Kjellerviner i desember - del III

2010 Domaine Huet Vouvray Sec Le Mont

Dyp gyllen (Legen: "har de hatt dette lenge?"), duft med lanolin og ganske mye sitrus. Middels fylde og trykk i munnen, og ettersmaken er grei. Ikke den helt store opplevelsen, men prisen på 237 kroner i januar 2012 var jo ikke så ille.

Gjenkjøp? - Kanskje ikke. 

2010 Forey Père et Fils Morey St. Denis

Fortsatt god dybde i fargen. På nesen er den ganske lukket til å begynne med, men det kommer et tydeligere preg av jord, litt kirsebær og tyttebærgrøt. I munnen er den ganske fast og fylden er litt under medium. Rimelig bra lengde. Den overbeviser ikke helt. 

Gjenkjøp? - Nei.

2007 Prager Riesling Smaragd Achleiten

Gyllen som en giftering - eller litt dypere. Noe petroleum på nesen, og sitrus. Men det er petroleum som sier fra om vintypen. I munnen er den betydelig mer fruktig og intens enn en 2009 Mosbacher Freundstück som jeg hadde for ikke så lenge siden. Det er en interessant sammenligning. Den var vár og kniplingeaktig. Lekker, lettbent og ren flytende harmoni. Denne vinen er mer in your face, men uten å bli brutal eller overtydelig. Denne vinen ville nok stå seg bedre mot kraftigere matretter, men skulle jeg velge en vin å meditere over ble det ikke denne men Mosbacheren. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2007 Château de Beaucastel Châteauneuf-du-Pape

Korket. Skikkelig erkekorket, med muggen kjeller og det hele. Huff!

2004 Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Rabajà

Rubinfarget med vandig kant. Moderat med duft. I munnen har den mer frukt enn ventet, og den er svært myk til en Nebbiolo å være. Heller ikke i munnen er det så mye å få ut av denne vinen. Lengden er moderat. Nok en svært skuffende Produttori cru. Denne hadde kanskje vært OK om den kostet 190 kroner og var kjøpt i går, men når den er betydelig dyrere og du har hatt den i en årrekke er dette altfor dårlig! 

Gjenkjøp? - Ikke på vilkår!

De to siste vinene åpnet jeg altså på nyttårsaften, og begge var godt under pari. Den ene rett og slett korket og ødelagt, og den andre bare skuffende (som jeg har blitt vant til at Produttoris cru'er ofte er). Sånn er det med lagring av vin - det er uforutsigbart. Men det slår meg at mye kan gjøres for å øke mulighetene for at vinen er god den dagen du åpner den. 

Feil fra NVE

Det er pussig at Bergens Tidende lar regionsjef i NVE Toril Hofshagen slippe unna med noe som åpenbart er en usannhet - at Gjerdrum-raset er "Det største kvikkleireskredet i nyere tid." (Bildene er fra det største kvikkleireskredet i Norge i nyere tid.)

En mulighet er at hun ikke vet hva "nyere tid" er. Det er tiden etter middelalderen. En annen mulighet er at hun ikke har oversikt over kvikkleireskred som ikke har skjedd i hennes egen levetid. Det er i så fall en alvorlig mangel. 

En annen privat definisjon av "nyere tid" kan være "etter 19. mai 1893," for det var da det største kvikkleireskredet i nyere tid gikk. Verdalsraset omfattet 55 millioner kubikkmeter masse og tre kvadratkilometer. Det omformet et landskap på hele 14,5 kvadratkilometer, tok 105 gårder og livet av 116 mennesker. Lengden på raskanten var på en mil. 

Utbyggeren av boligområdet på Gjerdrum jobbet sammen med NGI som kvalitetssikret utbyggingen som delvis skjedde i et område med høyeste risikovurdering for denne type skred. Hvis man ikke klarer å se for seg konsekvensene av det som kan gå galt klarer man heller ikke å ta gode beslutninger, og hvis man ikke kjenner historien til fagfeltet sitt blir man farlig nærsynt. 

Vi mennesker har ofte problem med å fatte noe vi ikke har erfart. Det er derfor vi må lære av historien, og derfor er det alvorlig at en sjef i NVE ikke kjenner historien og vet at Verdalsraset er det største i Norge i nyere tid. 

Kjellerviner i desember - del II

2005 Domaine Marquis d'Angerville Bourgogne Rouge

Mørk på fargen til vintypen å være, men det passer med årgangen. Ingen aldringstegn ved visuell inspeksjon. Det er jo utrolig å ha en vin på dette nivået som fortsatt er i flytsonen - men det er den. Dufter møbelpolish og kirsebær, med litt våt underskog. Frukttrykket ville nok vært tydeligere utover i smakskurven med en vin litt lengre oppe i hierarkiet, men dette er fine greier. Siste flasken var det dog.

Gjenkjøp? - Ja. 

2014 François Chidaine Vouvray Clos Baudoin kr 380

Mellomgyllen på farge. Dufter honning og modne stikkelsbær med et snev av lime. I munnen er den noe lavmælt, delikat og harmonisk. Ferdigmodnet vin som i skrivende øyeblikk finnes på et par pol, deriblant Valken i Bergen. Bør ikke matches med de heftigste matrettene, men passet greit til pai med gruyère. (Og flasken veier et tonn - give or take.) 

Gjenkjøp? - Jo. 

2010 Domaine Rion Chambolle-Musigny Les Cras

Fortsatt relativt mørk til burgunder på ti år å være, men en ørliten endring i fargen kan man skimte når den skjenkes i glasset. Søtlige aromaer i glasset, der det jordlige og litt krydrete spiller sammen med litt bringebær og sopp. Delikat og feminin (om det er noe man får skrive i disse tider), og meget god for dette village-nivået. Vinmarken deler seg mellom 1er cru og village, og denne kommer fra village-delen som ligger høyere og bak noen busker og trær - og som også strekker seg litt øst over 1er Cru Les Fuées. Den globale oppvarmingen har nok begunstiget disse høyere beliggende vinmarkene som tidligere var på den skrinne siden. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2005 Domaine du Colombier Hermitage

Dette ble en skuffelse etter forrige flaske, som var så god at jeg kjøpte siste årgang også. Så hva er feil? Først mente jeg det var temperaturen, men siden ingenting skjedde går jeg videre til den mest sannsynlige hypotesen: Snik-kork. Mengden med TCA er ikke nok til å gi våt papp/muggen kjeller, men nok til å knekke aroma og flate ut frukten til nesten ingenting. I flere av Vinforums nyhetsbrev om Spesialviner nevner Arne Ronold at 15-20% av vinene var korket. I korrespondanse med meg presiserer han at det er snakk om svært lave mengder TCA, altså det jeg kaller snik-kork. Det er ganske foruroligende, for de aller fleste vindrikkere vil konkludere med at vinkvaliteten er laber - ikke at det er en feil med vinen. Uansett er det vanskelig å få pengene tilbake etter at vinen har vært 10-20 år i kjelleren. 

Gjenkjøp? - Ikke tale om! 

