Kjellerviner i desember - del II

1989 Château Suduiraut (Sauternes)

Fargen er i retning oransjegul - nesten brun. På duft har vi aprikoser i ulike varianter, trevirke, og marmelade på sevilla appelsiner. Kompleks og rik, og i ettersmaken finner vi fine nøttetoner. Men den kunne stått seg på mer syre - men så har den jo noen år på baken også da. Etter tre dager i kjøleskapet har den ikke blitt noe dårligere. Heller bedre.

Gjenkjøp? - Ja, antakelig. Men den er dyr.

2002 Pol Roger Champagne Brut Rosé
Dette var min beste flaske så langt av de fire jeg kjøpte. Jeg har en igjen. Fargen er helt fantastisk - en slags rose-fiolett, eller mørk gammelrosa - men likevel med spenst og friskhet. I munnen er moussen god, og den er svært tørr. For tørr, vil jeg mene, men denne vinen ble bedre og mer fruktig etter hvert og tok seg opp til - som nevnt - den beste av de jeg har smakt til nå.

Gjenkjøp? - Nei. Ikke i nærheten av kvaliteten til standardcuveen.

1996 Lanson Champagne Gold Label Brut
Helt strålende vin, for å si det kort og fyndig. Jeg har hatt mange av denne, men dette er siste flasken. Løkskall på farge, dyp kremete mousse, tørkede aprikoser, flott fylde og lengde. Strålende matchampagne.

Gjenkjøp? - Kassevis!

2007 Domaine Maurice et Anne-Marie Chapuis Corton-Perrières
Duften er mest jordlig til å begynne med, men utvikler seg i retning et finslig medisinalt preg med undertoner av kirsebær. Middels vektklasse og lengde, men den kan nok ligge litt lengre. Har smakt en flaske før som tydet på at den var klar, men denne ble kanskje tatt for tidlig. Prisen er latterlig lav (under 400 kr.) for Grand Cru, men kvaliteten er ikke helt i stil til nivået i denne flasken. Jeg lever i håpet.

Gjenkjøp? - Prisen og håpet sier ja, men denne flasken sier nei.

Høyfrekvent svada

Jeg er ingen "sinnablogger". Likevel vil jeg her ytre min sterke skepsis og stigende irritasjon over en del ord folk slår om seg med. Jeg løsner sikringen på min mentale pistol når jeg hører eller leser disse ordene. I stor grad synes de å bli brukt i en semi-magisk betydning, en slags verbal massasje, der hensikten er å si minst mulig men å få det til å framstå som tillitvekkende og betryggende. Bruken har grepet om seg i den grad at det er sjelden å høre en politiker snakke, eller lese et dokument i noen som helst slags sammenheng, uten at frekvensen av disse er høy og stigende.

Kvalitet - ingen er motstandere av kvalitet, men hva det er man mener med dette ordet er som oftest ytterst uklart. Vi skal ha kvalitet i undervisningen, i leveringen av post og så videre og bortover. Det er ikke noen ende på hva som skal ha kvalitet - men spør man hva som gir dette kvalitet, eller hva som skiller kvalitet fra ikke-kvalitet får man sjelden svar. Det er ikke så rart. "Kvalitet" er som oftest synonymt med "bra", og er like intetsigende. Jeg våger den påstanden at der ordet "kvalitet" hoper seg opp, der siger selvtilfredsheten inn og forfallet starter.

Kvalitetssikring - sterkt beslektet med ordet over, naturlig nok. "Dette skal kvalitetssikres", sier man, og tilhørerne får en varm og lodden følelse i mellomgulvet. Alt er tipp topp, shipshape, osv. får man inntrykk av, men som oftest er det snakk om å slå opp i Wikipedia eller kanskje kaste et blikk over et dokument for å se om det kan være noen stavefeil. "Kvalitet" og "sikkerhet" - få ord kan som disse senke årvåkenheten.

Gode prosesser - for det virker som det er slutt med at man er ute etter rett resultat eller hurtige løsninger. "Gode prosesser" er et mantra ledere messer i to sammenhenger: når ingenting skal skje, og når noe vanskelig skal gjennomføres. Det magiske ligger i det selvfølgelige, for ingen ønsker seg dårlige prosesser. Denne frasen erstatter derfor en klarere forestilling om hvilken type prosess som gjelder, og hva den skal oppnå.

Kjellerviner i desember - del I

2005 Domaine Rossignol Trapet Beaune 1er Cru Teurons
Uvanlig mørk til burgunder å være. Duften er mest jordlig med et strøk av treverk, men det kommer mer frukt etter hvert. Frukttonene går i retning bjørnebær og bringebær, men det er den jordlige tonen som er tydeligst. Vinen er intens, med en saftig fruktighet som gjør at man blir sittende og smatte etter hver munnfull. Denne vinen er den mest tilfredsstillende røde burgunderen fra denne årgangen jeg så langt har drukket, og det kan jo ha med produsentens lavsvovelregime å gjøre.

Gjenkjøp? - I kassevis!

2002 Laurent Tribut Chablis 1er Cru Côte de Léchet
Det er ikke lenge siden forige flaske, og jeg kan si klart og tydelig at denne var bedre. Klarere sitrus og en viss fylde, men det stinker i det minste ikke malingsspann av denne. Ingen stor vin, men helt grei.

Gjenkjøp? - Nei.

2007 Weingut Robert Weil Kiedricher Gräfenberg Riesling Trocken Erstes Gewächs
Dekantert over i en annen flaske omtrent halvannen time før den ble drukket. Dufter sitrus, et strøk av firne (petroleum) og litt mango. Den har fin viskøsitet, konsentrasjon og lengde. Virkelig en super vin som også har en fruktsødme som ofte mangler i de tørre fra Rheingau. Den ble servert blindt til et meget kvalifisert publikum, og de slet med å plassere den rett.

Gjenkjøp? - Absolutt.

2004 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Vaucrains
Dufter nype, rødbeter (?) og steinstøv. Den er ikke så vegetalsk som den forige flasken, og klart den mest fruktige 2004 jeg har hatt til nå (men nå er det tomt i min kjeller). Men listen er lav. Dette er en vin som representerer sin årgang på en verdig måte, men som svikter vinmark, nivå og produsent.

Gjenkjøp? - Kanskje for årgangsreferansens skyld.

2007 Jean-Yves Devevey Bourgogne Hautes-Côtes de Beaune Les Champs Perdrix Blanc
Prematurt oksidert. Første flasken noen gang fra denne vinmarken og produsenten - og jeg har hatt mange.

Gjenkjøp? - Ikke på vilkår.

2005 Jean-Yves Devevey Bourgogne Hautes-Côtes de Beaune Les Champs Perdrix Blanc
Da var det greit å gripe til denne, som var fokusert, lekker og lang. I tillegg til å ha god viskøsitet og lengde. Super vin til budsjettpris. Nok en gang.

Gjenkjøp? - Oh yes!

1996 Agrapart & Fils Champagne L'Avizoise
Mer mot løkskall i fargen - ett av de ytre lagene, men ikke det ytterste. Duften er herlig, med kyllingkraft, modne epler, et snev sitrus og sopp. I starten er den i overkant tørr og kort, men den mykner med tiden og temperaturen og blir et fint følge til andebryst og andeconfit på juleaften.

Gjenkjøp? - Den er dyr, men ja - tror kanskje det.

2007 Jean-Yves Devevey Bourgogne Hautes-Côtes de Beaune Les Champs Perdrix Blanc
Here we go again - men denne gangen uten prematur oksidering. Dufter som en hvit burgunder skal - men kanskje mer avslepet enn gjennomsnittet. I munnen er den også utpreget lett og lekker - direkte smooth - men ellers som man kan vente. Moden vin som det ikke har noe poeng å lagre videre.

Gjenkjøp? - Ja.

