Hårsår? Ikke jeg!

Da jeg var omtrent 15 begynte jeg å miste håret (genetisk determinert), og mitt nåværende antall med hårsekker har jeg hatt siden jeg var tidlig i 20-årene. Det har ikke plaget meg noe å være (bortimot) skallet, men det tok litt tid før jeg fant den optimale sveisen: SVÆRT kort. Valget var enkelt: skaff fuskepels, eller å venne seg til det. Jeg mistet håret på vei til å bli voksen - og det var greit å bli voksen. For mange andre er det verre: de mister håret på veien til å bli gammel, og det er ikke så greit. Mange skaffer seg fuskepels, eller de implanterer og styrer på. Stakkars!

Det er et etablert faktum at unge kvinner heller velger menn med manke enn uten hvis spørsmålet er hvem (på noen manipulerte bilder) de ville vurdere å ha barn med, men mange av oss flintiser ordner oss likevel. Og det er ikke bare upraktisk og lite attraktivt å være skallet: vi er sterke, høye og dominante. Ledertyper, med andre ord. Eller for å være mer presis: det er slik andre oppfatter oss. Vi kan ha det fra dyreriket. Skallethet er også et kriterium for alfa-hanner blant løver og primater utenom mennesket.

Ved digital hårfjerning blir menn oppfattet som en tomme høyere, 13% sterkere og mer dominante, og det er ikke bare en visuell greie. De samme resultatene får man på skriftlige fremstillinger. (Den vitenskaplige artikkelen, publisert i Social Psychological and Personality Science 16. juli i år, finner du på denne lenken.) Men det hjelper å aktivt fjerne det som er igjen av hår - som karen over.

I det siste har jeg lest at en pålitelig kur mot skallethet er like om hjørnet. Men jeg har tatt valget. Selv om den skulle være rimelig og grei: jeg tar den ikke! Den nær blanke issen er en del av meg og min personlighet. Dessuten sparer jeg meg en del slit og svette på helsestudio.