2015 Devevey Hautes-Côtes de Beaune Champs Perdrix

Moden, fint fyldig og typeriktig hvit burgunder som bokser over sin vektklasse (Bourgogne Blanc). Jeg betalte kun 300 for denne vinen, og det var den så absolutt verdt. Nå er det 2016 som er inne, samt 2018 - men hvem vil vel ha en mindre moden vin til en høyere pris? 2014 har kommet og gått litt. Det er jo en legendarisk årgang, men vinen er ennå ikke moden mener jeg. Mine flasker la jeg i kjelleren. 

Gjenkjøp? - Ja. 

Mer Assyrtiko fra Hellas (og en Vilana)

Her kommer det mer Assyrtiko fra smakingen i Vitis Bergensis 11. oktober. De forrige notatene kom i oktober. 

Tsantalis Klima Klima Assyrtiko 2015 kr 280

Dyp gyllen, og med en ganske funky nese - er det premox? Det er ingen bitterhet i smaken, men det blir mer tydelig epleskrott på duft. En kanskje ufrivillig Jura-stil. Skal den kanskje være sånn? Neppe! Hele smaksbildet er ganske platt. 

Lyrarakis Assyrtiko Vóila kr 200

Lysest av disse tre. Dufter grapesoda og hvite blomster. Noe potpourri. Sitter godt i munnen, men den er kanskje godt i overkant parfymert. Det er også høy alkohol. Denne er å få på den del pol i Oslo, og Lagunen i Bergen blant andre. 

Mediterra Xerolithia 2013 

Vinen kostet rundt 200 kroner da den var å få på polet, og er laget av druesorten Vilana (som vel knapt er å finne utenfor Kreta, der denne vinen kommer fra). Dufter og smaker litt salt, og dufter også av modent korn. Her skjer det meste i slutten av smakskurven, og med tid i glasset blir den mer harmonisk. Men på en smaking som dette er det vanskelig å følge en vin over tid. Verdt å merke seg at den er omtrent syv år allerede, og trolig har den ennå noen år på seg før den begynner å bikke nedover. Men dette blir akk så teoretisk siden den er utsolgt. 

John le Carré

'If I had a mission, if I was ever aware of one beyond our business with the enemy, it was to Europe. If I was heartless, I was heartless for Europe. If I had an unattainable ideal, it was of leading Europe out of her darkness towards a new age of reason. I have it still.' 

(John le Carré i A Legacy of Spies)

Det er selvsagt en av hans karakterer som sier dette, men det er neppe langt fra det han selv mente. Og der var vi helt på linje. 

To røde endrueviner fra 2013

Rossignol-Trapet Gevrey-Chambertin 1er Cru Petite-Chapelle 2013 kr 871

Svært lys. Dufter røyk og markjordbær. I munnen bløt med jevnt drag gjennom smakskurven. Dessverre er det draget i slappeste laget. Med tid (og temperatur) i glasset kommer det også et noe for tydelig eikesniff. Den er rett og slett for blass til å innfri forventningene og prisen. I en god burgunder på dette nivå og alder forventer man et indre driv med en frukt som drar deg med. Her er det mye som tyder på at vinen er for gammel, eller at den har en variant av snik-kork. Produsenten lager viner som etter min erfaring modner tidligere enn de fleste andre - kanskje på grunn av moderat svovling? Uansett årsak innfrir ikke denne vinen. 

Arnot-Roberts Chalk Hill Cabernet Sauvignon Clajeux Vineyard 2013

Svært mørk med duft av lær og lakris, kanskje også litt blyant. I munnen er den både saftig og noe søtlig, men i en kjølig stil. Den er på ingen måte for tannisk. Meget godt drikkelig nå, men akk så utsolgt. Den kostet 766 kroner, men forsvarte nok prisen. Ikke minst i sammenligning med mange andre og mer kjente Caberneter fra California. 

De fleste i blindsmakingen gjettet riktig på den første vinen - i alle fall at den var en burgunder, om enn noe skuffende. Den andre slapp unna identifikasjon som bordeaux siden overskriften var "endrueviner." Etter hvert ble California konsensus

Polarisering - rasjonalitetens fiende

En noe uformell undersøkelse om folk trodde den britiske statsråden Priti Patel hadde mobbet ansatte i sitt departement satte fokus på et viktig spørsmål. Patel hadde blitt beskyldt for å mobbe, men hadde benektet dette. Uten en rykende pistol er det jo vanskelig å avgjøre, men vi mennesker holder sjelden tilbake skråsikre avgjørelser av noe så ubetydelig som manglende bevis. 

Her fordelte svarene seg nesten 100% ut fra hva man mener om Brexit. Patel var og er en sterk forkjemper for Brexit, og de som stemte for å forbli i EU mente sikkert Patel var skyldig mens meningsfellene hennes mente hun var utsatt for en svertekampanje. Enten man bikket den ene eller andre veien, så var utgangspunktet fordommer fra et helt annet felt enn det som var relevant. Fordommer og ikke bevis eller resonnering var grunnlaget for konklusjonen. (For min del tror jeg det er overveiende sannsynlig at hun hadde vært uforholdsmessig brysk og fornærmende, så jeg er kanskje ikke noe bedre selv.)

Når folk tar standpunkt i god tro, og med rasjonalitet som basis, så er i alle fall teorien at man vil nærme seg hverandre når man får mer informasjon - eller at man blir enige om grunnlaget for en uenighet. Men det er ikke dette som skjer i tilfeller som dette. 

Lord, Ross og Lepper var tidlig ute med forskning på dette. I en artikkel fra 1979 i Journal of Personality and Social Psychology la de fram empirisk forskning som viste ganske entydig at det å argumenter for ulike syn for parter som sto langt fra hverandre ikke førte dem nærmere hverandre, men tvert om førte dem i motsatt retning. Dette var lenge før sosiale medier og fenomen som "twitterstormer" ble en del av hverdagen. En gruppe som var tilhenger av dødsstraff, og en gruppe som var mot, fikk presentert samlinger for begge syn. Teorien var at de ville komme nærmere hverandre i denne prosessen etter som de fikk satt seg inn i andre synspunkt. Men det motsatte skjedde - de ble bare mer sikre i sin sak. Uten unntak!

Denne dynamikken har eksistert lenge. Jeg var jo godt kjent med folk i NKP, og de levde i en alternativ virkelighet når det gjaldt livet i Øst-Europa og Sovjet-Unionen. Men i dag gjelder dette en lang rekke ganske avgjørende spørsmål - klimaendringer, vaksiner, valgutfallet i USA mm. Tilfanget av "alternativ informasjon" på nett og eksistensen av selvbekreftende ekkokamre på (u)sosiale medier gjør dette verre enn før. Folk som ABB og hans like, og tusener av jihadister, radikaliseres foran PCen og omformes til tikkende bomber. En viktig del av disses virkelighetsoppfatning er konspirasjoner, slik at alle motforestillinger eller motargument omgjøres til vesentlige bevis for denne virkelighetsoppfatningen. "Fake news," som vi har lært oss til å kalle det. 

Man bør jo avslutte optimistisk, eller litt optimisisk i alle fall. Kanskje valget av Joe Biden er et tegn på at i alle fall noen er møkk lei av denne polariseringen? At noen synes det er forfriskende med gammeldags moderasjon og tvisynthet? 

Men i bunn og grunn er det ikke alle andre sin feil. Man må først og fremst innse at denne polariseringen også springer ut av noe grunnleggende menneskelig - det behagelige i å få ens verdensbilde bekreftet og ubehaget i å måtte endre mening. Bare ved å se det menneskelige i ens motstandere, og å agere ut fra det, kan en begynne en viktig endring. Skal endringen kun bestå i at alle andre må se at de tar feil, legge seg flat og "skrive under her," blir fremtiden alles kamp mot alle. 

[Lord et alia var mer pessimistiske: "If our study demonstrates anything, it surely demonstrates that social scientists can not expect rationality, enlightenment, and consensus about policy to emerge from their attempts to furnish "objective" data about burning social issues." (s. 2108))

Barbaresco, Barolo og Toscana 2011

Disse tre vinene kommer fra kjelleren til Vitis Bergensis, og ble servert halvblindt på en smaking jeg hadde i høst. Det var ganske åpenbart hvilken vin som var Fontalloro, men mindre opplagt hvilke utgaver av Nebbiolo som kom fra de to områdene i Piemonte. 

Barale Barolo Castellero 2011

Dufter tjære, høstløv og sopp. Marginalt lysest. Frisk - påtagelig frisk! - i munnen, med knapt merkbare tanniner. 

Felsina Fontalloro 2011

Mye mørkere enn de to andre, med røde bær og sigarkasse på nesen. God og markant munnfølelse, med et søtlig innslag i enden av smakskurven. Skilte seg tydelig ut fra de to andre - som man vel kunne forutsi.

Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Rio Sordo 2011

Litt kjemisk på nesen til å begynne med. Dropspreget. Søtduften ligger der fortsatt, men etter hvert kommer det mer skogsbunn i tillegg. Tanninene er her merkbare. 

I denne sammenhengen er det Barbarescoen som faller litt gjennom, både på grunn av det kjemiske preget og det at tanninene tar overhånd i munnen. Med den lyseste fargen og det vareste avtrykket er det Barales Barolo som av de fleste blir tatt for å være Barbaresco. 

Bjørn and I

Fire år siden nå jeg møtte legendariske Bjørn Borg. Han var beskjeden, men meget liketil og hyggelig. Jeg, derimot, var starstruck - så noen dyp og meningsfull samtale ble det ikke. 

(NOTE TO SELF: ta ikke selfie nedenfra!)

Kjellerviner i desember - del 1

2008 Gatinois Champagne Grand Cru Brut Millésimé

En tydelig kobbertone også på denne flasken. Duft av tørket aprikos, litt krydder og polert treverk. Moussen er noe mer undertrykt enn i en ung vin, men fortsatt et viktig element i vinen. I munnen er tar den grep med fylde, god intensitet og godt grep. Lang utgang. Bedre enn den forrige flasken som ble drukket for halvannen måned siden. Denne fikk være aperitif, og gjorde jobben utmerket. Typisk en sånn flaske som gjør at man får troen tilbake på at det å lagre vin har noe for seg.

Gjenkjøp? - Absolutt!

2004 Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Montefico

Kanskje den beste av alle Cru'ene jeg har drukket i denne årgangen så langt. Det ble jo også den siste årgangen jeg kjøpte av disse, så this is it. Fortsatt god rødfarge på denne; den har ikke tippet over for langt i bruningen. Duften er som forventet høstløv, underskog og ørlite lakris. Noe tjære også, kanskje, men det viktigste er at den har beholdt mye fruktighet og fylde i munnen. Der var den forrige flasken mer på den gjerrige siden der syren dominerte helt til vinen nådde romtemperatur. Denne var helt flott til kalvegryte og potetmos. Basert bare på denne flasken, så ville jeg gladelig kjøpt den igjen. Men det har blitt for mye negativ flaskevariasjon på disse vinene, og det har vært vanskelig å begrunne prispåslaget over standardutgaven.

Gjenkjøp? - Ja. 

2013 Devevey Rully La Chaume Blanc kr 332

Moden hvit burgunder rett fra bestillingsutvalget. Den leverer til forventningene, med typisk nese og kropp. Sitrus og krydder, munnfølelse mer på den krispe siden enn den fete. Den gikk helt utmerket til fiskesuppen. Denne produsenten blir litt oversett, virker det som, men det er det ingen grunn til. Pålitelige og gode viner fra litt oversette appellasjoner.

Gjenkjøp? - Tja. 

2009 Georg Mosbacher Forster Freundstück Riesling Großes Gewächs

Det er andre flasken av denne, og den ligner veldig. En flytende selvmotsigelse, som de aller beste vinene ofte er. Det er kraft og ynde, intensitet og florlett eleganse. Matcher en solid og kryddersterk matrett - men har en overflod av mysterier og intrige til å holde på oppmerksomheten etter maten også. I en flight på en smaking hadde jeg kanskje ikke gått så høyt ut på banen, for det er en tilbakeholdt og suveren kraft sammen med en åpenbar ynde som ikke så lett manifesterer seg når det er mye som konkurrerer om oppmerksomheten. Men for seg selv, og med din fulle oppmerksomhet, så er dette hvitvin så god som noen.

Gjenkjøp? - Helst en kasse!

Brexit på alvor

Nok en gang er det "crunch time" i Brexitforhandlingene, og sjelden har vel håpet om en avtale vært fjernere. Men dette er helt logisk og uunngåelig. Det vil virkelig forundre meg om det blir en avtale om frihandel i siste øyeblikk, for det skal ikke gå an. Boris må i så fall gå, for det er ikke dette han har solgt inn. 

EU krever, helt logisk, at om Storbritannia skal ha adgang til det indre marked så må det følge spillereglene til de andre som deltar der. Lik adgang krever like betingelser, og ikke lavere standarder på arbeidsmiljø, miljøkrav og omfattende statsstøtte. Dette sier seg selv. 

Storbritannia vil ikke godta dette, for hva skal da være vitsen med å gå ut av samarbeidet i EU? Agurkbøying og bindsterke verk med regler og forordninger skal det være over og ut med, og en norsk løsning a-la EØS er det verste av to verdener: Fortsatt regler og forordninger og agurkbøying, men uten mulighet til å være med på å bestemme disse. 

Det verdensbilde som ligger bak dette ønsket, er - eller må være - forestillingen om at det er EU som har holdt Storbritannia igjen gjennom snart femti år. Fri fra båndene til Brussel vil Storbritannia blomstre, og ta sin rettmessige plass som en global aktør og fyrtårn for alt som er bra. 

Men realiteten er at det er nesten ingen med innsikt i hvordan Europa, Storbritannia og verden fungerer som tror på dette. Heller ikke blant the brexiteers - og i hvert fall ikke Boris. Han har mange feil, men han er ikke dum. Briter som har solgt andre dårlige budskap, som nasjonalisering, the poll tax, invasjon av Irak, mm., har i alle fall trodd på det de har solgt inn. Men her har vi en gjeng som kynisk har solgt inn noe de ikke egentlig tror på men som har et stort marked. 

Markedet for dette budskapet er en underliggende forestilling om unntakslandet Storbritannia som vant andre verdenskrig, og som egentlig er en storhet som bare har blitt holdt tilbake. Det meste av det som har gått galt i Storbritannia har sin rot i Brussel og på kontinentet. Det er i alle fall det en lang rekke politikere har sagt (for det er alltid greiest å skylde på noen andre), og tabloidavisene har fulgt opp. Også nå, når det vil gå nedenom med Storbritannia på så mange vis, vil EU få skylden. Just you wait and see! Fortellingene om svik er allerede i sirkulasjon: EU vil straffe Storbritannia for Brexit. Hvis vi ikke får like gode vilkår som da vi var med, så er det deres skyld. (Og her kommer det nok flere - bare følg med.)

Jeg må ta et lite forbehold siden jeg går så høyt ut: Det blir ikke en avtale om frihandel, men det vil bli en mengde andre avtaler. Avtaler som ordner opp i noe av de forutsigbare problemene som vil tårne seg opp - som adgang for britiske fly i EU-området for eksempel, samt avtaler som løser en del av de mange problemene vi vil oppdage etter hvert. Men det å vinne suverenitet og å delta på like vilkår i et frihandelsområde lar seg ikke forene - det er som å beholde sirkelen men gjøre den firkantet. Eller have your cake and eat it too. 

Tre rødvinsdruer

I serien fra min blindsmaking i Vitis i oktober, kommer nå fjerde flight som het "Plukk druen - tre røde druer fra tre "verdenshjørner". Tanken bak var å sammenstille tre druer som 

Naked on Roller Skates 2019 kr 200 

80% Shiraz (og resten Mataro - som er australsk for Mourvèdre). Kølsvart. Frisk i munnen med litt eucalyptus (eller er det forventningen eller muligheten for denne ingrediensen som utløser fornemmelsen?). Frisk i munnen med god fylde. En ganske in your face vin som kanskje har litt for merkbar alkohol. Hvis man vil ha mye smak, er dette åpenbart et alternativ. Jeg syns også det er greit med en vin som faktisk koster 200 kroner beint - og ikke disse latterlige ørene som vinprisene gjerne har. Skamløs markedsføring er det også, så her er det mye å like. 

Camp Zinfandel 2018 kr 215

Dufter hickory, stikkelsbær og litt nylagt asfalt - med tid i glasset roer duften seg noe ned, og blir mer harmonisk. Lekkert kjølig og frisk i munnen, med meget god lengde. Overraskende bra, og etter min mening den klart beste vinen i flighten. Finnes på alle større pol (kategori 6) og definitivt et alternativ til mye julemat. 

Radford Dale Vinum Pinotage 2019 kr. 175

Lysest av disse tre. Dufter røde bær og litt møbelpolish - eventuelt edeltre. Litt mindre frisk enn vinen over, og fremstår tydelig som den enkleste av disse tre. Ingen dårlig vin, men her har prisdifferansen manifestert seg i kvaliteten. Det var en tydelig forskjell på vinene i alle fall.

Man skal ikke dra vidtgående slutninger basert på kun tre viner, men her var det California og USA som stakk av med seieren. Markedsføringsseieren gikk til Australia, mens Sør-Afrika kun kan skilte med at deres drue er den mest stedegne av disse tre. 

Flasketyngde

Jeg veide en flaske fra Montlouis-produsenten Chidaine her forleden. Mistanken har lenge vært der om at han er en skikkelig versting på dette med å bruke unødvendig tunge flasker. Nå fikk jeg det bekreftet. Montlouis Les Bournais 2018 var ti fattige gram lettere enn en champagneflaske (Gatinois 2008) . Begge med innhold. 1607g mot 1617g.

DET er virkelig unødvendig! Energiforbruket i glassflasker er betydelig, og det er også merforbruket til transport knyttet til vekten. Dette er noe av det mest negative ved vinbransjen i et klimaperspektiv.

Men forskning viser jo at folk mener vinen er bedre når den er på en tung flaske. Det er ikke uten grunn: Forskning fra 2012 viser at det er en korrelasjon mellom kvalitet på vinen og vekten på flasken. Men produsenter har jo dermed også et incentiv til å øke vekten på flasken - det er miljømessig antakelig det verste en vinprodusent kan gjøre.

Slektsforskning? Jeg hopper av.

Det sies at på menn som begynner å bli eldre er det bare to ting som vokser: Håret i ørene og interessen for historie. En kan sikkert hekte slektsforskning på det siste. For min del har slekten vært av interesse siden jeg var ganske liten, og det samme har mer generell historie. Så kanskje jeg har vært gammel fra tidlig alder? 

Interessen for mer generell slektsforskning har passert toppen for min del, vil jeg påstå, mens interessen for å finne ut mer om min mystiske morfar som jeg for mindre enn et år siden fant i en fattigmannsgrav i Adelaide, Australia, fremdeles er stor. 

Hvorfor har interessen for slektsforskning dabbet av? For det første fordi jeg har fått avklart ganske mye for min egen del. De gjenstående detaljene er av noe mindre interesse. For det andre på grunn av fenomenet vi kjenner fra epidemiologien: Kraften i eksponentiell vekst, eller dobling per iterasjon. Når vi kommer tilbake til ca. da Karl den Store ble født har vi alle over en trillion forfedre og formødre, mens forskere har beregnet at det totalt sett har levd ca. 110 milliarder mennesker (homo sapiens) totalt. 

Denne tabellen viser det tydelig: Vi har svært lite til felles med forfedre og mødre bare noen få ledd tilbake. 6,25% med tippoldeforeldre, for eksempel. Og finner du slektninger i kirkebøkene helt tilbake til tidlig 1600-tall (som jeg har gjort) har du ca. 0.09765625% genetisk slektskap med dem. Og halvparten av det igjen i leddet før. Fra før vet vi at det som skiller oss homo sapiens fra en annen homo sapiens er en promille av DNA - så 0.09765625% av en promille er ganske lite. 

Men genetikk kan fortelle oss mye om menneskehetens historie og utvikling. Da er vi langt over individnivå. De gentestene som er så populære er det all grunn til å være skeptiske til - i alle fall de "tolkningene" som kommer med. 

Sekvenseringen av genomet, og den utrolige utviklingen i denne teknologien, har gitt mye ny og til dels overraskende kunnskap på meget kort tid. Man har også funnet måter å utvinne DNA fra svært gamle skjelett. David Reich har oppsummert mye uhyre interessant forskning i denne boka. 

Så kort oppsummert: Interessen for kollektivets historie er økende, den for slektsforskning synkende. Jeg skylder på matematikken! 

Beaujolais Nuveau

Georges Duboeuf Beaujolais-Villages Nouveau 2020 kr 155

Duboeuf selv døde tidligere i år i en alder av 86. Han var kjent som paven av Beaujolais, ikke minst fordi han gjorde Noveau til et mediefenomen - kanskje særlig i England der man på 80-tallet konkurrerte om å få Bojo Novo først til London. Det var et tveegget sverd. Det fikk solgt mye vin, men området ble kjent for en enkel vin som skulle drikkes kvikt. Duboeuf selv laget alltid god og konsistent vin, men ryktet til produktet han gjorde kjent henger ved. Derfor var jeg på utkikk etter andre produsenter da vinene ble sluppet torsdag 19. november, men staben ved polet på Lagunen var klare i sin anbefaling. De hadde smakt vinene de fikk inn, og dette var den beste. 

Ganske mørk fiolett på fargen, men klar. Duften går i retning blåbær og bjørnebær. I munnen er den ekstremt fruktig, frisk og bare utrolig lettdrikkelig - men på ingen måte uten struktur. Den er helt fri for det banan og gummigodispreget vintypen har slitt med, og her har vi bare det store, friske og modne bærpreget. Dette må være en flytende definisjon av vintypen. Man kunne fristes til å bruke dette stoffet som tørstedrikk, men det ville jo gått riktig ille. Lagunen er i skrivende øyeblikk utsolgt, men den finnes på noen andre pol. 

Trénel Beaujolais Nouveau Bio 2020 kr 190

Denne vinen i 2019 gjorde inntrykk på meg - den åpnet sinnet mitt for Beaujolais Nouveau. Årets utgave er klar, mellomdyp og fiolett på farge. På nesen er det noe tyttebær og våt betong (not in a bad way). I munnen er den først og fremst ganske kjølig i stilen. Noen ville kanskje si 'mineralsk'. Vi har ikke den utrolig inviterende bærfrukten som i vinen over. Kanskje jeg ville likt den bedre om jeg ikke først hadde smakt vinen over? Det er godt mulig. Den mangler noe vesentlig i frukten, og blir litt tilknappet og også litt kort. Jeg får litt lyst til returnere den andre flasken jeg kjøpte, men det må vel være noe saus den kan brukes til. 

PS - Jeg drakk en flaske nummer to av denne, og der var frukten mye mer fremtredende. Mistanken går til snik-kork på den første, selv om også denne bedre utgaven ikke var i nærheten av kvaliteten til vinen over men mer på linje med den under. 

Trénel Beaujolais-Villages Nouveau 2020 kr 175

Her er det lett å skrive et notat. Den ligner veldig mye på Duboeufs Village (se øverst), men med noen nyanser. Fargen er lik, og duften likedan, og smaken. Men: Den er litt mindre klar og tydelig, frukten er ikke fullt så frisk og presis. Hvis jeg ikke hadde smakt Duboeufs village først, ville jeg vært svært begeistret. Men dette er bra. Bevares. Og mye bedre enn den dyrere bio-utgaven som skuffet. 

Vinmarksarbeid på strøm

Mange, selv vi som burde vite bedre, ser for oss vinproduksjon gjennom bonderomantiske briller. Good Country People som svetter og strever med hendene i vinmarken. Virkeligheten er som oftest mer motorisert og betydelig mindre romantisk.

Filmen over (dobbelklikk) viser den nye vinmarksroboten Bakus som lages og selges av VitiBot i champagnehovedstaden Rheims.

Kjellerviner i november - del II

Faiveley Mercurey La Framboisière 2018

Denne har åpenbart ikke lagt på seg mye støv i kjelleren min, men den fortjener å bli med i denne kategorien likevel. Frisk rødfrukt med, ja, bringebær. Fin presisjon, og ikke noe preg av den varme årgangen. Den er også fri for ferten av svidd eik - som noen yngre utgaver fra Faiveley kan være skjemt med. Denne vinen tar jeg ikke sikte på å lagre så lenge, til det er frukten for forlokkende. 

Gjenkjøp? - Ja.

2012 Georg Mosbacher Forster Pechstein Riesling Großes Gewächs

Dufter kjørvel og bakt sitron med en vag tone av honning. I munnen er den senesterk men også kniplineaktig. Den står godt til den sterke maten, men gir også godt grunnlag for å meditere over den uutømmelige gleden ved lavmælt suverenitet. 

Jeg elsker virkelig disse Mosbacher-vinene med litt alder. De har blitt bedre, mener jeg, siden de første årgangene jeg kjøpte og drakk (2004). Det er denne suverene likevekten når de får litt alder (7-10 år). De tipper ikke for mye i noen retning, og gir utrolig drikkeglede. Jeg vil mye heller ha en Mosbacher med nevnte alder enn en Keller, for eksempel. Keller-vinen har større sjanse for å være for frukt-tung eller ubalansert på en annen måte. Knappe 300 spenn betalte jeg for denne i sin tid. 

Gjenkjøp? - Så til de grader! 

2004 Wittmann Morstein Riesling Auslese "S"

Lys gyllen. Dufter akasiehonning og ørlite sitrus. Sukkeret har smeltet godt inn, og friskheten er mer fremtredende enn sødmen. Det er en god vin, men den "synger" ikke i noe toneleie jeg har tilgang til. Det er godt følge til godt brød og ost, men det er også alt. Den lever ikke på noe vis opp til vinmarkens gode rykte, men det er da greit å finne en halvflaske som dette når en trenger følge til nevnte ost og vin.

Gjenkjøp? - Neppe. 

2010 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Perrières

Litt modning kan merkes på fargen, men det er også en tone av fiolett her som peker mot en fersk vin. På nesen er den preget av jord og kattepels til å begynne med. Med litt tid i de store Zalto-glassene kommer det faste, modne og intense hagebringebær. Smidig og solid i munnen, med god lengde. Den er innenfor drikkevinduet såvidt, men den vil også holde i flere år. Herlig vin som får en til å lure på hvorfor ikke all vin man drikker er røde burgundere - men prisen er jo et godt svar på akkurat det spørsmålet. Kostet meg ca. 550 kroner i 2013. 

Gjenkjøp? - Absolutt!

2001 Cavallotto Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe

Den fjerde og siste av disse flaskene. Jeg fikk det travelt da det viste seg at to av dem var oksiderte, med slimete slam som bunnfall. Denne var heldigvis god, og det er en litt vandig kant som sladrer mest om alder visuelt. Den knapt merkbare bruningen kan man jo finne på blodfersk Nebbiolo også. På nesen begynner den med våt sement, jord og litt tjære. Ganske mineralsk i stilen, men så er den også under 18 grader på dette stadiet. Det første glasset ble skjenket fra fersk dekantering. Videre utover endret den seg ikke så mye. Det ble mer trøkk i siste delen av smakskurven, noe man også kan forvente av en vin som får litt høyere temperatur. Tanninene er meget godt integrerte. Det er ikke noe som rasper ellert stikekr seg ut, men den har et godt grep i munnen og matcher risotto med min spesialkylling meget godt. 

I det store og hele er dette en meget god Nebbiolo. Man kan krysse av i alle kategorier, men den løfter ikke opplevelsen inn i det hierarkiet som nivået burde invitere til. Om den skiller seg ut fra en standard Barbaresco fra Produttori i en god årgang (som 2010, der jeg har drukket nesten en kasse) er det med noe mer fylde. Prisforskjellen kan ikke forsvare den lille forskjellen. 

Bildet: Giuseppe Cavallotto i vineriet sitt i 2008 (mitt foto). 

Gjenkjøp? - Slettes ikke sikkert. 