Røde burgundere 2009

Denne gang er det tre røde burgundere fra Antonin Guyon det dreier seg om. Årgangen har vært litt omstridt, og noen har hevdet at de var for myke og i overkant varme i stilen, men det ble det stille om da de plutselig lukket seg. Det var derfor en fornøyelse å gratis kunne smake noen godt prisede viner som fremdeles er å få.

Dom. Antonin Guyon Chambolle Musigny Les Cras 2009 kr. 400

Dufter fioler og bringebær, lekker vin som gir mersmak (dessverre er den utsolgt - men finnes på to Oslopol). Ganske bra utviklet og prisgunstig i dagens marked. 

Dom. Antonin Guyon Volnay 1er Cru Clos des Chênes 2009 kr. 400

Denne vinen er å få, men den er ikke like åpen og tilgjengelig per i dag. Jordlig, ganske fast, solid stil. Er nok litt lukket, men like prisgunstig som vinen over. 

Antonin Guyon Corton Clos du Roy Grand Cru 2009 kr. 520

Grand Cru fra meget bra årgang til litt over fem hundre? Man får jo nesten ikke landsbyviner til den prisen fra Burgund. Likevel finnes denne på BU og Briskebypolet. Men det er nok et prosjekt, som all skikkelig burgunder som oftest er. Denne er også mest jordlig i stilen per i dag. Solid med skikkelig grep i munnen. Jeg tipper den vil gi eierne og deres venner et bredt smil om dryge ti år. 

Hvite burgundere

Brun Beaujolais Chardonnay Classic 2013 kr. 165

Er en chardonnay fra Beaujolais en hvit burgunder? Nært nok, mener jeg, og legger notatet under denne overskriften. Den dufter modent korn, litt gress og litt grapefrukt. Den er myk og har lite bitt. Som Kategori 4 vin er den å få på svært mange pol landet over. 

Darnat Bourgogne La Jumalie Chardonnay 2011 kr. 220

Denne BU-vinen dufter litt voks og honning samt sitrus. I munnen er den god og rund. Ettersmaken er OK, og det er lengden også. 

Darnat Meursault Goutte d´Or 1er Cru 2011 kr. 480

Her er vi et merkbart hakk opp på alle vis. Den lukter faktisk litt ny bil - til en mye hyggeligere pris. Fylde og lengde er av et annet kaliber enn over, og dette er slik at man kan si "typisk Meursault". 

Darnat Meursault Clos Richemont 1er Cru 2011 kr 480

Av åpenbare årsaker er det store likheter med vinen over (samme årgang, landsby, produsent og nivå), men denne vinen er slankere, mer fokusert og har kjøligere frukt. Den er ikke i samme grad "typisk Meursault" - men det er da også mindre og mindre vanlig. Produsenter legger seg på en mer "mineralsk" stil enn før. Ikke minst, vil jeg tro, for å unngå prematur oksidering. 

Ch. de Puligny-Montrachet Meursault 1. Cru Les Poruzots 2011 kr. 530

Den klart dyreste vinen i dette innlegget er også klart den beste. Den er lekker, detaljert, sitter godt i munnen og har svært god lengde. Det er en virkelig flott vin! (Så da får den pryde innlegget også)

Suspects (DVD)

Denne TV-serien skiller seg ut fra mengden gjennom bruken av virkemidler som legger den svært tett opp til dokumentarsjangeren. Det er ikke noe voice-over, men kameraføring og skuespill gjør sitt til at suspension of disbelief blir svært enkelt for seeren.

Vi følger tre detektiver i Londonpolitiet - to kvinner og en mann - i deres daglige virke med forskjellige forbrytelser. Alle er av det alvorlige slaget, og de er lite egnet til å bevirke sinnets munterhet. Her er det ingen renslige mord på godsets bibliotek.

Hver av de fem episodene på en liten time dreier seg om en etterforskning. Klippingen er kjapp nok til å holde på oppmerksomheten uten å bli hektisk, og hvert opptak langt nok til å la karakterer og situasjon spille seg ut.

Skuespillet er nedtonet - og akkurat det er vel et adelsmerke. Realismen er til å ta og føle på, og faktisk over nivået til The Wire etter min mening.

Det er sikkert realistisk, men jeg skulle ønske meg mer av en fokusert løsning i slutten av hver episode. Når saken er løst er det rettsapparatet sin tur, og da er det rett på neste sak uten at trådene blir samlet.

Men spennende er det!

Konklusjon - Anbefaling (for realisme fans)

To champagner

Pierre Gerbais Cuvée de Réserve kr. 260

Duft av friske epler, i munnen er det flott balanse og en heftig mousse. Stilen er frisk og aperitiforientert. Det er på munnfølelsen denne vinen skal kjennes. 

Dette er noe så uvanlig som en champagne med Pinot Blanc - hele 25%, med halvparten Pinot Noir og resten Chardonnay. Prisen er også god - det er den samme prisen som i Sverige. 

Larmandier-Bernier Premier Cru Terre de Vertus Non Dosé 2008 kr 394

Her er vi over på årgangsvariantene, og 2008 tegner til å bli bra - sier de som har smakt mye av sorten. Men den ligger på den friske siden, så for lagring ville jeg styrt unna udoserte viner som denne. Vinen er, som ventet, frisk, med duft dominert av modne epler. Her er det også brukt fat, noe som gir den mer fylde. Men hovedinntrykket er av en ren, klar og flott vin. 

Finnes på noen pol i Oslo, Stavanger og Sandnes. Den ene flasken på Sletten i Bergen kan godt være borte om du sikter deg inn på den. 

Peaky Blinders II (TV-serie)

Det var ikke overraskende at denne serien kom tilbake med en ny runde. Den ble en favoritt både hos publikum og hos kritikerne - inklusive meg, og anmeldelsen sto her.

Jeg syntes vel kanskje at de mer stiliserte elementene - der vi gjerne ser Murphy gå i sakte kino gjennom settet med blast furnaces og den blues/soul orienterte temamusikken på full guff - fikk dominere i de første av de seks episodene, men handlingen spisser seg til og spenningen stiger.

"Familiefirmaet" prøver å etablere seg i London, og sammen med den irske konflikten (eller konfliktene) og rasisme (The Blinders er sigøynere) er dette de store konfliktene som dominerer serien, men det er nok av sterke personlige følelser av alle slag til å spinne en langt mer omfattende serie.

Den siste episoden er et lite mesterverk, men den kan jeg jo ikke si så mye om uten å ødelegge spenningen.

Konklusjon - Klar anbefaling (særlig for de som har sett første runde).

The Era of Outrage

Av og til kommer man over noen setninger som treffer spikeren på hodet. Men ikke bare det - de sirkler inn og definerer noe som man har fornemmet men slitt med å definere klart.

Slik var det med meg i dag da jeg leste The Daily Torygraph, og dette var setningene. [We are]:

living in the era of outrage. Every minor transgression is immediately pounced upon and magnified and used to hammer home some broader political point. We no longer seem to have the capacity or inclination to pause and understand or quantify the offence.

Både dagens overskrift og sitatet er på engelsk, og kanskje er fenomenet tydeligere i Storbritannia, men det er sannelig ikke fraværende her heller.

Men er dette et genuint eksempel på chip on shoulder syndrome?

Jeg tror det har mer med det ganske forståelige og utbredte ønsket om å engasjere seg for noe vesentlig og viktig - og å finne et utløp for sterke følelser og engasjement for noe ut over en selv. Dette er meget bra, selvsagt. Men det fenomenet sitatet over fanger inn er at dette ønsket lett kan overstyre nyanser, graderinger og at det man slår ned på egentlig er ganske uskyldig - eller har andre forklaringer enn den man dytter på det.

Engasjement mot urett er viktig, men i tillegg til (forhåpentligvis) å være bra for den eller de som har blitt utsatt for urett, så styrker det også selvfølelsen. Det å formidle rettferdig harme er en så fantastisk følelse at den lett kan bli vanedannende, og da er det lett å se eksempler på urett, fordommer og annet uhumsk over alt og til enhver tid.

Det er en vesentlig årsak, tror jeg, til at "every minor transgression is immediately pounced upon and magnified". Alt blir forsøkt forklart som krenkelser (for å overdrive litt), og dermed blir den som roper opp om krenkelser også Det Godes Tjener. Man setter også motstanderen sjakk matt når man tar offerrollen - det er omtrent som at det å beskylde andre for å benytte hersketeknikker: Det er den mest effektive hersketeknikken av alle.

Jeg ser nå at jeg har skrevet om fenomenet før: omtrenet på dagen to år siden.

True Detective (DVD)

Dette er en intens serie lagt til Louisianna i USA, og handlingen foregår over tre tidsplan (1995, 2002 og 2012) uten at det blir problematisk av den grunn. De to herrene over er kolleger og svært så forskjellige. Skuespillerne er helt fabelaktige, og karakterene får spille seg ut mot hverandre i svært gode hender.

TV-serien er laget, eller i alle fall bestillt, av HBO som er kjent for serier som Sopranos, og her er det kvalitet i alle ledd. Det er umulig å merke noen billige effekter. Viktigst av alt er skuespillerne, selvsagt, og her er vi på toppnivå.

Matthew McConaughey spiller Rust, eller Rustin Spencer Cohle.  Det er en betydelig prestasjon. Rust er en vanskelig person, for å si det forsiktig, og han er framstår ganske så forskjellig i 2012-sekvensene enn i både 1995 og 2002.

Woody Harrelson spiller "Marty" Hart, kollega med Rust. Han er mer "straight man" enn Rust, men har sine egne demoner og utfordringer. Det er særlig samspillet og konfliktene mellom disse to som gir serien en egen nerve, og som er helt avhengig av disse to fenomenale skuespillerne.

Selve mysteriet - eller mysteriene - knytter seg til bisarre mord med voldtekt og sterk scenesetting av åstedene. Det blir klart etter hvert at det er en konspirsajon på gang. Mer tør jeg ikke si i frykt for å ødelegge spenningen. For spenning blir det, sterk atmosfære og fortreffelig skuespill.

Dette er nok en serie som blir sittende i hjernebarken lenge.

Konklusjon - Klar anbefaling

Hva er mineralitet i vin? - Del V

Dette er det konkluderende innlegget fra artikkelen min i Vinforum sommeren 2014. Innleggene er publisert fra 2. desember og annenhver dag.

Smakerpanelet brukte heller ikke mange mineral-relaterte termer. De viste også til grupper av viner der den ene var dominert av blomsteraromaer, og den andre av Chablisviner som ble beskrevet med reduktive termer som våt mopp og våt hund.

Forskningen som ble gjort her tyder på at eksperter ikke er enige seg i mellom hva «mineralsk» betyr rent sensorisk. Definisjonene de kom med viste også noen avvik, men var stort sett i samsvar med det som står i lærebøker. Men hva man viser til når man sier «denne vinen er mineralsk» vites ikke. Det er et ganske oppsiktsvekkende resultat. Det nærmeste man kan komme en slags forklaring er at det har noe med reduksjon å gjøre – altså svovelforbindelser av ulike slag. Dette synet støttes også av biokjemikeren Jamie Goode som mange kjenner fra nettstedet WineAnorak.com. “Sovelsporet” kan også forklare hvorfor så få såkalte «naturviner» er mineralske. Bruken av svovel er lav eller fraværende, og disse vinene kan som oftest kjennes igjen på en svært tydelig og robust fruktighet.
Innledningsvis antydet jeg fire muligheter for hva bruken av begrepet mineralsk/mineralitet viser til. De vitenskaplige forsøkene tyder på at de to første mulighetene er lite sannsynlige. Mineralitet er verken et smakselement eller noen gruppe av smakselementer. Forskerne konkluderer også med at bedømmelser gjort på basis av duft er helt uavhengige av bedømmelsene gjort på basis av smak alene (med neseklype).

Men dette gjør sitt til at videre forskning nok bør, som forfatterne av den spansk-franske studien også anbefaler, gå nærmere inn på «mineralsk» som en mer omfattende bedømmelse som kombinerer flere sanser. Den tredje muligheten jeg antydet står altså fremdeles åpen. Det kan godt være at vi bruker «mineralsk» mer som en samlebetegnelse for en vinstil, eller en type vinstil, enn som betegnelse på noe eller noen elementer man måtte kunne identifisere sensorisk. Slik sett kan kanskje «mineralsk» fungere mer som en motsats til fruktig? Det er i alle fall verdt å undersøke mer inngående.

En type bedømmelse som også faller inn under denne tredje muligheten er at “mineralsk” er en type estetisk bedømmelse som ligner mer på bedømmelser som «elegant» og “harmonisk” enn den gjør på beskrivelser som «bringebær» eller «flint». Den fjerde muligheten – at vi er utsatt for en utbredt illusjon er kanskje den mest drastiske. I det lengste vil jeg for min del unngå den, for noen ganger er det som man ikke kan annet enn å si at denne vinen er mineralsk.

Neste gang du nikker og sier «mineralsk» om en vin, så er det i alle fall grunn til å spørre også om hva det er som gjør vinen mineralsk. Enigheten rundt bordet kan skjule en betydelig uenighet og ulikhet i hvordan man bruker dette begrepet.

Tullball - i ett diagram

Klikk på bildet for å opp størrelsen.

Det ser ut til at Scientologi dekker alle former for irrasjonelt tullball. Men jeg må, for egen del, legge til at jeg ikke går god for alle "postene" på programmet her. Eller for å være spesifikk: kiropraktikk har noe for seg.

Hva er mineralitet i vin? - Del IV

Dette er nest siste innlegg basert på min artikkel om emnet i Vinforum sommeren 2014. De tre forige innleggene har stått siste uken.

Forskergruppen som gjennomførte disse undersøkelsene brukte et sett av avanserte statistiske analyser på alle responsene de fikk inn. Særlig var det graden av enighet det var interessant å finne ut av. På den blinde sorteringen – den første oppgaven som ekspertene fikk, og før de ble informert at prosjektet hadde noe å gjøre med mineralitet i det hele tatt – var det vinene fra Chablis som oftest ble satt i en gruppe sammen. Chablisene ble i høyere grad assosiert med reduksjon, smør og vegetale dufter enn de andre gruppene av viner. Det mest interessante ved denne oppgaven var at «mineralsk» ble brukt påfallende lite av ekspertene for å beskrive vinene. Men når ekspertene fikk beskjed om å rangere vinene etter mineralitet på duft ble det vel andre boller?

Den gang ei. Ingen signifikant korrelasjon ble funnet – noe som på godt norsk betyr at de var rykende uenige. En og samme vin var den minst mineralske for noen, og den mest mineralske for andre. Den statistiske analysen tydet på at ekspertene baserte seg på helt ulike kriterier for hva mineralitet var for noe. Selv om to eller flere er enige om at en vin er mineralsk eller har mineralitet, så behøver de ikke være enige om hvorfor eller hvordan den framviser denne egenskapen. Så kanskje mineralitet ikke har noe med duft å gjøre, men at det har med smaken å gjøre? At mineraliteten manifesterer seg i munnen?

Men her er resultatet akkurat det samme. Det var intet samsvar å spore mellom ekspertene om noen av vinene med hensyn til hvor mineralske de var, så alle håp om å knytte mineralitet til en spesiell smak eller en syrestruktur falt med det i fisk. Det var heller ingen enighet om hvilen gruppe viner – Chablis for eksempel – som var mest mineralsk. Når vi vet hvordan bruken av “mineralsk” har grepet om seg de siste årene og hvor viktig det har blitt i markedsføringen, så er disse resultatene sensasjonelle.  

Til slutt ble jo alle ekspertene bedt om å skrive ned en definisjon av hva mineralitet er for noe, og her viste det seg at de brukte et svært vidt og sammensatt vokabular. I seg selv er dette en indikasjon på et lite avklart begrep med stor uenighet. Ja, faktisk at det kanskje ikke er noe begrep i det hele tatt. Noen uttrykk ble brukt i en tydelig metaforisk betydning – som «spenning» og «skarphet» - mens andre av de foreslåtte definisjonene slo hverandre i hjel. «Svovel» og «ikke svovel» kan vel ikke begge være kjennetegn ved mineralitet? Heller ikke «fruktig» og «ikke fruktig». Men helt håpløst var det ikke. Et knapt flertall av termene som ble brukt kunne relateres til tre semantiske felt. 21 % av termene relaterte til noe med stein, 17 % til friskhet og syre og 15 % til sjø eller strand.

Men definisjonene som ekspertene foreslo var ikke bare snytt ut av egen nese, for de lignet svært mye på det som står om mineralitet i lærebøker. Som vi har sett ut fra forsøkene er ikke dette noen garanti for at man vet hva man snakker om, eller at man er i stand til å identifisere sensorisk det man har definert verbalt.

Som vi har sett var det en påfallende mangel på enighet om mineralitet både på nese og på smak i disse forsøkene – i en grad jeg vet overrasket forskerne. Den første overraskelsen var at mineralitet var bortimot fraværende i responsene på oppgaven de fikk før de ble informert om at mineralitet var målet for forsøkene. Det var ganske tydelig at når ekspertene ikke ble bedt om å lete etter mineralitet, så brukte de reduksjonsrelaterte begrep som svovel, kål, papp og rett og slett “reduksjon”. Som vi vet bruker eksperter av ulike slag ofte “mineralitet” om viner, og da særlig Chardonnay fra kjølige vekstsoner. Så hvorfor ikke her? Kunne det være at den vitenskapelige rammen gjorde dem mer forsiktige?

Hva er mineralitet i vin? - del III

Dette er tredje del av en artikkel jeg skrev i Vinforum og som ble publisert sommeren 2014. Tidligere deler står her og her.

Når det gjelder den mer vitenskaplige litteraturen er det først og fremst «flint» og «svovel» som faller inn under begrepet mineralsk av de elementer man kan tenkes å få i en vin, men en studie fra omtrent ti år tilbake undersøkte det komplekse molekylet benzenemethanethiol som i all hovedsak har ansvaret for duften av røyk/flint og kom til at den ikke kunne begrunne bruken av «mineralsk» i vin.

Det var derfor mange gode grunner til å undersøke hvordan vineksperter brukte begrepet «mineralsk» og om de kunne bedømme om viner var mineralske på en måte som var gyldig for alle. Med bakgrunn i at «mineralsk» og «mineralitet» hadde blitt så populære termer satte forskere fra Frankrike og Spania seg fore å finne ut hva disse termene viser til. Artikkelen ble publisert i fjor.[1] Finansieringen kom fra Burgunds regionale råd og det spanske ministeriet for forskning og utdanning, og eksperimentene som ble utført ser ut til å være konstruert av tvangsnevrotiske petimetre. Men det er denne typen metodologi som gjelder i sensorisk vitenskap. Siden vi har med opplevelser i det enkelte sinn å gjøre kan man rett og slett ikke utsette seg for noen som helst fare for beskyldninger om slumsete synsing.

Chardonnay fra Mâcon, Côte Chalonnaise og Chablis er ofte nevnt som viner som framviser mineralitet, så vinene var valgt fra disse områdene, og årgangene var 2007, 2008 og 2009 fra anerkjente produsenter. De 34 ekspertene kom også fra Burgund. De hadde sitt virke som vinprodusenter, vinforskere eller lærere i vinfaglige studier. Som nevnt er disse forskerne petimetre. Ekspertene var ikke nok. De trente også opp et smakerpanel. Først med en time i uken i fire måneder der de lærte å gjenkjenne hundre ulike dufter, og å gjenkjenne smaker (søtt, surt, bittert og den sviende fornemmelsen fra alkohol) og å gradere ulike blandingsforhold av disse. Forskjellige viner og vintyper var også del av opplæringen i denne runden. Etter den generelle opplæringen fikk de to runder med mer spesifikk undervisning og praksis med viner av Chardonnay fra Chablis og Burgund, og også noen fra Languedoc. I den forbindelse fikk de også referanser på flere smakselementer som var spesielt relevante for disse vinene.

Alt burde derfor ligge vel til rette for å etablere enighet om hva mineralitet er for noe, og hva begrepet viste til i smaksprofilen til vinene. Det ekspertpanelet ble satt til å gjøre omfattet flere oppgaver. Først ble de satt til å lukte på alle vinene etter tur, men ikke smake dem, og så organisere dem etter hvilke som duftet mest likt. De kunne lukte på dem så mye de ønsket, og lage så mange eller få grupper de bare ville. Til slutt ble de bedt om å beskrive hver gruppe av viner. På dette stadiet visste ikke ekspertene at formålet med denne studien var å studere mineralitet.

Etter en pause på ti minutter fikk ekspertene nye eksemplar av de samme vinene, men i en annen rekkefølge og med nye identifiserende koder. Denne gangen ble de satt til å rangere mineraliteten fra null til ti ved å dufte på vinene en etter en. Etter en ny pause på ti minutter ble ekspertene bedt om å rangere mineraliteten på vinene etter samme skala, men denne gangen etter smak alene – for de fikk neseklype på for å unngå at duften gjorde noe utslag.

Helt til sist i runden fikk de et spørreskjema der de ble bedt om å si hvordan de bedømmer mineralitet – på duft, smak eller begge – og å definere hva mineralitet er.

Smakerpanelet fikk en grundig trening, som vi har sett, og ikke uten grunn. De ble satt til å gjøre mye av det samme som ekspertene, men på en vesentlig mer krevende måte. For eksempel måtte de vurdere alle de 105 forskjellige duftbeskrivelsene de var trent opp til å identifisere, og de angi på en skala hver eneste vins intensitet på sødme, syrlighet og så videre.

---

[1] Jordi Ballester et alia, ‘Exploring Minerality of Burgundy Chardonnay Wines: a sensory approach with wine experts and trained panellists’. Australian Journal of Grape and Wine Research 19 (2013): 140-152.

Hva er mineralitet i vin? - del II

Første innlegg i denne serien fra en artikkel jeg skrev for Vinforum står her.

Det er forførende lett å tenke seg at vinrankene suger til seg smakselementer fra grunnen der de står, og lar elementene sive inn i druene. I kjelleren lar stødige vinmakere vinen lage seg selv med minst mulig bruk av dikkedarier og ruskomsnusk, og så kan du smake en liten bit av vinmarken i glasset ditt. Vinmakere som ikke er så stødige, og som lar seg forlede av fristelsen til å komme de store gruppene av vindrikkere i møte, vil lage vinen på en slik måte at den blir rund og søtlig. Altså motsatt av mineralsk. Det betyr i sin tur at det å hevde at vinen er mineralsk er det samme som å si at den er laget for folk som forstår seg på vin og som tåler at den er syrlig, barsk og krevende. Når du så skåler og sier «mineralsk» om vinen, eller når vinanmelderen bruker det samme ordet, så er det en måte å si at dette er en skikkelig vin som har tatt preg av sitt voksested – sitt terroir.

Terroir har jeg skrevet om før her i Vinforum, men en liten oppsummering av grunnleggende plantefysiologi kan være på sin plass selv om det ikke er mitt fagområde. For det er på dette området den mer eller mindre bevisste tanken om at vinen bærer med seg en liten suvenir fra opprinnelsesstedet går på en liten smell. Av vinens mange aromatiske komponenter stammer ingen fra bakken. Det er ikke slik at planten tar opp elementer fra bakken og transporterer dem til druene, og derfra til de etter litt om og men havner i glasset ditt. Rundt halvparten av de volatile elementene i vinen – de som kan duftes – skapes i gjæringen, og resten er det planten som står for. Men jordsmonnet kan ha en indirekte innvirkning på vinens stil: hvis undergrunnen er rik på kalk gir det viner som er mer syrlige. Årsakene kan være flere, og det er velkjent at kalk gir bedre drenering. Men uansett: det er rett og slett ikke sant at viner kan være mineralske fordi de smaker av mineraler de har tatt opp fra bakken, men det kan godt være at jordsmonnet kan ha en indirekte virkning på vindruene gjennom epigenetiske effekter. Dette høres riktig mystisk ut, men vi begynner så smått å få større forståelse for hvordan livsbetingelsene hos mennesker “slår gener av og på”. Det er godt mulig at vinrankenes voksebetingelser har samme effekt – men her beveger vi oss foreløpig ut i spekulasjon.

Så langt har vi altså bare kuttet ut det som åpenbart må være feil, men som mange mer eller mindre bevisst tror må være tilfelle. Det vi ønsker å finne fram til er det som er rett: hva er det vi mener når vi sier at en vin er mineralsk, mens en annen vin ikke er det? Vi vet alle at vi ikke har noen måter å objektivt sjekke at den fargen jeg ser når jeg sier at jeg ser noe grønt er den fargen du ser når du sier grønt. Det kan faktisk være at opplevelsene våre er forskjellige – at det jeg kaller grønt ser ut for deg som det jeg kaller blått ser ut for meg. De kan konsistent være forskjellige uten at vi har noen mulighet for å avdekke om dette er tilfelle. Men det er ikke det vi snakker om her. Her sliter vi med å finne ut hva vi viser til i vinen når vi sier den er mineralsk.

I noen bøker som foregir seg å lære bort vinsmaking blir «mineralitet» presentert som en familie av dufter som omfatter for eksempel flint, våte steiner, kalk, jod, sjø, skalldyr og grafitt. Noen mener også at den karakteristiske duften av moden Riesling – som noen omtaler som petroleum – også hører til disse duftene som faller inn under fellesbetegnelsen «mineralsk». Når det gjelder smak – her i betydningen de inntrykk man får gjennom smaksreseptorene i munnen – så er det først og fremst syrlighet som kan regnes som et kjennetegn som kan gi grunnlag for å si at vinen er mineralsk. I den taktile dimensjonen – hvordan vinen føles i munnen – er det tetthet og vekt, samt «kalk» - som gjør vinen mineralsk. For rødviner er det framfor alt «metallisk» som oppfattes som indikasjon på mineralitet. Alt dette i følge nyere hjelpebøker i vinsmaking. Men legg merke til at dette er ganske nytt, for i Emile Peynauds klassiske The Taste of Wine (1983) og Anne Nobles normgivende aromahjul (1984) er «mineralsk» helt fraværende.

Hva er mineralitet i vin? - del I

Under følger første utdrag fra en artikkel jeg skrev til Vinforum sist vinter, og som kom på trykk til sommeren. Resten vil følge. Nå er det lenge nok siden det sto til at jeg våger å trykke det her.

«Mineralsk» - det er et av de ordene vinanmeldere bruker – i hvert fall her i Norge – for å si at dette er en seriøs og skikkelig vin. Både ute og hjemme har bruken av dette ordet grepet om seg de senere år, men vet egentlig noen hva det viser til? Selv om to personer som deler en vin kan være enige om at den er mineralsk, så behøver de slettes ikke vise til den eller de samme egenskapene som grunnlag for å si dette. For hva viser “mineralsk” til? Er det et smakselement[1] i vinen, eller er det en type smakselementer i vinen omtrent på linje med “floral” eller “vegetal”? En tredje mulighet kan være at det er en overordnet karakteristikk av vinen, og at “mineralsk” er å forstå som en slags motsats til for eksempel “fruktig”. Den fjerde muligheten er at vi er utsatt for en kollektiv illusjon. Her skal jeg gå ut fra at mineralsk og mineralitet er et begrep, og jeg skal forsøke å finne ut hva det er som faller inn under dette begrepet – hvis det er noe i det hele tatt da. Nyere forskning, som vi kommer tilbake til, har i alle fall kommet opp med noen utfordrende konklusjoner som vi må ta inn over oss.

Som flere andre begrep i vinvokabularet har mineralsk en dobbel betydning: det beskriver hvordan noe er eller smaker, samtidig som det sier at dette noe er en bra ting. For å si det akademisk er det både deskriptivt og evaluativt og kvalifiserer dermed til medlemskap i gruppen filosofer kaller for «tjukke begrep» (thick concepts).

Her hjemme har sentrale aktører i vinjournalistikken hatt mineralsk i sitt vokabular lenge, og da som et tjukt begrep. Det er implisitt bra at viner er mineralske, og slike viner finner vi gjerne i kjølige områder i klassiske europeiske vindistrikter som for eksempel Chablis og i de fleste områdene Tyskland. Det er som oftest, men ikke utelukkende, hvite viner som er mineralske. Kanskje det er disse journalistenes fortjeneste at vinmarkedet i Norge er så forskjellig fra Sverige? Der går det mye på viner fra andre verdensdeler som kjennetegnes mer av søtlig frukt enn av mineralitet, mens stramme, syrlige og mineralske viner har vesentlig større omsetning her i Norge. Jeg påstår ikke at dette heldige forholdet skyldes at mineralitet er et tjukt begrep her i Norge, men det har en naturlig plass i serien av egenskaper viner mange norske vinjournalister – og særlig de som i størst grad påvirker markedet for kvalitetsvin – setter høyt.

Bruken av begrepet har også grepet om seg ute i den store vinverden, med en markant høyere forekomst i smaksnotater og i produsenters egne beskrivelser av produktene. Alltid er det med en implisitt påstand om at det er bra for en vin å være mineralsk. Når så produsenter som Agrapart, Brocard, Emrich-Schönleber og Montirius (for å nevne noen) begynner å kalle vinene sine for ett eller annet med «mineral» – eller rett og slett Minéral – så er vi klart inne i en trend. Men at dette er en trend trenger slett ikke å bety at noen vet hva mineralsk viser til.

Mineralsk er også, naturlig nok, et begrep vi bruker når vi smaker viner blant venner – eller omtaler viner i ulike fora. Det er lett å tro at vi vet hvordan mineralske viner smaker. Men mye tyder på at vi kanskje må gå noen runder for å oppklare dette. Kanskje mer enn noen runder også, for mye kan tyde på at det skjuler seg mer forvirring enn enighet om hva man mener med mineralsk. Forskning tyder på at dette er tilfelle, men det kommer vi til om litt.

---

[1] Når jeg skriver om vinens smak er det som oftest det totale bildet av sansepåvirkning fra vinen jeg viser til, med unntak av når det ut fra sammenhengen er klart at det gjelder inntrykkene fra smaksreseptorene I munnhulen og tungen. I særlig grad er det duftelementer som dominerer i totalinntrykket.

Kjellerviner i november

2003 Vollenweider Wolfer Goldgrube Riesling Kabinett
Duft av bakt sitron og steinstøv, i munnen har den tyngde og uvanlig fylde til Riesling Kabinett å være, og den framstår som litt syresvak uten å være lapp. Med tid i glasset, og økende temperatur, blir det klart at det er syre her, men at det heller er fylden og rikdommen som dekker over den. Årgangen møter man jo med forventningen om lav syre, men den fordommen kan lure deg i møtet med vinen.

Gjenkjøp? - Tross alt: neppe.

1996 Agrapart & Fils Champagne L'Avizoise
Fullmoden, med sopp, modne epler og tørket aprikos, kremete og meget god lengde. Det er noen snev der inne av muggen kjeller/papp, men det er lite annet som sier at den er korket. Jeg har en flaske til, og den blir nok ikke liggende lenge.

Gjenkjøp? - Ja, men den var litt dyr.

2002 Zind-Humbrecht Gewurztraminer Clos Windsbuhl
Det er ikke lenge siden den første av de to flaskene jeg kjøpte ble drukket opp i vinklubb sammenheng og omtalt i september. Det jeg skrev da holder fremdeles: en god del restsødme, men det gjorde ikke noe. Fargen var dyp gyllen - som ytterste skallet på en løk nesten. Duften var nydelig - honning, aprikos, blomster. Lang, lekker og nyyydelig.

Gjenkjøp? - Absolutt.

1999 G.D. Vajra Barolo Bricco delle Viole
Ikke på noe vis for gammel denne her. Lite bruning, heftig duft av fioler - nesten litt kunstig intens - og solid kropp med syre og tanniner. Til hjortesteik med bakte grønnsaker, kantareller og potetmos passet den helt perfekt.

Gjenkjøp? - Ja.

2004 Prager Grüner Veltliner Smaragd Achleiten
Mango og honning, en svært harmonisk og integrert vin som nok er teknisk tørr, men som likevel har sødme i anslaget og stor fylde i munnen uten på noe vis å nærme seg muligheten for at den kunne være ubalansert. Tvert om er den sofistikert, og har lang ettersmak. Dette er vin på høyt nivå. Som ofte er når Prager kommer i glasset, så ergrer man seg over at man ikke kjøpte mer.

Gjenkjøp? - Helt klart.

2005 Domaine Alain Burguet Bourgogne Les Pince Vin
Jeg drakk forige flaske for snart to år siden, og det var altfor tidlig. Dette var bare for tidlig. Jeg luftet den halvannen time i karafel, og deretter en halv time i glass. Ganske stum før den får opp temperaturen, men så kommer det mørke bær (mer bjørnebær og mørke moreller enn noe annet, kanskje), og jordlige aromaer. Det er lett å tro at dette er noe italiensk heller enn en burgunder. Den har fylde, konsentrasjon og mye annet godt - det er bare så uvanlig å oppleve dette i en regionalburgunder. Årsaken er selvsagt årgangen. Først med romtemperatur og flere timer i luft kommer det et snev av fat - men det er meget diskret.

Gjenkjøp? - Ja.

2001 Schiavenza Barolo Prapò
Flott Barolo. Mørk farge, duft av nype, jord og tjære, men den utmerket seg mest i munnen. Fylde og tetthet - og lang ettersmak. Velintegrert, harmonisk, og intens på en lavmelt måte. Holder selvsagt mye lenger, men den er god nå.

Gjenkjøp? - Helt klart.

2004 Weingut Robert Weil Riesling Spätlese Trocken
Den forige flasken tok jeg for fire-fem år siden, og den var "stram, trang og lite sjarmerende". Denne årgangen har hatt et noe frynsete rykte. En kritiker sa at dette var året alle hvite viner i Nord-Europa smakte som Sauvignong Blanc. Men nå har denne blitt skikkelig moden. Her er det tørkede aprikoser, litt symaskinolje, og godt med syre. Men det som utmerker vinen er en fylde og soliditet i ettersmaken som er meget tilfredsstillende. Jeg foretrekker fremdeles Pfalz, men dette var slettes ikke ille.

Gjenkjøp? - Antakelig.

2002 Zilliken (Forstmeister Geltz) Saarburger Rausch Riesling Spätlese
Korket. Den første flasken av to ble drukket med stort velbehag for ikke så lenge siden, så dette var skuff (som alltid når en vin er korket).

Gjenkjøp? - Nei

2012 Maison Patrice Rion Bourgogne  Rouge
Denne vinen var ikke lenge i kjelleren, og den er å få fremdeles - om enn ikke i Bergen. Rødfrukt på nesen, moderat eiket. Lekker og lett vin, men til 240 kroner finnes det ferske Bourgogne Rouge som er like bra og billigere.

Gjenkjøp? - Tja, vel.... hmmmm.....

*NB: "Gjenkjøp" er spørsmålet om jeg ville kjøpt vinen den gang da dersom jeg visste hvordan den kom til å smake. IKKE om jeg kommer til å legge inn bestillinger på nye årganger.

Komma!

Chablis 2011



 

Chablis har det blitt mindre og mindre av i min kjeller, og jeg kjøper nesten ikke disse vinene lenger. Jeg har kommet til at jeg liker dem best utgamle, det vil si gjerne over femten år gamle, eller ferske. De under her er ferske nok, og absolutt gode nok, men jeg har nok.

La Chablisienne Chablis Cuvée La Sereine 2011 kr. 175
Her dufter det sjø og fjære, det er god syre i vinen og balansen er meget fin. På toppen av disse gode nyhetene er den greit priset og å finne på mange pol - i Kategori 5. Det notatet jeg gjorde meg der og da (Grieghallen i oktober) var: "Chablis kan gjerne være sånn!"

Duplessis Chablis Premier Cru Vaugiraut 2011 kr. 240
Litt sjø, sitrus, god fylde og en meget god vin dette også. I butikkategori 6, så den føres i de største polene i byene. Denne produsenten har blitt mer pålitelig etter et generasjonsskifte, men det kunne være litt hit and miss under gamlefar Duplessis.

La Chablisienne Chablis 1er Cru Mont de Milieu 2011 kr. 560 (i magnum!)
Her er vi et godt hakk opp i kvalitet, og flaskeprisen er omtrent 100 kroner over. Det merkes først og fremst i fylde og intensitet. Dette er en herlig vin som har alt Chablis skal ha - men den er bare på Bestillingsutvalget. Det er bare fire butikker i landet som fører den, og ingen i de større byene.

Min første artikkel på fransk

Den første boka mi ble oversatt og utgitt på Farsi i Iran - helt uten min innblanding på noe slags vis. De driver jo ikke med copyright og annet tull på de kanter.

Denne gangen var det større innblanding fra min side. Jeg skrev denne artikkelen med venn og kollega Gunnar Karlsen, og var helt innforstått med at den ble oversatt og utgitt i Revue des Oenologues i deres Dossier Spécial NEUROSCIENCES & VINS.

Toscana

Poliziano Vino Nobile di Montepulciano 2011 kr. 235
Robust, kraftig, med godt bitt. Typisk kjøttvin som dessverre har litt vel merkbar alkohol. Det siste trenger ikke ha noe med prosenten å gjøre, men desto mer med hvordan vinen "henger sammen". Druemiksen er Prugnolo Gentile (Sangiovese) med 85% og Colorino 15%. Men siden importøren hevder at det også er Merlot og Canaiolo med blir det dårlig plass for dem.

Col d'Orcia Brunello di Montalcino 2008 kr. 300
Den er laget på sement og lagret på botti (svært store eikefat), men her lukter det likevel noe eik i tillegg til mørke bær og litt tørket frukt. Frukten er myk og vinen er tilgjengelig - selv om den nok kan lagres en god del til.

Vicchiomaggio Ripa delle Mandorle 2010 kr. 345 (magnum)
Bordeauxaktig med solbær og krekling, fast og solid. Biter godt fra seg i munnen, og gir et skikkelig kvalitetsinntrykk. God pris.

New Tricks - Series 11

Når en serie har nått sin ellevte utgave har den vel forlengst gått ut på dato. Sånn er det lett å tenke, og ofte er det helt riktig. Men ikke her.

Jeg har anmeldt tidligere utgaver av serien, og heller enn å ha tapt seg mener jeg scriptene til denne serien er blant de beste de har brukt.

