De tre episodene i denne andre serien er, som i den første, mer som filmer å regne. Med 90 minutter å fylle skal det mye til for å unngå at det tipper over i det langtekkelige på den lille skjermen (til forskjell fra den store på kino). Det unngår man her. Den svakeste episoden er kanskje den midterste, 'The Hounds of Baskerville', men også den er vel verdt å se.

Den første er muligens den beste. I tillegg til et tett plot, lynende deduksjoner og flotte karaktertegninger er det også mye fint å se på. Men nå uttaler jeg meg som heteroseksuell mann. Lara Pulver er svært behagelig å se på, men det er ikke så behagelig å bli utsatt for den karakteren hun spiller i 'A Scandal in Belgravia'. Såpass må jeg kunne si uten å spolere noe.

Den siste episoden heter 'The Reichenbach Fall', og dermed er det klart at man i denne serien har tatt for seg de tre kanskje mest sentrale fortellingene fra den Conanske kanon. Det er ikke lite bare det, og de har klart å oppdatere den til vår tid uten å miste noen ting av det som ga fortellingene til Conan Doyle sin magi.

Konklusjon - Klar anbefaling!

House & Holmes

At det ikke hadde slått meg før! En blogg kan jo være en måte å skape seg en offentlig profil, men her må jeg bare bryte ned forestillingen om min egen fortreffelighet: det var ikke før sist høst at det slo meg at House, Gregory må bygge på Holmes, Sherlock. Når jeg så søkte på nettet oppdaget jeg at det hadde andre sett lenge før det slo meg. Det skulle egentlig bare mangle, og det er vel bare jeg som er treg. Jeg hadde ikke en gang fått med meg at nummeret på leiligheten til House var 221B.

Min eneste unnskyldning mvære at jeg ikke egentlig følger serien House, men ser den av og til mye på grunn av Hugh Laurie og på grunn av dynamikken mellom Wilson og House. Vi som husker Laurie som upper class twit - både i Jeeves and Wooster og Blackadder kan undres på transformasjonen til skarp amerikansk lege. Som få briter klarer han å snakke amerikansk engelsk uten å overdrive.

Den kanskje mest sentrale parallelen er mellom Dr. Wilson og Dr. Watson. Serien House er moderne, med damer og sex - og manipulasjon, mens Holmes er strengt viktoriansk, men det vennskapelige forholdet mellom House og Wilson ligner likevel på sin engelske modell. Watson er en nødvendig konstruksjon både som foil til Holmes, og som kronikør. "Deltagende observasjon", kan man kanskje kalle det.

House er en moderne serie for et voksent publikum, men med et hundreårs avstand virker historiene om Sherlock Holmes mer som historier for gutter (eller er det fordi jeg leste dem som gutt kanskje?). Begge karakterene baserer seg på deduksjon og skarpsindige analyser av tilfeller, og Sir Arthur Conan Doyles modell for Holmes, Joseph Bell (bildet over), ligner kanskje mer på House enn på Holmes - i alle fall når det gjelder yrke. Wikipedia-artikkelen om Doyle (Conan var ett av hans tre fornavn - det midterste er Ignatius) nevner ikke en betydelig innflytelse på forfatteren bak Holmes. Jesuittene. Doyle gikk på Stoneyhurst, den kanskje mest kjente katolske kostskolen i Storbritannia, og omtalte selv den harde disiplinen og nådeløse skolastiske logikken som en nyttig bakgrunn for sitt forfatterskap.

Mellom House og Wilson, Holmes og Watson, er det et vennskap mellom ulike sinn men samme kjønn. Dynamikken og den gjensidige avhengigheten mellom dem fascinerer. Det er vel en grunn til at jeg av og til holder ut den latterlig faste dramaturgien i House.