I Norge kan man få senabortert de barna man bærer på hvis det viser seg at de er bærere av alvorlige sykdommer. Spørsmålet fikk forhøyet aktualitet denne uka da Ivan Cameron, eldste sønn til Toryenes partileder David Cameron, døde bare seks år gammel. Like gammel som min sønn. Han hadde cerebral parese, og hyppige anfall av epilepsi.
Jeg tror holdningen til funksjonshemming skyldes manglende evne til å sette seg inn i radikalt andre måter å leve på: vi tenker "jeg ville heller dø enn å leve på den måten", og mener det ville vært det beste for vedkommende ikke å bli født. Men hva med barna selv? En undersøkelse fra Newcastle University viser at barn med cerebral parese har like god livskvalitet som funksjonsfriske. Problemet er vårt: vi vurderer dem ut fra en slags empatisk egoisme gjennom å måle dem mot det livet vi lever. Det å være annerledes, og svært funksjonshemmet, er en del av identiteten til de som er født sånn. De kjenner ikke noe annet liv, for det er sånn det er å være dem.
Christopher Nolan, som har alvorlig cerebral parese, skrev en bok om barndommen sin. En journalist spurte han hva han ville gjort dersom han plutselig var blitt fri fra spasmene og funksjonshemmingen. Han banket ut svaret med den pinnen som han har festet til hodet: "get back into the wheelchair again". Moren forklarte for den overraskede journalisten at vi bedømmer livet hans med utgangspunkt i vårt eget, men for han er livet hans det livet han har og kjenner. Det er, kort sagt, livet hans.
Jeg har store problemer med å tillate senaborter ut fra forventede funksjonshemminger som CP. For all del: jeg er glad mine egne barn er funksjonsfriske, men håper og tror vi ville hatt styrke og mot til å nekte undersøkelser etter 12. uke i svangerskapet. Kanskje løsningen er å opprette et råd bestående av mennesker med nettopp de funksjonshemmingene det er snakk om, og be dem avgjøre?
Jeg tror holdningen til funksjonshemming skyldes manglende evne til å sette seg inn i radikalt andre måter å leve på: vi tenker "jeg ville heller dø enn å leve på den måten", og mener det ville vært det beste for vedkommende ikke å bli født. Men hva med barna selv? En undersøkelse fra Newcastle University viser at barn med cerebral parese har like god livskvalitet som funksjonsfriske. Problemet er vårt: vi vurderer dem ut fra en slags empatisk egoisme gjennom å måle dem mot det livet vi lever. Det å være annerledes, og svært funksjonshemmet, er en del av identiteten til de som er født sånn. De kjenner ikke noe annet liv, for det er sånn det er å være dem.
Christopher Nolan, som har alvorlig cerebral parese, skrev en bok om barndommen sin. En journalist spurte han hva han ville gjort dersom han plutselig var blitt fri fra spasmene og funksjonshemmingen. Han banket ut svaret med den pinnen som han har festet til hodet: "get back into the wheelchair again". Moren forklarte for den overraskede journalisten at vi bedømmer livet hans med utgangspunkt i vårt eget, men for han er livet hans det livet han har og kjenner. Det er, kort sagt, livet hans.
Jeg har store problemer med å tillate senaborter ut fra forventede funksjonshemminger som CP. For all del: jeg er glad mine egne barn er funksjonsfriske, men håper og tror vi ville hatt styrke og mot til å nekte undersøkelser etter 12. uke i svangerskapet. Kanskje løsningen er å opprette et råd bestående av mennesker med nettopp de funksjonshemmingene det er snakk om, og be dem avgjøre?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar