Kjellerviner i desember - i jula

2001 Cascina Cucco Barolo
Denne Serralungavinen var bedre enn fryktet. Dette er "old school" og ganske rustikke saker. Dekanteringen bød på en overraskelse: Personlig rekord, tror jeg, i bunnfall. Det var som om noen hadde tømt en snusdåse i flasken. Jeg lot den stå et par timer før bruk, og duften var ganske rik. Først var det tjære som dominerte, med noe tobakk og rose. Etter hvert er det mer kirsebær over en grunntone av alkohol (uten at den skjemmer noe). Overraskende fyldig i munnen, og tanninene er merkbare men slettes ikke skjemmende for totalinntrykket. Selv etter fire-fem timer i noe nær romtemperatur er dette fine greier. Min gjenværende flaske tåler nok flere år, men jeg ser ingen spesiell grunn til å ruge videre på den.

2002 Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Perrières
Julekveldsvinen skuffer ikke på noen måte. Krydret og dyp frukt over noe lakris og noe jordlig. Flott spenst og fylde - alt passet helt utmerket til and. Det er julekveld en gang i året, og da plukker jeg et sikkerstikk. Det sto en slant igjen i glasset mitt seks timer etter at jeg fyllte det opp - den sto seg helt fint. Varm, javel, men ingen ugne noter av noe slag. Bare frisk, fyldig og krydret burgunder. Fin og lekker.

2005 Rene Lequin-Colin Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Caillerets
På duft allehånde og sitrus, i munnen har den en usedvanlig ren og klar frukttone med grønne epler og et ørlite snev av honning gjennom hele smakskurven. Fin munnfølelse, og god lengde. Alt i alt en hvit burgunder jeg skulle ønske jeg hadde en kasse av - i stedet for en flaske til.

2002 Pascal Doquet Champagne Le Mont Aimé Premier Cru Blanc de Blancs
Sitrus på nesen, og noe bitterhet i begynnelsen av ettersmaken. Mineraler og et sjøpreg er det også her. Etter hvert kommer det mer modne epler på nesen, og det litt bitre preget forsvinner helt. Flott og elegant vin - men ikke av de helt store.

1999 Domaine des Comtes Lafon Volnay 1er Cru Santenots-Du-Milieu
Svært mørk på farge til en burgunder på 14 år å være, og duften trekker i retning nord. Her er det krydder og noe jordlig som dominerer i starten i alle fall - og den er svært aromatisk. I munnen er den ikke så rustikk som man kunne vente fra nordlig hold, så kanskje jeg hadde landet på Côtes-de-Beaune likevel om jeg hadde fått den blindt? Det ville kanskje hjulpet litt at den ble mer preget av jordbær etter litt tid i glasset? Uansett var jeg vinens eier og trengte ikke bry meg med slikt. Ettersmaken var lang og vinen var solid. God matvin. De vinene jeg har smakt fra denne produsenten og vinmarken tidligere har vært preget av store hagebringebær på duft - men det var det umulig å finne her. Det må også nevnes at det var mer bunnfall enn vanlig er i røde burgundere.

2000 Château La Tour Haut-Brion (Pessac-Leognan)
Fabelaktig vin. Mørk, grafitt, litt tjære, solbær (såvidt), kraft, aromatisk og fast. Fantastisk til innbakt indrefilet.

Veuve Clicquot Rose NV
Nydelig vin - til nivå og pris. Et godt hakk over Pol Roger Rose 2002.

2010 Domäne Wachau Beerenauslese Terrassen
Svært syrlig, botrytis-duft, fin sødme. Flott vin i en noe firskåren stil.

Norsk etymologisk ordbok

Her burde Forbrukerrådet grepet inn overfor forlaget og endret tittelen på boka, for her er det fint lite etymologi. Dette dreier seg i all hovedsak om ords betydning - det man vil finne i en mer alminnelig ordbok - og her og der noe overfladisk informasjon om noen ords opprinnelse. Men det er fint lite av det siste. Skal jeg anslå en prosentandel, så blir det omtrent som alkoholinnholdet i Pils eller kanskje Lettøl.

Arbeidet som ligger bak må ha vært formidabelt, men det har i svært liten grad dreid seg om etymologi. Men det er mye annet å finne her. Alle, uansett utdanningsnivå, vil lære noe av denne boka som koster tett på 600 kroner.

Men som sagt: fint lite om ordenes opprinnelse. Hvorfor? Det er et svært krevende og uhyre omfattende arbeid. Flere titalls årsverk, vil jeg tro, for en bok av dette omfanget. Men hvorfor ta det med i tittelen da? Jo, for å selge, så klart, for det finnes tjukt av ordbøker der ute fra før. Jeg får en sterk fornemmelse av forlagets kynisme.

Konklusjon - Ligg unna!

To røde burgundere og en Rivesaltes

Camille Giroud Corton Le Clos du Roi 2007
Svært eikepreget, litt krydret. I munnen er den ganske lett - ikke så savoury som jeg gjerne ser at burgundere på høyt nivå er. Eikesmaken tar fullstendig overhånd etter litt tid i glasset. Notat til meg selv: ligg unna Camille Giroud.

de Vogüe Chambolle-Musigny 2007
I motsatt - og dermed mer attraktiv - ende av skalaen enn vinen over. Klar og ren duft. Elegant fruktighet av bringebær. Flott. Lett og dansende. Akkurat som røde burgundere på lavere nivå skal være.

Rivesaltes Tuile 1990 (Domaine Cazes)
Svisker, sultanas, frisk, litt alkoholstikk, men hovedinntrykket er uansett en deilig vin. Mest Grenache Noir.

Mælaferga

Som før nevnt her på bloggen så bodde jeg først på Melen i Overhalla før vi flyttet til Skilleås i samme kommune og sogn (Skage). Min tilknytning til stedet er nå gjennom 1/4 del av en tomt der, samt venner og kjente - og en god del minner. (Bilder: Gunnar Kvam)

Flere av minnene knytter seg til Mælaferga. Den gikk over Namsen her, mellom Melen (som det nå er lov å skrive) og Homstad. Bildet over er utsikten fra Mela-siden mot Homstad.

Selv om jeg ikke var to år en gang da jeg flyttet fra Melen (eller ble flyttet, rettere sagt), fikk jeg likevel lokaltakst på ferga.

Nå ligger den i Namsskogan Familiepark, og folk må kjøre milevis for å komme seg til andre siden av Namsen.

Tre bordeaux og en barolo

Haut-Bailly 1993 (Pessac-Leognan)
Svært elegant på nesen, men i munnen er det mye blyant. Faktisk litt tam i munnen. Den er best på nesen, pussig nok.

Sociando-Mallet 1986 (Haut-Medoc)
Mørk for alderen, tørr. Våt papp og ganske så daff. Rundt bordet var det ulike oppfatninger, men jeg er sikker: korket.

Château Palmer 1989 (Margaux)
Margaux-nese med fioler, elegant og sømløs. Feminin og lang. Ikke så mye å si om så harmoniske viner som dette.

Cavallotto Barolo Bricco Boschis 2006
Dufter nype og tjære. I munnen er den stram, fin, elegant. Den rydder godt opp i munnen, og er klart i yngste laget. Ti år til, kanskje? Minst fem i alle fall.

Barbarians (Bok)

For å ta konklusjonen først: dette er ikke en anbefaling men en befaling! Har du en viss interesse for historie, for hva som har formet den verden vi kjenner, så må du bare lese denne boka.

En liten advarsel først: her forsøker forfatterne (og jeg tipper at det er ikke-kjendisen, Alan Ereira, som har skrevet det meste) å snu et par årtusen med romersk og senere romersk-katolsk historieforfalskning. Man bør derfor ikke forvente et balansert bilde, men det er ikke falskt av den grunn. Professor Barry Cunliffe var konsulent for serien, og han hadde neppe latt sitt navn stå på produktet om det ikke var solid fundert.

Det er en TV-serie som ligger til grunn - eller rettere: boka danner grunnlaget for en TV-serie jeg bare har sett en halv episode av. Den finnes på DVD, men jeg tipper det er mer å hente av lærdom og ettertanke i denne boka.

Romerne dannet den første profesjonelle hær i historien, og det var deres strategi med total utslettelse av motsanderen som var nøkkelen til det langvarige hegemoniet - ikke den overlegne kulturen. Det er den romersk-katolske kirkens propaganda, basert på en romersk selvforståelse, som danner grunnlaget for det vi tror vi vet om barbarene.

Keltere, germanere, gotere, vandaler og hunere. Alt du tror du visste blir kraftig revidert og fordypet gjennom denne boka. For første gang lærte jeg også om arianisme - den fremste konkurrenten til den katolske læren tiden rundt romerrikets sammenbrudd. Den viktigste forskjellen er vel at arianerne ikke trodde på noen treenighet (må ikke forveksles med raseteorien), og at de seirende katolikkene hadde Roma som base og kunne formidle sin versjon av historien bortimot uimotsagt i ca. 1.500 år.

Romerne knuste og pulveriserte nemlig ethvert uttrykk for de kulturene de underla seg. Har du hørt om punisk? Nei? Det har ingen andre heller siden Roma pulveriserte Cartago og brente alt som var skrevet på punisk. Det samme skjedde med Dacianerne - samtidige grekere roste deres filosofi og åndsliv. Romerne pulveriserte alt etter å ha slått dem på slagmarken.

Men uansett: det er best at du leser selv!

Konklusjon - klar befaling!

Kjellerviner i desember - før jul

Her har vi førjulsuttaket fra kjelleren, pluss/minus. Det er minus de av mine viner som ble omtalt her, og pluss - vel - ingen. Det har vært lange dager nå før jul, og det får være unnskyldningen for færre oppdateringer enn vanlig. Ambisjonen er fortsatt å skrive et nytt innlegg annenhver dag i snitt.

Pol Roger 1996
Denne begynner å bli ganske dyp i fargen nå, men den er fortsatt spenstig og flott. Modent preg selv om boblene er der fremdeles, men den har også fått et slør av noe ost og løv sammen med fruktigheten. God fylde og lang ettersmak gjør dette til et topp kjøp. Min nest siste flaske.

1998 Joseph Drouhin Charmes-Chambertin
Min siste flaske av denne fabelaktige vinen. Duften har mye tjære - og orientalsk krydder. Den er fyldig og succulent og varer riktig lenge i munnfølelsen og ettersmaken. En skikkelig Grand Cru. Alle mine tre flasker har vært høyst minneverdige! Skulle jeg tenkt på å gi Parkerpoeng ville jeg vurdert noe i retning av 95+.

2008 Weingut Allram Grüner Veltliner Eiswein
Tørket frukt og sitrussyrlighet - det er hovedinntrykket. Men den er helt fabelaktig - det er det vanskelig å få frem med bare beskrivelser.

2004 Domaine des Baumard Savennières Clos du Papillon
Til å begynne med kunne man mistenke at det var noe muffens med denne vinen, for den var svært lite ekspressiv - men derimot ganske dyp gyllen på farge. Etter noen dager under vakumkork i kjøleskapet kom det mer: litt mint, ganske mye lanolinsk, og først og fremst en opplevd høyere grad av smidighet i munnen. Den kom seg, med andre ord, men den overbeviste ikke helt. Dette er en krevende årgang over hele Frankrike og resten av nord-Europa. Mye skrint og nådeløst.

2000 R&V Dauvissat Chablis Grand Cru Les Preuses
Jeg har hatt mange skuffelser med Dauvissat sine viner - de oksiderer godt i overkant av snittet - selv i klassen hvite burgundere. Da blir dette dyr vin. Men denne innfridde absolutt. Litt stum i starten, men legger fort på seg. Det er en dybde i smaksbildet som imponerer, med sjø, sitrus, mineraler og urter - samt en honningtone som sier at vinen nå er moden. Flotte greier, men ikke nok til at jeg endrer innkjøpsstrategi på Dauvissat.

2000 Domaine Louis Michel Chablis 1er Cru Montée de Tonnerre
Klok av skade hadde jeg tatt med denne som erstatning dersom Dauvissatvinen over var oxet, og presenterte dem derfor som et tema (Chablis 2000). Denne hadde et grønnskjær, eller bortimot et turkisskjær, og duften fulgte opp med mint. Men det var mye annet på gang her også, som honning, sjø og sitrus. Den gjorde seg ikke bort i selskap med Grand Cru'en over, i alle fall ikke i starten. Men etter hvert manifesterte Grand Cru'en sin status. Med tid i flaske og glass, og dertil hørende varme, så viste Premier Cru seg som en noe spinklere vin.

Hva heter stedet?

Flere steder i landet, også i Namdalen, har det oppstått strid om hva steder og områder skal hete. Her skal jeg diskutere om det egentlig har noen betydning hva man kaller et sted.

Selv har jeg vært opptatt av tettstedet der jeg gikk på barneskolen og der vi handlet – Hunn. Men på skiltet står det Skage, som er navnet på sognet siden kirka ligger på det som var eiendommen til gården Skage. Vi sa alltid at vi skulle til Hunn når vi hadde ærender på butikk, bank eller bibliotek. Selv om poststedet het Skage (postnummeret dekket jo hele sognet) sa vi alltid at vi skulle til Hunn når vi dro til postkontoret også. Det var vi ikke alene om – alle sa det. Men det er klart: etter lengre tid med feilskilting begynner også bruken av stedsnavn å endre seg. Nye generasjoner kommer til, og legger kanskje større vekt på hva de leser enn hva de hører. Om ingen griper inn vil stedsnavnet Hunn forsvinne, og det vil framstå som et lite mysterium hvorfor skolen heter Hunn Skole.

Hva ville gått tapt om det skjedde? Først og fremst ville den generelle forflatingen og forenklingen gått videre. Da folk arbeidet på åker og eng, og brukte skog og utmark til matauk og annet nyttig, så hadde hver liten plass, hver liten krok i elva og hver lysning i skogen et navn. Det var på den måten folk kunne holde seg orientert og snakke om sine omgivelser på en meningsfull måte. Navnene fortalte gjerne en egen liten historie – om man bare hørte etter. Etter som landbruket ble mekanisert og færre hadde den nære tilknytningen til landskapet, ble svært mange av disse navnene borte. Et eksempel er fra veien opp mot Skilleås, Hammer og Vannebo fra Fylkesvei 17. Noen hundre meter etter Heimstad står det noen trær ved en bekk. Det stedet heter Værgholet på folkemunne – i alle fall i min tid.

Men hvorfor? Før i tida var det mange flere rovdyr i Namdalen, og Værgholet fikk navnet sitt etter den fangstgropa man hadde her for å fange ulv. Det er i alle fall den historien jeg fikk høre da jeg spurte. Hver gang jeg snakker om stedet, eller passerer det, så lager navnet en forbindelse mellom meg og historien. Du blir bevisst på at verden ikke ble skapt den dagen du ble født, men at landskap og steder har vært av betydning for andre og det livet de levde.

Det er klart at det ville vært enklere om både tettstedet Hunn og sognet Skage hette det samme, men en forenkling er ikke nødvendigvis noen forbedring. Det er en egenverdi i bevisstheten om at et sogn dekker et større område enn et tettsted, og at sognet tar navn etter gården som eide grunnen der kirka ligger. Slik er navneskikken i rundt om i Norge. Skage ble trolig skilt fra Hunn rundt 1500, og ble prestegård og kirkegods mens katolisismen enda var rådende. Før dette var det “Hunnar Sokn”. 

Hvis navnet Hunn – og mange av de andre navnene som står i fare for å bli rasjonalisert vekk landet over – blir borte, så mister vi en betydelig del av den daglige forbindelsen med fortiden som disse navnene bærer i seg. Hunn som gårdsnavn finner vi bare tre steder i landet. Det betyr godt fiskested, og det er etter alt å dømme svært gammelt. Det er funnet spor av bosetting og menneskelig virksomhet her fra da landet ble tørt, og det i sin tur betyr trolig at høyereliggende områder i nærheten – som Skilleås og Ryggahøgda – trolig allerede var befolket. Skage – som kommer fra gammelnorsk for odde – ble tørt land en del senere enn Hunn.

Jordbruket må også ha vært bra her siden alt tyder på at det her må ha vært et meget viktig sted. Det enorme tilfanget av gravhauger tyder i alle fall på det, og i samme retning peker utgravninger. På grunnen til Hunn er det også funnet rester av noe som meget vel kan være et hov – et før-kristent hellig sted med andre ord. Svært mange kirker i landet er lagt til steder som tidligere var hov. Så betyr det noe om dette navnet blir borte?

Det er absurd å bli fortalt på skilt at du har kommet til Overhalla når du kjører inn mot Ranemsletta. Det er kommunen som heter Overhalla, og i Overhalla har du trolig vært en stund når du kommer til tettstedet Ranemsletta. Det er en håpløs sammenblanding av to forskjellige størrelser - en kommune og et tettsted. Det er også absurd å bli fortalt at du er i Skage når du kjører gjennom Hunn. Det er sognet som heter Skage mens tettstedet heter Hunn. Det er et navn som bærer mye historie i seg. Det er opp til oss nå å ta vare på det – ellers blir det båndet som navnet knytter mellom oss og historien revet over.

(Trykt i Namdalsavisa fredag 13. desember - men noen endringer har blitt gjort i siste avsnitt.)

Viner på lørdag

2002 Pol Roger Champagne Brut Rosé
Dette er egentlig en i overkant "brut" vin. Fargen er jo en fest i seg selv, men det holder ikke. Her mangler det dosage etter min mening. Vinen er selvsagt ikke dårlig, men den er knoklete og lite sjarmerende, den mangler rikhet og kompleksitet. (Min vin.)

2001 Domaine Ostertag Riesling Muenchberg
Det er ikke så lenge siden jeg drakk den forrige flasken, og dette var den siste. Fargen er svært dyp og antyder vel at vinen er i overkant gammel. Flere rundt bordet var ikke så begeistret da den kom, men den var nok for kald. Da den fikk opp temperaturen noe så ble den så rik og kompleks og spennende som den forrige flasken. Igjen sparker jeg meg selv på skinnleggen for ikke å ha fulgt opp denne produsenten! (Min vin)

2000 Domaine du Closel Les Callardières
Jeg skriver noatene på husken to dager senere, så detaljene er ikke så tydelige. Vinen er tydelig Chenin, med mint og møllkuler samt noe lanolinsk. Svært frisk og primær til alderen. Likevel: jeg noterte meg at det var mest igjen av denne vinen da gjestene var gått.

1995 Leon Beyer Riesling Vendage Tardive
Sent høstet, og garantert ikke filtrert. Dette var svært grumsete greier, og karafelen måtte vaskes ekstra grundig grunnet avsetningene som minnet om dårlig utblandet oppvaskpulver. Tross den sene høstingen og dertil hørende sødme, så var dette en knoklete og brutal vin. Det sto en del igjen, og det første jeg drakk av dette var faktisk gode greier og klart på farge, men da jeg kom ned på grumset var det ganske ille igjen. Jeg tror kanskje den hadde stått seg på en mer nennsom dekantering da den kom på lørdag.

2004 Château Pontet-Canet (Pauillac)
Svært mørk. Den gir ikke all verden på nesen, men det går i grafitt, solbær og krekling. Intens og ganske uforløst. Jeg hadde hørt fra pålitelige kilder for et par år siden at denne var takendes, men jeg vil nok vente minst fem år før jeg tar neste flaske. (Min vin)

2004 Charmes-Chambertin Grand Cru (Arlaud)
Lys på fargen, mer som nype, og duften går i retning rabarbra, rødbeter og urter, og litt rosa stikkelsbær. Ja, den har 2004-preget men uten at det blir for ille. Grand Cru standard er det uansett. Jeg har et annet 2004-notat her med lenker til enda flere.

1995 Volnay 1er Cru (de Montille)
Man skulle ikke tro at dette var en vin på 18 år, for den var frisk, fast og elegant. Kirsebær, lengde, og eleganse, eleganse, eleganse. Flott vin!

Ivar og jeg

I dagens Namdalsavisa har jeg et innlegg som heter "Hva heter stedet?". Det har jeg allerede fått mye skryt for, og det er jo fint. Men det kom to ganger i avisa, på motstående sider (se over).

Det var det orkanen Ivar som bidro til - skal man tro samme avis. Og det skal man jo.

Jeg vil poste innlegget her også i nær fremdtid.

Keith (snart) 70!

Hvis du på 70-tallet hadde satt penger på at Keith Richards ville bli 70 år, kunne du nå sett fram til en solid slump penger om en knapp uke. 18 desember er det 70 år siden han ble født.

I den anledning har Wall Street Journal sett nærmere på historien til "Street Fighting Man" og hvordan denne ikoniske låten ble til. Gjennom å høre på en tidligere versjon (over, fra YouTube) kan man lett slå fast at opptøyene i mai 1968 førte noe godt med seg, for det var etter disse at Keith og Mick endte opp med teksten. Det er ikke lett å tenke seg at "Pay Your Dues" ville fått samme oppmerksomhet - den originale opptaksmetoden til tross.

Jeg har hørt historien om hvordan melodien ble tatt opp på en av de første Philips kassettopptakerne med akkustisk gitar, men ikke før hørt detaljene om trommesettet.

Hvordan blir stor musikk til? Jeg tror mye ligger i det at hver sang bør ha sin egen stemning og atmosfære. Det er i alle fall ikke nok med musikalske ferdigheter og en god melodi. Keith er sikkert ikke den fremste instrumentalisten i sin generasjon, men han har vært bedre enn de fleste på nettopp det å skape stemning og atmosfære - og å tenke utenfor boksen som det heter.

Iberiske viner

Disse vinene ble også servert blindt, og notatene ble nedskrevet før identiteten ble avslørt.

Campo Viejo 1966 (Consecha)
Det er ikke feilskriving, men alder og opphav var ikke kjent da jeg skrev dette: "Svært grumsete, vandig, orange. Dufter noe lær og tørt tre. I munnen syrlig, mager, tynn. Medisinal ettersmak. Dårlig." - men det er jo imponerende at en så alminnelig vin overlever (på et vis) i nesten femti år.

Vega Sicilia Valbuena 2005
Kaffe, modne epler og rødfrukt. Lær. Flott vin, men neppe i nærheten av modning.

Flor de Pingus 2006
Søtlig duft av litt fiken, saftig og rund. Men den har ikke helt krefter til å hamle opp med entrecôte (som ble servert samtidig). Det ble også svært mye eikesniff etter hvert på denne vinen.

Niepoort Vintage 2000
Svært så heftig i munnen, men ellers deilig og elegant - fast og tett. Nydelig. Blir den noen gang moden? Jeg drakk denne da den ble sluppet, men den har neppe rikket på seg i mellomtiden.

Mandela RIP

Apropos Mandelas bortgang. (Bilde fra denne saken i VG)

Rød Loire

Disse vinene ble servert blindt, og notatene skrevet før identiteten var kjent.

Saumur Clos Roche 2005 (Lenoir)
Blyant, kull og intens solbær. Dette er Cabernet Franc så det forslår! Trolig vil den utvikle seg positivt lenge ennå. Jeg smakte den 16 år eldre utgaven i Paris i november, og det var slettes ikke ille.

Chinon Clos de L'Echo 1996 (Couly-Dutheil)
Grønn paprika og litt røyk. I munnen er den svært tannisk og altfor sur. Jeg har ikke tro på at denne kommer rundt og blir god, men kanskje er 96-årgangen i Frankrike fremdeles altfor ung?

Costantini - The Deliverance of Evil

Det er positivt i seg selv å finne underholdningslitteratur av høy klasse som ikke foregår i Storbritannia, USA eller Skandinavia.

Romanen foregår i all hovedsak i Roma. Først i 1982, og dernest i 2006. Miljøene omfatter blant annet Den Katolske Kirke, overklassen, underklassen, og immigranter. Samt politiet, naturlig nok.

Detektiven, Balistreri, møter vi både i ung og arrogant inkarnasjon i 1982, og som resignert og hakket klokere 24 år senere. Han vokste opp i Libya, og hadde en fortid som fascist. Costantino tar på denne måten anti-helten et hakk videre, for de færreste vil finne dette på noe vis sympatisk. Men det har sin forklaring, og Michele Balistreri er på sett og vis også en gåte. Ikke minst for han selv. Det hører også med til dette bildet at Costantini selv deler flere trekk med sin helt.

Mens Italia og Roma feirer seg selv som verdensmestre i fotball i 1982, blir en blendende vakker ung kvinne myrdet på grufullt vis. Hun arbeidet i Vatikanets boligavdeling, og Italias aristokrati er også innblandet. For Balistreri blir dette "the one that got away", og marerittet gjentar seg da Italia vinner igjen i 2006.

Det ble til tider vel mange personer å holde rede på, kanskje og boka kunne med fordel vært krympet med hundre eller kanskje to hundre av sine 640 sider. Det er også mulig at mine 10+ sider ved sengetid ikke er den optimale måten å tilegne seg boka på. Men intrigen er god, karakterene interessante, og atmosfæren uforlignelig.

Leseranmeldelsene på Amazon.co.uk er mer positive enn det jeg er. Dette er visst den første boka i en trilogi, så den store testen blir om jeg også kjøper den neste. Jeg er fristet....

Konklusjon - Anbefaling.

Forskjeller i menns og kvinners hjerner

Jeg er generelt skeptisk til snakk om "den mannlige hjernen" og "den kvinnelige hjernen". Slike forskjeller blir generelt sett blåst opp av vitenskapsfolk som søker oppmerksomhet. På den annen side blir de kanskje også bagatellisert av de som av ideologiske grunner ikke vil høre at det finnes noen forskjeller som ikke utelukkende er sosialt betingede.

Men at det finnes forskjeller - rett nok på et statistisk plan - er det nok liten tvil om. Sjelden eller aldri kan man gå fra den statistiske distribusjonen av egenskaper og ferdigheter mellom kjønn, og ned til den enkelte. Eller sagt litt mer begripelig: man kan ikke si at siden du er mann/kvinne, så er det sånn eller slik med deg.

Bildene over er hentet fra en ny publikasjon i Proceedings of the National Academy of Sciences i USA. Forskere ved Penn Medicine har brukt DTI - diffusion tensor imaging - på 949 individ mellom 8 og 22 år. Resultatene blir oppsummert som at de har funnet ut hvorfor menn forstår seg på kart, og hvorfor kvinner forstår seg på følelser. Det har med forbindelser mellom hjernehalvdelene å gjøre.

De øverste hjernene er mannlige: her går forbindelsene i all hovedsak innen hver hjernehalvdel. Det styrker forbindelsene mellom persepsjon og handling. De to nederste bildene er av kvinnelige hjerner. Forbindelsene går i sterkere grad mellom hjernehalvdelene, noe man tradisjonelt tar som indikasjon på at det analytiske og det intuitive er bedre integrert.

Interessant nok, når det gjelder motoriske ferdigheter er bildet stikk motsatt. Menn har større grad av forbindelser på tvers av halvdelene, og kvinner innen en halvdel.

Den eldgamle diskusjonen om arv og miljø, nature versus nurture, er ikke over. Forskjellene manifesterer seg etter kjønnsmodningen. De sosiale konstruktivistene vil trolig hevde at dette derfor er spor etter sosial betinging, mens den andre fløyen vil vise til kjønnshormonene som "den rykende pistolen". Det er i alle fall disse forskergruppen i Pennsylvania trekker fram.

Disse forskjellene mellom kjønnene er manifestert i andre deler av studien - de som går på ferdigheter. Kvinner gjorde det betydelig bedre enn mennene i oppmerksomhet, ord - og ansiktshukommelse, samt generell sosial kognisjon. Vi med Y-kromosom kunne bare varte opp med romlige evner og motorisk koordinasjon. Det var forøvrig i aldersgruppen 12 - 14 (når hormonene slår inn for fullt) at disse forskjellene var størst. DTI-scanene og de psykometriske studiene viste tett samsvar med hensyn til aldersgrupper og utvikling.

Som antydet over så kan man jo et stykke på vei hevde at slike målinger bare viser hvordan det sosiale trykket fører kjønnene inn i ulike baner. Men det dystre er jo at mange nevrologiske sykdommer er svært kjønnsspesifikke. Fem ganger så mange gutter som jenter har autisme, for eksempel, og autisme manifesterer seg svært tidlig.

Kjellerviner i november

2007 Simon Bize Savigny-lès-Beaune 1er Cru Aux Vergelesses kr 408
Dette er ingen gammel vin i min kjeller. Jeg kjøpte den etter Vitis-smakingen av årgangen og fargen 20. oktober nå i høst. Fargen er ganske vandig i kanten. Duften starter med et hovedsaklig jordlig preg, men etter noe tid i glasset kommer det intense aromaer av markjordbær. I munnen er den svært lett - så lett at jeg begikk den tabben å sette den i kjøleskapet en stund for at syren kunne markere seg mer. Det kunne jeg spart meg. Det er når den får varmen at den også får struktur gjennom tanniner og fruktens intensitet. Ikke for det - den er og forblir en lett vin. Men langt fra insubstansiell!

Gjenkjøp? - Ja. Tror det.

2001 Massolino Barolo
Mørk på fargen fremdeles, men litt bruning er det. Og et ganske lite bunnfall. På duft er det snev av kirsebær, litt våt skogsbunn og litt tjære. Så langt er alt normalt, men i munnen er den langt fra så kvass som Nebbiolo med bare 12 i dvale vanligvis er. Munnfølelsen er myk, ja kanskje mer enn det. Den er rett og slett litt dvask.

Gjenkjøp? - Nei, tror ikke det.

2007 Jacques-Frédéric Mugnier Nuits St. Georges 1er Cru Clos de la Maréchale
Slettes ikke eneste flasken i det siste - den var også med på vår rød burgund 2007-smaking i oktober, og er fortsatt å få på Valken til 523 kr. flasken. Denne flasken var betydelig bedre enn den. Litt jordlig, men også røde bær, og det er strukturen i burgundere som denne som setter dem i en helt egen klasse. Senesterke under et lett og lekkert ytre preg. Mugnier kan sine saker, og denne store vinmarken har han alene. Det gjør nok sitt til at prisene her er vesentlig gunstigere enn på det meste annet han selger.

Gjenkjøp? - Ja.

2007 Simon Bize Savigny-lès-Beaune 1er Cru Aux Vergelesses
Ingen tyrkleif her - dette er den andre av de to flaskene jeg kjøpte av denne vinen, og drakk i denne måneden. Den artet seg noe forskjellig fra den første. Den virket hakket brunere i fargen - kanskje (for det er jo ikke så lett å huske presist hvordan den første så ut). Denne flasken hadde også større dybde og rikhet enn den første. Dette var ingen typisk lett burgunder, men mer en vin som viste fram det jordlige preget som kan være så attraktivt i viner som dette.

Gjenkjøp - Oh yes!

Bybanen inn på et nytt spor

 

Det er ingen hemmelighet at jeg har vært motstander av å kjøre Bybanen i sakte fart forbi Bryggen, og derfor er jeg nå knakende godt fornøyd med at Bystyregruppen i mitt eget parti viste seg i siste liten å dele den oppfatningen. (Bildemontasje: BA)

Det er klokt av Byrådet å bruke tid på å utrede tunnelalternativet bedre, men om klokskapen virkelig griper om seg bør det også ta en annen lærdom av det som skjedde på Bystyregruppen i Høyres møte i går.

Det er at Bystyret er overordnet Byrådet, og at Bystyret i det lange løp neppe vil finne seg i å bare ta regi fra heltidspolitikerne i Rådhuset. Jeg skal ikke kommentere enkeltpolitikeres reaksjonsmønster i denne saken, men det kan synes som om noen har kommet fra det med et bedre rykte enn andre.

Men enkeltpolitikeres væremåte og uttalelser må likevel ikke skygge for det store bildet, og det er at Byrådet sitter på Bystyrets nåde. Om det nå er slik, som mange har ment, at Byrådet har gjort sitt ytterste for å få ett bestemt resultat i en såpass betydningsfull sak, så er det også en seier for lokaldemokratiet (og merkelig nok også Parlamentarismen) at Byrådet her gikk på et nederlag.

Det stemmer sikkert at det brede lag av befolkningen ikke kjenner detaljene i utredningene saken her bygger på, men det må da vel telle noe at ca. 80% av byens befolkning motsetter seg Bybane på Bryggen?

Nå er det å håpe at Byrådet tar denne avgjørelsen med good grace (når alle i Byrådet får kjølt seg ned noe), og at den endelige traseen blir noe senere generasjoner kan nikke anerkjennende til. Bane på Bryggen ville ikke passet i den kategorien.

(Forøvrig: debattens mest kuriøse og tendensiøse innlegg var det journalist Geir Kvile i Bergensavisen som sto bak. Det er så hinsides tendensiøst at jeg ikke trenger kommentere det en gang. Mine kolleger på ExPhil kan sikkert bruke det som eksempelgrunnlag i saklighetslæren.)

Sjakk Matt

Daily Telegraphs tegner "Matt" tar som vanlig alt på kornet. Apropos Carlsen poster jeg denne fra noen år tilbake.

Viner i Paris

Montlouis 2002 (Husker ikke produsenten - noe på "P"?)
Denne vinen tok vi til forrettene på Le Severo. Fargen var ganske dyp gyllen, men ikke faretruende. På duft var den preget av ananas, og var ganske søtlig. I munnen var den svært tørr, men likevel smidig. Ettersmaken var kort. Men med tid i glasset, og sikkert noe varmere, fikk den også fyllt ut dette siste og avgjørende elementet i kurven. Ingen stor vin, men særpreget og fullt moden.

Jeg tok bilde av flasken, og mente jeg sikkert skulle klare å huske produsenten (som jeg ikke hadde hørt om før). Hvis ikke skulle jeg vel google dem opp. Ikke sjans i havet!

Volnay Les Grand Poisots 2007 (Louis Boillot)
Rødfrukt, ganske høye toner, men ikke så mye frukt å spore i de ganske små glassene på Le Severo. Alt i alt ikke så langt kommet som mange av vinene på 2007-smakingen vi hadde i Vitis i oktober. Notater her, her og her. Her er stilen ganske lik konas: Ghislaine Barthod. De er syrlige og tilbakeholdne, og slipper ikke taket så lett.

Sociando-Mallet 2007 (Haut-Medoc)
Intens duft av blyantspiss og litt solbær, men den svikter i munnen. Litt hul, og ganske vandig i ettersmaken. Men: som så ofte ellers. Enten det er tiden eller temperaturen - kanskje begge - så legger den på seg, og blir både fyldig og lang i ettersmaken. En skal ikke avskrive denne årgangen sånn helt uten videre.

Chinon Les Roches 1989 (Dom. Lenoir)
På Les Papilles ble det to viner fra hylla. Vi siktet oss inn på saker det ikke ville være så greit å kjøpe på polet hjemme, og gjerne med litt alder. Lys, moden, finslig og slepen. Ingen hardtslående vin, og det kan man jo heller ikke vente. Den snakker lavmelt men velartikulert. Harmonisk.

Château Montus 2001 (Madiran)
Fremdeles bortimot kullsvart. Tett og mørk smak også, der noe tjære blander seg med modne bjørnebær og noe jordlig. Solid og meget tilfredsstillende vin til langkokt lammegryte (som satt i klærne i dagevis etterpå). Hele 15% alkohol her, men den overstyrer ikke noe.

Ti tilfeldige fakta om meg

Min Fjasbokvenn Ray Monk la ut ti tilfeldige fakta om seg selv på Fjasboka, og inspirert av det lurte jeg på om jeg kunne hoste opp ti noenlunde interessante fakta om en middelaldrende og kjedelig gubbe - meg. Her er resultatet, in English.

10 Random Facts About Me.

1. My paternal grandmother died in 1919. My father was less than four at the time, and my mother not yet born. Cause of death was tuberculosis - but most of the population had already been weakened by the Spanish Flu.

 2. I spent the summers in my late teens and early twenties digging graves - by hand, with a shovel. My record was one grave, on my own, in 45 minutes. That was the summer I split the sleeve of my shirt with my biceps. (Not that many people died, of course, so most of the time I mowed the lawn.)

 3. In 1994 I managed to find the family of my maternal grandfather. My mother only knew his name. It was a special occasion when she saw a picture of her father for the first time. He had completely disappeared. Nobody knows anything about him after about 1920.

 4. I was a fairly lazy boy (yes, even then), but I was level with the best running 60 metres, and best by a good stretch in the standing long jump. I put that down to nature, certainly not nurture.

 5. I learnt to swim aged 29 - around the time of my PhD. I was terrified of the water, and consider this a much greater achievement than the academic qualification.

 6. My school report for third grade says "Ole Martin is well above average in maths and reading. Those subjects are much easier for him than spelling."

 7. My Y-chromosome is R1a1 - M17. The western Indo-European version. I logged my STR-markers into an international database and got my nearest Y-chromosome relatives as dots on the map. They were in Lithuania and Romania.

 8. I was on the national council of Socialist Youth in the late 70s/early 80s.

 9. 1999-2003 I was county councilor for Høyre, Norway's concervative party.

 10. In 1971, aged 9, I survived meningitis.

Overvåkning?

I dag kan Dagbladet avsløre at NSA også har "overvåket" norske borgere. Ikke mindre enn 33 millioner samtaler på 30 dager. Amerikanerne er et arbeidsomt folkeferd, men at de har avlyttet 33 millioner norske samtaler på 30 dager er likevel i overkant. Ikke er de så språkmektige heller, i sin alminnelighet.

Det er grunn til å spørre hva som menes med "overvåkning", noe jeg gjorde her for snart tre år siden. De fleste får jo assosiasjoner til avlytting og aktiv spionering - at noen følger med på hva du driver med live - når de hører ordet "overvåkning".

Det viser seg jo at dette dreier seg om "metadata" - data om data. Et mer dekkende ord ville vært "registrering" - men overskriftene og Amerikahatet ville ikke hatt godt av nøktern språkbruk, så det kan man jo ikke bruke. Hvilke telefoner har vært i kontakt, når og hvor. Hvis dette er overvåkning, så driver teleselskapene med vegg-til-vegg overvåkning absolutt hele tiden. Det er jo dette de bruker for å skaffe forbindelser mellom telefoner, og å skrive regninger.

Ikke slik å forstå at dette er uten betydning, at det ikke er betenkelig, og så videre. Men det dreier seg jo ikke om avlytting. At dette materialet kan bli brukt til å finne ut hvem de skal aktivt følge med på er mer interessant og også betenkelig. Men ikke bare betenkelig. Etterretning er legitimt, mener nå jeg, men at Snowdens lekkasjer reiser en debatt om hva som er en rimelig grad av registrering og overvåkning i forhold til formålet er bra.

Transfer utland-innland

I går kveld kom vi fra Paris og skulle skifte fly på Gardermoen. SAS hadde solgt oss billetter med transfertid på 50 minutter. Det gikk som det måtte gå: ingen sjanse på å klare det, og ombooking til et senere fly. Vi valgte disse billettene fordi de var betydelig billigere enn avganger med lengre transfertid.

Grunnen til at det ble umulig var først og fremst at man må hente ut bagasjen, gå gjennom tollen, og så starte på nytt igjen. CTRL+ALT+DEL = fullstendig omstart. Kan det virkelig være nødvendig?

Jeg har lest i avisen at Avinor vil ha transfer uten å gå gjennom tollen, men med selvbetjent tollklarering. Politiet er skeptisk - og det går jo ann å forstå det.

Men kan det virkelig være så vanskelig? Hva med å flytte utgangen på sikkerhetssonen til ETTER bagasje og toll? De som skal videre med innenlandsfly kan så sette tollklarert bagasje på et bånd, en tralle eller hva som helst for å få koffertene inn i det store systemet igjen, og komme seg opp i avgangsetasjen og sin nye avgang. Hva kan være så galt med det?

Må man ha forlatt internasjonal sone for å klarere bagasjen inn i landet? Trenger man endringer i store og tunge internasjonale avtaler? Jeg vet ikke, men i så fall kan man jo starte arbeidet i stedet for si at det ikke kan gjøres. 

Det som kan og bør skje med en gang er at SAS og andre slutter å selge transfer på under en time som omfatter bagasjeuthenting, tollklarering, ny innsjekking og treg sikkerhetskontroll på en stor byggeplass.

2005: Cristal - og Loire

Her er fortsettelsen på en smaking tidligere i høst - vinene ble presentert blindt og notatene skrevet før de ble avslørt. Jeg starter på toppen - kan man si - med

Roederer Cristal Champagne 2005
Svært lys, dufter grønne epler og mineraler, god fruktighet, litt kaffe. Fin mousse på små bobler. Intens i en slank men smidig stil. Den koster rundt tusenlappen der ute i den store verden.

Domaine François Chidaine Vouvray Clos Baudoin 2005
Lett, lekker og elegant. Knakende gode kjøp disse vinene, men de har ikke vært å se i Norge på lenge. Ryktet sier at han er i ferd med å gå konk, og det ville vært riktig ille.

Joly Savennières Clos de la Coulée de Serrant 2005
Kveldens store triumf for meg: denne identifiserte jeg presist. Dufter hyllebær og solbær, modne epler, noe krydret som ligger under her. Lekker, elegant og nydelig.

Da vinens identitet var etablert, så fortalte verten at han hadde dekantert den i et døgn. Vinen holder også 15% alkohol. Det kunne man ikke merke noe til.

Lenoir Chinon Les Roches 2005
Dufter ferskt tomtebrygg, og den smaker surt. Her er det noe muffens!

Frères Foucauld Saumur-Champigny Clos Rougeard 2005
Dufter litt kaffe-lignende. Aha- røstede kastanjer, er det. Lekker og fin. Geni-erklært produsent, men det mener jeg ikke det er grunnlag for. Men hvem vet - om ti år?

Tre Sancerre og en liten Chablis

Her kommer flere notater fra et treff tidligere i høst. Som før ble vinene servert blindt, og notatene skrevet før identiteten ble avslørt.

La Chablisienne Petit Chablis 2002
Noe svovel og mineraler, men svært tilbakeholden på nesen. Litt oljete struktur. Med tid i glasset blir det sitrondrops. Da identiteten kom for dagen, må man si at dette er svært bra for alder og nivå, men at det likevel ikke var all verden i det store og hele. Jeg tipper vinen var mye bedre da den var fersk.

Boulay Sancerre Les Mont Damnes 2008
Syrlig, lekker, litt solbærblad. Ganske tilbakeholden.

François Cotat Sancerre Les Mont Damnes 2008
Svovelpreget duft, lekker og ren, men det er lite som foregår her nå. Lukket og låst, og tidslåsen er nok programmert for mange år i kjelleren.

François Cotat Sancerre Caillottes 2008
Typisk - både for område og produsent. Her var det mer på gang enn i vinen over, ja. Svært modne stikkelsbær - som bringer tankene hen til denne produsenten okke som. Intens duft, men i munnen er den betydelig mer gjærrig: mineralsk og tørr. Nydelig vin.

Produsenten har vinifiert denne separat siden 2005, og navnet har den fra grunnen: steinete kalkgrunn.

Viner fra 70-tallet

Da nyttårsdagen 1970 viste seg, med hopprenn og konsert, gikk jeg ennå i første klasse på skolen. Da det gikk over i 80-tallet var jeg elev på videregående skole. Alt dette er en stund siden, og ikke alt fra det tiåret har stått seg like bra. Her følger tre viner som ble laget på den tiden. Bildet er tatt av Christer Byklum og er i hans blogg. 

Barbaresco 1971 (Fratelli Alessandria - nå Schiavenza)
Som den andre Barbarescoen ble den smakt på Vitis-smakingen 10. november i år. Den har holdt fargen forbløffende bra, og dufter jord, tjære og edelt treverk i første omgang. Lekker i munnen, der den også avslører et litt ubestemmelig bærpreg. Med tid i glasset glir den over på tørket frukt.

Det som trekker ned er litt mugg i ettersmaken, og den tørrer mye til å være så gammel.

Château Musar 1974 (Libanon) kr 900
Hele produksjonen av denne kom til Norge nå på slippet, men ikke noe kom til Bergen. Det var noe sånt som 2.500 flasker, men ingen ble tatt inn i Bergen. Hver en avkrok fikk sin forsyning - for ikke å snakke om Oslo-polene - men ikke Bergen. OK, jeg skal slutte å mase nå for jeg fikk i det minste smakt denne vinen.

Jordbær og (annen) rødfrukt, spenstig og intens i munnen, men likevel et klart preg av moden kvalitetsvin - med de harmoniske overgangene i smakskurven og tertiæraromaer. Utrolig vin!

Fratelli Barbaresco (Cavalieri del Tartufo) 1978
Svært lys - rose med bruning. Dufter søtlig. Mest hostesaft, men også litt tobakk, kaffe og delt treverk. Slank, men smidig. Ettersmaken henger lenge - men det er altså hostesaft. Faktisk kan den minne litt om Marsala.

Standard talemål

I VG på nett sto det en sak om en ung kvinnelig journalist som ble bedt om å legge av seg sin Østfold-"l" (som gjerne kalles litt tjukk "l", men som vi som har studert noe fonetikk heller vil klassifisere som en palato-alveolar lateral) når hun skulle være på Dagsrevyen. Om nødvendig kunne hun jo finne veien til en logoped for å lære seg å snakke riktig.

Videre i saken uttaler Helene Uri - som var språkforsker på UiO før hun ga seg - at "[r]eportere i Dagsrevyen bør tilstrebe standard talemål ettersom det er skrift som blir opplest."

Men hva er standard talemål i Norge? Vi har to rettskrivningsnormer - nynorsk og bokmål - men ikke noe standard talemål. I Storbritannia har man RP - Received Pronunciation, og ordbøker med fonetisk skrift forteller hvordan ord skal uttales. I Norge har vi ikke det, og dermed ligger det ingen autorisasjon i dette med "standard talemål".

"Ligger nær opp til skriftspråket" er en frase som går igjen når det blir snakk om å definere standard talemål, men hvordan i himmelens navn skal en dannet Oslo-"l" kunne sies å være nærmere skriftspråket enn en Østfold-"l"? Jeg kan i alle fall ikke se at denne bokstaven absolutt skal uttales på den ene eller den andre måten ut fra hvordan den ser ut.

"Standard talemål" er en tilsnikelse, for det finnes ikke noe offisielt sanksjonert talemål i Norge. Man kan hevde at dannet Oslomål skal være det man sikter etter siden NRK ligger på Marienlyst på Oslos vestkant, eller fordi mange snakker denne varianten. Men hvorfor skal de som bor på vestkanten definere standarden - og ikke de på østkanten? Jeg vet ikke hvor det bor flest folk, men det er ikke opplagt at det er på vestkaten. Da er det kanskje fordi de ikke er fine nok? For langt fra Marienlyst? Det blir fort sirkelargumentasjon av dette.

Men vi har en prestisjedialekt i Norge - det er det liten tvil om - og det er IKKE østfold-dialekten. Men skal man hevde at bare prestisjedialekten (og dens motsvar på nynorsksiden, som neppe har sitt kjerneområde særlig langt fra Ivar Aasens hjemtrakter) skal brukes på eteren havner vi også her fort i en sirkelargumentasjon, for dersom denne dialekten (og andre, som min egen for eksempel) holdes unna seriøs kringkasting så vil den forbli oppfattet som lavklassedialekt, mens talemålet på Oslo vest beholder sin prestisje.

Det passer nok Helene Uri godt.

Mer Riesling

Mer Riesling servert blindt. Notatene ble skrevet før vinenes identitet ble klar.

Boxler Riesling 2008 (Alsace)
Dufter grapefrukt og honning, også litt voks. Så langt går det greit. Men den svir i munnen - er det høy alkohol? Melne epler i ettersmaken og batterisyre. Jo mer jeg smaker på denne, jo verre blir den. Mitt siste notat var: "FÆL".

Beyer Riesling Comtes d'Eguisheim 2008 (Alsace)
Betydelig mindre ekspressiv enn vinen over på nesen - men litt eple. Også svært syrlig, men mer nedtonet enn den første. Likevel stor likhet (de ble servert sammen, så det var et poeng å sammenligne). Stram, og også ganske nådeløs - om enn ikke i samme grad som vinen over.

Prager Riesling Achleiten 2008 (Wachau)
Honning, litt grapefrukt, voks, mer fylde enn vinene over, og frukten går i gul retning. Fyldig vin - og lang. Fine greier. Prager har ikke skuffet meg noen gang etter det jeg kan huske.

Zind-Humbrecht Riesling Clos Saint Urbain Rangen de Thann 2002 (Alsace)
(Her fikk Alsace sin oppreisning, skulle det vise seg.) Dyp gyllen, duft av honning, fiken og dadler. Rund og moden, harmonisk. Fabelaktig vin!

Hver gang jeg smaker moden Zind-Humbrecht tenker jeg at jeg må handle inn noe av dette stoffet, men hver gang (nesten) svikter det. De blir aldri trukket frem av smakspolitiet her hjemme, og det er andre viner som tiltrekker seg oppmerksomhet.

National Security Agency

Tysk Riesling

Disse vinene ble servert blindt, og mine kommentarer er i all hovedsak nedtegnet mens jeg ennå ikke kjente vinenes identitet.

Köhler-Ruprecht Kallstadter Saumagen Riesling Spätlese Halbtrocken 2007
Dette var en skuffende vin. En god del petroleum, ganske balansert tidlig i smakskurven, men det er en del bitterhet i ettersmaken. Den ble dessuten ganske så blass.

Reinholdt Haardt Piesporter Goldtröpfchen Riesling Kabinett 1998
Mest flintrøyk, brukbar fruktighet med noe eple. Merker sødmen, og den er også ganske rik, men syren er heftige saker. Flott vin av denne typen, og den bærer sine 15 år med stil.

Wegeler Berkasteler Doctor Riesling Spätlese 2003
Nedtonet aroma av epler og mineraler, svært fyldig. Flott syre. Svært god i dag, men dette vil nok holde lenge ennå. Ut fra årgangen kunne man ventet seg en mye blassere vin - men dette holdt høy standard på alle vis.

PR og habilitet

Jeg har fulgt debatten i kjølvannet av Landbruksminister Listhaugs nære fortid som PR-rådgiver i First House med interesse. Det er to ting jeg vil nevne i sakens anledning - en av dem fortoner seg for meg som ganske opplagt, men den andre er litt av et mysterium.

Det bør innføres et åpent lobbyregister i Norge som det man har i USA og Canada. Den typen åpenhet må vi kunne koste på oss, og det blir jo likt for alle. Det er vanskelig å se at noe som praktiseres i USA ikke skal kunne praktiseres her hos oss.

Mysteriet er hvordan noen kan tro at en person som går fra PR-bransjen til Regjering eller Storting har bindinger til sine tidligere kunder. (Bevegelser andre veien, derimot, er betydelig mer problematiske).

PR-bransjen har ingen ryggrad - for å låne Platons kritikk av sofistene i sin samtid. Det er den som betaler som avgjør hva de skal oppnå, og så er det deres dyktighet som avgjør om oppdraget blir vellykket. De har derfor ingen egen mening offisielt. Ingen oppfatning om hva som er rett eller galt, eller hva som er ønskverdig eller det motsatte.

Listhaug og andre i bransjen kan en uke jobbe for Rema 1000 og uken etter for Bondelaget, en måned for LO og neste måned for NHO. Neppe i samme sak - ett sted går dog grensen også for profesjonelle værhaner - men likevel. Det de mener om en sak er privat, men de har betalt for å agere for å oppnå et resultat som oppdragsgiveren definerer. Hvordan kan dette gi inhabilitet?

Kanskje ved at gjennom lengre tids engasjement for en oppdragsgiver om en sak identifiserer seg med saken og oppdragsgiveren? Det er et velkjent og svært så menneskelig fenomen. Men er det ikke mer sannsynlig at det skjer dersom man er fulltids engasjert i en organisasjon med et definert mål?

I Listhaugs departement har det vært svært mange overganger, frem og tilbake, mellom embeder og landbrukets organisasjoner. På politisk nivå har også flere ministre og statssekretærer hatt bakgrunn fra Bondelag og landbrukssamvirket. Dette har ikke blitt oppfattet som problematisk enda politikkområdet omfatter saker av stor interesse både for varehandelen og ikke minst forbrukerne.

Det som er spesielt med Listhaug er at hun ikke kommer fra denne bakgrunnen. Det er nok et uuttalt hovedmoment i saken. Inntil vi får et lobbyregister som er likt for alle aktører i PR-bransjen og interesseorganisasjonene vil vi ikke få Listhaugs kundeliste.

Det er liten grunn til å tro at Listhaug eller noen annen PR-rådgiver har bindinger til kunder ut over kontraktsperioden, selv om Listhag gir kritikerne god ammunisjon ved å tiltale Rema-sjefen ved fornavn for åpent kamera. Det er dårlig PR!

Whitechapel 4 (DVD)

Jeg har sett de tre tidligere seriene, og tykte i grunnen godt om dem. Gode historier, og skuespillerne er gode - med min favoritt Phil Davis med på laget. Rupert Penry-Jones er jo både erfaren og velkjent.

Men det som i de tidligere seriene var mindre irritasjonsmoment har i denne serien tippet helt over til å bli ganske på trynet.

Jeg har lenge irritert meg over serier der fargepaletten går i grå-grønt og grå-blått. I mange serier er resten såpass bra, som danske Broen, at det er til å leve med. Her er det også disse sjatteringene det går i - i den grad man ser noe som helst. Det er så mørkt og nedslitt at det blir bare parodisk.

I de tidligere seriene har det vært noen innslag med blod og gørr, men her blir det rene splatter-filmen. Om ikke det var nok så har tidligere seriers flørt med det overnaturlige, men der fornuften opplyste i alle fall det meste, her gått langt ut i parodien.

Skuespillerne er gode - men de får lite å spille på. Plottene er også gode og spennende, men effektene og den påklistrede stemningen gjør det svært vanskelig å ta noe som helst på alvor. Kanskje fantasy-fantastene liker dette, men ikke jeg!

Konklusjon? - Ligg unna!

Kjellerviner i oktober

2009 André Perret Condrieu Coteau de Chéry
Roser og mineraler, samt litt rabarbra og mandler. Den er også krydret, og vinøsiteten peker i retning Muscat. Ganske oljete tekstur, og det opulente aromaspekteret konspirerer til å skjule at dette faktisk er en ganske så syrlig vin. Fabelaktig vin!

2007 Château de Puligny-Montrachet Meursault 1er Cru Les Perrières
Var ikke dette for tidlig? Jo, men siden importørene ikke dekker vinfeil mer enn fem år etter innkjøp, og hvite burgundere har hatt en lei tendens til å oksidere, så var det på tide å prøve. Dufter sitrus og mineraler, og det ligger noe krydder her og vaker. Det er i strukturen den viser sitt nivå: perfekt balansert, alle elementer i harmoni, lineær smakskurve og lang ettersmak. De to andre tar jeg sjanse på å ruge litt lengre på.

2000 Château La Tour Haut-Brion (Pessac-Léognan)
Mørk, med tendenser til vandig kant. Elegant og harmonisk duft der man kan spore blyantspiss, snev av rødfrukt og kjøttkraft. Elegant i munnen, og med et interessant innslag av røyk og tjære helt i slutten av smakskurven. Elegant munnfølelse med finslepne tanniner som ordner opp med biffen den ble drukket til.

2002 Louis Jadot Beaune 1er Cru Clos des Ursules
Svært mørk til 11 årig burgunder å være. Jordlig duft, og i munnen er den lekker og intens. Ganske mineralsk og lineær i stilen, og den imponerer mer enn den sjarmerer. Jeg vil vel si den er tidlig i sin periode som moden vin. 2002 drikker godt, selv for en late bloomer som Ursules.

2006 Renato Ratti Barolo Marcenasco
Alltid gode matviner dette, med solide tanniner som ikke plager deg unødig, og kirsebær sammen med toner av rose og tjære. Ikke all verdens til kompleksitet, men dette holder godt til søndagsmåltidet.

2004 Georg Mosbacher Forster Pechstein Riesling Spätlese trocken Großes Gewächs
Frisk duft av sitrus og mineraler, ganske fruktig og utviklet til denne årgangen å være. I begynnelsen av ettersmaken er det et lite slør av røyk og flint. Når den får stå i glasset, og bli varm, dufter den av fersk fiken. Virkelig en flott vin. Heldigvis har jeg flere igjen av denne vinen fra basalt-grunn i Forst.

Noen viner en kveld

Disse notatene er basert på hukommelsen alene, og selv om vinene var minneverdige er detaljene vanskelige å få på plass. Ikke for det: ingen notater kan komme i nærheten av å formidle opplevelsen av noen av de svært kvalifiserte vinene vi var innom denne kvelden. Vinene ble servert blindt.

L'Avizoise Blanc de Blancs 1996 (Agrapart)
På ett og samme vis svært fokusert og rik. Heftige kalkmineraler og en svært finslig sitrusfrukt er det første som møter deg. Rik mousse og høy intensitet i munnen, og lang ettersmak. Mine to flasker kan få komme på listen over aktuelle viner.

Pechstein Riesling GG 2004 (Mosbacher)
Dette var mitt lille bidrag til kveldens vinliste, og den får omtale i min oktober-kavalkade rundt månedsskiftet. Jeg er glad for å ha tre flasker igjen. Betalte vel rundt 200 kr. for disse i sin tid. Røverkjøp!

Riesling Privat 2004 (Nigl)
Mer fokusert enn Mosbacheren over. Ganske mint-preget. Flott vin.

Riesling Privat 2001 (Nigl)
Denne vinen var notorisk i sin tid - et beist av en hvitvin som trakk i alle retninger samtidig. Nå har den blitt harmonisk og elegant. Flott vin denne også - kanskje særlig påfallende for oss som har smakt den på ulike stadier opp gjennom noen år.

Bucaco Branco Reservado 2001
Fra et hotell i Portugal - en knøttliten produksjon. Smaker kliss likt en Meursault. De har noen få flasker av både 2001 og 2002 på Valken, og prisen er også som en Meursault dessverre. De har også et par årganer av den røde.

Volnay 1er Cru Tallepieds 2000 (d'Angerville)
De to burgunderne har jeg få minner om - annet enn at de var svært friske, fokuserte og nydelige på en måte som bare røde burgundere er. Stol på d'Angerville for å lage en vin som tåler tretten år og helt sikkert mye mer i en såvidt lite lagringssterk årgang som dette.

Barolo Brunate-Le Coste 2000 (Rinaldi)
Her kom maten på bordet, og jeg ble litt som besetningen i "Pigs in Space" da de skulle få avslørt universets mysterium. Maten ble viktigst, og oppmerksomheten forsvant. Mener bestemt at jeg syntes den var både god, tilgjengelig, og typisk.

Volnay 1er Cru Clos des Chênes 2002 (Lafarge)
Dette er en produsent som har havnet utenfor det gode selskap i det norske vinmiljøet, men det er det liten grunn til. Man merker knapt noe eik her, og vinen er ekstremt fokusert og lineær. Det eneste jeg har å utsette på den er at den trenger fem år til i kjelleren. Mine flasker skal få hvile seg i mange år.

Château Mouton Rothschild 1985
Jeg ville til St. Estephe med denne. Ganske så funky i starten, med et tydelig brett preg i tillegg til blyantspiss og noe edelt treverk. Etter hvert roet elementene seg ned til en harmonisk helhet med eleganse som tema, og intensiteten som bærebjelke. Jeg er ikke nok bevandret i bordeaux på dette nivået til å sette den i perspektiv, men det var en opplevelse!

Le Mont Moulleux Premier Trie 1997 (Huët)
Overraskende tørr på smak, og kompleks på duft med litt honning men mange andre elementer av floral, fruktig og vegetal art. Nydelig.

Burgund 2007 - del III

Smakingen ble avholdt 20. oktober, og den ble ledet av yours truly. De foregående delene har stått tidligere denne uken, og det beste er at nesten alle vinene fortsatt er å få kjøpt på polet i Valkendorfsgaten her i Bergen.

Nuits-Saint-Georges

Clos de la Marechale 1er Cru (Mugnier) kr. 523
Floral, med litt geranium (geraniol), lekker men substansiell. Godt grep i munnen, men ikke all verden til ettersmak. Jeg har hatt bedre flasker enn denne.

Les Pruliers 1er Cru (Gouges) kr. 370
Svært stum, men god stuffing, passe lengde. Trenger noe tid.

Clos des Porrets St-Georges 1er Cru (Gouges) kr. 370
En av smakingens beste viner. Lekker, duft med elementer av edelt treverk og rødfrukt, integrert, svært solid fruktkjerne, og harmonisk. Har nok også noe å gå på, men fremstår som en bedre vin enn den over per i dag.

Chambolle/Morey-Saint-Denis

Chambolle-Musigny La Combe d’Orveaux (Grivot) kr. 437

Her er det brett, men det dominerer ikke. Duft av appelsin, sopp og litt svovel (i tillegg til fjøsaromaene), lekker og saftig i munnen. Ikke udrikkelig, men likevel ganske funky.   

Bonnes Mares Grand Cru 2007 (Dom Arlaud) kr 988

Smakingens klart beste vin - og den dyreste. Synd det skal være sånn. Animalsk - dufter dyrepels. Solid, saftig og intens. En utrolig munnfølelse - og lengde. 100% ny eik - men det spiller ingen rolle. Bonnes Mares er et beist av en vin, og det var en fornøyelse å bli angrepet av denne.

Clos St Denis 2007 Grand Cru (Dom Arlaud) kr 782

Også Grand Cru, så klart, men vinmarken som har gitt landsbyen etternavnet er betydelig mer elegant i uttrykket enn vinen over. Lekker og lett - i forhold til Bonnes Mares - med stor eleganse og lengde. Her merker man eiken mer, men det lagres nok av med de fire-fem årene den ennå godt kan få.

Hva hadde de ventet?

Jeg leser i Namdalsavisa at en mann har herpet et hotellrom på Namsoshotellet "Rica Rock City Hotell": "Det er skadeverk på inventar; lamper, tepper og gulv."

Men hva hadde de ventet seg da de ga hotellet dette navnet? Kombinasjonen rock og hotell fører med nærmest logisk nødvendighet til omfattende ødeleggelser.

The Whos Keith Moon var ikke toppen på kransekaken som hotellherper - han var selve kransekaken - eller etasjekaken. Da han feiret sin 21. årsdag kastet han en femetasjers kake på gjestene på rommet hans før han kjørte en Lincoln Continental i bassenget.

Men den mest talende episoden var da "shortly after leaving a hotel, he sat up in a panic and told the driver to stop and turn around. 'I forgot something! We've got to go back!' Upon returning to the hotel, he ran to his room, grabbed the television and threw it out the window and into the pool. Returning to the car, he said with a great sigh of relief, I nearly forgot.'" Kilden.

Om Moon ikke var oppfinneren, så var han i alle fall kongen av hotellherping. Det som skjedde i Namsos var bare en fjern krusning, og for å være helt ærlig: absolutt på tide!

Burgund 2007 - del II

Som nevnt i forigårs, dette var en smaking vi hadde i Vitis sist søndag, med mange svært gode og modne viner som i all hovedsak er å få kjøpt på Spesialbutikken i Bergen - utsalget i Valkendorfsgaten.

Volnay/Pommard

Volnay Taillepieds 1er Cru (N Rossignol) kr. 570.

Litt floral, rik med en søtlig fruktkjerne, solid og elegant. Kvalitetsvin - men også stivt priset i denne årgangen.

Volnay Caillerets 1er Cru (d’Angerville) kr. 571

Gasbind og epleskrott. Flaskefeil - etter alt å dømme oksidering. Det er ikke vanlig på rødvin, men det forekommer.

 

Pommard Clos des Epeneaux 1er Cru (Comte Armand) kr. 702

Letthet og eleganse - og struktur. Intens på en tilbakeholden måte.

Corton Grand Cru

Corton-Languettes (Chapuis) kr 347

Prisen er ikke feil, ikke på vinen under heller. Man tror jo at det må være noe galt, men kanskje det heller er noe galt med resten av prisingen i Burgund? Anyway: lett og lekker, klar profil, antydning av røyk og tjære i ettersmaken. Noen vil kanskje mene at den er for lett, og kanskje er den til og med litt kort. Men den har stil. Dette er den eneste rødvin som lages fra denne vinmarken, og trolig eneste vin som bærer dette navnet for de hvite kalles Corton-Charlemagne.

Godt mulig vinmarken burde vært klassifisert som 1er cru, men det er uansett en strålende pris.

Corton-Perrieres (Chapuis) kr. 347

Lekker vin, solid, antydninger av edelt treverk. Solid hele veien gjennom smakskurven, og den har en lang ettersmak. Knallbra - og et røverkjøp. Jeg tok de to siste jeg så, men de hadde kanskje mer på bakrommet?