Nettene blir lange, kulden setter inn, og jula er i anmarsj. Viner jeg har gått og siklet på et knapt år forsvinner plutselig fra hyllene på polet for nå åpner folk lommeboka. Det finnes vel knapt bedre viner enn hvite burgundere - når de er modne og ikke prematurt oksiderte - og her har vi tre fra øverste hylle. (Husk at om du kjøper en vin med feil, skal du kunne få pengene igjen inntil fem år etter innkjøp.) (Bildet: Dr. Cares)
Solid, saftig og ganske salinsk. En uforløst vin på starten av sitt formodentlig lange liv på langs.
Ett år eldre og 20 kroner mindre dyr. Det gjør neppe noe utslag når budsjettet rammes på denne måten likevel. Duft av upoppet popcorn, flott og viskøs i munnen. Lang og høykonsentrert. Vinen er klart mer imøtekommende enn den ett år yngre broren, og viser fram sine kvaliteter på en tydeligere måte per i dag. Den overbeviser!
Burgund har jo vært hjemsøkt av den ene katastrofen etter den andre, og i 2012 var det vel blant annet hagl. Produsenten høstet bare 20 % av normalavling.
Dette burde være et opplagt kjøp. Her er vinen noe i retning moden - etter 12 år - og den koster det samme som den blodferske vinen fra 2013. Først litt duft av skiferstøv. Fargen er relativt lys. Men så kommer det: epleskrott. Og det bitre preget som er mest tydelig i begynnelsen av ettersmaken. Saken er klar: denne vinen er prematurt oksidert.
Da er det faktisk bare å gå tilbake og kreve pengene igjen. Det er det som er det geniale med å kjøpe en vin som er innenfor reklamasjonsretten når den er moden.
