Nynorsk og talemålet

For litt over et år siden skrev jeg her om Ivar Aasens noe anstrengte forhold til mitt talemål - trøndersk. Det har bredt seg en misforståelse om at Aasen laget nynorsk på basis av landets talemål, men det stemmer ikke helt. Ikke for Aasens forhold til trøndersk talemål, her eksemplifisert ved trondhjemsk. Meget lesverdig!

Dette har ligget og ulmet i bakhodet mitt i lengre tid, men i går kom jeg over en veksling mellom flere deltakere på Fjasbokas gruppe "Språkspalten". Som så ofte ellers bidro professor i lingvistikk ved UiB Helge Dyvik med oppklarende ord. Jeg har fått hans tillatelse til å sitere det han skrev. Konteksten i den tråden dette innlegget ble publisert er en annen enn den jeg anfører her (om skriftspråks forhold til talespråk), men jeg tror ikke det kan skriver blir misbrukt likevel.

Helge Dyvik: Både nynorsk og bokmål er, på hver sin måte, dannet på grunnlag av talemål. Men Aasens ambisjon var ikke at folk skulle skrive mest mulig som de snakket - det ligger langt unna hans plan. Han benyttet metodene fra sin tids historisk-sammenlignende språkvitenskap og rekonstruerte et tenkt, idealisert felles historisk utgangspunkt for de dialektene som han (i pakt med sin tid) betraktet som de ‘beste’ - det vil si de som i minst grad hadde vært utsatt for påvirkning utenfra. Dette gav en ganske arkaisk normal, f.eks. med mange stumme konsonanter (f.eks. ’kvat’ for ‘kva’, ‘kastade’ for ‘kasta’), som ikke tilsvarte noens tale direkte, men som innfanget en felles grunnstruktur i de aktuelle dialektenes bøyningssystemer og lydsystemer på en briljant måte. Aasens ambisjon var å skape et skriftspråk, på norsk grunn, med den verdighet og historiske patina som andre utviklede skriftspråk hadde. Dette idealet er jo senere forlatt i nynorsknormeringen, som har hatt som mål å gjøre skriftspråket mer talemålsnært, på bekostning av det enhetlige skriftspråket Aasen tok sikte på.

For bokmålets vedkommende var strategien en annen. Fornorskningsprosessen av dansk frem mot bokmål hadde en annen språkvitenskapelig innfallsvinkel enn Aasens historisk-komparative, nemlig et synkront utgangspunkt. Begge stod overfor den utfordring å skape enhet innenfor rammen av et mangfold av talespråk. For riksmålets/bokmålets vedkommende ble da strategien, etter Knud Knudsen, å basere det på det talespråk som hadde størst geografisk utbredelse og samtidig prestisje, nemlig talt riksmål - en sosiolekt i byene. Dette var normeringsgrunnlaget frem til og med 1917, men 1917-reformen inneholdt også en valgfri del som forespeilet tilnærmingspolitikken fra 1938 av, da normeringsgrunnlaget ble et helt annet. (Den linjen er riktignok nå forlatt.)
Skilleås igjen: Det Dyvik skriver her gjør det mer begripelig at en vitenskapsmann som Aasen skulle være så fiendtlig innstilt til Trøndersk. Han betraktet Trøndersk som fjernt fra de minst påvirkede dialektene som var det ideelle utgangspunktet for nynorsk. Denne historisk-komparative normen ga liten plass til trøndersk.

Standard talemål

I VG på nett sto det en sak om en ung kvinnelig journalist som ble bedt om å legge av seg sin Østfold-"l" (som gjerne kalles litt tjukk "l", men som vi som har studert noe fonetikk heller vil klassifisere som en palato-alveolar lateral) når hun skulle være på Dagsrevyen. Om nødvendig kunne hun jo finne veien til en logoped for å lære seg å snakke riktig.

Videre i saken uttaler Helene Uri - som var språkforsker på UiO før hun ga seg - at "[r]eportere i Dagsrevyen bør tilstrebe standard talemål ettersom det er skrift som blir opplest."

Men hva er standard talemål i Norge? Vi har to rettskrivningsnormer - nynorsk og bokmål - men ikke noe standard talemål. I Storbritannia har man RP - Received Pronunciation, og ordbøker med fonetisk skrift forteller hvordan ord skal uttales. I Norge har vi ikke det, og dermed ligger det ingen autorisasjon i dette med "standard talemål".

"Ligger nær opp til skriftspråket" er en frase som går igjen når det blir snakk om å definere standard talemål, men hvordan i himmelens navn skal en dannet Oslo-"l" kunne sies å være nærmere skriftspråket enn en Østfold-"l"? Jeg kan i alle fall ikke se at denne bokstaven absolutt skal uttales på den ene eller den andre måten ut fra hvordan den ser ut.

"Standard talemål" er en tilsnikelse, for det finnes ikke noe offisielt sanksjonert talemål i Norge. Man kan hevde at dannet Oslomål skal være det man sikter etter siden NRK ligger på Marienlyst på Oslos vestkant, eller fordi mange snakker denne varianten. Men hvorfor skal de som bor på vestkanten definere standarden - og ikke de på østkanten? Jeg vet ikke hvor det bor flest folk, men det er ikke opplagt at det er på vestkaten. Da er det kanskje fordi de ikke er fine nok? For langt fra Marienlyst? Det blir fort sirkelargumentasjon av dette.

Men vi har en prestisjedialekt i Norge - det er det liten tvil om - og det er IKKE østfold-dialekten. Men skal man hevde at bare prestisjedialekten (og dens motsvar på nynorsksiden, som neppe har sitt kjerneområde særlig langt fra Ivar Aasens hjemtrakter) skal brukes på eteren havner vi også her fort i en sirkelargumentasjon, for dersom denne dialekten (og andre, som min egen for eksempel) holdes unna seriøs kringkasting så vil den forbli oppfattet som lavklassedialekt, mens talemålet på Oslo vest beholder sin prestisje.

Det passer nok Helene Uri godt.

Ivar Aasen, nynorsk og trøndersk

Kan språk graderes som bedre eller dårligere? Er eldre former og strukturer mer autentiske enn nye?

Nynorskens opphavsmann, Ivar Aasen, var visst innstilt på å svare bekreftende på spørsmålene over. Rent konkret var "vore Distrikter" kontrastert med trøndersk mål med "vore Distrikter" som vinner, og det språket som man talte i Trøndelag i Vikingtiden* var mer "tydeligt og fuldkomment" enn det som ble talt der da Aasen var på besøk i juli 1842. Det kommer fram i Aasens skrifter i samling. Klikk gjerne på lenken, for dette er instruktivt.

Aasen registrerte ikke bare dialektene på landet i Norge, han graderte dem også som mer og mindre gode, og som mer eller mindre autentiske. Nynorsken ble til med romantikkens tro på at det autentiske er det beste, og at det opprinnelige er ubesudlet og rent. Dertil kom ganske alminnelig sjåvinisme: ens eget er det beste. Trøndersk var for Aasen other, og resultatet ser vi også i dag.

Nynorsk har blitt identitetsmerket for vestlendinger og folk i fjellbygdene. I Trøndelag er nynorsken så å si helt vekke, men vi snakker dialekt likevel - selv om vestlandske nynorskbrukere ikke forstår oss. En hjelp på veien finnes på denne lenken.

Jo mer man lærer og registrerer om eldre språk, jo tydeligere er det at språk er i evig forandring. Noen ganger raskt, men som oftest gradvis og umerkelig. Det er svært problematisk å etablere et språk eller et talemål som overlegent et annet på objektive kriterier. Språk vokser fram og endres ut fra de behov brukerne har for å kommunisere.

* - og hvorfor skulle Vikingtidens trønderske talemål være mer "fuldkomment" enn det var fem hundre år før det igjen? Da var det folkevandringer i stor stil, og etter alt å dømme en brytningstid også for språket rundt omkring i hele Europa.

Sidemålsstilen

Og så var vi i gong igjen med språkstriden. Det vert gjort framlegg om å ha ein karakter i norsk i skulen, og å ta høgde for at ein i grunnskolen har sidemål i berre to år og difor ikkje krevje like mykje av elevane her som i hovudmålet. Og dermed er krigen der. (bildet er av Knud Knudsen)

Dette gjeld ikkje berre saka om kva norskfaget i skolen skal innehalde, det gjeld òg identitet. Og da skal du ha takk. Det som kunne ha vore ei sakleg drøfting om norskfaget i skolen blir til "oss mot dei", eit vestlandsk (stort sett) mindretal mot den store hopen - som likevel blir identifisert med Oslo-eliten.

Det er mykje i norsk språkpolitikk eg ikkje forstår: ein less som om dei som ikkje skriv nynorsk til dagleg ikkje forstår det, eller omvendt. Bokmål, riksmål og nynorsk er ulike normer for å skrive norsk - ikkje ulike språk. Om du som er i offentleg teneste får eit brev på bokmål må du vel kunne svare på nynorsk? Denne regelen er noko av det raraste eg veit om. Greit nok om det er for å vere grei, men verre om ein less som om vi ikkje forstår andre målformer. Det er visst at om ein bruker denne regelen for å avgjere korleis norskopplæringa skal vere, har ein fått hele saka bak fram.

Og til sidemålsstilen: om den var ein slik strålande suksess som fekk elevar i hopetal til å skifte til nynorsk så ville eg forstå reaksjonane frå Mållaget. Men det er jo det motsette som skjer: elevar med nynorsk som hovudmål skifter til bokmål på vidaregåande i stort omfang (ned frå omtrent 13% til 6% på vidaregåande). Dagens ordning har vore ein stor fiasko sett frå nynorsken sin synsstad, men det er taparane som kjemper for den med nebb og klør (og mange nye medlemmer). Kan nokon forklare dette for meg?

Dei endringane som er foreslåtte verkar godt grunngjeve, men det viktige er kva ein gjer i staden for dei reduserte øvingane på sidemål. Det er fryktelig mykje som til ei kvar tid skal "inn i skolen", og det er viktig at ikkje dette strøymer inn i staden. Der øvingane i sidemål har ein effekt, trur eg, er i det å gjere språkbruken meir medviten.

Når det gjeld nynorskens posisjon i samfunnet, er det truleg ikkje noko som har vore verre for den enn sidemålsstilen. Eller?