2010 Produttori del Barbaresco Barbaresco

Er dette en dårligere vin enn den over? Det har jeg vanskelig for å begrunne, i så fall. Det er mer frukt og friskhet her, og den mangler heller ikke dybde eller lengde. Det er mer sjarm, rett og slett, og det aromatiske er interessant nok - og jeg har drukket utgamle årganger av denne som har vært meget gode. Cavallottoen er dypere, noe mer aromatisk interessant og har tanniner man kan studere kvelden gjennom, men jeg får ikke entusiasmen helt opp. Når denne nå har sneket seg til 390 kroner blir det vel ikke noe kassekjøp igjen (som med denne), men den er likevel et betydelig bedre kjøp enn Cavallottoen som i 2013 koster 1288 kroner flasken. 

Gjenkjøp? - Ja, kassen med 2010 angrer jeg ikke på. 

Aromatiske druer

En flight med flere aromatiske druer var svært interessant. Det er sjelden jeg smaker viner som dette, og å få dem på ett brett med mulighet til å kontrastere var instruktivt. Så var det da også (kremt, host) jeg som sto for denne halvblinde smakingen i Vitis Bergensis nå i høst. 

Andre Perret Condrieu 2017 kr 499

Dypest farge av de tre. Som ventet ganske "parfymert," med rike, dype og florale toner. Frisk i munnen, og slettes ikke søt - som duften lurer deg til å tro. Det er liksom "greien" med slike aromatiske druer - de dufter som en søtvin, men smaker (altså om du holder deg for nesen) som den tørre vinen den er. Denne svir dessverre i munnen. Ganske mye, til og med, men det avtar med tiden (men det kan også skyldes tilvenning). 100% Viognier, selvsagt. 

Zind-Humbrecht Muscat Goldert Grand Cru 2017 kr 400

Lysest på farge av disse tre. Dufter roser, lychée og hylleblomst. Men ikke drue - dette er ellers en av de få druetypene som kan dufte og smake av druer. Frisk og parfymert også i munnen. Rett og slett påtagelig frisk, og med svært lang ettersmak. Skikkelig kvalitet. Friskheten overrasker, for syren er så lav som 3,5 g/l. Men i en vin er det sjelden eller aldri et tydelig årsaksforhold mellom en objektiv faktor og et subjektivt inntrykk. 

Etter min mening var dette den klart beste og mest interessante av disse vinene. Tørr Muscat er grovt undervurdert, særlig fra gode produsenter som Zind-Humbrecht. 

Jean-Paul Schmitt Rittersberg Gewurztraminer Réserve Personnelle 2015 kr 384

Gyllen, omtrent som Condrieu'en. Dufter søt pære og potpourri. I munnen er den syresvak og viskøs, nesten feit. Tekniske data sier 5,7 g/l i syre, men den er rett og slett daff. Ulikt vinen over som har 3,5 g/l i syre og er påtagelig frisk. Det viser vel igjen det jeg skrev over: Sammenhengen mellom tekniske data og smak er svak, for hvordan vinen fortoner seg for deg er sammensatt av svært mange faktorer. Denne vinen var rett og slett elendig. Det var vanskelig å finne noen formildende omstendigheter. Ligg unna! 

En modell å satse på

Vaksinene mot covid19 kom vesentlig raskere enn de største optimistene hadde sett for seg. Det skyldes både ny viten, ny teknologi og sterke insentiver. Og en god del flaks, kan vi vel gå ut fra. 

Men ikke bare det. Det å skulle utvikle nye medisiner er utrolig dyrt. Mye skrives om "Big Pharma" og deres store inntekter på noen medisiner. Det skrives lite eller ingenting om de 90%+ som suger milliarder ut av kassen men som feiler på vegen mot godkjenning og salg. Dette er en viktig grunn til at Pharma er Big - selskapene må være store nok til å tåle enorme utgifter som aldri vil generere inntekter. 

Nå er det på tide å bygge på suksessen og gjøre noe med det som alle er bekymret over: Antibiotikaresistente bakterier. Legemiddelfirmaene har høy finansiell risiko ved utvikling av nye og effektive antibiotika, for nye antibiotika vil ikke bli tatt i bruk. På lenge. Ikke før de "gamle" har blitt ubrukelige, men når de er ubrukelige er også mye annet vi tar for gitt i moderne medisin ubrukelig. Kreftbehandling, for eksempel. Da er det ikke bare å utvikle nye, for det tar mellom 10 og 20 år - dersom noe i det hele tatt er brukendes. Konsekvensene vil være enorme og vesentlig verre enn en pandemi som covid19. 

Derfor er det all grunn til å ta denne svært vellykkede modellen som har gitt oss covid-vaksiner på eksepsjonelt kort tid i bruk også for utviklingen av nye antibiotika. Det sentrale elementet er at regjeringer, og organ som EU, garanterer inntekter selv om man ikke lykkes. Det er å minimere risikoen som ligger prosenten nevnt over - 90+ - som er nøkkelen, og som derfor er modellen man må bygge på for å hindre en varslet katastrofe. 

En av Thatchers beste

I kjølvannet av The Crown sesong fire på Netflix har det blitt en del diskusjon om Gillian Andersons versjon av Thatcher, og jeg har selv deltatt i den. Her har vi et klipp av Thatcher på hennes absolutt beste der svensk nøytralitet under andre verdenskrig får passet sitt påskrevet. 

Jeg husker dette klippet fra langt tilbake, og det var en fornøyelse å se det igjen. 

Undercover - Sesong 2

For å si det rett ut: Denne andre runden med den Flamsk/Belgiske serien "Undercover" er fantastisk!

For omtrent en måned siden anbefalte jeg første runde med dommen "klar anbefaling." Den jekker jeg nå opp til "klar befaling!" Dersom man i det hele tatt liker spenning på TV er det knapt noe bedre enn denne andre serien. Et pluss, mener jeg, er at det hele foregår (for det meste) på flamsk - et sjarmerende germansk språk som tidvis høres forbløffende norsk ut. 

Det er vel vanskelig å skrive mye om det som foregår uten å røpe for mye av plottet, men noe må jeg få med. 

Denne gangen er det internasjonal og illegal (selvsagt) våpenhandel det går i, men også uferdig business fra første sesong er i høy grad med og driver handlingen fremover. Derfor bør man absolutt få med seg den svært gode første sesongen før man setter i gang med denne fantastiske sesongen. 

Mye foregår på ranchen til brødrene Berger. Der er det ridning, line-dance og Country & Western. Der jobber også Nathalie, som har en sønn i småskolealder sammen med Laurent - den eldste og mildeste av de to Berger-brødrene. Naturlig nok, gitt tittelen, må noen skaffe informasjon fra innsiden av operasjonen som forsyner kjeltringer og banditter kloden over med dødbringende våpen. 

Bob, undercover politimannen i sentrum av bildet over, får et svare strev med å drive denne etterforskningen, håndtere uoppgjorte synder fra første sesong, og ikke minst pleie de mildt sagt frynsete relasjonene med egen familie og nyrekrutterte agenter. 

Til tider blir det nesten for spennende!

Konklusjon - Klar befaling! 

Chardonnay landskamp

I Vitis Bergensis har jeg flere ganger ledet landskamper i Riesling. Halvblinde smakinger der tørr Riesling fra Alsace, Tyskland og Østerrike har målt seg mot hverandre. På den siste smakingen vi fikk holde i høst kjørte jeg også en flight med landskamp i Chardonnay mellom Italia, Frankrike og England. 

Massolino Langhe Chardonnay 2018 kr 280

Dufter mye voks og vanilje, men i munnen er det noe salt og fin fylde - men den svir også litt på grunn av alkoholen. Den tar grep i munnen, men det er ikke udelt behagelig. 

Dom.de Bellene Savigny-Les-Beaune 2018 kr 300

Mye som vinen under, men i det hele tatt litt klarere på alle vis. Klart kjøligere i munnen enn vinen over, og denne henger lenge på syren. Den mest harmoniske og integrerte av det tre. 

Simpsons The Roman Road Chardonnay 2019 kr 300

Dufter hvite blomster og modent korn, samt ørlite sitrus. Også noe vanilje. Med god margin den friskeste av de tre, og den har da også både merkbart og målbart mer syre enn disse. Den henger lenge på syren, som er ganske merkbar. 

De fleste likte den hvite burgunderen best, uavhengig av hvor de trodde den kom fra. Selv likte jeg også den engelske meget godt tross (eller på grunn av?) den markante syren. 

Mosel Kabinett

JJ Prüm Wehlener Sonnenuhr Riesling Kabinett 2007

Dufter bakt sitron og regn på skifer. En elegant vin som oser av lavmælt suverenitet. Jeg har selv hatt flere flasker av denne, men de er borte forlengst. 

Haart Piesporter Goldtröpfchen Riesling Kabinett 2007

Nesen peker i retning tropisk frukt, men den er for all del god. I munnen er det mye syre og mye sødme - tross alder og nivå. I munnen kommer det også et drag av honning som vitner om litt alder. Den sitter godt i munnen, men den smalner fort av i ettersmaken.

Fritz Haag Brauneberger Juffer Riesling Kabinett 2003

Dette var jo mildt sagt en spesiell årgang, med tørke og tropetemperaturer i Mosel. Mostvekten på alle viner var helt svingstang. Jeg har smakt gode viner fra Mosel i denne årgangen, men denne hører ikke med til den gruppen. Denne vinen er stum på nesen. Syren er dårlig integrert og henger liksom utenpå. Jeg ser ikke bort fra at den er syrejustert. Den kom seg litt med tid i glasset, men det endrer ikke konklusjonen om at dette var brutalt og dårlig. 

Gillian Anderson som Thatcher - jeg gremmes!

Jeg har akkurat sett de første par episodene i sesong 4 av The Crown på Netflix. Mye bra der, men jeg må få lufte en kraftig irritasjon. (Bildet: AP News)

Gillian Anderson som Mrs. Thatcher hadde jeg store forventninger til, men jeg ble grusomt skuffet. Kanskje fordi jeg nettopp hadde sett The Iron Lady (Jernkvinnen) på Netflix - en film fra 2011 - der Meryl Streep spilte Mrs. Thatcher. Det skal godt gjøres å komme opp på det nivået av skuespill (hun vant Oscar for den) og sminke (også Oscar).

Men en ting kunne vel Anderson og staben på The Crown fått til, og det hadde gjort en stor forskjell. De kunne fått stemmen hennes til å høres ut som et menneske i femtiårene heller enn i nittiårene. Det er såvidt hun klarer å hvese sakte frem det hun har å si. Det er som om Anderson har studert de ytterst få offentlige opptredenene til Thatcher som skikkelig gammel mens hun har oversett de fra da hun var statsminister. De er det lett å finne på Youtube, og jeg anbefaler en sammenligning. 

Jeg skal se resten av serien, men med mindre Anderson plutselig begynner å snakke som en dame i femtiårene heller enn i nittiårene, kommer jeg til å skjære tenner når hun snakker. 

Kjellerviner i november - del I

Ch. Bertrand Braneyre La Chataignere 2001

Blyantspiss, solbær og lær. Mest av det første og siste. Fortsatt frisk rødfarge. Ingen stor vin, men går helt strålende til en solid kjøttrett. Jeg betalte vel ca. 350 kroner for et par år siden for denne, og det var den virkelig verdt!

Gjenkjøp? - Ja. 

2008 Camille Savès Champagne Grand Cru Brut Millésimé Bouzy

God mousse fortsatt, og litt dypere farge på grunn av alderen tipper jeg - men det er også 80% Pinot Noir i denne vinen fra Montaigne de Rheims. Duften har epler og tørket aprikos i tillegg til et maltpreg (autolysen). Den sitter godt i munnen, og har åpenbart en hovedanvendelse med matfølge. Verdt sine 400 kroner i 2014. 

Gjenkjøp? - Ja.

2014 François Chidaine Montlouis-sur-Loire Les Choisilles

Denne kjøpte jeg i Paris i desember 2015 for (tilsvarende) 220 kroner. Det var den absolutt verdt! Fargen ser man på bildet over - men for det blotte øye var den noe dypere enn bildet får frem. Duften er utpreget floral med litt eple. Lanolinpreget er knapt merkbart, og "juryen" som fikk den servert blindt var svært mange steder i Europa og avskrev tidlig både Chenin Blanc og Loire. Det skyldes nok først og fremst at syren fremstår som moderat. Om det er på grunn av det myke florale preget eller faktisk lavere syre enn normalt, vet jeg ikke. Dette er, i følge etiketten bak, den tredje tørreste vinen til Chidaine. Jeg har lest at Chidaine i 2014 har vært plaget av premox. Det var det ikke tegn til her - fargen til tross.

Vinen finnes å få i Norge også, men i 2018-årgangen og bare via posten til 384 kroner pluss levering.

Gjenkjøp? - Ja. 

2004 Campi di Fonterenza Brunello di Montalcino

Fargen tyder ikke på en 16 år gammel vin. Duften er av sure kirsebær, lærhansker, jern og tjære. Virkelig en flott vin som ledet blindsmakerne rundt bordet rakt i retning Nebbiolo og Piemonte. Med tid i glasset (den var dekantert en time tidligere) blir den mer integrert og smidig. En flott vin til Beef Wellington, portvinssaus og bakte grønnsaker!

Dette var faktisk første årgangen til dette vineriet som drives av tvillingsøstrene Padovani. Nå er det årgang 2014 av denne biologisk dyrkede vinen som er å få. Jeg tror jeg skal skaffe den. 

Gjenkjøp? - Absolutt!

«Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdig lagret.

Jeg har adoprtert dette kriteriet fra BillNanson’s Big Red Diary blog om burgundere, og mener det er mye bedre enn ulike poengskalaer som er svært utsatt for både inflasjon og krymping. 

Et bolverk mot trumpismen?

Tidligere utenriksminister og leder av de konservative i Storbritannia, William Hague, er en klok og kunnskapsrik mann. I The Times 9. november spør han hva konservative verden over kan gjøre for å forhindre at slike personer som Donald Trump kommer til makten, og at idéene deres ikke får overtaket på høyresiden i politikken.

Spørsmålet er betimelig. Selv om Biden heldigvis vant presidentvalget, så var Donald J. Trump styggelig nær gjenvalg og demokratene gjorde det på langt nær så bra som ventet i kongressvalgene. Bare pandemien forhindret fire nye år med Trump. Problemet er ikke bare USA og dets særegenheter, de samme kreftene har medvind i mange land også i resten av verden. Hague mener problemene de løfter fram også må løses av ekte liberal-konservative, og jeg tror han har et poeng. 

Jeg avskyr Trump og nesten alt han står for i politikken, både i form og innhold. Jeg er globalist, liberal i de fleste sosiale og politiske spørsmål, men også konservativ. "Pakken" er nesten diametralt motsatt av Trump, og jeg ønsker selvsagt at mine idealer skal vinne fram. Likevel: I deler av verden, og ikke bare i Trump-land, har partier på høyresiden lagt om kursen i en mer nasjonalkonservativ retning. Det er ikke uten grunner, og grunnene må alle ta inn over seg. 

Det er nasjonalstatene som har tatt grep under koronapandemien. Det er staten som har maktmonopol og som kan be folk holde seg hjemme - ellers! Det er den nasjonale solidariteten som er motivasjonen for oss som hører etter. Det er det nasjonale helsevesenet som klapper sammen dersom viruset får bre seg fritt. 

Når jeg skriver dette er det akkurat 102 år siden første verdenskrig sluttet. Nasjonalismens galskap, men også en kamp mellom mer moderne demokratier og føydale stater (Les gjerne Hew Strachan). Nasjonalisme og sjåvinisme er alltid feil, men nasjonens solidaritet er limet i moderne demokratier. Det er den tilliten bygger på, og liberale internasjonalister som jeg bør ta det på alvor. 

Trumps velgere, og de som støtter Salvini, Le Pen, SD i Sverige og andre jeg aldri kunne stemt på, ser byer og områder som velstanden har glemt eller forlatt. De ser immigrasjon som virker utenfor kontroll, de ser at folk uten videre utdannelse havner bakpå og utenfor, og for dem virker det som avgjørelser tas av fjerne organ, mystiske algoritmer og eksperter som verken kan eller vil gjøre rede for seg. De enkle og brune løsningene de får servert er helt feil, etter min mening. Og venstresiden har ingenting annet enn mer penger (man ikke har) og woke-propaganda å servere. 

Men også det moderate og liberale sentrum-høyre må ta disse legitime bekymringene på alvor, ellers overlater man bare mulighetsrommet til de brune og autoritære (for venstresiden har ikke noe attraktivt å tilby). Populismen dør ikke den dagen Trump blir båret ut av det ovale kontor eller Brexit blir gjennomført. 

Liberalkonservative partier må bli mer tydelige på at innvandring må kontrolleres og styres ut fra nasjonale behov og i mange land må velstanden spres bedre også geografisk. Men fremfor alt må vi bli tydelige på å fremme en nasjonal kultur. Den må ikke stå i veien for internasjonalisme, men kampen mot Covid19 har vist tydelig at den behøves like mye som før. 

Jernkvinnen (Netflix)

Denne filmen er ikke ny. Den kom i 2011, men er ikke noe dårligere for det. Jeg ble meget positivt overrasket da jeg så den. Ikke minst over at venstreorienterte skuespillere som Meryl Streep (Mrs. Thatcher/Lady Thatcher) og Jim Broadbent (Dennis Thatcher) spiller sine høyreorienterte karakterer med så god innlevelse. 

Jeg har tidligere ment at Meryl Streep har vært overvurdert som skuespiller, men ikke etter å ha sett denne filmen på ny på det lille lerret. Hun vant Oscar for rollen, og filmen vant også Oscar for make-up and hair styling. Vel fortjent! Detter er method acting, for til tider var det virkelig vanskelig å forestille seg at det IKKE var den virkelige Thatcher som var i bildet. Stemmen og aksenten var helt perfekt til tider. 

Min anmeldelse av kinofilmen kom på skuddårsdagen i 2011.

Det skal bli interessant å se Gillian Anderson som Mrs. Thatcher i The Crown. Det er vanskelig å tro at hun kan overgå Meryl Streep i denne filmen. 

God og rimelig

Hermanos Lurton Toro 2019 kr. 180

Frisk rødfarge og fin duft av robust frukt med krekling, nyper og bjørnebær. I munnen er den saftig, med søtlig frukt som komplementeres av tanninene som gir den akkurat nok snerping til å finne balansepunktet. Herlig drikke i seg selv (farlig lettdrikkelig!), og perfekt til pasta og pizza. 

Men jeg oppdaget også noe jeg aldri kan huske fra en annen vin - bunnfall i form av lange bånd (se bildet under - ©  Ole Martin Skilleås). Dette tilskriver jeg, i mangel av andre forkleringer, den tilnærmede naturvinmakingen.

Det er de franske brødrene Lurton som står bak dette vineriet i Castilla y León i Spania. På flasken gjøres det et stort nummer av at vinen er laget uten bruk av sulfitter på små eggformede sementbeholdere. Det får være som det vil (her selges den tydelig inn som del av denne naturvinfortellingen), for dette smaker godt og er rimelig. Dessverre er den ikke inne på noen pol, men jeg syns det er verdt å ta bryderiet med å bestille denne. Det gjorde jeg nå på ny. 

Djokovic igjen

“Resilient” is a good word to describe Djokovic at this stage of his career—he’s needed to be. Controversies come and go, but he shrugs them off by continuing to play well. Whatever disaster may befall him at one major is quickly forgotten as he strives to win the next one; whatever off-court setbacks he may suffer are eventually drowned out by his on-court accomplishments.

I like Djokovic. As a player, I marvel at his consistency and his underrated artistry. As a fan, I like his reliably good sportsmanship in defeat. As a writer, I appreciate his thoughtful, famously long answers to questions in press conferences, and his desire to take on new challenges. I like that he doesn’t shy away from stating his sky-high on-court goals, and that he cares about records and achievements. And whatever the flaws were in his player-union launch, it’s an effort that was overdue in tennis, and one that he didn’t need to make. Fans roll their eyes at his antics and say that he “wants to be loved,” but for me that quality adds a poignant side to his story.

But it also seems that whatever Djokovic does, he’ll never get the benefit of the doubt from tennis fans. They don’t like his “clinical” game, or his roaring, clench-fisted celebrations. What they don’t like most, of course, is that he regularly beats their favorite players, Federer and Nadal.

Steve Tignor,Tennis.com 22. October 2020

Over the years, I have been repeatedly impressed by Djokovic’s resiliency, a level of determination largely aided by his unsurpassed discipline, efficiency and technique. If not quite as visible as Nadal’s intensity or Federer’s versatility, Djokovic’s assets also make him a tennis genius. Week in and week out, one year after another, he has proven reliable and sustainable.

Joel Drucker, Tennis.com22. October 2020

For min egen del vil jeg legge til at han kommer til å spille til han har slått alle rekorder, eller kroppen hans gir opp. Jeg håper det første, om ikke annet enn for å gi alle fans av Fedal som har gitt Novak ufortjent tyn opp gjennom årene noe å tygge på. 

Tennisspillere på dette nivået har tekniske ferdigheter av en annen verden, koordinasjon i toppklasse, og både hurtighet som en 100 meterløper og utholdenhet som en maratonløper. I tillegg til alt dette har Novak mykhet som en gymnast - se bare her. 

Her får Novak sin første racket - på fireårsdagen 22. mai 1991: