Stedsnavn - hvorfor alt oppstyret?

Hunn/Skage og Ranemssletta/Overhalla
Denne saken har jeg skrevet en del om her på bloggen, og i Fjasboka og i mange andre fora har det kommet en del kommentarer. Ikke alle har vært like saklige, kan man si. Derfor er det på sin plass å oppsummere noen hovedpunkter.

Når Klagenemnda for stedsnavnsaker nå har bestemt at tettstedet som er skiltet «Skage» skal hete «Hunn», og det som er skiltet «Overhalla» skal hete «Ranemssletta» er det ikke rart at mange blir forvirret. Derfor er det viktig å få fram hva denne saken egentlig dreier seg om.

Fram til 1970 var det ingen som kalte Hunn for Skage, men da ble tettstedet skiltet om til Skage. Uvisst av hvilken grunn. Det som er klart er at verken kommunestyre eller andre relevante organ har bestemt dette. Etter hvert begynte innflyttere og yngre generasjoner å bruke det navnet som sto på skiltet, og vi har i lengre tid hatt to navn i bruk om samme sted.

Det samme har skjedd på Ranemssletta som ble til Overhalla – men her ble skiltinga foretatt omkring 1990. Heller ikke her ser det ut til å ha vært noen vedtak om at navnet skulle endres.

Når navn ikke brukes blir de glemt, og etter hvert blir de helt borte. «Hunn» har etter alt å dømme vært brukt i ca. 3000 år – fra da folk bosatte seg her. Hvordan kan vi vite det? Fordi stedsnavn historisk sett nesten aldri blir borte eller blir vesentlig endret. De er egennavn som står støtt selv om språket endrer seg. Alle som har forsøkt å lære seg Gammelnorsk vet at det er noe helt annet enn det vi snakker i Norge i dag. Om vi hørte en viking fra Overhalla snakke ville vi skjønt lite eller ingenting, men stedene han snakket om ville vi straks kjent igjen.

En venn av meg fra en gård ved Steinkjer fortalte at bestefaren hadde fått ryddet vekk en gravhaug som var i veien på gårdsplassen. Bestefaren fortalte at det var «mye gammelt skrammel» i den som de hadde brukt bulldoser på og fått vekk. Vi blir rystet over en slik holdning til viktige kulturminner, men mange tenker ikke på navn som kulturminner. Men det er de. Og ulikt sverd i gravhauger og andre gjenstander er disse navnene i daglig bruk og knytter oss tett til historien hver eneste dag. Helt til noen setter opp et skilt og gjør slutt på flere tusen år gamle kulturminner.

Det er derfor stedsnavn også har vern. I dag ville min venns bestefar fått kulturmyndighetene på nakken, og antakelig fått en kraftig bot eller det som verre er. For «Hunn» og «Ranemssletta» sin del blir disse kulturminnene nå «gravd frem», og særlig for «Hunn» var det nok i siste liten. Etter 45 år på vei ut er det mange som bruker «Skage» både om bygda/sognet om tettstedet. Det må de jo få gjøre, men det vernet kulturminnene «Hunn» og «Ranemssletta» hadde krav på er nå trådt i kraft.