Tilbake til dette med det noe fremmede: det er en overflod av engelskspråklige krimserier for tiden, og mange er for all del gode. Men det er likevel i seg selv en positiv faktor at en serie kommer fra et annet språkområde. Etter at Derrick la inn årene, har det vært de anglo-amerikanske seriene, og i det siste grå-grønn-blå skandinavisk krim av det minst lystelige slaget.
Det er ikke bare språket og kulturen som er fremmed - musikkbruken er kanskje det mest fremmedartede elementet i serien. Den er akkurat så over-dramatisk, tidvis i alle fall, som våre stereotype oppfatninger om Italia indikerer.
Men i det store bildet er dette småting. Siden dette er Italia og Sicilia kommer mafia og andre verdenskrigs brutalitet til uttrykk også her - men de blir ikke selvstendige tema. De kommer inn akkurat så mye som man antar er realistisk gitt at dette foregår på Sicilia.
Både plottene og Montalbanos personlighet er dypt humanistiske. Det er mye livsvisdom som kommer til uttrykk her. Naturligvis er Montalbano en politimann som går sine egne veier, men han er verken alkoholisert eller skilt. Det er jo en befrielse i seg selv. Han er en ekspert i å forene det kantianske rettferdighetsprinsipp og den sicilianske virkelighetens implisitte og delvis eksplisitte krav om å ta hensyn til en komplisert vev av relasjoner og historisk hevd. Det er i det hele tatt noe fra både Pirandello og brødrene Taviani over denne serien. (De sistnevntes film "Kaos" er en personlig favoritt).
Montalbano har en fjernboer - Livia. Hun spilles av Østerrikske Katharina Böhm, og selv om hun er pen å se på er hun ikke seriens beste kort. Hun dubbes - enda et typisk italiensk trekk (i Mussolinis Italia var fremmedspråk rett og slett forbudt). I Italia dubber de jo alt - inklusive italienerne selv - men det er i alle fall mest tydelig at hun dubbes.
Bøkene kjenner jeg ikke, men jeg har vel grunn til å tro at de holder svært høy kvalitet med mindre TV-serien er mye bedre.
Konklusjon - Klar anbefaling
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar