Ubegripelig, Følsvik?

I dag satte Norges Bank opp renten med 0,5% til 3,75%. Det mener LO-leder Følsvik er "ubegripelig."

Det som er ubegripelig er at Norges Bank ikke har gjort dette før, eller gått mye høyere tidligere, for inflasjonen biter seg fort fast om den ikke blir møtt med mottiltak. Høy inflasjon løser opp limet i samfunnet, som jeg skrev i desember 2021, og den pågående stagflasjonen spådde jeg sist sommer. 

Saken er at Norge er en liten økonomi med høy inflasjon og svak valutakurs. Det at vi er en liten økonomi betyr at det er lite kroner der ute i den store verden. Kommer det en krise er det ikke lurt å sitte med en valuta der det blir trangt i døra når alle vil ut, derfor må man tilby en forsikringspremie i form av høyere rente slik at flere vil holde på kronene. Ellers vil "alle" selge seg ut, og vi får lav kronekurs som betyr høyere importpriser som betyr høyere inflasjon. Danmark, som har fulgt Euroen og som derfor har en sterk valuta i forhold til den norske, har nå inflasjon på 2,9% mot vår på 6,7%. Sterk valuta betyr lav inflasjon, og svak valuta betyr høy inflasjon. 

Men Følsvik: Selv etter denne doble rentehevingen til 3,75% har Norge faktisk lavere rente enn de største handlesvalutaene våre som er Euro og Pund. Heller enn å få en premie for å sitte med norske kroner, får man mindre betalt enn om man holder på Euro og £. Det ubegripelige er at ikke Norges Bank søker å rette opp dette misforholdet jo før jo heller, men bare inviterer inflasjonen til å øke på. 

Alle som har lånt til bolig de siste årene har blitt "stresstestet" til å tåle at renten hos Norges Bank settes opp til 5% eller mer. Det betyr ikke at rentehevinger ikke er noe problem for de som har store lån, og det er her Følvik ønsker å hente sin støtte. Men hun krever, helt forskriftsmessig, bedre betalt for sine medlemmer i lønnsoppgjørene, lav rente, full sysselsetting, og lav inflasjon. Dette henger dessverre ikke i hop. Følsvik hører nok til blant inflasjonsnaivistene som jeg skrev om for snart 14 dager siden. 

Med en rente på 3,75% og en lønnsøkning på 5,2% har vi fortsatt negativ rente her i landet. Inflasjonen er på 6,7%. Lånet ditt blir med andre ord mindre verdt, og det lønner seg fortsatt å låne penger. Realrenten er negativ i Norge, fordi rente minus inflasjon blir et negativt tall. Den er ca. MINUS 3%. ‍Negativ realrente oppstår når den nominelle renten på et lån er lavere enn inflasjonen. Dette betyr at pengene du låner faktisk mister verdi over tid.

Og dette er beregnet FØR jeg faktorerer inn at skattesystemet betaler deg for å bruke penger du ikke har gjennom "rentefradraget." Hvorfor er ikke helt klart, for med verdens mest (eller nest mest?) belånte folk burde det ikke være nødvendig å subsidiere låneopptak. Men siden "alle" har lån til pipa, er det ingen som gjør noe med det. 

Så, det er mye som er ubegripelig med Norges Bank, renten, og skattesystemet for den del. Men at Norges Bank satte opp renten med 0,5% i dag, det er noe av det mest begripelige som har skjedd på lenge. 

En ønsket inflasjon?

Mens inflasjonen i land som USA nå er nede på 3%, holder den stand her i Norge på nivå som stadig "overrasker" både Norges Bank, SSB og NHO. LO med leder Følsvik mener at både inflasjon og rentenivå er "uakseptabelt" helt uten å ville se sammenhengene her. (Illustrasjon: NTB via DnB.)

På mitt beskjedne vis har jeg her på bloggen stadig påpekt at rentenivået i Norge er altfor lavt til å bremse inflasjonen. Når nå også lavrenteguruen framfor noen, Jan L. Andreassen, snur og både tror og (mest implisitt mener) at rentene vil holde seg oppe lenge, da er det all grunn til å høre etter. Den viktigste grunnen til at både renten og inflasjonen vil holde seg høye er at rentene har vært satt for lavt for lenge, og at staten har brukt for mye penger i forhold til hva den tar inn i skatter og avgifter. 

En ofte oversett grunn til at inflasjon er giftig for økonomien på både kort og (særlig) lang sikt, er at prismekanismen settes helt eller delvis ut av spill. Det ser vi tydelig i en analyse Statistisk sentralbyrå har gjort. Mange bedrifter bruker den generelle inflasjonen som bakteppe for å sette prisene høyere enn det kostnadene skulle tilsi. Ingen merker om en pris øker uten grunn, eller mer enn det er grunn til å øke den, siden "alle prisene" øker hele tiden. Er inflasjonen lav, vil man merke at prisen går opp og kanskje vende seg til en konkurrent. Når inflasjonen er høy øker alle prisene likevel, og det å vente med å gjøre en handel vil helt sikkert medføre at prisen er høyere når du endelig gjør handelen. (Det siste gjør også at inflasjonen er økologiens store fiende.)

Inflasjon driver også inflasjon, og det er her Jan L. Andreassen har vært særlig blind. Det er gode grunner til å si at inflasjonen som slo inn etter pandemien var importert, men Andreassen og andre var naïve når de hevdet at den ville dra sin veg når ubalansene i tilbud og etterspørsel var jevnet ut. Som en uønsket gjest i hjemmet er den lett å få inn, men et helvete å fjerne når den først har satt seg godt til rette i sofaen. 

Men har vi de rette ordningene og institusjonene for å bli kvitt inflasjonen? Samfunnsøkonom Kai Leitemo (emeritus) mener ikke det. Norges Bank er ikke selvstendig, mener han. 

En viktig grunn er at Norges Banks selvstendighet ikke er grunnlovsfestet, ulikt mange andre sentralbanker. Det gjør at sentralbanken alltid kan få nye instrukser fra Stortinget om hva som må gjøres. I sin tur gjør det at sentralbanken kontinuerlig må måle stemningen på Løvebakken. 

På Løvebakken er det, naturlig nok, meningsmålingene og neste valg som er avgjørende. Ingen grunn til å moralisere over det. Sånn er det bare. Problemet oppstår bare når sentralbanken indirekte lar seg motivere av kortsiktig popularitet og holder renten lavere enn det inflasjon og økonomisk aktivitet tilsier. Da vil inflasjonen bite seg fast, og føre til både høyere rente lenger enn ellers OG høyere ledighet. Det er lærdommen fra 70- og 80-tallet. 

Norges Banks selvstendighet er mangelfull siden det både er et inflasjonsmål (lav) OG et mål for aktiviteten i økonomien (høy):

I bestemmelse om pengepolitikken er dette presisert ved at det operative målet skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 prosent. Videre heter det at inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser.

Jeg får ikke sagt det bedre selv, så jeg overlater et par avsnitt til Leitemo:

Ifølge Norges Banks egne beregninger er kapasitetsutnyttelsen i norsk økonomi fortsatt over kokepunktet og det hele halvannet år etter at de altfor sent forsto at inflasjonen ville bli et problem. Lite gjøres for å forsvare den svake norske valutakursen. 

Sentralbanken uttrykker videre overraskelse over at renteøkningene ikke har hatt tilstrekkelig effekt og at inflasjonen er blitt høy. Dette til tross for at Norges Bank selv har illustrert i egne inflasjonsrapporter hvordan en nå setter en lavere rente enn den man historisk har gjort for vellykket å stabilisere inflasjonen.

Med negativ realrente i Norge styrer vi mot mer inflasjon, godt hjulpet av et ekspansivt valgårbudsjett. Med andre ord: vi har en politisk villet høyere inflasjon enn det som er både mulig og ønskelig (på lengre sikt). Det er på tide at Regjeringen enten eksplisitt tar på seg ansvaret for dette, eller fremmer forslag om å endre mandat for Norges Bank. 

Løsningen for verdensproblemene (Krisen V)

Dette er tiden for de stormannsgale. Nå lanseres forslag som vil få krisen til å fordunste, og alt til å komme i lage igjen - bare alle de andre kunne forstå at jeg har rett. OK, jeg har det vel i meg jeg også, og etter å ha lagt ut om krisens mange årsaker skylder jeg vel leserne (det må vel være noen - dette er jo gratis!?!) en løsning på alt som er vondt og vanskelig.

Jeg fristes til å sitere Mrs. Thatcher. Hun var forferdelig når hun tok feil, men så var hun da også helt fortryllende når hun hadde rett. Under krisen tidlig på 80-tallet ble hun konfrontert med at Storbritannia ble regnet som Europas syke mann. - Yes, and I am the nurse. My cure is this: Get out of bed and heal yourself!

Det er i alle fall gode grunner til å se på mange planer for å redde verden fra en nedgangstid med stor skepsis. De baserer seg på å bruke store summer gjennom å låne eller å trykke masse penger. Det første drar kapital ut av det private markedet, og vil føre til høyere renter. Rent bortsett fra at det per i dag er svært vanskelig for bedrifter å låne penger i det hele tatt - selv i Norge, et av verdens mest begunstigede land. Selvsagt: at staten tar over banker for å kunne la kredittmarkedene begynne å fungere igjen er rett. Eller: rett og slett uten noe troverdig alternativ. Men store underskudd i nedgangstider forutsetter overskudd i gode tider, og her har mange land forsømt seg stort. Det å bygge opp et stort underskudd gjør oppgangen, om den kommer, svakere.

Japan er et eksempel man bør studere nøye før man forsøker å gjøre alt mykt og greit. Japan brukte store penger for å støtte opp under banker og aksjemarked da deres boble brast på slutten av 80-tallet. Tapene ble holdt skjult, og bankene hadde ikke penger å låne ut. Stagnasjon fulgte, samt verdensrekord i statsgjeld på 160% av GDP. De Europeiske aksjemarkedene er nå tilbake på 2003-nivå, men i Japan er de tilbake på 1982-nivå - og de har ikke vært så mye høyere i mellomtiden heller.

Det å trykke store pengemengder, som jo staten også kan, fører til inflasjon. Det er grunn til å minne om det som skjedde i sommer: inflasjon, særlig på råvarer som hvete og olje. Inflasjon var forløperen til krakket i 1929, og lave renter og høy pengemengde er en sikker oppskrift på å få nye runder med elendighet.

Så, stormannsgal som jeg er, her er mine prinsipper for en ny verdensorden:

• Åpen verdenshandel og fullføring av Doha-runden. Proteksjonisme, som Obama flørter med, er ren gift for økonomien i verden (som vi så på 30-tallet). Globaliseringen har kommet for å bli, og har gitt fantastiske resultater for mange - ikke minst i utviklingsland med fungerende statsmakt og åpne markeder.


• La bedrifter gå konkurs, og hindre dem ikke. De som har tatt for høy risiko må også svi for det. Fornuftig oppførsel må belønnes (stater må garantere for innskudd), men idiotisk oppførsel må få sin egen straff (aksjeverdier forsvinner).


• Internasjonal, streng og tydelig regulering av finansmarkedene. IMF, eller en omforent internasjonal monetær institusjon, må også få tenner for å gripe inn mot bobler og galskap. Lar ikke dette seg gjøre, må i alle fall organisasjoner som EU opprette felles regler og felles sanksjoner. Det nasjonale nivå er utilstrekkelig i dagens verden.


• I Norge må vi trappe ned muligheten for å skrive av gjeldsrenter mot skatt. I dag sponser staten alle renteutgifter med 28%. Det er å oppfordre til å bruke penger man ikke har. I tillegg må formuesskatten fjernes - for den er en straff for ikke å bruke opp pengene sine, og fører til overinvesteringer i eiendom.


• Boliglån må maksimum gis til 90% av boligens verdi, og ingen må få låne mer en 3x brutto inntekt.


• Det må nedlegges forbud mot at bankene kaller sine selgere for "rådgivere".


• Alle må vende om til sunne og tradisjonelle konservative verdier - som de som står under her:

'My policies are based not on some economics theory, but on things I and millions like me were brought up with: an honest day's work for an honest day's pay; live within your means; put by a nest egg for a rainy day; pay your bills on time; support the police.'
Mrs. Thatcher, The News of the World (20 September, 1981).

Inflasjon - spiren til sammenbrudd

Det er en sikker måte å bryte ned et samfunn på. Bare les deg opp på Weimar republikken i Tyskland (bildet), Zimbabwe under Mugabe eller Venezuela under Chavez og Maduro. Inflasjonen bryter ned tilliten - ikke bare til valutaen, men til hele den sosiale orden. 

