House & Holmes

At det ikke hadde slått meg før! En blogg kan jo være en måte å skape seg en offentlig profil, men her må jeg bare bryte ned forestillingen om min egen fortreffelighet: det var ikke før sist høst at det slo meg at House, Gregory må bygge på Holmes, Sherlock. Når jeg så søkte på nettet oppdaget jeg at det hadde andre sett lenge før det slo meg. Det skulle egentlig bare mangle, og det er vel bare jeg som er treg. Jeg hadde ikke en gang fått med meg at nummeret på leiligheten til House var 221B.

Min eneste unnskyldning mvære at jeg ikke egentlig følger serien House, men ser den av og til mye på grunn av Hugh Laurie og på grunn av dynamikken mellom Wilson og House. Vi som husker Laurie som upper class twit - både i Jeeves and Wooster og Blackadder kan undres på transformasjonen til skarp amerikansk lege. Som få briter klarer han å snakke amerikansk engelsk uten å overdrive.

Den kanskje mest sentrale parallelen er mellom Dr. Wilson og Dr. Watson. Serien House er moderne, med damer og sex - og manipulasjon, mens Holmes er strengt viktoriansk, men det vennskapelige forholdet mellom House og Wilson ligner likevel på sin engelske modell. Watson er en nødvendig konstruksjon både som foil til Holmes, og som kronikør. "Deltagende observasjon", kan man kanskje kalle det.

House er en moderne serie for et voksent publikum, men med et hundreårs avstand virker historiene om Sherlock Holmes mer som historier for gutter (eller er det fordi jeg leste dem som gutt kanskje?). Begge karakterene baserer seg på deduksjon og skarpsindige analyser av tilfeller, og Sir Arthur Conan Doyles modell for Holmes, Joseph Bell (bildet over), ligner kanskje mer på House enn på Holmes - i alle fall når det gjelder yrke. Wikipedia-artikkelen om Doyle (Conan var ett av hans tre fornavn - det midterste er Ignatius) nevner ikke en betydelig innflytelse på forfatteren bak Holmes. Jesuittene. Doyle gikk på Stoneyhurst, den kanskje mest kjente katolske kostskolen i Storbritannia, og omtalte selv den harde disiplinen og nådeløse skolastiske logikken som en nyttig bakgrunn for sitt forfatterskap.

Mellom House og Wilson, Holmes og Watson, er det et vennskap mellom ulike sinn men samme kjønn. Dynamikken og den gjensidige avhengigheten mellom dem fascinerer. Det er vel en grunn til at jeg av og til holder ut den latterlig faste dramaturgien i House.