Et fellestrekk i de arabiske landene, og Egypt er ikke noe unntak, er en "befolkningspyramide". Det hører jo landet til, skulle man tro, men denne deler de også med andre arabiske land. Medianalderen i Egypt er på 24 år og synkende, hvilket betyr at ca. 40.000.000 mennesker er barn, ungdom eller svært unge voksne. En tredjedel av befolkningen er under 14 år. Økonomien er skral, og femtidsutsiktene er dystre. Kontrasten med Norge er betydelig, for her er medianalderen litt under 40 år, og den stiger.
Medianalderen i Tunisia, der demonstrasjonene synes å ha vært vellykkede til en viss grad i alle fall, er på 29 år og økende, mens den i Libya er på litt over 24 år og økende. I andre arabiske land som Irak, Syria og Jordan er medianalderen lavere enn i Egypt - ned mot 20 år. Det er, kort og godt, en befolkningsbombe som er i ferd med å detonere i regionen.
Lav snittalder er et ganske gjennomgående kjennetegn for fattige land der barnedødeligheten har gått betydelig ned de siste par tiårene - og det gjelder heldigvis de fleste. Men de arabiske landene ligger over "håpløshetsterskelen". De unge forventer noe mer av livet enn de gjør i Burkina Faso eller Afghanistan, og denne frustrasjonen er nok en av drivkreftene i de opprørene vi har sett den siste tiden.
I sin The Roots of Romanticism mente Isaiah Berlin å kunne påvise at frustrerte verdslige utsikter i Tyskland midt på 1700-tallet var en drivkraft i romantikken, og jeg tror selv dette er en forklaring på den grobunn islamismen har hatt. Når man ikke har mulighet for å lykkes i den ytre verden, skaper man en indre - for eksempel med askese eller annen form for selvoppofrelse - er kriteriene for suksess er lite avhengig av utviklingen i den ytre verden.
Derfor er det absolutt en fordel at frustrasjonen kan få en sosial og direkte retning. Et annet fellestrekk i den arabiske verden er jo "gamle" diktatur med en svært forsiktig tilnærming (for å si det forsiktig) til åpenhet i økonomi og offentlighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar