Hunn

Snart tre år etter seieren i Klagenemnda for stedsnavnsaker kom i dag skiltet med Hunn opp. Dessverre for sent til at statsministeren fikk det med seg da hun besøkte min firemenning Bjarne Brøndbo forleden dag. 

Det har vært en langvarig kamp ført av vår utrettelige advokat Brynjar Mørkved, med Sivilombudsmannen som siste og avgjørende post. (Han tok også bildet)

Nå gjelder det å få stoppet Kulturdepartementets høringsforslag om ny lov om stedsnavn. Der skal vernet av norske navn fjernes, mens vernet av samiske og kvenske navn skal styrkes. Forstå det den som kan! 

Fakta om navnesaka i Overhalla

Da har jeg sammen med min firemenning Kjell Ivar Vannebo fått en artikkel på trykk i Trønder-Avisa med fakta om navnesaken i Overhalla. Det er bare å trykke på lenken over. 

Skiltene med Hunn (som forsvant ca. 1970) og Ranemsletta (som forsvant tidlig 1990-tall) kommer opp igjen snart. Det betyr at vi vant fram.

Men: Regjeringen har en høring på en ny lov der kommunestyrer får lov til å fjerne nedarvede stedsnavn såfremt de er norske. Samiske og kvenske navn har de ikke lov til å fjerne, etter det som foreslås i lovutkastet. Forstå det den som kan! Norske navn har altså svakere vern enn andre. 

Det får bli stoff til et annet innlegg. I denne omgang er det lenken til artikkelen i TA som betyr noe.  

Navnesaken som drar ut

(Dette innlegget sto i Namdalsavisa lørdag 30. april)

Det har kommet fram en vrangforestilling om at det er vi i aksjonsgruppen for bevaring av stedsnavn i Overhalla som har tværet ut denne navnesaken, og som har ansvaret for at den stadig ruller og går. Det er feil. Helt feil.

Det hele startet med at det ble fremmet en reguleringsplan for «Skage sentrum», som kommunestyret etter klage endret til «Hunn». Det falt vel kommunens ledelse tungt for brystet, så det ble fremmet en navnesak for å endre navnene på kommunens tettsteder fra Hunn og Ranemsletta til Skage og Overhalla. Denne saken tapte kommunen. Klagenemnda for stedsnavnssaker vedtok at korrekte navn er Hunn og Ranemsletta. Kommunen kunne akseptert det og brukt tid og krefter på viktigere ting. Der kunne og burde saken ha sluttet. Men nei da.

Kommunen klaget til Sivilombudsmannen, og ble avvist. Departementet svarte også at saken var avgjort og avsluttet. Også her kunne kommunen ha gitt seg og avsluttet saken, men den gjorde det klart at den ikke hadde til hensikt å følge gyldige vedtak som gjelder for alle i samfunnet. Man kan kalle det «sivil ulydighet», og i dette tilfelle er det et fint uttrykk for «trass» og lovbrudd.

Videre i saken hadde tydeligvis ikke diverse statlige organer til hensikt å følge vedtaket. Vi fulgte opp, for det kan ikke være slik i en rettsstat at statlige etater saboterer gyldige statlige vedtak. Hvis etatene begynner å oppføre seg som stater i staten er vi ille ute. Vi fulgte opp det vi oppfatter som vår demokratiske plikt, og det er vi faktisk ganske stolte over.

Da saken endelig kom dit at skilt skulle settes opp kunne kommunen igjen akseptert at gyldige vedtak skulle gjennomføres. Men nei. Nå fikk kommunen det travelt. Den engasjerte sine mektige venner på Stortinget med det formål å sette kjepper i hjulene for en avgjort sak. Småkongene i Statens vegvesen Region Midt fulgte villig opp gjennom å peke på at kanskje kom reglene til å endres på en eller annen måte en eller annen gang i fremtiden, så derfor gjør vi ikke noe.

Dersom dette blir gjeldende statsskikk i Norge, så er vi virkelig ille ute. Vi håper, tror og arbeider for at det ikke skal bli slik at de med de mektigste vennene vinner alle saker, og at statlige etater gjør akkurat som de vil. Det er ingen tvil – det er Overhalla Kommune som tværer ut denne saken på en fullstendig unødvendig måte. Vi begynte å engasjere oss for navnesaken, men nå gjelder dette også helt sentrale prinsipper i vår rettsstat. 

Synlig endring

I mai skal Statens vegvesen endelig sette opp skiltene som bekrefter det vi har kjempet for. At de to tettstedene av noen betydning i Overhalla heter Hunn og Ranemssletta. (Foto: Overhalla Kommune)


Rett etter påske (30.3) skrev de til Ordføreren i Overhalla, med kopi til vår advokat, det følgende:


Skilting Ranemsletta og Hunn i stedet for Overhalla og Skage

Saken har versert i lengre tid. Med bakgrunn i den kjente uenigheten om stedsnavn

henvendte vi oss til Kartverket i brev av 16. februar 2016 (vedlagt) der vi ba om råd for

hvordan saken videre skulle håndteres. Kartverket svarte i brev av 16. mars 2016 (vedlagt)

og konkluderte med at det er Ranemsletta og Hunn som må brukes på skilt.

Statens vegvesen som skiltmyndighet forholder seg til dette og vil sette opp nye skilt medio

mai 2016."


Jeg gleder meg til å se skiltene på plass.


For de som lurer på hvorfor jeg har brukt tid og oppmersomhet på dette, så er et svar å finne her.

Navnesaken - en endelig ende?

"Navnesaken i Overhalla, hvor kommunale vedtak av stedsnavn på tettstedene Hunn/Skage og Ranem(s)- sletta/Overhalla utløste lange klageskriv, kan nå se ut til å ha fått en ende? Sivilombudsmannen har avvist klagebehandling av Overhalla kommunes klage på vedtakene gjort av klagenemnda for stedsnavnssaker når det gjelder navnevalg. Sivilombudsmannen skal blant annet «søke å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot den enkelte borger» og det omfatter ikke klager et annet forvaltningsorgan (kommunen)." Dette skriver Namdalsavisa.

Overhalla Kommune har neppe kommet så godt ut av denne saken. Den startet med at kommunen fremmet kommunedelplan for "Skage sentrum". Formannskapet fikk Kommunestyret mot seg, som vedtok at stedet heter Hunn og at planen derfor måtte endre navn.

Deretter fremmet man navnesak, og at tettstedene i kommunen heretter gjennom vedtak skulle hete "Overhalla" (i stedet for Ranemssletta) og "Skage" (i stedet for det Kommunestyret vedtok - "Hunn"). Det var det noen - herunder jeg - som motsatte seg. Vi vant fram, og prosessen er vel dokumentert her på bloggen. .

Noen vil vel mene at Overhalla Kommune her har opptrådt klønete, hevngjerrig og kanskje litt smålig? Jeg skal ikke mene noe om det, men en sammenslåing med andre kommuner kan kanskje være av det gode? 

Hunn/Skage og Ranemssletta/Overhalla

Når Klagenemnda for stedsnavnsaker nå har bestemt at tettstedet som er skiltet «Skage» skal hete «Hunn», og det som er skiltet «Overhalla» skal hete «Ranemssletta» er det ikke rart at mange blir forvirret. Derfor er det viktig å få fram hva denne saken egentlig dreier seg om.

Fram til 1970 var det ingen som kalte Hunn for Skage, men da ble tettstedet skiltet om til Skage. Uvisst av hvilken grunn. Det som er klart er at verken kommunestyre eller andre relevante organ har bestemt dette. Etter hvert begynte innflyttere og yngre generasjoner å bruke det navnet som sto på skiltet, og vi har i lengre tid hatt to navn i bruk om samme sted.

Det samme har skjedd på Ranemssletta som ble til Overhalla – men her ble skiltinga foretatt omkring 1990 og har hatt kortere tid på å få «satt seg». Her var det nok en diskusjon, men det synes ikke å foreligge noe kommunalt vedtak. Felles for begge var at det ikke ble foretatt noen navneendring. Stedene heter derfor fortsatt Hunn og Ranemssletta selv om mange i dag sier «på Skage» og «på Overhalla».

Lov om stadnamn sier klart at stedsnavn er kulturminner – det gjelder i særlig grad for eldre/nedarva stedsnavn – noe både navna Hunn og Ranemssletta er. Det samme er navnet Skage og muligvis også kommunenavnet Overhalla. Alle fire navn vil bestå, men nå i den funksjonen de alltid har hatt.

Når navn ikke brukes blir de glemt, og etter hvert blir de helt borte. Hunn har etter alt å dømme vært bosatt i ca. 3000 år, og navnet har røtter fra før norrøn tid. Hvordan kan vi vite det? Fordi stedsnavn historisk sett nesten aldri blir borte eller blir vesentlig endret. De er egennavn som står støtt selv om språket endrer seg. Alle som har forsøkt å lære seg Gammelnorsk vet at det er noe helt annet enn det vi snakker i Norge i dag. Om vi hørte en viking fra Overhalla snakke ville vi skjønt lite eller ingenting, men stedene han snakket om ville vi straks kjent igjen.

En venn av meg fra en gård ved Steinkjer fortalte at bestefaren hadde fått ryddet vekk en gravhaug som var i veien på gårdsplassen. Bestefaren fortalte at det var «mye gammelt skrammel» i den som de hadde brukt bulldoser på og fått vekk. Vi blir rystet over en slik holdning til viktige kulturminner, men mange tenker ikke på navn som kulturminner. Men det er de. Og ulikt sverd i gravhauger og andre gjenstander er disse navnene i daglig bruk og knytter oss tett til historien hver eneste dag. Helt til noen setter opp et skilt og gjør slutt på flere tusen år gamle kulturminner.

Det er derfor stedsnavn også har vern. I dag ville min venns bestefar fått kulturmyndighetene på nakken, og antakelig fått en kraftig bot eller det som verre er. For «Hunn» og «Ranemssletta» sin del blir disse kulturminnene nå «gravd frem», og særlig for «Hunn» var det nok i siste liten. Etter 45 år på vei ut er det mange som bruker «Skage» både om bygda/sognet og om tettstedet. Det må de jo få gjøre, men det vernet kulturminnene «Hunn» og «Ranemssletta» hadde krav på er nå trådt i kraft.

Overhalla kommune er i disse dager i ferd med å bli involvert i et meget spennende prosjekt om kulturminner fra Namdalen med navnet «Plyndrende vikinger – plyndrende lakselorder.» I følge prosjektplanen tas det sikte på seminar, utstilling og publikasjon omkring funn fra vikingetiden. Det ikke ukjente Melhus-skrinet røvet på en av de første vikingferdene til Irland vil sikkert bli sentralt i utstillingen.

Det kan i denne sammenhengen være verdt å merke seg at de eldste stedsnavna i Namdalen går tilbake til langt eldre tid enn vikingetida. Som nevnt er Hunn er et slikt navn. De språklige røttene går ifølge språkforskerne tilbake til utdødde germanske språk. En arkeologisk rapport fra Kjerkåkeren på Hunn viser at Hunn har vært bebodd i ca. 3.000 år – kort tid etter at det ble tørt land. Navnet betyr fangst og da antakelig av fisk. Muligvis er det det eldste ordet vi har for fiske og fangst. Det finnes tilsvarende ord på både tysk og engelsk, for eksempel ordet «hunt» på engelsk. Faren for at dette kulturminnet blir borte for godt er betydelig mindre nå etter at Klagenemnda for stedsnavnsaker grep inn, og det er å håpe at flere blir bevisste på at kulturminner ikke bare er ting som står på museum, men også navn vi bruker i det daglige.

(Innlegget ble også publisert i Namdalsavisa 27. juni)

Stedsnavn - hvorfor alt oppstyret?

Hunn/Skage og Ranemssletta/Overhalla
Denne saken har jeg skrevet en del om her på bloggen, og i Fjasboka og i mange andre fora har det kommet en del kommentarer. Ikke alle har vært like saklige, kan man si. Derfor er det på sin plass å oppsummere noen hovedpunkter.

Når Klagenemnda for stedsnavnsaker nå har bestemt at tettstedet som er skiltet «Skage» skal hete «Hunn», og det som er skiltet «Overhalla» skal hete «Ranemssletta» er det ikke rart at mange blir forvirret. Derfor er det viktig å få fram hva denne saken egentlig dreier seg om.

Fram til 1970 var det ingen som kalte Hunn for Skage, men da ble tettstedet skiltet om til Skage. Uvisst av hvilken grunn. Det som er klart er at verken kommunestyre eller andre relevante organ har bestemt dette. Etter hvert begynte innflyttere og yngre generasjoner å bruke det navnet som sto på skiltet, og vi har i lengre tid hatt to navn i bruk om samme sted.

Det samme har skjedd på Ranemssletta som ble til Overhalla – men her ble skiltinga foretatt omkring 1990. Heller ikke her ser det ut til å ha vært noen vedtak om at navnet skulle endres.

Når navn ikke brukes blir de glemt, og etter hvert blir de helt borte. «Hunn» har etter alt å dømme vært brukt i ca. 3000 år – fra da folk bosatte seg her. Hvordan kan vi vite det? Fordi stedsnavn historisk sett nesten aldri blir borte eller blir vesentlig endret. De er egennavn som står støtt selv om språket endrer seg. Alle som har forsøkt å lære seg Gammelnorsk vet at det er noe helt annet enn det vi snakker i Norge i dag. Om vi hørte en viking fra Overhalla snakke ville vi skjønt lite eller ingenting, men stedene han snakket om ville vi straks kjent igjen.

En venn av meg fra en gård ved Steinkjer fortalte at bestefaren hadde fått ryddet vekk en gravhaug som var i veien på gårdsplassen. Bestefaren fortalte at det var «mye gammelt skrammel» i den som de hadde brukt bulldoser på og fått vekk. Vi blir rystet over en slik holdning til viktige kulturminner, men mange tenker ikke på navn som kulturminner. Men det er de. Og ulikt sverd i gravhauger og andre gjenstander er disse navnene i daglig bruk og knytter oss tett til historien hver eneste dag. Helt til noen setter opp et skilt og gjør slutt på flere tusen år gamle kulturminner.

Det er derfor stedsnavn også har vern. I dag ville min venns bestefar fått kulturmyndighetene på nakken, og antakelig fått en kraftig bot eller det som verre er. For «Hunn» og «Ranemssletta» sin del blir disse kulturminnene nå «gravd frem», og særlig for «Hunn» var det nok i siste liten. Etter 45 år på vei ut er det mange som bruker «Skage» både om bygda/sognet om tettstedet. Det må de jo få gjøre, men det vernet kulturminnene «Hunn» og «Ranemssletta» hadde krav på er nå trådt i kraft.

Seier i navnestrid!

I sitt vedtak 5. juni 2015, i klagesak 16/2014, sier Klagenemnda for stedsnavnsaker at "Nemnda gjør ... om sitt tidligere vedtak, og fastslår at Overhalla kommune ikke kan bytte ut navnet Hunn med navnet Skage." En viktig grunn til omgjøringen er "flere nye opplysninger og uttalelser ... sentralt blant disse er en uttalelse fra professorene Kjell Ivar Vannebo og Ole Martin Skilleås."

Overhalla Kommune hadde vedtatt det motsatte i mai i fjor, noe jeg omtalte her. Da hjalp det ikke med mitt innlegg som også sto i lokalavisen Namdalsavisa (to ganger, om jeg ikke husker feil).

Da hadde mitt første innlegg om saken allerede stått i avisen i desember året før. Det ble også senere trykket i Nytt om namn (59/60) 2014. Det er tidsskriftet for Norsk namnelag.

Det er ingen grunn til å tro at de som har gått inn for navnet på sognet (Skage) for Hunn og navnet på kommunen (Overhalla) for Ranemssletta blir glade for dette. Alminnelig bruk - særlig blant yngre og innflyttere - er på lang vei mot disse navneendringene, så dette var nok absolutt siste sjanse.

(Hunn ble omskiltet ca. 1970, og Ranemssletta på 1990-tallet. Begge gangene uten vedtak eller diskusjon.)

Så for å konkludere: HURRA!

Sverd fra Hunn

Dette sverdet ble funnet i en gravhaug på Hunn - like ved der jeg kommer fra - i 1860. Det er nå på Vitenskapsmuseet i Trondheim, og er datert til ca. 500-600 e.kr. Det funnet som er mest likt dette sverdet er fra Uppsala i Sverige.

I den forbindelse må det nevnes at gravhaugene på Bertnem (se under) også har sine nærmeste "slektninger" akkurat i Uppsala. Her var det høvdingesete i Merovingertiden.

Overhalla Kommunestyre

Jeg har engasjert meg i en navnesak i min hjemkommune - noe som kom tydelig fram her på bloggen på lørdag.

I dag har Kommunestyret talt - og der ble det flertall for å sørge for å begrave de eldgamle stedsnavnene. Jeg ser ikke bort fra at jeg blir med på en klage - mye taler vel for det.

Hva har gått galt? Det første er nok at stedene har blitt feilskiltet. For Hunn sin del skjedde dette for lenge siden, mens for Ranemssletta kom det for ti-tyve år siden. De yngre og de etterhvert ganske tallrike tilflytterne begynner å bruke de navnene de ser, og så sklir det ut.

Alt tyder på at Hunn er et navn som har vært i bruk på dette stedet som nå er døpt "Skage" siden bronsealderen. Det ble tørt land for 3.000 - 3.500 år siden. Nå skal det ut av daglig bruk, for Hunn Skole blir sikkert døpt om til Skage Skole.

En sterk og hverdagslig forbindelse til historien og til folk som har bodd her før - våre forfedre og mødre - blir dermed forkastet.

Hvis ikke klagen fører fram, da.

Overhalla Kommune på ville veier

Jeg har før skrevet om navnesakene i Overhalla Kommune her på bloggen. I det siste har Formannskapet gått inn for å benevne kommunesenteret Ranemsletta etter hele kommunen, og tettstedet Hunn etter sognet der den ligger - Skage. I dagens Namdalsavisa står følgende innlegg (fikk jeg i alle fall lovnad om på fredag). (Bildet: Hunn, sentrum i Skage sogn.)

Bevar Hunn og Ranemsletta

Av Ole Martin Skilleås

Formansskapet i Overhalla har foreslått å fjerne de eldgamle stedsnavnene Hunn og Ranemsletta, og mandag 26. mai skal Kommunestyret ta stilling til dette. Stadnamnlova fastslår at stedsnavn er kulturminner. Det følger av det samt av Kulturminneloven at våre stedsnavn skal vernes. Dette gjelder i særlig grad for gamle nedarva stedsnavn slik som Hunn og Ranemsletta. Kommunene har ingen myndighet til å fjerne denne type kulturminner.

Ranemssletta skal erstattes av Overhalla – som er navnet på kommunen. Det er ikke noe sted men en kommune, og benevnte opprinnelig – som mange vet – øvre halvdelen av Namdalen. Hvis man skal følge samme logikk bør man erstatte Namsos med Namdal, Steinkjer bør man kalle Nord-Trøndelag og Oslo må skifte navn til Norge. Det er med andre ord hinsides enhver fornuft å oppkalle et sted etter en politisk enhet.

Hunn, som lenge har vært skiltet som Skage, er ikke navnet på det kjente firebente logrende pattedyret «hund». Det er avledet av et eldgammelt indo-europeisk ord og etter alt å dømme flere tusen år gammelt. «Hunt» på engelsk – jakt – har trolig samme rot. Dette er i dagligtalen vår forbindelse med tidligere generasjoner, for mens språket forandrer seg så gjør ikke stedsnavn det. Hvis vi kunne høre Namdalinger fra tusen år tilbake snakke, så ville vi ikke forstå mye av det de sa. Men vi ville straks kjenne igjen stedsnavnene. De er de samme som vi bruker, og er derfor levende kulturminner på en helt annen måte enn gravhauger og ting man skrur en messingplate på og setter på museum.

Stedsnavn står derfor som påler gjennom utallige slektsledd og binder oss sammen med fortiden. To av disse pålene vil Formansskapet rive opp og kaste på bålet. Dette er kulturvandalisme og må stoppes. På mandag har Kommunestyret sjansen.

Hva heter stedet?

Flere steder i landet, også i Namdalen, har det oppstått strid om hva steder og områder skal hete. Her skal jeg diskutere om det egentlig har noen betydning hva man kaller et sted.

Selv har jeg vært opptatt av tettstedet der jeg gikk på barneskolen og der vi handlet – Hunn. Men på skiltet står det Skage, som er navnet på sognet siden kirka ligger på det som var eiendommen til gården Skage. Vi sa alltid at vi skulle til Hunn når vi hadde ærender på butikk, bank eller bibliotek. Selv om poststedet het Skage (postnummeret dekket jo hele sognet) sa vi alltid at vi skulle til Hunn når vi dro til postkontoret også. Det var vi ikke alene om – alle sa det. Men det er klart: etter lengre tid med feilskilting begynner også bruken av stedsnavn å endre seg. Nye generasjoner kommer til, og legger kanskje større vekt på hva de leser enn hva de hører. Om ingen griper inn vil stedsnavnet Hunn forsvinne, og det vil framstå som et lite mysterium hvorfor skolen heter Hunn Skole.

