Institusjonell rasisme?

Ideologien om institusjonell rasisme har fått seg et skudd for baugen. Den kom fra den eneste legitime parten i diskusjonen, nemlig fakta. Institusjonell rasisme er også kjent som systemisk rasisme, og et av de klareste og mest kjente eksemplene er apartheid i Sør-Afrika. 

Etter Black Lives Matter i fjor ble det nedsatt en kommisjon i Storbritannia for å undersøke forekomsten av institusjonell rasisme. Den skulle baseres på fakta og ikke på synsing eller anekdoter, og ble ledet av Tony Sewell. Rapporten er vel verdt å lese. Den viser at forhold som geografi, familieforhold, sosio-økonomisk bakgrunn, kultur og religion hadde mer betydning for "livssjanser" enn etnisk bakgrunn/"rase."*

Rapporten går eksplisitt mot forestillingen om at rasisme forklarer alle, eller de fleste, forskjeller i livssjanser og levekår. Selv om rapporten ikke sier det slik, sitter man igjen med oppfatningen av at fortellingen om systematisk og institusjonell rasisme er grunnet i intellektuell latskap og manglende evne til å skille årsaker fra virkninger. Så lenge man sitter med feil bilde av virkeligheten er man også ute av stand til å finne målrettede tiltak for å gjøre livet bedre for de man hevder å representere. 

Rapporten sier ikke at rasisme ikke finnes, eller at rasismen ikke forverrer etniske minoriteters liv, men at fortellingen om institusjonell rasisme dekker over virkelige årsaker til forskjeller og forvrenger virkeligheten på en måte som på ingen måte gagner etniske minoriteter. At rasisme finnes er åpenbart, at den gjør mye skade er også åpenbart, men (og dette er mest min konklusjon) den intellektuelle latskapen som ligger i den enkle bruken av "institusjonell rasisme" dekker over de egentlige årsakene og dermed også mulighetene til å gjøre livet bedre for folk. Å bruke merkelappen "institusjonell rasisme" gir utløp for moralsk forargelse samtidig som den gir brukeren et klapp på skulderen. Det er mye mer attraktivt enn å gå inn i hvordan ting egentlig henger sammen, som ofte har med sosial klasse og familieforhold å gjøre. 

Rapporten kritiserer også den utbredte bruken av akronymet "BAME" (Black, Asian and Minority Ethnic), for det dekker over enorme forskjeller mellom ulike etniske grupper. For eksempel, selv mellom svarte fra karibien og fra Afrika er det store forskjeller. Svarte fra Afrika gjør det bedre på skolen enn hvite, mens det motsatte er tilfelle for de fra de karibiske øyer til tross for helt lignende levekår, rasisme og nabolag. Forskjellen ligger i optimisme/pessimisme, mener rapporten. 

Med unntak av svarte fra de karibiske øyer, gjør alle etniske grupper det bedre i utdanningssystemet enn hvite fra England. Tygg litt på den! Sewell sier de ble overrasket over hvor fastlåste levekårene til grupper av hvite var. Klasse trumfer "rase,"* med andre ord, og en høyere andel fra etniske minoriteter tar høyere utdanning enn gruppen hvite fra England. Det er verdt å studere dette nøye, for det bryter med hva de fleste går rundt og tror. 

The report says: "Diversity training and policies that treat people differently according to ethnicity does not work." And it recommends policies such as name-blind applications and mentoring rather than quotas.

Men: Mye av det vi har trodd stemmer også. Etniske minoriteter tjener i snitt 2,3% mindre enn tilsvarende hvite. Den forskjellen har krympet betraktelig over et par-tre tiår, men den finnes. Og ledigheten er høyere for unge fra kinesiske og indiske familier til tross for bedre skoleresultater og positive stereotyper. 

Rapporten kommer med en serie anbefalinger (ss. 12-13 for en oppsummering), og dette er det som trengs. Med det mener jeg ikke at alle og bare disse er det som trengs, men at en må finne løsninger og søke fremgang i stedet for å slenge som seg med fasjonable uttrykk som dekker over heller enn åpenbarer virkeligheten. Mange synes besatt av å beskylde alle og enhver for rasisme heller enn å gjøre verden til et litt bedre sted, og at dårlige livsvilkår har med klasse å gjøre heller enn rase synes å være vanskelig å takle for våre dagers venstreside. Rapporten har da også blitt møtt med forargelse fra svært mange som har en egeninteresse i å videreføre "institusjonell rasisme ideologien." Som Brendan O'Neill skriver i Spiked-online:  

‘Institutional racism’ is in many ways the founding myth of the new elites. It is the source of their moral authority. In depicting Britain as a racist country, they can position themselves as the wise, enlightened ones who must rescue and re-educate us all. Once, the elites viewed us as an underclass in need of moral correction; now they view us as a racist throng requiring unconscious bias training. No wonder they’re so angry today: this review has weakened the already weak foundations of their elitist claims to moral and social authority over the masses. The Emperor of Identitarianism now stands naked before us. And you know what to do: laugh

*Jeg skriver "rase" i anførselstegn siden det ikke finnes menneskelige raser. Det er et avskyelig begrep som særlig amerikanere, som har det som obligatorisk kategori i sin folketelling, synes å være besatt av å holde på.