Begrense innvandringen?

Bildet over viser noe som er tankevekkende: Fra 1990 til i fjor økte befolkningen i Norge med 30%, og det skyldtes ikke fødselsoverskudd - for det har vi ikke. Av Europeiske land (og jeg regner ikke Tyrkia som det) er Norge av de som har aller høyest innvandring i denne perioden. Jeg vokste opp med at Norge hadde 4 millioner innbyggere, noe som kun økte med noen få tusener hvert år. Nå er det over 5,5 millioner. Danmark og Finnland hadde klart flere innbyggere enn oss, mens nå er det likt. 

Nå må det sies at dette bildet, med Island, Sveits og Irland i noe samme liga som Norge, også speiler hvilke økonomier som har hatt gode kår i samme periode. I 1990 var Norge fortsatt inne i bankkrisen, og den begynte vel ikke å gi seg før et par-tre år senere. Finanskrisen som rammet verden ble ikke så hard i Norge som i andre Europeiske land, for Kina (særlig) hadde høy etterspørsel etter noe vi produserte mye av: olje. Kort sagt: Mye av dette som kartet viser fram er arbeidsinnvandring fra andre EU/EØS-land. Fra 1993 ble Island, Norge og Sveits i praksis med i samme arbeidsmarked som hele EU - som i sin tur ble utvidet østover rundt et tiår senere. 

Det meste av denne innvandringen har vært uproblematisk. Til tross for at man har måttet lære seg å snakke polsk i byggebransjen, så har kulturelle likheter gjort integreringen mellom øst-europeere og innfødte ganske grei. Like greit er det visst ikke mellom muslimske miljø og hovedkulturen, skal man tro liberaleren Abid Raja. Det er ikke lenge siden han harselerte med de som var innvandringskritiske, men nå er han visst skremt. 

Dette gjør også meg bekymret. Utviklingen mot parallellsamfunn har visstnok gått langt, særlig i Oslo. Faren er der for at svenske tilstander også skal bli norske, for ghettofisering er visstnok på gang også i Oslo og Drammen. I følge demografen og økonomen Dag Flater Hwang ved OsloMet, er det ekstremt høy innvanring i Norge. Samlet for perioden 2010 til 2023 var antall innflyttere 18,5% høyere enn fødselstallene, og dette at innflytting er høyere enn fødselstall berettiger bruken av uttrykket "ekstrem høy innvandring." Mengden innvandring fra kulturer med æreskultur og klanstrukturer er en kritisk faktor. Disse danner lettere parallelle samfunn enn for eksempel polakker eller svensker, og dermed blir integreringen bortimot umulig. 

Selv i land med mindre relativ innvandring enn Norge, er det politiske bevegelser som bruker innvandringen og frykten for innvandrere for alt det dette er verdt - og mere til. Flere av disse, som AfD i Tyskland som har gjort bemerkelsesverdig gode valg i det siste, er avskyelige. Kan man gjøre noe mer enn å vedta avskyresolusjoner og danne til dels rare konstellasjoner for å holde disse ute fra politisk makt?

Katja Hoyer, historiker født i DDR, skriver i The Guardian at vi (det liberale sentrum, leser jeg dette som) må bry oss om det velgerne til disse innvandringsfientlige populistiske partiene (på høyre og venstre side) bryr seg om. Store velgergrupper har mistet tilliten til de gamle massepartiene som CDU og særlig SPD. Det er i all hovedsak arbeiderklassen som har forlatt SPD og gått over til AfD og andre. Det samme har skjedd i andre europeiske land. Ikke så rart, kanskje, for arbeidere uten fagbrev er de fremste konkurrentene på arbeidsmarkedet med fremmedkulturelle innvandrere, og de bor også mer sannsynlig i de rimeligere strøkene der innvandrere gjerne blir boende. Presset på arbeids- og boligmarkedene merkes mindre av den høyt utdannede middelklassen der sånne som jeg holder til, og det samme gjelder gjengkriminalitet og annen forbrytersk virksomhet. 

Skal de populistiske ekstremistene miste oppslutning må de etablerte partiene ta disse problemene alvorlig og tilby løsninger, hevder Hoyer. 

Jeg tror hun har rett, og at Norge ikke bør være noe unntak i så måte.