Er et foster på 12 uker en celleklump eller et liv? Står valget mellom nei til reservasjonsrett og morske mørkemenn som stirrer på unge kvinner over brilleglassene? Vil kvinner som oppdager at fastlegen har reservert seg mot aborthenvisning finne veien til en bakgate og noen strikkepinner? Eller kanskje til nærmeste sykehus? Mye av debatten har gått i store ord og sterke beskyldninger. Det er sjelden rasjonelle overveielser næres av den type debatt.
Jeg mener at leger som opererer i det norske helsesystemet ikke skal kunne reservere seg mot hva som helst, men abort er ikke hva som helst. Uansett hva man mener om selvbestemt abort (og under tvil mener jeg vel at dagens lovgivning tross alt er den beste) må vel de fleste kunne enes om at avslutning av et svangerskap er å ende et påbegynt liv? Alle som lurer kan jo søke opp bilder på 12 uker gamle fostre og si høyt med overbevisning at dette bare er en celleklump. Hvis ordene setter seg fast, så kan man kanskje også strekke seg så langt som å være enig i at dette dreier seg om noe annet enn å fjerne en menisk?
Har man først kommet så langt så trengs bare ett premiss til: ønsker vi at statsansatte som har tatt den hippokratiske ed bryter den? Der heter det "Ei heller vil jeg gi noen kvinne en substans som fører til at hun aborterer." Skal statens lover alltid overstyre den enkeltes samvittighet?
Hvis ikke, så er kanskje en rett til å reservere seg mot aborthenvisning noe vi kan overveie å innvilge? I hvert fall siden kvinnens rett til å bestemme selv ikke blir brutt? Enhver kvinne kan selv ta seg til et sykehus der inngrepet likevel skal utføres, og vil der bli tatt imot på godt og forsvarlig vis. Eller eventuelt gå til en annen allmennlege - noe hun har rett til.
Det lovarbeidet som nå er i gang bør kunn sikre begge deler: at leger kan reservere seg, og at retten til selvbestemt abort ikke blir satt i spill.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar