Wolfer Goldgrube Riesling Kabinett 2003 (Vollenweider)
Å kjøpe viner fra denne årgangen var en risikosport. Vinen har nesten ikke farge - nesten så klar som vann. Duften er Riesling-typisk, men har nok noe "dypere" toner enn da den var fersk. Pære - en slags konsentrert norsk pære - er det som kjennetegner duften, samt snev av blomster. I munnen er det ikke all verdens syre, som kombinert med høy mostvekt i årgangen (Kabinett hadde ofte sukkernivåer som Auslese - skalaen ble ubrukelig) gjør vinen i overkant "flat". Lengden er ikke så ille. Til ost gikk dette ganske bra, men vinen er mer educational enn god. Blir dette bedre om det lagres i ti år til?
Produsenten er svært god - viner jeg har smakt fra andre årganger har vært eksemplariske.
Gjenkjøp? - Nix.
Pouilly-Fumé "Le Cris" 2004 (Cailbourdin)
Lys på farge - liten påviselig utvikling på fargefronten her. Dufter sitrus og noe mineralsk - etterhvert blir det mer sjø og honning. I munnen er den i overkant skrinn, og lengden er litt skuffende. Men i alle fall: her er det lite eller ingenting av druepreg (Sauvignon Blanc), men desto mer preg av kvalitetsvin fra et kjølig klima på kalkholdig grunn. Det jeg mener å si er vel: dette kunne like gjerne vært en Chablis.
Skrinnheten tilskriver jeg årgangen.
Gjenkjøp? - Kanskje. Men heller en rikere årgang.
Pol Roger 1996
Denne vinen har vært innom flere rare steder på veien dit den er nå, men de siste flaskene jeg har smakt har vært fortreffelige - også denne. For ikke å gjenta meg selv kan jeg vise til forrige notat på denne.
Prisene på årgangsvariantene her har ikke gått opp like mye som på mange andre årgangschampagner. 2000 får man for mindre enn f.eks. Bollingers NV.
Gjenkjøp - Ja!
3 kommentarer:
Gullgruvevinen var mye bedre på dag to: lekker og balansert, men litt (men til gjengjeld bare litt) syresvak. Flytende, lett og elegant godteri.
For en stund siden smakte jeg 2008-årgangen av Cailbourdins Pouilly-Fumé "Le Cris". Den var frisk og fruktig med delikat duft av sitrus. Kanskje denne typen vin helst bør drikkes ung?
Da Cailbourdin kom på det norske markedet, og jeg tror det var med 2004-årgangen, gikk det ut bud fra importøren at dette kunne med fordel lagres i ti år.
I alle fall endrer den kakakter, og så blir det et spørsmål om preferanser. Men det er mer gøy å drikke en vin som modnes enn en vin som forfaller. Å treffe rett på planken, for å bruke en idrettsmetafor, er en utfordring. Årgangene spiller inn, og vinmaking også. Derfor var beskjeden fra importøren verdt å ha med seg, men årgangen - tror jeg - var ikke den beste i så måte.
Legg inn en kommentar