Dette har ligget og ulmet i bakhodet mitt i lengre tid, men i går kom jeg over en veksling mellom flere deltakere på Fjasbokas gruppe "Språkspalten". Som så ofte ellers bidro professor i lingvistikk ved UiB Helge Dyvik med oppklarende ord. Jeg har fått hans tillatelse til å sitere det han skrev. Konteksten i den tråden dette innlegget ble publisert er en annen enn den jeg anfører her (om skriftspråks forhold til talespråk), men jeg tror ikke det kan skriver blir misbrukt likevel.
Helge Dyvik: Både nynorsk og bokmål er, på hver sin måte, dannet på grunnlag av talemål. Men Aasens ambisjon var ikke at folk skulle skrive mest mulig som de snakket - det ligger langt unna hans plan. Han benyttet metodene fra sin tids historisk-sammenlignende språkvitenskap og rekonstruerte et tenkt, idealisert felles historisk utgangspunkt for de dialektene som han (i pakt med sin tid) betraktet som de ‘beste’ - det vil si de som i minst grad hadde vært utsatt for påvirkning utenfra. Dette gav en ganske arkaisk normal, f.eks. med mange stumme konsonanter (f.eks. ’kvat’ for ‘kva’, ‘kastade’ for ‘kasta’), som ikke tilsvarte noens tale direkte, men som innfanget en felles grunnstruktur i de aktuelle dialektenes bøyningssystemer og lydsystemer på en briljant måte. Aasens ambisjon var å skape et skriftspråk, på norsk grunn, med den verdighet og historiske patina som andre utviklede skriftspråk hadde. Dette idealet er jo senere forlatt i nynorsknormeringen, som har hatt som mål å gjøre skriftspråket mer talemålsnært, på bekostning av det enhetlige skriftspråket Aasen tok sikte på.
For bokmålets vedkommende var strategien en annen. Fornorskningsprosessen av dansk frem mot bokmål hadde en annen språkvitenskapelig innfallsvinkel enn Aasens historisk-komparative, nemlig et synkront utgangspunkt. Begge stod overfor den utfordring å skape enhet innenfor rammen av et mangfold av talespråk. For riksmålets/bokmålets vedkommende ble da strategien, etter Knud Knudsen, å basere det på det talespråk som hadde størst geografisk utbredelse og samtidig prestisje, nemlig talt riksmål - en sosiolekt i byene. Dette var normeringsgrunnlaget frem til og med 1917, men 1917-reformen inneholdt også en valgfri del som forespeilet tilnærmingspolitikken fra 1938 av, da normeringsgrunnlaget ble et helt annet. (Den linjen er riktignok nå forlatt.)
Skilleås igjen: Det Dyvik skriver her gjør det mer begripelig at en vitenskapsmann som Aasen skulle være så fiendtlig innstilt til Trøndersk. Han betraktet Trøndersk som fjernt fra de minst påvirkede dialektene som var det ideelle utgangspunktet for nynorsk. Denne historisk-komparative normen ga liten plass til trøndersk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar