Grunnen til det er i all hovedsak fortelleren - Reg Dwight selv, eller Elton John som han blir da han forstår at Reg Dwight aldri kan bli noen vellykket artist. Jeg går ut fra at boka har blitt til som de fleste av denne typen - det er intervju som "ghostwriteren" og/eller andre har gjennomført som så blir ført i pennen av den innleide skribenten.
Men her er det objektets stemme som slår tydelig gjennom. Jeg kan ikke huske sist jeg leste noe så morsomt, eller selvutleverende. Jeg fikk leseforbud i senga på et tidspunkt, siden jeg ble liggende og riste så mye at søvn ble umulig i min nærhet.
Elton holder dommedag over seg selv. Han er ganske så nådeløs. Foreldrene får det heller ikke så lett, og alt tyder på at han her er ganske så rettferdig. Nesten alle andre får ganske god behandling. Han behandler dem med kjærlighet, og da fremstår ærligheten på en helt annen måte.
Den siste fjerdedelen er kanskje ikke så festlig som de foregående, men også for Elton John kommer alderen med noe mer visdom og innsikt. Boka er full av visdom, innsikt og ikke minst gapskratt. Kombinasjonen er uimotståelig.
Konklusjon - Klar anbefaling!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar