Her ser vi et innslag på The Daily Telegraph om hvordan Paris har blitt ødelagt av venstresiden. (Dobbelklikk for stor versjon.)

Det høres ut som et outrert innlegg på høyresiden et sted, men argumenter og dokumentasjon føles opp med meget gode illustrasjoner. Politikken baseres på en idealby med idealmennesker. Når de ikke finnes, så går det som det må. 

Jeg har ikke vært der på over tre år nå (sukk!), og det hevdes at det har blitt mye verre på tre år. 

Visste du at kommunearbeiderne i Paris bare jobber ca. 25 timer i uken for full lønn? Kanskje det er derfor det har blitt så skittent og fælt? 

Venstresidens syn på arbeid

Det er lite som tyder på at arbeid er en kilde til undertrykkelse, og mye som tyder på at arbeid er en kilde til stolthet. Tvert om det venstresiden har begynt å hevde, med andre ord. 

David Graeber ga ut et essay i 2013 og en bok i 2018 om "bullshit jobs". Teorien er at automasjon har innskrenket behovet for arbeid i samfunnet, og at mange - kanskje et flertall - utfører meningsløse jobber som bryter ned individene. "Profound psychological violence" var Gaebers måte å si det på. Det er en kjapp og ikke særlig nyansert oppsummering, men den får duge her. 

Venstresidens kritikk av kapitalismen har i all hovedsak to hovedbestanddeler. Den ene er at kapitalismen leder til sin egen undergang gjennom akkumulasjon og etterspørselskrise (den moderne versjonen ser vi hos Piketty), og den andre er at kapitalismen ødelegger sjelen. Grovt sett. Graeber hører til sjelsødeleggelsens profeter, en linje vi også har sett i Marx' tidlige og mer romantiske skrifter om fremmedgjøring. 

Graebers kalkulasjoner var ganske pussige. Ut fra at 50% sa at jobbene deres gjorde en meningsfull forskjell for verden, og 37% som ikke gjorde det, så kalkulerte han at 37% av de 63% som ikke mente deres jobber var meningsløse støttet meningsløse jobber. Dermed ble det et flertall som hadde meningsløse jobber- bullshit jobber. Det er en ganske spuriøs utregning, men når konklusjonen er viktigere enn grundige undersøkelser blir det vel sånn. 

Når spørsmålet er om man gjør "en meningsfull forskjell for verden" er standarden skyhøy. Når man heller bruker data fra European Working Conditions Survey får man helt andre tall og dermed konklusjoner. De spør "do you feel you are doing useful work?" - og bare 5% svarer "sjelden" eller "aldri". Det er noe helt annet enn tallene til (avdøde) Graeber. 79% er stolte av hva de gjør, og 68% gleder seg til å dra på arbeid. 

Arbeiderbevegelsen brukte å hevde at folk var stolte av sitt arbeid. Gjør din plikt og krev din rett! - og lignende - var sentrale slagord. Nå har venstresiden kanskje blitt så akademisert at få har erfaring fra det som mange mener er bullshitjobber, og det har ført til at så mange kjøper teorien ukritisk. 

For venstresiden er det antakelig mer komfortabelt å fortsatt tro på dystopien om kapitalismen, enn det er å ta inn over seg at et stort flertall mener kapitalismens arbeidsliv er helt greit eller riktig bra. 

Universell minstelønn

Over lengre tid har det vært en diskusjon om universell minstelønn (UML). Kort fortalt er det en stønad som alle skal få, og den skal erstatte alle andre stønader som ledighetstrygd, uføretrygd og pensjon. Mye mindre byråkrati, og ingen skal trenge gjøre rede for hvorfor de er trengende. Det er noen av fordelene.

Men det er gode argumenter mot. her er de fem viktigste fra en modellering gjort av OECD.

Viktigst er det vel at det er finansielt uforsvarlig. "Universell" betyr at alle får den. Selv Stordalen og Røkke. I rike samfunn, som vårt, må den være høy for å for å dekke inn en akseptabel levestandard. Det betyr et svært høyt skattetrykk, lavere incentiver til å jobbe, og store overføringer fra helse- og utdanningsbudsjettene. Hvofor? Fordi å universalisere det OECD-land i dag bruker på de trygdene som UML skal erstatte vil legge UML langt under minstelønn i disse samfunnene, og vil være sosialt uakseptabel.

For det andre vil UML føre til større ulikhet og til mer fattigdom. Som OECD har vist, er det å erstatte målrettede stønader med universelle ordninger det samme som å gi de som trenger det mest mindre penger å rutte med.

For det tredje vil samholdet i samfunnet lide. Man vil gi penger til folk for å ikke gjøre noe, og å holde seg hjemme. Det er ikke bare inntekt man får der ute i arbeidslivet, men også mening, status, mestringsfølelse, menneskelige nettverk og vennskap. Rus, kriminalitet og familiens sammenbrudd er følgeskader av slike manglende nettverk.

Det fører oss greit over i den fjerde grunnen til at UML er en dårlig idé. UML underminerer insentivene for å delta. Målrettede tiltak for de som faller utenfor kan bære med seg ordninger og insentiver som motiverer til deltakelse i samfunnet på ulike måter. UML er kontanter i posten, for å si det slik. Ledighetstrygd er gjerne kombinert med arbeidslivskurs, oppfordringer til å flytte til arbeid, og så videre. Samfunnets sikkerhetsnett bør sikte mot målsøm (selv om det er en drøm) heller en en one size fits all. UML vil være vanskeligere å komme seg ut av, for den bare kommer og kommer.

Den femte grunnen til at UML er en dårlig idé er at ledere i politikk og næringsliv gjennom UML kan utsette den ubehagelige diskusjonen om fremtidens jobber, de demografiske trekkene i rike land og de utfordringene kunstig intelligens og robotifisering byr på kanskje særlig for fattigere land. Vi må trolig endre måtene vi organiserer arbeid og inntekt - men UML er og blir et blindspor.