Hva ville gått tapt om det skjedde? Først og fremst ville den generelle forflatingen og forenklingen gått videre. Da folk arbeidet på åker og eng, og brukte skog og utmark til matauk og annet nyttig, så hadde hver liten plass, hver liten krok i elva og hver lysning i skogen et navn. Det var på den måten folk kunne holde seg orientert og snakke om sine omgivelser på en meningsfull måte. Navnene fortalte gjerne en egen liten historie – om man bare hørte etter. Etter som landbruket ble mekanisert og færre hadde den nære tilknytningen til landskapet, ble svært mange av disse navnene borte. Et eksempel er fra veien opp mot Skilleås, Hammer og Vannebo fra Fylkesvei 17. Noen hundre meter etter Heimstad står det noen trær ved en bekk. Det stedet heter Værgholet på folkemunne – i alle fall i min tid.

Men hvorfor? Før i tida var det mange flere rovdyr i Namdalen, og Værgholet fikk navnet sitt etter den fangstgropa man hadde her for å fange ulv. Det er i alle fall den historien jeg fikk høre da jeg spurte. Hver gang jeg snakker om stedet, eller passerer det, så lager navnet en forbindelse mellom meg og historien. Du blir bevisst på at verden ikke ble skapt den dagen du ble født, men at landskap og steder har vært av betydning for andre og det livet de levde.

Det er klart at det ville vært enklere om både tettstedet Hunn og sognet Skage hette det samme, men en forenkling er ikke nødvendigvis noen forbedring. Det er en egenverdi i bevisstheten om at et sogn dekker et større område enn et tettsted, og at sognet tar navn etter gården som eide grunnen der kirka ligger. Slik er navneskikken i rundt om i Norge. Skage ble trolig skilt fra Hunn rundt 1500, og ble prestegård og kirkegods mens katolisismen enda var rådende. Før dette var det “Hunnar Sokn”. 

Hvis navnet Hunn – og mange av de andre navnene som står i fare for å bli rasjonalisert vekk landet over – blir borte, så mister vi en betydelig del av den daglige forbindelsen med fortiden som disse navnene bærer i seg. Hunn som gårdsnavn finner vi bare tre steder i landet. Det betyr godt fiskested, og det er etter alt å dømme svært gammelt. Det er funnet spor av bosetting og menneskelig virksomhet her fra da landet ble tørt, og det i sin tur betyr trolig at høyereliggende områder i nærheten – som Skilleås og Ryggahøgda – trolig allerede var befolket. Skage – som kommer fra gammelnorsk for odde – ble tørt land en del senere enn Hunn.

Jordbruket må også ha vært bra her siden alt tyder på at det her må ha vært et meget viktig sted. Det enorme tilfanget av gravhauger tyder i alle fall på det, og i samme retning peker utgravninger. På grunnen til Hunn er det også funnet rester av noe som meget vel kan være et hov – et før-kristent hellig sted med andre ord. Svært mange kirker i landet er lagt til steder som tidligere var hov. Så betyr det noe om dette navnet blir borte?

Det er absurd å bli fortalt på skilt at du har kommet til Overhalla når du kjører inn mot Ranemsletta. Det er kommunen som heter Overhalla, og i Overhalla har du trolig vært en stund når du kommer til tettstedet Ranemsletta. Det er en håpløs sammenblanding av to forskjellige størrelser - en kommune og et tettsted. Det er også absurd å bli fortalt at du er i Skage når du kjører gjennom Hunn. Det er sognet som heter Skage mens tettstedet heter Hunn. Det er et navn som bærer mye historie i seg. Det er opp til oss nå å ta vare på det – ellers blir det båndet som navnet knytter mellom oss og historien revet over.

(Trykt i Namdalsavisa fredag 13. desember - men noen endringer har blitt gjort i siste avsnitt.)

Hunn

Da var kampen kronet med seier - foreløpig. I Kommunestyret i Overhalla fikk vi som klagere medhold i at reguleringsplanen for området over på bildet over skal hete Hunn - og ikke Skage sentrum. Kommunestyret gikk altså tvert mot et enstemmig formannsskap, noe som var svært gledelig. Stemmetallene var 19 - 2.

Jeg skrev om saken her på bloggen i september. Som det går fram av profilen min er jeg fra Skage sogn (Skage Kirke er ca. midt på bildet), men tettstedet litt til venstre heter Hunn. Det er Hunn skole som er største bygget og de to gårdene på denne siden av veien heter Hunn.

At elva øverst i bilde heter Namsen er det ingen som bestrider. Navnet kommer trolig fra Norrønt, og betyr smalsjøen. Det er lett å forklare når man vet at landhevingen siden ca. år 1 er på 9,8 meter - noe som tilsvarer Namsens fall fra Grong og til Meosen (dagens utløp). Det betyr at havet den gang gikk 45 kilometer lengre inn i landet.