Nå er det bare Dennis Waterman (som også synger tittelsangen) igjen av det opprinnelige teamet i UCOS, og etter sigende skal han ut i en av de første episodene i den neste runden med New Tricks som spilles inn i høst.

Resten av de nye teamet var på plass i forige serie, og her får vi mer av deres personlige liv. Det har både tragedie, komedie og høy feel-good factor. Og episodene er spennende, og tidvis også tankevekkende. Det er rett og slett skuffende når rulleteksten til siste episode kommer.

Konklusjon? - Klar anbefaling.

Nebbiolo - del II

Her er andre delen av Nebbiolo-vinene jeg smakte i Grieghallen i oktober. Første del sto søndag 16. november.

Borgogno No Name 2010 kr. 260
Dette er en vanlig Barolo Classico, men etter at vinen i 2005-årgangen ble underkjent har produsenten fortsatt med etiketten. Fargen har noe bruning, den dufter litt nype, er fast og solid i munnen, men lekker balanse. Svært god pris til denne kvaliteten, og den er inne i Kategori 6-butikkene.

Giovanni Rosso Barolo Serralunga 2010 kr. 295
Mørk men meget klar farge til Nebbiolo å være, god frukt for denne vinstilen, og tanninene er meget solide og myke. Meget bra vin, som til tross for sin BU-tilværelse er inne på en del velassorterte pol - som Valken og en del Oslo-pol.

Roagna Barolo 2008 kr. 300
Det er litt bruning på farge her, og den dufter litt fjøs. Men den er likevel lekker og fruktig. Stilen er ganske lett - og det har jeg lært å assossiere med Roagna. Dette er en BU-vin, men den er inne på en den Oslo og østlandspol, i tillegg til Stavanger og Trondheim.

Borgogno Barolo Classico Riserva 1997 kr. 535
To dårlige nyheter: den beste Nebbiolovinen var også den dyreste. Og den er utsolgt fra leverandør, men finnes på et tiltalls pol. Dufter nype, roser, tobakk, og har alt man forventer av en fullmoden Barolo. Nydelige saker.

Nebbiolo - del I

I Griehallen i oktober smakte jeg en del Nebbioloviner. Halvparten omtaler jeg her, og den andre halvparten kommer senere. 

OMA Langhe Nebbiolo 2012 kr 175

OMA er initialene til min navnebror Ole Martin Alfsen - kjent fra TV - og det er kanskje en grunn til at mange pol har tatt inn denne BU-vinen. Den har en lett og lekker stil uten påtrengende frukt. Lys i fargen, fint og passe hardt tanninbitt, og aromaene går i retning tre og særlig furu. Tre firedeler av druene kommer fra enkeltvinmarken Rabajà i Barbaresco, og resten fra Montestefano i samme kommune. Jeg tipper de er fra unge vinstokker som ennå ikke skal levere til høyere klassifiserte viner. 

Travaglini Gattinara 2009 kr. 198.

Her oppe kaller de Nebbiolo for "Spanna" - men det spiller liten rolle. Dette er uansett god Nebbe til god pris. Dyfter nype og roser. Den er merkbart mykere i stilen enn årgangen før. God vin. 

Barbaresco Produttori del Barbaresco 2010 kr. 250

Denne vinen har jeg allerede kjøpt en kasse av, så det sier vel sitt. Dufter nydelig av roser, nype og jernbanesviller. Lekker og flott vin som etter alt å dømme vil holde svært lenge. I denne årgangen har produsenten tømt alle Barbarescoene fra enkeltvinmarker opp i tønna til denne. I normalår utgjør de 1/3 av samlet produksjon, så man kan si at 1/3 av denne flaska er viner til 420 kroner. Dette er en kategori 3 vin, noe som betyr at den finnes på svært mange pol i det ganske land.

Ratti Barolo Marcenasco 2010 kr. 300

I mange år var dette en vin jeg kjøpte fast, for det var et godt kjøp: en Barolo som verken kostet for mye, eller som man måtte lagre i en evighet for å nyte. Men i det siste har de blitt for eikete - og for dyre. Også her dufter det for mye eik, etter min mening, men i munnen er den bedre. Fruktig og solid, uten å gi slipp på sitt opphav. I finne på de største polene - Kategori 6. 

Grüner Veltliner

Flere notater fra polsmakingen i Grieghallen. Enhver årstid er hvitvinstid, og Grüner er en av de beste vindruene som finnes. Hvis jeg er i tvil om hva slags hvitvin jeg skal handle er det nesten alltid Østerrike, og da gjerne en Grüner, jeg ender opp med.

Markus Huber Grüner Veltliner Terrassen 2013 kr 148
Grapefrukt, i munnen er den lett men framfor alt fruktig - og her kommer det litt fersken. Ren stil. En meget fin vin som finnes på mange pol - Kategori 6.

Geyerhof Rosensteig Grüner Veltliner 2013 kr. 180
Grapefrukt, litt reduksjon, men frisk og klar. Den er lekker til tusen, og har bare 12,5% alkohol. Det er fine greier. Valken i Bergen har tatt den inn. Det gjør de rett i.

Gobelsburger Grüner Veltliner Renner 2012 kr. 220
Fin, fast, solid, mye stuffing. Slettes ikke forløst, men absolutt noe å satse på for lagring. Den er utsolgt fra importør, men finnes på flere pol (Kategori 5). God pris til denne kvaliteten.

Problemløsning verden over

Dobbelklikk på bildet for å få det større.

Iberisk hvitvin

Her er det første av flere poster fra smakingen i Grieghallen i slutten av oktober. Jeg klarte å feie over ca. 55 viner denne gangen, og jeg håper å få postet de fleste notatene før jul.

Entre Vinyes Oníric Xarel-lo 2013 kr. 140
Spennende aromatikk i denne vinen - litt vanskelig å plassere. Kjølige aromaer, spesiell, lys og lett i munnen, men den har godt bitt. Elegant stil og meget spesiell. (Den får derfor pryde innlegget også).

Paco et Lola Albariño 2013 kr. 160
Det er en stund siden jeg prøvde denne vinen nå, og da syntes jeg den var god og interessant - men kanskje uten den "tyngden" jeg ønsket meg. Denne er litt stum på nesen, men har ved nærmere undersøkelser grapefrukt og norske pærer. Ettersmaken er lang. Dette er en meget bra vin, men den passer nok best i en sommerlig setting.

Wine & Soul Guru 2013 kr. 300
Spesielle hvitviner i denne prisklassen er et risikoprosjekt å importere. En druemiks med Viosinho 25%, Rabigato 25%, Gouveio 25% og Roupeiro 25% får ingen til å nikke med hodet. Kanskje dette blir interessant med lagring? Her og nå dufter det reduktivt (gummi/svovel), i munnen er den mellomfyldig og lekker, men uten å etterlate noe inntrykk av noe særpreg.

Ny Mondeoreklame filma på Sandane Lufthamn

"The All-new Ford Mondeo stars in our latest TV ad created and directed by The Fast and the Furious director Rob Cohen, completed with real-life stunt landing filmed entirely without the aid of computer-generated effects."

Dobbeltklikk for fullt bilde.

Og her er "bakomfilmen". Det er ingen filmtriks i reklamen over - det er et reelt stunt. 'There's no substitute for real' som regisøren sier i filmen under:

Formuesskatten og Høyre

Så var vi her igjen, da, med fjerning av den ganske så særnorske formuesskatten som tapersak for Høyre.

Høyre, der jeg har vært medlem i snart 20 år, er et næringsvennlig parti. Det er bra. Det som ikke er så bra er at partiet tror at næringslivet har stemmerett, og at det nødvendigvis er så synd på næringslivet. Jeg har advart mot dette flere ganger før, som her og her. Det er helt riktig at vi må tenke på at næringslivet må skape utrolig mange nye arbeidsplasser for å kompensere for nedgangen i oljeutvinning og leting, og at det derfor er riktig fjerne hindringer mot nyetableringer, men det er svært vanskelig å selge dagsaktuell politikk med argumenter fra mange år fram i tid.

Det er heving av innslagspunktet som kunne appellert til folk, og da kanskje særlig med argumenter om at det må lønne seg å spare. Setter du penger i banken i dag så taper du på det. Norske husholdningenes netto belåning er i verdenstoppen, og skattesystemet oppmuntrer til det gjennom skatt på formue og fradrag for lån.

Man kan kanskje si at det er rettferdig at de aldrende betaler gjennom formuesskatten, og de unge får lettelser gjennom rentefradraget. Men incentiver endrer atferd, og nå låner eldre opp til pipa og lever det glade liv på lån. Den "handelen" er det ikke mulig å gjøre lengre gjennom skattesystemet, og da er det på tide å ta noen grep som monner mot forgjeldingen. Et av de grepene er høyere innslagspunkt for formuesskatten, men det andre er å innføre rentetak. Det vil ramme de som låner mest, og det er vel uten unntak de som har høy inntekt. (Helst burde rentefradraget bort, noe jeg argumenterte for i bloggens mest leste innlegg.)

Derfor kunne dette vært to elementer i et skatteforlik på tvers av det politiske spekteret i stedet for en lettelse i formuesskatten som forsvinner i det øyeblikk Arbeiderpartiet tar over regjeringen igjen.

Bloggen blir kommersj

Fra uforlignelige Sniffpetrol. (Dobbelklikk på bildet for å se det i større format)

Ingen kommentar

Budsjettet

Det skrives og menes mye om regjeringens forslag til statsbudsjett om dagen. Ikke minst har partiene Venstre og KrF ment mye og til dels krasst om forslaget. Likevel tror vel de fleste at de fire partiene som definerer seg til høyre for midtstreken blir enige en gang før jul.

KrF og Venstre har oppfattet budsjettforslaget som en provokasjon, og kommentatorer har hengt seg på. Det er vel liten tvil om at begge disse partiene får noen seire på veien til enighet, og så blir det jul.

Men budsjettet har fremfor alt gjort noe tydelig for disse to partiene som ingen kommentatorer jeg så langt har fått med seg: det koster, og skal koste, å ikke være med i regjering. Det koster innflytelse. De to partiene har valgt å stå utenfor regjeringen selv om de ble invitert med på forhandlinger. Da står man selvsagt friere, og kan både markere sine egne standpunkter OG få avgjørende innflytelse på utfallet.

Men dette har en pris. Prisen er at man ikke kan legge premissene for budsjettet. Det blir tungt og vanskelig å forandre på alt man vil ha forandret selv om noen symboltunge seire kan innkasseres. Makten sliter ut de som ikke har den, og statsbudsjettet gjør dette svært tydelig. Det er ikke provokasjoner som kommer fra regjeringen, som opposisjonen og kommentatorene har ment, men dens politikk.

For min del håper jeg at de to partiene innser dette, og signaliserer vilje til å bli med i regjeringen. Men det sitter nok langt inne.

Kjellerviner i oktober

1996 Domaine Matrot Volnay 1er Cru Santenots
Årgangen har vært hard, syrlig og lite tilgjengelig, og mange har lurt på om dette noen gang kan bli vin. Forgjengeren til denne (jeg kjøpte to flasker) var svært god, og det var denne flaska også.

Det var en god del bunnfall, og fargen har blitt noe lysere og mer antikkrosa i tonen - men det er ørsmå nyanser. På duft er det jord og sopp som dominerer, og i munnen er det den rettlinjede syrligheten som merkes best. Vinen er flott, men mest for entusiastene som liker burgundernes sarte, syrlige og - ja, rett fram litt skrinne stil. Heldigvis er vi to i dette huset.

Gjenkjøp? - Ja.

2005 Pierre Gonon Saint Joseph
Fremdeles mørk som natten - lite aldringspreg på fargen. Den ble kanskje servert litt kjølig, men helt til siste slutt var den lite meddelsom på nesen. I munnen er den først og fremst elegant. Meget elegant. Kanskje den mest elegante Syrah jeg har smakt som ikke har hatt navnet "Hermitage." Den siste slurken har litt jod, bjørnebær og annet man forbinder med druen, men det som har satt seg er det elegante preget på denne vinen. Tror de andre flaskene skal få ligge litt lengre.

Gjenkjøp? - Ja.

2008 Louis Carillon Puligny-Montrachet
Flott sentralburgunder, rett og slett. Sitrus, noe krydder, flint-preget og god vekt i munnen. Lang ettersmak. Det siste glasset ble stående i flere timer på bordet i karafel, og det smakte helt fortreffelig ved romtemperatur også. Da tror jeg vi kan konkludere med at vi har en svært god sentralburgunder. Ikke noe som helst antydning til prematur oksidering.

Gjenkjøp? - En kasse, takk!

2002 Maison Patrice Rion Vosne-Romanée 1er Cru Les Suchots
Denne siste av mine tre flasker var korket. Kjøpt i London, så det er ikke noe snakk om å gå tilbake med den og få pengene igjen. De to andre har vært helt fortreffelige, men her var det våt papp og muggen kjeller så de holdt.

Gjenkjøp? - Ikke på vilkår.

2005 Jean-Yves Devevey Bourgogne Hautes-Côtes de Beaune Les Champs Perdrix Blanc
Sitrus og ost er hovedelementene, og i munnen har den fylde og viskøsitet, og ettersmaken er lang. Nesten absurd høy kvalitet på denne vinen til denne prisen (185 kr. i 2008).

Gjenkjøp? - En kasse, takk!

2002 Laurent Tribut Chablis 1er Cru Côte de Léchet
Dufter umiskjennelig av malingsspann - og det har flere flasker av denne vinen gjort. Det er ikke før den har stått en time og temperaturen nærmer seg rommets at dette preget blir noe annet enn direkte påtrengende. Da er det til gjengjeld sitrondropset som tar over. Takke meg til billigburgunderen over!


Gjenkjøp? - Nei.

Det er ikke rart at kjelleren vokser for mye når en ikke får drukket mer ut av kjelleren enn dette i en høstmåned som oktober. Men det har vært lite om noe sosialt samkvem med likesinnede, og i to helger har jeg vært bortreist. Det er de to viktigste grunnene. (Dette ble skrevet før de to siste vinene gikk med i et krabbelag på kvelden 31. oktober. Seks flasker i måneden er ikke så ille som fire.)

Resten

Jeg må bare få ut de siste notatene fra polsmakingen i april før jeg begynner å poste fra smakingen på mandag, og nå er det bare tre notater igjen. De to første hører ikke naturlig sammen med det siste på noe vis.

Laurenz Singing Grüner Veltliner 2012 kr. 140
En syngende vin? Jeg mener jeg fikk en forklaring på disse merkelige vinnavnene, men den kan jeg ikke huske. Denne dufter steinstøv, er lett og grei, men uten noen stor påviselig substans.

Friendly Grüner Veltliner 2012 kr. 155
Tydeligvis en vennlig vin dette. Mer voks, litt vegetal. Meget intens. Svært lang ettersmak. Tydelige kjennetegn på kvalitet. Samme produsent som den over, men for femten kroner ekstra er det mrekbart mer kvalitet å få.

Luigi Oddero Barolo Rocche Rivera Scarrone 2008 kr. 357
Denne vinen smakte jeg på mandag også, så det skal bli interessant å se hva jeg har å si om den. Denne er lys på farge selv til Nebbiolo å være. Duft av roser og tre. I munnen har den merkbar sødme i midtpartiet - noe jeg regner som et godt tegn. Druene er høstet sent, og tanninene er merkbare som man kan vente fra denne kanten. Meget bra vin til en pris som ikke er avskrekkende i dagens marked. Finnes på mange pol - kategori 4.