Begrense innvandringen?

Bildet over viser noe som er tankevekkende: Fra 1990 til i fjor økte befolkningen i Norge med 30%, og det skyldtes ikke fødselsoverskudd - for det har vi ikke. Av Europeiske land (og jeg regner ikke Tyrkia som det) er Norge av de som har aller høyest innvandring i denne perioden. Jeg vokste opp med at Norge hadde 4 millioner innbyggere, noe som kun økte med noen få tusener hvert år. Nå er det over 5,5 millioner. Danmark og Finnland hadde klart flere innbyggere enn oss, mens nå er det likt. 

Nå må det sies at dette bildet, med Island, Sveits og Irland i noe samme liga som Norge, også speiler hvilke økonomier som har hatt gode kår i samme periode. I 1990 var Norge fortsatt inne i bankkrisen, og den begynte vel ikke å gi seg før et par-tre år senere. Finanskrisen som rammet verden ble ikke så hard i Norge som i andre Europeiske land, for Kina (særlig) hadde høy etterspørsel etter noe vi produserte mye av: olje. Kort sagt: Mye av dette som kartet viser fram er arbeidsinnvandring fra andre EU/EØS-land. Fra 1993 ble Island, Norge og Sveits i praksis med i samme arbeidsmarked som hele EU - som i sin tur ble utvidet østover rundt et tiår senere. 

Det meste av denne innvandringen har vært uproblematisk. Til tross for at man har måttet lære seg å snakke polsk i byggebransjen, så har kulturelle likheter gjort integreringen mellom øst-europeere og innfødte ganske grei. Like greit er det visst ikke mellom muslimske miljø og hovedkulturen, skal man tro liberaleren Abid Raja. Det er ikke lenge siden han harselerte med de som var innvandringskritiske, men nå er han visst skremt. 

Dette gjør også meg bekymret. Utviklingen mot parallellsamfunn har visstnok gått langt, særlig i Oslo. Faren er der for at svenske tilstander også skal bli norske, for ghettofisering er visstnok på gang også i Oslo og Drammen. I følge demografen og økonomen Dag Flater Hwang ved OsloMet, er det ekstremt høy innvanring i Norge. Samlet for perioden 2010 til 2023 var antall innflyttere 18,5% høyere enn fødselstallene, og dette at innflytting er høyere enn fødselstall berettiger bruken av uttrykket "ekstrem høy innvandring." Mengden innvandring fra kulturer med æreskultur og klanstrukturer er en kritisk faktor. Disse danner lettere parallelle samfunn enn for eksempel polakker eller svensker, og dermed blir integreringen bortimot umulig. 

Selv i land med mindre relativ innvandring enn Norge, er det politiske bevegelser som bruker innvandringen og frykten for innvandrere for alt det dette er verdt - og mere til. Flere av disse, som AfD i Tyskland som har gjort bemerkelsesverdig gode valg i det siste, er avskyelige. Kan man gjøre noe mer enn å vedta avskyresolusjoner og danne til dels rare konstellasjoner for å holde disse ute fra politisk makt?

Katja Hoyer, historiker født i DDR, skriver i The Guardian at vi (det liberale sentrum, leser jeg dette som) må bry oss om det velgerne til disse innvandringsfientlige populistiske partiene (på høyre og venstre side) bryr seg om. Store velgergrupper har mistet tilliten til de gamle massepartiene som CDU og særlig SPD. Det er i all hovedsak arbeiderklassen som har forlatt SPD og gått over til AfD og andre. Det samme har skjedd i andre europeiske land. Ikke så rart, kanskje, for arbeidere uten fagbrev er de fremste konkurrentene på arbeidsmarkedet med fremmedkulturelle innvandrere, og de bor også mer sannsynlig i de rimeligere strøkene der innvandrere gjerne blir boende. Presset på arbeids- og boligmarkedene merkes mindre av den høyt utdannede middelklassen der sånne som jeg holder til, og det samme gjelder gjengkriminalitet og annen forbrytersk virksomhet. 

Skal de populistiske ekstremistene miste oppslutning må de etablerte partiene ta disse problemene alvorlig og tilby løsninger, hevder Hoyer. 

Jeg tror hun har rett, og at Norge ikke bør være noe unntak i så måte. 

Egypt

Jeg har dessverre ingen spesialkunnskap om Egypt, men det virker ikke som de som trekkes frem som eksperter har noen klar oppfatning av hva som kommer til å skje i landet, eller hvilken betydning demonstrasjonene har for regionen som helhet. Men en del ting kan man lese seg til.

Et fellestrekk i de arabiske landene, og Egypt er ikke noe unntak, er en "befolkningspyramide". Det hører jo landet til, skulle man tro, men denne deler de også med andre arabiske land. Medianalderen i Egypt er på 24 år og synkende, hvilket betyr at ca. 40.000.000 mennesker er barn, ungdom eller svært unge voksne. En tredjedel av befolkningen er under 14 år. Økonomien er skral, og femtidsutsiktene er dystre. Kontrasten med Norge er betydelig, for her er medianalderen litt under 40 år, og den stiger.

Medianalderen i Tunisia, der demonstrasjonene synes å ha vært vellykkede til en viss grad i alle fall, er på 29 år og økende, mens den i Libya er på litt over 24 år og økende. I andre arabiske land som Irak, Syria og Jordan er medianalderen lavere enn i Egypt - ned mot 20 år. Det er, kort og godt, en befolkningsbombe som er i ferd med å detonere i regionen.

Lav snittalder er et ganske gjennomgående kjennetegn for fattige land der barnedødeligheten har gått betydelig ned de siste par tiårene - og det gjelder heldigvis de fleste. Men de arabiske landene ligger over "håpløshetsterskelen". De unge forventer noe mer av livet enn de gjør i Burkina Faso eller Afghanistan, og denne frustrasjonen er nok en av drivkreftene i de opprørene vi har sett den siste tiden.

I sin The Roots of Romanticism mente Isaiah Berlin å kunne påvise at frustrerte verdslige utsikter i Tyskland midt på 1700-tallet var en drivkraft i romantikken, og jeg tror selv dette er en forklaring på den grobunn islamismen har hatt. Når man ikke har mulighet for å lykkes i den ytre verden, skaper man en indre - for eksempel med askese eller annen form for selvoppofrelse - er kriteriene for suksess er lite avhengig av utviklingen i den ytre verden.

Derfor er det absolutt en fordel at frustrasjonen kan få en sosial og direkte retning. Et annet fellestrekk i den arabiske verden er jo "gamle" diktatur med en svært forsiktig tilnærming (for å si det forsiktig) til åpenhet i økonomi og offentlighet.

"Eldrebølgen" diskriminerende?

En ny topp er nådd! Nå har også den nøytrale og ganske beskrivende metaforen "eldrebølgen" blitt for mye for enkelte av våre aldrende landsmenn- og kvinner. Pensjonistforbundet i Sogn og Fjordane mener det er diskriminerende overfor eldre, og beskriver eldre som en byrde for samfunnet. Det er ikke til å tro! Dette må være toppen på offermentalitet og hårsårhet.

Dette er som en parodi. "Det blir feil å vere kritisk til at det vert fleire eldre, seier Anton Heimestøl". Jeg har ikke oppfattet at noen er det. Høy levealder er et tegn på velferd i et samfunn, og hvis man er kritisk til at det blir flere eldre er man ute på tynn is. Jeg kan ikke se at noen har gjort det.

Ordet er tvert imot svært beskrivende. Det ble født svært mange flere i årene rett etter krigen og framover enn det ble under og før krigen. Hvis man framstiller det som en graf der linjen viser hvor mange det er på hvert alderstrinn her i landet, og hvordan det vil utvikle seg i årene framover gitt at dødeligheten er omtrent uendret, så vil det se ut som en bølge som beveger seg mot høyre i grafen (høyere alder). Det er eldrebølgen. Treffende og beskrivende.

Gerd Brekke i Pensjonistforbundet mener at "ordet skapar eit inntrykk av at eldre berre er ei byrde som kostar den norske stat pengar." Hva er det med ordet som gjør det? Ingenting. Dette er grunnløst. 95% av de som har vært inne og stemt på siden jeg lenker til øverst forstår dette, men politikere i Høyre og Arbeiderpartiet klarer tydeligvis ikke å bruke sunn fornuft. Både helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og lederen i Helsekomitéen på Stortinget Høyres Bent Høie vil unngå å bruke ordet "eldrebølgen" for å unngå å fornærme pensjonister i Sogn og Fjordane. Strøm-Erichsen vil gå så langt som til å be regjeringen slutte å bruke ordet. Jeg prøver å holde en saklig tone her på bloggen, men nå røyner det på. "Makan til idioti", hadde jeg lyst til å skrive - men så var det dette med en saklige tonen da.

"Eldrebølgen" beskriver en fremtidig økning i andelen eldre. Jeg har, som nevnt, aldri registrert at det er brukt i nedsettende betydning. Hvis noen mener det formidler en holdning til dagens eldre har de misforstått totalt. Dessuten vil vi jo alle bli gamle heller enn å dø unge eller for tidlig. (For min egen del høres mett av dage, klar i toppen og 97 år ut som et høvelig utreisevisum - som for min onkel Olai.) Denne bølgen er jo også relativ. Hvis vi øker antallet innbyggere i lavere aldersklasser, gjennom innvandring for eksempel, vil eldrebølgen ikke bli noe av - men da vil utfordringene komme på andre kanter.

Måten vi finansierer pensjoner på i Norge gjør at de som er i arbeid betaler pensjonen til de som har gått av. Når etterkrigsgenerasjonene går ut i pensjon vil antallet som tar imot pensjon øke mye mer enn antallet som betaler inn til ordningene. Dette er en funksjon av systemet, og at vi lever lenge og har det godt her i landet. Det vil om få år bli en betydelig utfordring for systemet, og ingenting i vår ordbruk vil endre på det. Bare store barnekull og betydelig arbeidsinnvandring vil gjøre noe med utfordringene som ligger til grunn.

Hvis helseministeren og Bent Høie skal slutte å bruke ordet "eldrebølgen", hvordan skal de da omtale det faktum at det blir svært mange flere eldre når etterkrigskullene nå etterhvert pensjonerer seg? "Den forventede og betydelige økningen i antallet personer over pensjonabel alder" kanskje? Lykke til! Hvordan skal den frasen unngå de negative assosiasjonene de hårsåre pensjonistene i Sogn og Fjordane innbiller seg at "eldrebølgen" bærer med seg?

Jeg kan forstå at det er utfordrende at for mye av det fokus som er på de eldre i vårt samfunn dreier seg om utgifter, sykdom og elendighet. Men det blir helt feil å knytte det til ordet "eldrebølgen", og å finne andre måter å beskrive den betydelige økningen av personer i aldersgruppen i pensjonabel alder som vil ikke endre på noe som helst.