Det første er at organisasjonen i overskriften (heretter ISIL) må nedkjempes, og at den staten de har etablert må tilintetgjøres. Afghanistan og Irak er ikke akkurat lysende eksempler på vellykket intervensjon, men det som var feil der kan godt være rett denne gangen. Opprettelsen av et kalifat var en propagandagevinst av de virkelig store. Det er selve kanalen for oppdemt frustrasjon blant store grupperinger av muslimsk ungdom over store deler av verden.
Så lenge denne staten er et fristed og et arnested for terroranslag, så har de landene som er mål for slike angrep legitim rett til å slå tilbake. Siden denne grupperingen ikke er som andre land, selv om de har et territorium til rådighet, så må de rett og slett ødelegges. Det krever bakkestyrker også - ikke bare droner og bombefly. Man må finne de som skal kjempe krigen på bakken, og sørge for at det ikke finnes så mye som en tropp igjen av dem.
Det, i sin tur, sitter langt inne hos de som har kapasitet til slikt. Hovedsaklig USA. De vet også at når du angriper et land, så får du ansvaret for det når du har vunnet. Det er mye enklere å vinne en krig enn å bygge et land og en nasjon.
Derfor må konstruksjonen som skal ta over være klar lenge før den får ta over. I Syria, så vel om i Irak, handler det mest om å sikre betydelig innflytelse til Sunni-muslimer. De som har makt må gi fra seg makt - i alle fall til en viss grad. Og nye konstruksjoner må vise seg mer robuste enn de som står nå.
Ikke noe av dette er enkelt, og det vil kreve både dyktighet og flaks.
Men det er helt sikkert at det vil bli betydelig flere begivenheter som de i Paris sist helg dersom man ikke lykkes!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar