Kjellerviner i desember - del II

2003 Alain Hudelot-Noellat Vosne-Romanée 1er Cru Les Suchots 

Siste flasken fra dette røverkjøpet (265 kr. i 2011). Noe lysning i fargen, men jeg vil ikke si det er noen bruning på gang. Duften er preget av orientalske krydder, og slik sett kunne man lett endt opp i Gevrey. Men det er rikheten - både på duft i smak - som trekker i retning Vosne. Duften er kompleks - man kunne legge ut, og legge ut om nyanser man mente å finne i den. Første juledag fikk denne følge andens appelsinsausede endeligt. Det var en fin match. 

Gjenkjøp? - Helst en kasse, til den prisen.

2008 Louis Carillon Puligny-Montrachet
Duft av lime(!) og hasselnøtter (i all hovedsak), og i munnen er den frisk men fyldig, og spensten fortsetter langt ut i ettersmaken. Dette er helt i toppen av hva man kan forvente seg av en landsbyburgunder på den hvite siden - og nok et bevis på at cellartracker.com er helt på viddene med hensyn til drikkevindu. De hevder at den må være drukket opp innen utgangen av 2015, men jeg er helt sikker på at denne er på topp i minst fem år til.

Gjenkjøp? - You bet! 

2002 Gatinois Champagne Grand Cru Brut Millésimé

Dyp gyllen med en rosa tone. Duft av kyllingkraft, epler og tørkede aprikoser. God mousse, kraftig og fyldig i munnen, og en flott mat-champagne. Kan godt gå videre med resten av den kassen jeg kjøpte. 

Gjenkjøp? - Ja.

2007 Georg Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling Großes Gewächs
Den forrige flasken tok jeg tidligere i måneden, og den er fremdeles flott. 

Gjenkjøp? - Helt klart. 


1997 Château Margaux

Ja, the one and only. En dyp beklagelse til alle mine venner som ikke fikk muligheten til å bli med på denne. Kjøpt i 2000 for tretten hundre, og nå går de for tre tusen pluss moms ute i verden. Når man får denne i glasset er det liten tvil om at det er noe spesielt. Usedvanlig aromatisk. Den har både presisjon, dypde og rikhet. Kompleks og harmonisk, og med svært lang ettersmak. Året er ikke av de store, men den var årgangens vin i følge svært mange som burde forstå seg på slikt.

Gjenkjøp? - Ja, til den prisen! 


2005 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges Vieilles Vignes
Mørk på fargen, og ingen tegn til aldring der. Duften er først ganske intens, så blir den litt borte. Mørke røde bær, ganske jordlig. Det er i munnen den utmerker seg, med en solid, saftig og lang fruktighet. Litt hard, rett nok, og den er nok svært så tidlig i drikkevinduet. Mye bunnfall er det òg.

Det er ingenting som tyder på at 2005 er noe annet enn en flott årgang. Dersom noen har røde burgundere fra 2005 som de vil bli kvitt, så er det bare å ta kontakt.

Gjenkjøp? - Absolutt. 

Flightfinder - Ligg unna!

Dette reisebyrået, flightfinder.no, bør man ligge unna. Det er vår erfaring - som vi nå deler med "verden".

Historien er denne:
Vi skulle ha flybilletter til Malaga for fire, og gikk via finn.no. Der er det flere tilbydere, mange som vi kjenner fra før, men tilbudet fra Flightfinder var best. Vi kjøpte.

Senere kom det fram at vi ikke hadde betalt for bagasje, men ingenting underveis indikerte at vi skulle legge til dette på noe sted. Vel. OK. Vi kan ha gjort en feil, men vi mistenkte også at dette var en snedig måte å fremkomme som billigst på.

Så kom det en mail fra Flightfinder (14.12.2015) der det sto at flytidene var endret, noe som medførte at vi måtte endre våre reisedokumenter. Siden vi hadde valgt det laveste tjenestenivå - BASIC - måtte vi ordne dette selv. Gikk vi derimot inn på nivået PLUS (til 150 kr. til per pers - 600 kr. i vårt tilfelle) ville Flightfinder ordne dette.

Da vi sjekket med KLM (som ikke krever ekstra betalt for å ha kontakt med sine kunder), kom det fram at flytidene IKKE var endret. Mailen fra Flightfinder fortoner seg derfor som en måte å skvise kundene for ekstra penger uten å yte mer service enn hva andre tilbydere gjør helt gratis. Vi har brukt og likt Gotogate, ebookers og andre.

Når vi så bekreftet at vi ville ta over ansvaret selv, fikk vi en mail fra Flightfinder med en lenke. Men da vi forsøkte å åpne den så vi denne beskjeden:

For å få hjelp med henvendelsen må du oppgradere servicenivået til PLUS eller MAX, som gir deg rett til den servicen du trenger. Du kan lese mer om hvilken hjelp forskjellige servicenivåer tilbyr samt legge til service på bestillingen ved å klikke på denne lenken.

Vår konklusjon er helt enkel: ligg unna Flightfinder!

Konservatismen (Politikk og personlighet XVIII)

Jeg er politisk konservativ, men det er ikke lett å reklamere for konservatismen. Roger Scruton sier det meget treffende:

Conservative thought is difficult. It doesn’t consist of providing fashionable slogans or messages of hope and marching into the future with clenched fists and all the things that automatically get a following. It consists in careful, sceptical rumination on the near-impossibility of human existence in the first place.

Her er det flere ting å gripe tak i, ikke minst det at konservatisme og skeptisisme er nære naboer. Mennesket er ikke bare edelt. Tvert om er vel edelhet en høyt priset egenskap nettopp fordi den er så sjelden. I vår del av verden og i vår tid nyter vi godt av et sammenfall av svært mange heldige omstendigheter, og en av de viktigste er en rettsstat og institusjoner som har vokst fram gjennom å vise seg dugelige i dette å legge til rette for trygghet og utvikling.

Vi konservative gir nødig slipp på dette, og lar oss ikke så lett rive med av planer om å gjøre verden om til et paradis. Oppskriften på å oppnå paradiset har som oftest med utryddelsen av fiender å gjøre. Det forrige århundret manglet ikke slike bevegelser, og i våre dager er det vel først og fremst ulike islamistiske bevegelser som utmerker seg i så måte. Men konservative er skeptiske også til andre som mener å ha noe som er så viktig at grunnleggende rettigheter må vike. Eller som Scruton sier det:

Conservatives are by their nature people who are trying to defend and maintain existence without a cause.

Det viktigste for konservative er å unngå revolusjoner. Det er situasjoner der den orden bryter sammen, og den mektigstes eller mest brutales rett gjelder. Det får fram det verste i mennesker, og situasjonen i land som Syria, Libya og Jemen føyer seg til eksempler som Rowanda, Jugoslavia og andre.

Heldigvis er ikke vi i noen situasjon som kan sammenlignes. Det å stå for gradvise reformer, kompromisser og institusjoners bevaring er både kjedelig og vanskelig. Men kjedelige rammer er grunnlaget for et godt liv. 

God Jul!

Her på bloggen er regelen en oppdatering omtrent hver andre dag, og neste innlegg skulle være på selveste juleaften. Jeg var klar til å poste noen smaksnotater, men ett sted får grensen gå. De får vente til andre juledag eller noe. (Foto: hundskallets.se - dyrene heter Maria og Bexa)

Ønsker leserne mine God Jul!

Val McDermid - Splinter the Silence (krim)

Radarparet Carol Jordan og Tony Hill er tilbake, men ikke helt på den måten man har blitt vant til.

Ja, det er en sak om en syk seriemorder, og det pågår etterforskning, men vel så mye er dette en historie om de to hovedpersonene som man også kjenner fra TV-seriene med Hermione Norris og Robson Green. Der den forrige boka var i overkant gruoppvekkende og opprivende, har denne altfor lite av dette. Det er svært mye personlig om de to hovedkarakterene, og ganske lite om forbrytelser, etterforskning og oppklaring.

Om vi kunne blandet de to siste bøkene og delt dem i likt på to med hensyn til syke seriemordere, personlige forhold, etterforskning, flaks og uflaks, elendighet og glede - så kunne det blitt riktig bra. Men denne boka blir for kjedelig. Dessverre.

Konklusjon - Ligg unna (om du ikke bare MÅ ha med deg fortsettelsen om dette radarparet, da). 

Kjellerviner i desember - del I

I desember er det ofte mer tid til å ta fram viner fra kjelleren, og derfor deler jeg årets kjellerviner i desember i to lag - som i fjor.

2007 Domaine Henri Gouges Nuits St. Georges 1er Cru Clos des Porrets St. Georges
Svært fragrant vin med jord og røde bær som dominerende toner. Klar, fokusert og nydelig. Den kunne med fordel vært noe mer fyldig, men dette var svært godt og svært rimelig (i forhold til de senere års burgunderpriser).

Gjenkjøp? - Helt klart!

2007 Dönnhoff Oberhäuser Brücke Riesling Auslese Goldkapsel (375ml)
Gyllen som en giftering, intens duft av honning og epler. Fyldig og kanskje litt vel søt i munnen, intens syre, og med en intens og lang ettersmak. Flott vin til fattige 212 kroner, men kan med gjerne få noen år til. 2001-årgangen drakk jeg for ikke så lenge siden, og den var på god tur ned.

Gjenkjøp? - Soleklart!

2005 Domaine Rossignol Trapet Beaune 1er Cru Teurons

Mørk til burgunder å være, duften er klart jordlig og ikke så åpenbart burgundersk. I munnen er vinen fabelaktig, med en utrolig intensitet og saftighet hele veien ut i den lange ettersmaken. Hvis dette varsler om årgangens kvaliteter ser jeg lyst på det med mine mange flasker av røde burgundere fra 2005.

Gjenkjøp? - You bet!

2007 Georg Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling Großes Gewächs 

Femdeles lys, duft av kalk og sitronterte. I munnen er den både smidig og fokusert, men fremfor alt detaljert og elegant. Ettersmaken varer og varer på det lekre sitruspreget. Hvitvin behøver ikke bli så mye bedre enn dette. Og noen hevder ennå at GG ikke lagrer. Hvor tar de det fra?

Gjenkjøp - Helt klart!

2004 Massolino Barolo
Kjøpt på bruket i mai 2008. Mørk rødfarge. Duft av knuste kirsebær og lær. Myk til Barolo å være i munnen, og ganske fyldig og fruktig. Solid matvin, men den mangler intensitet og lengde til å bli en virkelig stor Barolo.

Gjenkjøp? - Ja, det var jo rimelig å handle på bruket. 

Rullende design del 6 - VW K70

Denne bilen kommer på bloggen mer på grunn av sin betydning for Volkswagen enn for sitt sjarmerende ytre. Modellen bar bud om det moderne Volkswagen. Dette var den første VW med vannkjølt rekkemotor foran og forhjulsdrift. Fram til K70 var regelen luftkjølt boksermotor bak og bakhjulsdrift.

Min far hadde en sølvfarget K70 (1971-1972) - og det ble hans siste Volkswagen av seks på seks år. Men modellen startet ikke som VW, men som NSU K70 i 1969 og ble produsert i Neckarsulm. I 1970 ble den til VW K70 og produsert, som eneste bil sammen med VW 411/412 i Salzgitter (der VW nå lager motorer).

Bilen ble ingen suksess. Den første serien av biler som ble produsert var ikke særlig gode - deriblant vår bil. Jeg husker særlig plasseringen av nøkkelhullet for bagasjerommet (som ble åpnet med nøkkel og ikke noe annet) som var på toppen av bagasjeluken. Dette sikret at det ikke lot seg åpne så lenge det var kuldegrader.

Motoren var heller ikke særlig pålitelig. Vi ble liggende "bilfaste" i Alta i et par uker i juli 1972 mens nye ventiler var på vei fra Tyskland. Vel hjemme byttet far til BMW, som han holdt seg til de neste 20 årene.

Men bilen var romslig, og bagasjerommet stort. Vi satt høyt i bilen, og hadde et fortreffelig utsyn. Jeg likte den, husker jeg, men far var svært lettet da den forsvant.

VW produserte den til 1975, men allerede to år tidligere kom Audi-utviklede VW Passat. Den er nå inne i sin åttende inkarnasjon. Men det var bilen over som innvarslet de nye tidene for VW.

Olek Bondonio

Olek Bondonio Rosso Giulietta Langhe 2014 kr. 249 

Artig farge på denne, som bryter mot oransje. Stilen er trang, fast og litt vegetal. Denne er laget på 100% Pelaverga, og kan minne om en høstlig Cabernet Franc. Finnes på noen Oslopol. 

Olek Bondonio Dolcetto d´Alba 2014 kr. 220 

Tørr og typisk Dolcetto. Her er det lite frukt. Den er streng men rettferdig. Finnes på noen få Oslopol og på Valken i Bergen, men den får stå i ro for meg. 

Olek Bondonio Barbaresco 2012 kr. 370

Her er vi inne på noe! Og stilskiftet fra vinene over er bemerkelsesverdig. Det er jo Nebbiolovinene som skal være stramme og noe utilnærmelige, men ikke hos Olek (nei, jeg vet heller ikke hvordan han fikk det navnet). Duft av tobakk og høstløv, god frukt og ganske snill stil. Myk. Finnes på Valken, Vinderen i Oslo og i Ålesund. Og på lager, selvsagt. Det er bare å besille. 

(Foto: Marcus Søbye)

Og fred på jord

Rullende design del 5 - Aston Martin DB4/GT Zagato

Jeg har flere ganger sagt at jeg har vurdert å skifte navn. Ole Martin er rett og slett for populært, for det er flere enn to tusen Ole Martiner her i landet. Da er det greit at jeg har et sjeldent etternavn. Planen har vært å skifte "Ole" ut med "Aston." Det ville gi de rette assosiasjoner. (Bildet: RM Sotheby's)

Aston Martin har laget flere kjøretøy som ikke er så vonde å se på, men på topp kommer modellen over. Den er også nøyaktig like gammel som meg, og ble nettopp solgt på auksjon i New York for en rekordsum. Grovt regnet 130 millioner kroner måtte kjøperen ut med. Noe av forklaringen er vel at det kun ble bygget 25 (noen hevder 19) stykker av denne Ferrari-dødaren designet av Ercole Spada for Zagato.

Bildet under (av James Hipwell) viser godt kurvene som klarer å vise både muskler og eleganse på en og samme tid. Dessverre ble vel ikke resultatene på bane som ønsket for DB4/GT Zagato, men gleden over skjønnheten varer mye lengre enn gleden over å vinne et løp.

Paris tre uker etter

For en uke siden kom jeg til Paris for første gang etter to runder med terror, den siste runden var det slike som jeg som var målet: helt alminnelige mennesker som hygger seg med andre. Det var derfor interessant - på den dårlige måten - å komme til Paris denne gangen. (Bildet: med fruen i Paris 5. desember 2015)

Men byen var kommet til hektene. Det var kanskje noe mindre folk ute, men det var i så fall ganske marginalt. På større butikker og sentre var det veskekontroll ved inngangen, og på flyplassen var det noen tungt bevepnede patruljer å se. Ellers ganske så normalt.

Det som ikke var normalt var eieren på restauranten Le Severo. William Bernet er en profilert person i Frankrike. Han er på talkshows og slikt. Han var slakter, og ble restauratør, og kan dette med mat. Restauranten er knallbra. Men den har også vært kjent for en noe brysk og direkte service. Bernet (til venstre under) smiler ikke, gir deg beskjed om å spise opp kjøttet ditt, og er alt annet enn jovial. Men dette er noe jeg setter pris på. Det gir en autentisk opplevelse på alle plan.

Men ikke denne gangen. Vi spiste der også denne gangen, selvsagt. Men i tillegg til nydelig mat ble det også litt skremmende. Bernet smilte, han småpratet, han lo til og med. Jeg var rystet! Har han vært på smilekurs? (Svært effektivt i så fall.) Eller har han lest anmeldelsene av restauranten og servicen?

Det mest sannsynlige er nok at det er terroren som har skaket han opp. Inntil for kort tid siden, sa de lokale, var besøket ute på byen betydelig ned fra før terroren. Turistene uteble. Det at folk kommer og spiser på restauranten hans er ikke lenger noen selvfølge, og han viser at han setter pris på oss. Det tror jeg.

Neste gang håper jeg han er tilbake til sitt mutte selv. Da er verden på rett spor igjen.

Ordklasser på svensk

G. Rinaldi Langhe Freisa

Rinaldi Langhe Freisa 2011 kr. 238 

Utsolgt fra leverandør, men å finne på to oslopol og ett i Stavanger. Blåbærfrukt, litt lett i munnen men solid - for den tørrer som en Barolo. (Bildet: Wine-Searcher.com) 

Rinaldi Langhe Freisa 2012 kr. 277

Dette er den tetteste, strengeste og mest lukkede og fruktfri av disse tre vinene. Også utsolgt fra leverandør, men på tre oslopol i til dels betydelige mengder. 

Rinaldi Langhe Freisa 2013 kr. 330

Duft og smak av blåbær og lakris. Særlig duften er flott. Ikke fullt så tannisk som de to vinene over, og nesten hundrelappen dyrere enn vinen som er to år eldre. Men så er den jo også klart best. Denne er bare å få på Briskebypolet, for leverandøren er tom. 

Pinot Noir fra Red & White

Red & White er importøren av disse vinene, og de ble smakt 26. oktober. (Bildet: pjwine.com)

Zorzal Terroir Unico Pinot Noir 2013 kr. 135 

Denne argentineren fra Mendoza er svært parfymert, og den minner ikke så lite om Blaufränkisch. Smaken er intens, og vinen skulle jeg gjerne prøvd igjen - men da må jeg bestille. 

Ch. de Puligny-Montrachet Monthelie 2011 kr. 330 

Dette er en årgang i Burgund jeg jevnt over har ligget unna. Av de røde har jeg vel to flasker. Duft av steinstøv og litt svovel. Lekker i munnen, men jevnt over ganske uklar på duft og smak. Rundt meg hører jeg noen hevde at den kommer seg, men jeg er ikke overbevist.

Mugnier Nuits St. Georges 1er Cru Clos Maréchale Rouge 2007 kr. 600 

Denne vinen kjøpte jeg noen flasker av, og ble ikke skuffet. Har vel minst en igjen også. Dufter fioler, roser, noe jord og tre. Lekker i munnen med fin intensitet. Den er helt i flytsonen nå. Prisen på denne vinen har økt kollosalt de siste årgangene, og hva er vel galt med å kjøpe en drikkeklar vin? 

New Tricks 12 (Krim DVD)

Når en serie kommer opp i 12 sesonger tyder mye på at det har gått bra med den. Med denne serien har det blitt laget 107 episoder på omtrent en time. Smak på det: 107 timer! Men bare en gang før, ser det ut til, har jeg omtalt en av seriene på bloggen.

Men dette er siste runde, og litt ut i denne sesongen blir den siste av den originale besetningen skrevet ut. Alt dette er trist, men det oppløftende er at jeg aldri har opplevd at dette går på tomgang eller at det først og fremst er gammel vane som fører meg foran skjermen for å se en ny episode.

Tvert om. Besetningen har blitt skiftet ut noe gradvis, og den som avslutter serien er ikke dårligere enn noen av de andre. Jeg vil vel heller si tvert om. Og manusene har beholdt sin høye kvalitet.

De to første episodene, som henger sammen som del en og del to, er noe av det beste jeg kan huske. Det er forbindelser tilbake til en av karakterenes tidlige yrkesliv i politiet, og den gamle og den nye saken får selvsagt sin oppklaring.

Som før er det en blanding av gammel og uløst kriminalsak, og det indre drama mellom karakterene som driver episoder og serie framover. Det er godt drama, noe å tenke på, og helt fritt for den fargemanipuleringen som har blitt så utbredt i denne sjangeren. Her er det farger som du er vant med å se dem, og ikke det grønn-grå-blå preget som er er så drittlei av at jeg knapt kan få sagt det.

Konklusjon - Klar befaling!

Kjellerviner i november

2004 Fattoria Selvapiana Chianti Rùfina Riserva Bucerchiale

Den første av mine flasker fra denne årgangen. Fin fylde og fruktighet, med en sursøt kjerne. Verken for ung eller fullt moden. Den er god nå, men den kan klart tåle fem-ti år til. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2007 Domaine Huet Vouvray Demi-Sec Le Haut-Lieu

Gyllen som en gullring - nesten. Duft av våt ull og kamfer. Ganske viskøs og smidig, men sødmen er enda merkbar. Med tid i glasset kommer det epler og særlig honning. Meget god matvin.

Gjenkjøp? - Ja. 

2009 Devevey Bourgogne Hautes-Côtes-de-Beaune Les Champs Perdrix
Den mest pålitelige hvite burgunderen jeg vet om, og et funn til prisen. Dyp gyllen, duft av sitrus, nøtter, fat og litt smør. Frisk men fyldig, viskøs og spenstig. Lang ettersmak.

Gjenkjøp? - En kasse, takk. 

2008 Dönnhoff Dellchen Riesling Grosses Gewächs

Lys på farge, klar duft av kalk og hvite blomster mot et tema av sitrus. Detaljert og delikat. Drukket av større og videre glass en de tradisjonelle Rieslinglassene til Riedel. Dette er noe Hermann Dönnhoff anbefaler, og jeg følger gjerne opp. (Bildet: Vinare.blogspot.com) 

Gjenkjøp? - Ja, tror det, selv om det er mye annen bra Riesling også. 

Allahu Quackbar

Hva kan man gjøre med dødsforherligende fascister? Gjøre dem til latter. Stadig flere erstatter ansiktene til disse selvdyrkende psykopatene med oppsynet til en badeand. Helt passende, mener jeg.

Klassiker til glede for nye seere

Denne så jeg først på NRK - var det Åpen Post? Jeg fikk latterkrampe.

3x Riesling

Leiner Handwerk Riesling Trocken 2014 kr. 180 

Lett Riesling med fin syre. Helt OK vin fra det sydlige Pfalz som burde passe fint som aperitif. Inne på tre pol.

Haag Brauneberger Riesling Kabinett Trocken 2013 kr. 200

Det er egentlig litt urettferdig mot produsenter som Leiner at Haag lager slike viner til en pris som dette. Her dufter og smaker det grapefrukt og pære - litt østerriksk med andre ord. Den er intens og med lang ettersmak. En knallvin med 18 gram restsukker. Flotte saker!

Leiner Kalmit Riesling 2014 kr. 280 

Til en hundrelapp mer enn den første vinen fra Leiner får man en ganske annen og mer interessant vin. Det første som slår deg er at vinen er ren og lineær. Her er det også mye frukt, noe av det tropisk, og en duft av korn og malt. Den framstår også som ganske søt til tross for at den har lite restsukker og høy syre. Inne på to pol, inklusive Valken i Bergen. 

Jens Lapidus - Livet Deluxe (Krim)

Dette er oppfølgeren til Snabba Cash som jeg tidligere har anmeldt her på bloggen, og jeg vil anbefale å begynne der - men det er også mulig å starte med denne.

Dette er bøker som skiller seg ut fra nesten alt som skrives i denne sjangeren. Forfatteren har gjennom sin advokatpraksis hatt nærkontakt med miljø som ligner de som skildres fra innsiden i disse to bøkene. Vekten ligger ikke på de straffbare handlingene, men på verdensbildet, situasjonen og motivasjonen for aktørene. Det er fengende, spennende, og jeg mener bestemt at jeg skjønner mer av både kriminalitet og utenforskap enn jeg gjorde før.

Denne boka er på samme måte som Snabba Cash medrivende. Den starter kanskje litt vel rolig, men det gjelder å etablere karakterene på ny og dekke inn en del år der noen av hovedpersonene har sittet "på kåken". Deretter følger vi tre av hovedkarakterene etter tur - hvert tredje kapittel - og deres delvis sammenvevde liv.

En av dem er en forhenværende politimann, en er datteren til "juggebossen" og den tredje er mannen på bildet over: Jorge. Utbryterkongen fra Snabba Cash. Det er livsvalg, forbrytelser, etterforskning, identitetskriser, familieverdier (i noe ukjent versjon for de fleste av oss) og mye spenning.

Dette er svensk krim i en annen tapning enn vi er vant til. Jeg tror kanskje jeg foretrekker denne. Den har i alle fall et betydelig større potensiale til å gi deg nye perspektiv enn det Wallander, Beck og Salander har til sammen.

Konklusjon - Klar anbefaling

Bnneau du Martray Corton-Charlemagne 2001-2013

Bonneau du Martray Corton-Charlemagne Grand Cru 2013 kr. 1100

Dette er en tett pakke. Høytonet duft og smak, og den svir i munnen. På tok for ung, selvsagt, og den vil folde seg ut. Fremdeles å få.

Bonneau du Martray Corton-Charlemagne Grand Cru 2011 kr. 920 

Sitruspreget er meget tydelig. Vinen er lekker og lett, men uten den stuffing og det trøkket man er ute etter på dette nivået. Men vinen er ung, og den vil etter alle solemerker "legge på seg" med noen år i kjelleren. 

Bonneau du Martray Corton-Charlemange Grand Cru 2010 kr. 1350 

Duft med preg av furunål, litt mer fokusert enn vinen under, og mer fatpreg. Men den er også skrinnere. Intens vin. Den er dyrest i denne samlingen, og også utsolgt fra leverandør. 

Martray Corton-Charlemagne Grand Cru 2008 kr. 920 

(Nei, jeg har ikke plutselig blitt lat og latt være å skrive "Bonneau du". Latskapen er et mer permanent innslag, og det er polets nettside som ikke har det med.) Til å begynne med litt uren på nesen, duft av sitronterte og kalk. Mer fatpreg enn vinen under. Viskøs og lang. Intens. Ville ha vært en vin å vurdere, men den er utsolgt. 

Bonneau du Martray Corton-Charlemagne Grand Cru 2004 kr. 970 

Dette var et ganske "skrint" år for vinene i nord-europa, og det merkes her også. Det er en del svovel på nesen, men den er solid, syrlig og sitruspreget. Dette er en vin man lett kunne trodd var en Chablis. (Så hvorfor da betale dobbelt så mye?)

Bonneau du Martray Corton-Charlemagne Grand Cru 2001 kr. 1100 

Duft av smør og sitrus. Dette er det lettere å identifisere som en sentralburgunder. Lekker og harmonisk med litt hasselnøtt i ettersmaken. Det er denne opplevelsen man er ute etter når man betaler brutalt mye for hvite viner fra burgund. 

Terrorøkonomien

Angrepene i Paris kunne neppe kommet på et verre tidspunkt for verdensøkonomien. Aldri før i verdenshistorien har gjeldsnivåene i verden totalt sett vært større. Og aldri har rentene vært lavere.

Dette betyr at myndighetene, i rike og i fattige land, ikke har noen stimulanseverktøy igjen. De kan ikke låne og starte store prosjekter som får hjulene i gang, og senking av renter som ligger på null og under er heller ikke et alternativ.

Alt som påvirker etterspørselen negativt, slik som terroranslag, vil derfor få større virkning enn i en situasjon der rentene kunne settes ned eller stimulerende tiltak gjennomføres. Folk vil gå ut på konserter og restauranter i mindre grad enn før, og vi er mindre tilbøyelige til å reise. Negative spiraler spinner også fortere i en slik situasjon.

Ikke vil det bli billig å nedkjempe staten til IS/ISIL/Daesh heller.

Det er derfor en betydelig risiko for at angrepene i Paris blir et vendepunkt - nedover - i en verden som noe nølende var på vei ut av uføret etter Finanskrisen.

Kampen mot IS/ISIL/Daesh

Jeg er ingen ekspert på Midt-Østen, og heller ikke på terrorisme. Min posisjon er den til en opplyst (tror jeg) lekmann. Likevel våger jeg å peke på noen ting som for meg er opplagt - om enn vanskelige å akseptere.

Det første er at organisasjonen i overskriften (heretter ISIL) må nedkjempes, og at den staten de har etablert må tilintetgjøres. Afghanistan og Irak er ikke akkurat lysende eksempler på vellykket intervensjon, men det som var feil der kan godt være rett denne gangen. Opprettelsen av et kalifat var en propagandagevinst av de virkelig store. Det er selve kanalen for oppdemt frustrasjon blant store grupperinger av muslimsk ungdom over store deler av verden.

Så lenge denne staten er et fristed og et arnested for terroranslag, så har de landene som er mål for slike angrep legitim rett til å slå tilbake. Siden denne grupperingen ikke er som andre land, selv om de har et territorium til rådighet, så må de rett og slett ødelegges. Det krever bakkestyrker også - ikke bare droner og bombefly. Man må finne de som skal kjempe krigen på bakken, og sørge for at det ikke finnes så mye som en tropp igjen av dem.

Det, i sin tur, sitter langt inne hos de som har kapasitet til slikt. Hovedsaklig USA. De vet også at når du angriper et land, så får du ansvaret for det når du har vunnet. Det er mye enklere å vinne en krig enn å bygge et land og en nasjon.

Derfor må konstruksjonen som skal ta over være klar lenge før den får ta over. I Syria, så vel om i Irak, handler det mest om å sikre betydelig innflytelse til Sunni-muslimer. De som har makt må gi fra seg makt - i alle fall til en viss grad. Og nye konstruksjoner må vise seg mer robuste enn de som står nå.

Ikke noe av dette er enkelt, og det vil kreve både dyktighet og flaks.

Men det er helt sikkert at det vil bli betydelig flere begivenheter som de i Paris sist helg dersom man ikke lykkes!

Rullende design del 4 - DKW Monza

Dette er ikke en bil som mange har sett. Det er ikke en gang noen som vet hvor mange som ble laget fra 1956 til rundt 1958, men det var svært få. Noen mener så få som under hundre eksemplar, og av disse finnes nå noe under femti biler igjen av DKW Monza.

De fire sirklene i grillen kjenner mange igjen fra dagens Audi (fire nuller i grillen, og en til bak rattet), men det er logoen til Auto Union som DKW var med i.

Kjøretøyet satte fem verdensrekorder i 1956, men etter dagens standard er det sørgelige saker under panseret. Det er glassfiberkarosseriet som er det mest fantastiske med denne bilen, og linjene er klassiske og fengende den dag i dag. Konstruktørene var Günther Ahrens og Albrecht W. Mantzel, og ikke '"the usual suspects" i Italia.

Bilen ble bygget tre steder etter tur, først og sist i Stuttgart og mellom der i Heidelberg.

Til sist en lenke til Norsk DKW Union. (Jeg er IKKE medlem.)

Bricco dell Uccellone 1982 og 1983

Bricco dell Ucellone Barbera d'Asti 1982
Duft av sopp og fine treslag. Harmonisk, søt og integrert frukt. Fantastisk vin. Helt fantastisk! 33 år og fabelaktig. Denne vinen kom som et solid brudd med tradisjonene. Voldsomt uttrekk og barrique. Mange mente at dette kom til å gå ille. De tok feil. Mye bedre enn dette kan det ikke gå for en vin.

Bricco dell Ucellone Barbera d'Asti 1983
Medisinal, litt daff hostesaft, god munnfølelse, god viskøsitet og fylde. Blir litt mer pølsevann etter hvert. Litt skrinnere enn vinen over, men likevel god. Denne var nok på topp for en fem-ti år siden vil jeg tippe.

Småindustri og dyrehold

Min far Svein Skilleås (1915-1995) hadde ei and som kjæledyr, og den var i høy grad "frittgående". Den ble kallt "Datjetj" – etter den lyden hun laget. Hun trivdes fryktelig godt i en stor "fustasi" – en stor tønne som samlet regnvann ved fjøset. Hun rente rett som det var ned i åkeren nedenfor husene, men når Svein lokket på henne ved navns nevnelse – og bare da – kom hun i full fart oppover så gresset bølget og hun kvakket "datj-datj-datj". Min onkel Olai (1902-1999) lyste virkelig opp ved dette minnet, så det var nok et kjært dyr på gården. (Bildet: far ca. 21 år gammel)

            

Svein, min far, var også ivrig på småindustri av ulike slag. Han begynte med høner, som han kjøpte for konfirmasjonspengene (femten kroner) i 1930. Senere ble det kaniner, kalkun, og revegård i samdrift. Han drev avl på kalkun, og hadde også en klekkemaskin. Hanen var driftens største risikoelement sånn i det daglige. Han var en hissig kraftkar som mange, med rette, var redd. Han hakket ganske så hardt og iltert på de han ikke tålte oppsynet på, og Håkon Sørhøy – som var dreng på gården – var en av disse. En bakerkone ble forfulgt av hanen, og prøvde å sparke til han. Det slo feil, forteller Olai, og hun falt omkull på gårdsplassen. Hanen ga seg så til å renne rundt henne i en fryktelig fart mens han låt ille om seg. Svein var den eneste som hadde kustus på hanen, og han kom til og løste situasjonen. Men det ble et fryktelig oppstyr, og bakerkona trengte flere dager på å komme til hektene.

            

Onkel Nikolai Skilleås i Trondheim hjalp til med kapital til flere av prosjektene – deriblant revegården som Svein drev i kompaniskap med en annen (det er for meg uklart hvem dette var). Dette var på 30-tallet, og det ble overetablering i pelsdyrbransjen, med påfølgende kollaps. På folkemunne ble Nordårdan kallt for "revegårdan" grunnet alle pelsdyrfarmene der – nesten en på hver gård, sa Olai. Heldigvis for Svein og kompanjongen solgte de seg ut like før krakket.

Svein solgte også elektriske gjerder, og batterier for disse. Disse batteriene kunne også brukes til radioer, og disse ble jo ulovlige under krigen. Krigsvåren hadde Svein en lader i kjelleren på Skilleås, og kona til Olai – Sigrun (f. Haugdal) – var der nede med noen poteter. Da kom det en tysker ned i kjelleren, og så laderen med batteri. Han spurte ut Sigrun om saken. Hun ble svært nervøs, for dette var ikke noen ubetydelig sak, men sa at dette var for de elektriske gjerdene – og det var greit. Men det var nære på. Akkurat da var det visst batteriet til Hugo Skars radio som ble ladet.

* - dette er basert på båndopptak jeg gjorde av min onkel Olai. Han var da ca. 95 år gammel, men minnet var det lite å si på. 

Moulin Touchais - søt Chenin Blanc

Moulin Touchais har 35 ha som de bruker til denne vinen, der 20% av druene plukkes undermodne for å bidra til friskheten. Resten plukkes seint og delvis botrytiserte. Flaskelagringen er ikke mindre enn ti år! Druen er Chenin Blanc, som er elsket av kjennere og jevnt over vist en kald skulder av det store publikum. 

Moulin Touchais Coteaux du Layon 2005 kr. 350

Yngstemann får det litt tøft i dette selskapet der de eldste er med. Her er det mer sukker, noe honning, og jeg synes også det er for lite spenst. Jeg ville ikke satset på denne. 

Moulin Touchais Coteaux du Layon 1997 kr. 370 

Jeg har, derimot, satset på denne. Men om det hjelper vet jeg ikke, for den er visst utsolgt fra leverandør. Lekker, harmonisk, frisk og lang. Ganske høy andel botrytiserte druer (45%). 

Moulin Touchais Coteaux du Layon 1985 kr. 390

Men om jeg ikke får de flaskene jeg har bestilt, kan jeg kanskje kaste meg over denne som er 12 år eldre. Dette var et varmt år, og om du liker sherry er det fint for det er et tydelig sherry-preg her. Duft og smak også av nøtter, og munnfølelsen er flott. Jeg er sikker på at denne passer meget godt til ost. 

Moulin Touchais Coteaux du Layon 1971 kr. 530

Det blir en helt annen pris, og en helt annen alder, på denne vinen - som også er utsolgt fra leverandør. Kompleks nese - det blir for mye å forsøke å registrere alt det som foregår. Lang ettersmak. Flott vin.  

Barbera d'Alba 2006

Roddolo Barbera d'Alba 2006
Duft av fioler og geranium. Ganske atypisk Barbera. Syrlig, fin vin, og den som smaker yngst av disse. tre vinene.

Giacomo Conterno Barbera Cascina Francia 2006
Dufter gymsokk. Flott i munnen. Ettersmaken bikker i retning blomster, men blir svært gummipreget til slutt.

Giuseppe Rinaldi Barbera 2006
Dufter kokos og rosiner, noe bolledeig. Ja, nesten litt svisker i duft og smak her. Ja: svisker! Noe syresvak. Har blitt ganske atypisk.

Suss og klem - ikke noe for oss

Jeg har lenge visst det, men nå viser forskningen det også: vi er ikke komfortable med å susse og klemme på mer eller mindre fremmede mennesker. Et håndtrykk er nok. Det gjør susen. Det er bare i den innerste familiekretsen, med foreldre, partner og barn, at vi er komfortable med noe mer. Og "vi" er ikke bare jeg og mine like "stive" nordboere, men et solid flertall i fem forskjellige land inklusive sydeuropeiske. Det gjorde liten forskjell om respondentene var fra Finland, Frankrike, Italia, Russland eller Storbritannia. Så "oss" i tittelen på oppslaget kan vel representere "oss mennesker"?

Studien er publisert i et av de høyest rangerte tidsskriftene, så det er skikkelige saker og ikke bare noe synsing. Selve studien er her, og bildet under er fra selve studien og ikke laget av Daily Mail som det over.

Så hva har dette å si for oss? Det betyr at den skikken som har spredd seg også her nord, med å kysse og klemme folk (til og med første gang du treffer dem), ikke har noe for seg. Alle syns egentlig det er ubehagelig, men vi gjør det likevel siden noe annet får oss til å framstå som kalde fisker.

Det var vel på nittitallet dette slo inn her nord for fullt. Jeg omgikkes venner og kjente fra (særlig) Italia og andre sydeuropeiske land, og var litt forberedt på dette. Men ikke forberedt på hvor fort denne skikken skulle spre seg.

Kanskje det er på tide å avvikle den? Et håndtrykk er nok? Med mindre vi er veeeeldig godt kjent (mistenkelig godt kjent) eller i familie?

Barbera d'Alba 2010, 2011 og 2012

Vajra Bricco delle Viole Barbera d'Alba Viole 2012 kr. 300

Knuse røde bær. Mye av alt, men også den klart mest drikkevennlige av disse vinene. Vajra har også en "vanlig" Barbera til hundrelappen mindre. 

Massolino Barbera d'Alba Gisep 2011

Ikke lengre å få på polet - ulikt vinen over. Her er det litt sprit-dunst på nesen. God rødfrukt, men litt for alkoholisk. Svir faktisk litt i munnen. Litt monolittisk i stilen, og det er vanskelig å finne enkelt-dufter og -smaker i denne vinen. Langt fra min favoritt.

Aldo Conterno Barbera d'Alba Conca Tre Pile 2011 kr. 312

Her er det også mye av alt, som hos Vajra. Merkbar eik, noe Coca Cola. Intens. Mye uttrekk - og hele 15% alkohol. Heller ikke noe jeg ville betalt for å drikke.

Cavallotto Barbera d'Alba Vigna Cuculo 2011 kr. 260

Duft av steinstøv. I munnen er den lekker og i fin balanse, og her er det også steinstøv. Litt sødme, noe lakris. Jeg har smakt bedre Barbera herfra - og det direkte fra bruket nå i sommer. Kostet noe slikt som 15-17 euro om jeg ikke husker helt feil. Årgangen kan ha vært 2013. 

Cappellano Barbera d'Alba Gabutti 2010 kr. 295

Salige Teobaldo Cappellano får pryde innlegget mitt denne gangen, sammen med Alessio Planeta (til høyre). Jeg tok bildet i 2008 da vi deltok på samme konferanse i Piemonte. 

Men så var det vinen da. Våt ull, litt alkoholstikk. Noe rødsprit, og ganske vegetal. Syrlig, litt reduktiv. Ikke helt harmonisk. Synd det, men Teobaldo hadde neppe noe med denne vinen å gjøre. Han døde året etter konferansen, i 2009, mener jeg å huske.

Morskjærlighet

Dette trenger ingen kommentar, annet enn at du må være forberedt på at du kan komme til å si noe i retning "åååhhhh".

Kjellerviner i oktober

2001 Dönnhoff Oberhaüser Brücke Riesling Auslese Goldkapsel 
Har ikke kommet så langt i prosessen med å bli mørk, men det er godt synlig at vinen har fått noen år. På duft er det først en del som sladrer om svovling, men litt om litt går det over til steinstøv og kalk. Frukten er tydelig mest mango. I munnen er sukkeret godt integrert, og vinen er harmonisk. Men det er som den mangler syre og intensitet til å ta seg helt dit den bør være. (Halvflaske kjøpt i april 2010))

Gjenkjøp? - Nei, tror faktisk ikke det. 

2004 R&V Dauvissat Chablis 1er Cru Les Forest
Endelig en Dauvissat som smaker som den skal! Og det fra en årgang som ikke nødvendigvis ville bidra positivt til regionens omdømme. Det er prematur oxidering som har vært den store svøpen her, men denne vinen er helt fri for styggedomen. Her er det sitrus og hvite blomster, men fremfor alt en presis og fyldig linje som løper gjennom den lange smakskurven uten å flate ut. Det er rett og slett en meget flott vin.

Gjenkjøp? - You bet!

2001 Domaine de Chevalier (Rouge)
Solid i fargen fremdeles, duft av blyantspiss og litt solbær. So far so typical Bordeaux. Men her er det en vesentlig eleganse. Dette er nesten som en burgunder i stilen - men bittet og kraften sier likevel klart fra om at det er en Bordeaux.

Gjenkjøp? - Helt klart!

2006 Chevillon Nuits Saint Georges 1er Les Cailles
Dette er jo vanligvis en sikker adresse for fruktige men elegante burgundere som aldri svikter. Årgangen peker i retning av en streng finish med modne men meget merkbare tanniner. Det skuffer ikke med denne vinenen heller. Den er ganske tilbakeholden på nesen, i munnen er elegansen meget tydelig, og intensiteten nesten til å ta og føle på - men finishen er preget av steinstøv og granitt. Kanskje noen år for ung, men jeg er ikke sikker på at denne kommer til å bli så mye mer opulent. Nydelig vin for burgunderpurister. (Foto: Chevillon)

Gjenkjøp? - Ja.

Magisk musikk

Dette er kanskje noe av det vakreste og mektigste jeg hører - andre satsen fra Aram Khachaturians Fiolinkonsert. Den hørte jeg første gang på The Arts Centre ved The University of Warwick for omtrent 25 år siden. (Bildet: Yerevantsi, fra en "mural" i Jerevan, Armenia, med Khachaturian). Jeg var forøvrig i Armenia i 1984, omskrevet her på bloggen.

40-års jubileum (Politikk og personlighet - XVII)

Hva er det som skjer med meg?

Menneskets evne til å reflektere over seg selv er kanskje det som skiller oss klarest fra andre dyr, men det er også kilden til mye elendighet. Om det fører til elendighet vet jeg ikke, men jeg har begynt å reflektere over mine interesser og da særlig - som tittelen indikerer - politikk. (Serien med egen politisk sjelegranskning har gått lenge, forrige innlegg var i fjor.)

Jeg kom plutselig på at i høst er det 40 år siden jeg fikk mitt første verv. Jeg ble elevrådsleder på ungdomsskolen som syvendeklassing - altså fersk fra barneskolen og såvidt 13 år. Hva de tenkte på som valgte meg, det vet jeg ikke, men for min del ble det starten på et liv med tillitsverv og engasjement. Jeg ble tillitsvalgt som elev, student og senere ansatt. Jeg var folkevalgt også, som min far. Jeg hadde et bredt utvalg av verv i SV og SU fram til jeg ble 20, og i Høyre fra jeg var 33. Fram til siste årsmøte. OK, jeg er fremdeles medlem i Representantskapet, men høstens valgkamp var den første jeg ikke utkjempet i første linje siden 1995.

Jeg har hatt ulike interesser gjennom livet. Noen har kommet og gått, og andre har kommet litt i andre rekke etter hvert. For tiden er det tennis som er den store. Men alltid har politikken vært der. Det er en del av meg og min identitet som har vært ganske så stabil.

Men nå er motivasjonen liten. Mitt ståsted er uendret, men trangen til å innta posisjoner har minsket. Kan det være alderen? Har mitt ego krympet, slik at det å ha posisjoner ikke betyr noe lenger?

Jeg tror ikke dette kan være noen viktig forklaring, for jeg har sjelden vært ute etter posisjoner. Flere ganger har jeg hatt mulighet til å bli leder i en lokalforening, og takket nei til det. Bare en gang har jeg takket ja til å stille til valg som folkevalgt. Så egostørrelsen har ikke vært i førersetet så ofte før heller.

Kan det være en helt ny fase i mitt bevisste liv - at jeg ikke bryr meg om samfunnsutviklingen? Neppe. Jeg tipper det har med det å gjøre at jeg trenger en pause. Bare med pause da jeg bodde i England, har jeg vært aktiv politisk og på arbeids-/studieplassen i 40 år.

Men vi får se. Fremtiden vet ingen av oss noe om.

Barbera d'Alba 2012/2013

G. Rinaldi Barbera 2013
Moreller, blomster, urter og litt svovel (reduksjon). Saftig, frisk og balansert.

Bruno Giacosa (Azienda Agricola) Barbera d'Alba 2012
Fra egenproduserte druer. Dufter fjøs, tørket leire. I munnen er den bare fantastisk. Det er en harmoni i tenor-leiet her. Meget lekker vin. Koster rundt 400 kroner.

Giacosa Barbera d'Alba 2012
Fra innkjøpte druer. Duft av fioler. Lett stil med fin balanse. God vin, men uten den "stuffingen" som vinen over har. ca. 275 kr.

Bartolo Mascarello Barbera 2013
Duft av kirsebær. "Spissest" på duft av disse fire. Frisk - syren er nesten aggressiv. Biter i munnen. Ikke den mest behagelige, men her trenger nok vinen noe lengre tid på å komme i harmoni enn hva tilfellet er for de andre i denne flighten. (Bildet: Maria Teresa Mascarello i 2008. Foto OMS.)

The Aesthetics of Wine

Jeg har fått tak i noen eksemplar av boka vår, The Aesthetics of Wine, til forfatterpris. Interesserte bes ta kontakt med meg direkte. Jeg tar 220 kroner.

Barbera d'Asti 2007

Boffa Vigna Muntrivé Barbera d'Asti 2007 kr. 215

Dufter Bassetts Tit-Bits (lakrisgodteri), snev av blomster. Lett, grei, lettdrikkelig og fin. 

Scarpa Barbera d'Asti La Bogliona 2007 kr. 420

Initialt litt kork (muggen kjeller). Nedtonet frukt og litt blass. Ganske matt i munnen, og heller ikke særlig syrlig. Helt klart kork, eller i alle fall snik-kork. Sørgelig. 

Barbera d'Asti 2008

Her kommer første innlegg i en serie med Barbera-notater fra en smaking i september. 

Scarpa Barbera d'Asti I Bricchi 2008

Knuste kirsebær og treverk, litt blåbær på andre nesen. Syrlig og litt spiss i munnfølelsen. Tett og intens. Rundt 250 kroner på polet, men det er 2009 som gjelder nå.

Trinchero Barbera d'Asti Superiore 2008 kr. 190

Tung blomsterduft som går over til gymsokker på andre nesen. Sursøt i munnen. Kortest ettersmak av disse tre, men også lavest pris. 

Trinchero Vigna del Noce Barbera d'Asti 2008 kr. 300

Mer møbelpolish med et snev av rødsprit her. Men avdempet, og vinen er faktisk meget god. På den friske og pågående siden, men trenger klart mer tid i hvilestilling. Kanskje tre til fem år? 

Endelig noen som tenker på oss

Fra Chester, England, der noen med humoristisk sans skrudde opp falske "memorial plaques" på fem benker. Byrådet besluttet å ta dem ned.

Hvorfor spiller man tennis?

Som min gode venn sa: det er ikke rart at folk vil begynne å spille tennis. Alle kan se hvor gøy det er. Det som er rart er hvorfor noen fortsetter når de oppdager hvor lang tid det tar å komme opp på noe som helst slags nivå.

Et svar er de gode slagene. Når det verste er overstått så klarer de fleste, i løpet av en time, å slå et overraskende godt slag. Det lever man lenge på! Og man fortsetter å trene i håp om at det kan bli flere.

Men man må nok være verdensener for å klare det over: å bare snu seg, og slå en vinner. I en kommentar sier Novak Djokovic at han ikke vil slå dette slaget i kamp - det ville være respektløst overfor konkurrenten.

Marnie Old - Vin: Smak og behag (bok)

Vinbøker er det mange av, men her har vi ei bok som er "et smakerkurs". Det er i alle fall undertittelen på originalen, og hvorfor det norske forlaget oversatte "A Tasting Course" med "Smak og behag" er ubegripelig for meg.

Her har man alt man trenger for å gjennomgå et grunnkurs om vin - bortsett fra selve vinen. Her er fakta, sjekklister, druetyper og vinområder. Alt om syre, tanniner, matching med mat - og så videre. Forslagene til hvordan man kan sette sammen smakinger som illustrerer poenger og annet er kanskje det beste ved boka.

Men hvorfor noen vil kjøpe en bok, og gjøre dette på egen hånd, er for meg en gåte. Hvem setter seg ned med en bok og drikker seg gjennom den? Det er jo fellesskapet rundt vinene - og diskusjonene - som gjør vin så gøy. Med litt velvilje kan man si at dette er ei bok som gir et godt grunnlag for en gruppe interesserte å skaffe seg kunnskap og erfaring. Men igjen: hvorfor ikke gå til noen (og de fleste kjenner noen) og be dem inn på mat og vin og høre hva de har å si?

For en vinnerd er det fristende å påpeke feil og mangler, men i det store og hele er det slett ikke så ille i denne boka. På ingen måte. Dertil er det jo ikke folk som meg den er myntet på.

Men om noen skulle komme til å spørre meg om veien videre dersom de hadde fattet interesse for vin, og gjerne ville komme seg videre kunnskapsmessig, så kom jeg til å anbefale Johnson og Robinsons World Atlas of Wine. Før kartene, landene og regionene kommer forklarer forfatterne egentlig alt du trenger å vite.

Boka til Marnie Old er bra den, men jeg sliter med å se at den kommer til å få et betydelig publikum. Men hvis du er av en annen oppfatning har forlaget den til salgs her for 349 kroner.

Cabernet Sauvignon-landskamp + Sauternes

Siste runden i landskampene på en smaking jeg arrangerte forleden. De foregående innleggene har stått de siste par ukene.

Griesbauerhof Cabernet Sauvignon Riserva 2012 kr. 330
Duft av fioler, asfalt og litt gummigodteri. I smaksbildet skjer det meste foran i munnen, mens den taper seg fort bakover. Det er ganske skuffende, og totalt sett syns jeg ikke denne vinen fortjener prisen.

Familien har holdt til på dette stedet, på 350 meter ved Bolzano, siden 1785.

Mount Eden Estate Cabernet Sauvignon 2010 kr. 448
Duft av modne stikkelsbær (jada, det passer ikke med fargen - men det er dette det dufter av vinen), bløt og innsmigrende stil. Lettdrikkelig, saftig og ganske "hvit" i stilen.

Druene vokser på 700 meter i Santa Cruz Mountains. Grunnen er mest skifer, og avkastningen er lav.

Château Giscours 2011 (Margaux) kr. 485
Duft av blomster og kjøttbasert skysaus. I munnen er den balansert og harmonisk, men den kunne med fordel hatt lengre ettersmak. Men det er den konsistente og nydelige duften som definerer vinen. 75% Cabernet Sauvignon her, og resten stort sett Merlot.

Så, til dessert:

Château Lapaurie-Peyraguey Sauternes 1989
Dyp gyllen farge. Duft av marsipan og valnøtter. I ettersmaken er det litt steinstøv og bitterhet, men dette er for all del en riktig nydelig vin.