Nå er det et stykke fra trillebårlass med penger for å betale for dagligvarer og situasjonen nå, særlig i Norge, men det er grunn til å være på vakt. I Norge har vi hatt stigende valutakurs, noe som har kjøpt oss tid mot den kommende inflasjonen. Men den kommer. Helt siden før finanskrisen har de vestlige land pøst ut penger i et omfang verden aldri før har sett. Teorien er at det vil føre til inflasjon, men det har ikke skjedd før nå.

Det er i alle fall teorien, men inflasjonen har kommet der den ikke har vært betraktet som et problem: På børsene og i eiendomsmarkedet. Varehandelen har vært så godt som fri for inflasjonspress på grunn av rimelige varer fra østen og høy konkurranse, mens pengene har funnet veien inn i aksjer, eiendom og andre begrensede markeder (som vin, for eksempel). 

De (vi) som sparer penger blir ranet, mens de som har vært med aksjemarkedet oppover sitter på en ballong. År etter år med pengetrykking og nullrenter har satt kapitalismens selvregulering ut av spill, og gjort de rike mye rikere gjennom ekstreme aksjegevinster og ubegrensede muligheter for å låne. Vi som eier egen bolig har blitt ekstremt rike (på papiret), mens de som ikke gjør det ser eiendomsstigen forsvinne i det blå. 

Produktivitetsveksten er så godt som borte, og mulighetene til å låne penger nesten gratis er erstatningen man har fått. Men ingen blir rike av å låne, like lite som nasjoner blir rikere av å trykke penger (eller lage tall, som er den digitale verdens pengetrykking). 

På tampen av det forrige århundret skjedde noe av det mest oppløftende i den perioden: Sentralbankene ble (jevnt over) uavhengige av politikerne. Når nå inflasjonen definitivt er på vei inn, med over 4% i USA, Storbritannia og nærmere 5% i Tyskland, burde sentralbankene trått til og satt opp renten.

Men ikke regn med at det skjer, for nå sitter alle så godt på den ballongen av penger. Overbelånt. I størstedelen av verden er det nasjonene som er overbelånt, mens i Norge er det husholdningene. Den renten som trengs for å ta luften ut av ballongen vil kjøre mange land på dunken og føre svært mange norske husholdninger ut i uløkka. 

Inflasjon overfører verdier fra kreditorer til debitorer, det blir om å gjøre å kjøpe nå med en gang før prisene blir høyer. Planlegging går ut av vinduet, og rasjonelle investeringer blir stadig sjeldnere. Utsatt tilfredsstillelse er for idioter, hardt arbeid og sparsommelighet er ut, og lånefinansiert hedonisme er tingen. Og skulle noe gå galt, så kommer staten og redder oss. 

Problemet er at den har "reddet oss" mens problemene ikke var så store, og omkostningene med å gjøre det dyrere å låne og smartere å spare har blitt uoverstigelige. Når "alle" har blitt rike gjennom pengetrykking og opplåning, blir det for hardt å gjøre noe med det. 

Men markedet vil før eller siden vise at det er umulig å bli rikere uten forbedret produktivitet, og at pengemengden må stå i et rimelig forhold til verdien av varer og tjenester. Jo lengre vi venter på å gjenopprette en slik balanse, jo verre vil omstillingen bli. 

Historien gjentar seg?

Når det gjelder makroøkonomi - eller "samfunnsøkonomi" som det heter i dag - er jeg amatør. Riktignok en interessert og oppmerksom amatør, men langt fra noen proff. Trøsten får være at proffene ikke er videre gode til å forutse hva som skjer på makronivå de heller, så jeg tillater meg noen observasjoner likevel:

• Redningspakkene kommer tett som hagl verden over, og statene synker dypt inn i gjeldsslaveriet.


• Svært få land, men deriblant Norge, har spart i gode tider.


• Vi får derfor en halv Keynesianisme - bare stimulering av etterspørsel i dårlige tider, men ikke sparing i gode.


• I mange land har man begynt med det man så fint kaller "kvantitativ lettelse", men som for meg og deg kan kalles "å trykke penger".

For en amatør som meg betyr dette kort og godt: INFLASJON - og det in a big way. På kort sikt synes deflasjon, og raskt synkende spiraler av utsatte investeringer, oppsigelser, mismot, etc. å være et større problem. 30-tallet er ikke noe lystelig historisk forbilde.

Men konsekvensen er repetisjon av et annet og nærmere tiår: 70-tallet. Oljekrisen og mye annet førte til at svært mange land satte seg i stor gjeld, og måtte reddes av IMF og galloperende inflasjon. Inflasjonen var ikke under kontroll før tidlig på 90-tallet mange steder, og økonomiske historikere har kallt 70- og det meste av 80-tallet for de tapte tiår. Ikke minst gjelder det Norge. Nå er USA, Storbritannia, hele Øst-Europa, Japan, det meste av Afrika, Europa og Latin-Amerika på vei inn i svært høy statsgjeld. "Pakkene" er dyre, og ledighet og annen sosial elendighet blir også dyrt for statskassene. Inflasjon in a big way virker på meg som den "naturlige" løsningen for forgjeldede stater, og den blir så omfattende at også mer nøkterne og formuende land - som Norge - vil importere den.

Kan noe gjøres? Det første er å se bortenfor den første utfordringen, og så over på den neste. Rentenedsettelsene verden over er jo åpenbart som å "reparere" etter en fyllekule: mer av problemet (for billige penger) skal kurere resultatet (bortfall av kunstig etterspørsel). Gjedrem bør i alle fall slutte å sette ned renten. Nå stiger prisene (årsinflasjon på 2,5%), og boligboblen holder på å fylles opp igjen (uvanlig stor prisoppgang siste måned). Det er viktig å huske at:

• Aksjekursene har vært betydelig lavere enn i dag også i dette tiåret. Indeksen på Oslo Børs var på det halve av i dag i 2003. Var det noen katastrofe?



• Ledigheten sist sommer var på det laveste siden rett etter andre verdenskrig. Det var klin umulig å finne folk til mange bransjer - det er enda et godt stykke opp til snittledigheten de siste 20 årene.



• Som nevnt: prisene stiger, herunder boligprisene - som alle er enige om var for høye.

Krisen kom svært brått på, og faren for å overdrive reaksjonene er påtrengende. I Sverige er regjeringen forbilledlig forsiktig med å ta opp for store lån, og i møte med en hjemlig bilindustri i krise klarer Reinfeldt å si at det er en betydelig overkapasitet i europeisk bilindustri. Slikt står det respekt av! Men i Norge er det valg i år, og vi har fortsatt penger på bok. Stoltenberg fristes nok av å fortsette festen en stund til!

Vurderingskriterier for vin på denne bloggen

Det å vurdere vin er en vanskelig øvelse. I mange år, inntil ganske nylig, brukte jeg ikke noen former for poenger, terninger eller stjerner. Min omtale må være bra nok, tenkte jeg. Og det tenker jeg fortsatt. Men folk ønsker seg noe som er enklere å forholde seg til. Med mindre man er i bransjen eller på grensen til sykelig opptatt av vin, er det nok å holde styr på likevel. 

Jeg må også innrømme at jeg også bruker poenger, stjerner og terninger til å navigere i notatjungelen. Alltid med solide mengder salt å klype tak i, og alltid bevisst på alle svakhetene disse har, men likevel. 

Jeg har bestemt meg for å operere med to systemer, i all hovedsak. Hvorfor to? Jo, fordi jeg smaker vinene i forskjellige kontekster. På smakinger i polets regi hvert halvår (før og etter pandemien) smaker jeg mange viner. Stående, skrivende på notater på en blokk mens jeg smatter, spytter og prater med importørens representant som forteller om vinen, produsenten og mye annet. Jeg gjør mitt beste, og konsentrerer meg noe voldsomt, men inntrykket av vinen er med nødvendighet kortvarig. Det er ingen grunn til å blåse av mitt smaksnotat eller vurdering, for jeg bruker disse selv til å foreta informerte valg for innkjøp til kjeller eller snarlig konsum. Men å bruke en finstilt skala på disse notatene er, mener jeg, villedende bruk av spuriøs presisjon. 

Det samme gjeler, men i mindre grad, smakinger i Vitis Bergensis. Her sitter jeg i ro og mak og relativ stillhet, og har mye mer tid til å konsentrere meg om vinen enn i Grieghallen og på lignende smakinger. Dette er derfor en mellomkategori av notater. Inntil videre velger jeg også på disse å bruke stjerner for å angi en kategori-vurdering basert på opplevelsen og kvaliteten på vinen mot prisen som forlanges. I mange år brukte jeg å sette stjerner på de beste vinene, og nå prøver jeg meg med en skala av stjerner.

Stjernene jeg bruker sier dette:

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Tegnet / tyder på en svakere vurdering, som i ★★/★ = 2,5.

Tegnet ( ) rundt en eller flere stjerner antyder potensiale ved lagring. Med tiden vil parantesene fordampe, og vinen nå sitt antatte potensiale ved lagring. 

Det å bruke tegnet "/" er kanskje juks. Jeg forsøker å la det være, men inntil videre har jeg hatt god nytte av å angi halve poeng på denne måten. 

Før brukte jeg "gjenkjøp?" som kriterium på om en kjellervin smakt i ro og mak, og over tid, i heimen (eller hos venner) var verdt innkjøpsprisen og lagringstiden. Kriteriet er godt, mener jeg, men ble ofte misforstått til å angi om jeg var på jakt etter denne eller nyere årganger av vinen.  Inntil videre har jeg endret kriteriet mitt fra "gjenkjøp?" til "godkjøp?." "Gjenkjøp" blir så lett misforstått til å være at jeg er (eller burde være) på jakt etter samme vinen igjen (mens det var et hypotetisk spørsmål om jeg ville kjøpt vinen dengang da dersom jeg visste hvordan den ville smake akkurat nå.) Godkjøp er rett og slett den samme utfordringen men mer tydelig plassert i nåtid. Gjorde jeg et godt kjøp med denne vinen? 

Med kjellerviner, eller andre viner jeg har hatt god tid til å vurdere grundig, har jeg nå begynt å bruke den allestedsnærværende 100-poengs skalaen. Den gir en illusjon om presisjon som er komplett spuriøs, men den kommuniserer bra når man (som leser) vet å ta sine forbehold og forsyne seg godt med klyper med salt. 

De aller fleste (minus Vinforum) bruker denne skalaen, men inflatert. Poengsummene er latterlig høye, og alle viner med et snev av ambisjon eller kvalitet får 90 poeng minst. Jeg gjør et nytt forsøk på å benytte 100-poeng skalaen, men med en "back to basics" holdning der den innebygde tendensen til inflasjon er slått ned. Vi må slutte å gi alle gode viner 90+ poeng folkens! 90-95 poeng betyr "enestående" på denne skalaen. Inflasjon betyr også komprimering, og i praksis betyr det at folk gir viner de har betalt 400+ kroner for og lagret dem 90-95 poeng. Alltid. Det må vi få en slutt på! 

Jeg sikter mot å være "Critic A" i bildet over, og ha god plass til å plassere gode viner i det store bildet. Under ser du de språklige vurderingene jeg baserer meg på. En god vin kan altså godt få 80-84 poeng, og jeg mener det var et godkjøp. På CellarTracker, der jeg også er, ligger nesten alle vinene jeg har i kjelleren med en snittvurdering på 90-93 poeng. Dessverre betyr ikke det at alle er "Outstanding," men at folk jevnt over er for rause med poengene. Det betyr igjen at det blir styggelig trangt mellom 90 og 93 poeng, og at skalaen er meningsløst vid. 

Alle slike system har en innebygd tendens til inflasjon, så jeg må passe meg. Men under ser du de beskrivelsene jeg prøver å navigere etter. Det blir betydelig færre "outstanding" viner fra min kjeller, uten at de er noe dårligere av den grunn. 

THE 100-POINT RATING SCALE

Extraordinary (96-100 points)
Outstanding (90-95)
Very Good to Excellent (85-89)
Good (80-84)
Average (75-79)
Below average (70-74)
Avoid (50-70)

Inflasjon

Jeg våger den påstand at inflasjon blir et sentralt tema utover dette året.

Så langt har nesten ingen fokusert på denne utfordringen, men det er logisk at prisene vil øke i en åpen økonomi der valutaen har sunket i verdi i nær fortid. Grunnen til at det så langt ikke har skjedd i særlig grad, er at importører har lagre og dessuten kjøper valuta langsiktig. Men sikten er i de fleste tilfeller ikke lengre enn noen måneder, så i løpet av første halvdel av 2015 kommer prisøkninger til å bli merkbare på flere produkter.

Om appelsinene blir 5-10% dyrere merker vi det ikke så lett, men om du skal handle ny bil i år og den blir kostende 330.000 heller enn 300.000 er det lettere å merke. Og ikke minst vil de som skal forhandle lønn i vår merke det. Men skal devalueringen (for det er devaluering det er) gjøre jobben den er ment å gjøre, må ikke nulloppgjøret forstyrres. "Devaluering er som å pisse i buksa", husker jeg fra min oppvekst. "Det gir kortvarig varme". Kulden kommer brutalt tilbake fordi innsatsfaktorene blir dyrere, og dermed blir den fordelen eksportnæringene får med sine lavere priser i utenlandske valuta borte.

Det kan vi ikke ha noe av, siden fallet i oljeprisen fordrer at andre eksportnæringer fyller gapet. Derfor må inflasjonen bli høyere enn lønnsøkningene, og dermed får vi nedgang i kjøpekraften. Storbritannia har klart seg bra gjennom årene etter finanskrisen nettopp fordi britene har hatt en langvarig nedgang i kjøpekraften. Ledigheten har holdt seg lav i forhold til resten av Europa, men familiene har måttet kutte ned på forbruket.

Vi må vel helt tilbake til 80-tallet for noe lignende? Det kollektive minnet er skrøpelig, og det blir tungt å si farvel til (bortimot) stabile priser og en (virket det som) evig lønnsoppgang.

FrP - Frekkhetspartiet

FrP er rikt begunstiget med frekkhetens nådegave. Ikke bare lyver de så det renner av dem (se innlegg her for en uke siden), de skifter også politikk på null komma svisj.

I år etter år har FrP kunnet love massive skatte- og avgiftslettelser, i tillegg til enorme økninger på utgiftssiden på statsbudsjettet. Melk og honning. I strie strømmer. Og velgerne strømmet også til, lokket av klar tale og milde gaver.

Årsaken? De har hatt mer penger å bruke enn de andre partiene: hvert eneste år har de forkastet handlingsregelen, og brukt oljepenger som fulle sjømenn med landlov. I gode som dårlige år, mens boligbobler og aksjebobler vokste. At dette skulle føre til mer inflasjon og tapping av fremtidige generasjoners formue? Nei, det var bare keiserens nye klær.

Men nå, når det faktisk er om å gjøre å unngå en deflasjonsspiral og folk settes på porten i betydelige antall? Nei, nå er det bekymringsfull bruk av oljepenger sier en framstående Frekkpartist til NRK:

"Faren er at kronekursen blir høy og at eksportbedriftene rammes, advarer Frps Christian Tybring-Gjedde:
– Det er en fare for at man kan bruke for mye penger, hvis alle tiltakene som har blitt iverksatt det siste halvvåret begynner å virke samtidig. Da står man i fare for en høy inflasjon i fremtiden og får et nytt sjokk i økonomien. Det er ikke positivt, sier Tybring-Gjedde."

Disse farene er reelle, og jeg har advart mot dem her på bloggen, men de var betydelig større før. Da ville FrP bruke mye mer oljepenger på alle gode formål, og noen til. (Mens Høyre og Venstre ville bruke mindre enn regjeringen).

Oppslutningen om FrP er nær 30%, men troverdigheten er fremdeles 0.

Kjellerviner i oktober - del II

2008 Lanson Champagne Gold Label Brut

Nesen, med toastet brød, sladrer om modning og noe alder. I munnen er det spenst som forslår, og som ikke gjør skam på årgangen akkurat. Dyp og god frukt er det også, og ettersmaken er lang. Jeg forstår de som sier at dette må være en Blanc de Blancs, men det er nok klarheten og syren som lurer dem. Omtrent halvt om halvt med Chardonnay og Pinot Noir. (89/100)

2015 François Chidaine Montlouis-sur-Loire Franc de Pied Les Bournais

Denne vinen har allerede fått en del dybde i fargen. Omtrent gyllen som en giftering. På duft er det akasiehonning, sitrus og mango i en harmonisk og elegant blanding. I munnen er vinen merkbart tørr i en grad som nesen ikke har forberedt oss på. Det er elegansen og harmonien som hersker. Passet svært godt til salat med lun Chevre, nøtter og akasiehonning. Laget av druer fra upodede vinstokker. (90/100)

Gjenkjøp? - Definitivt! (Foto: Ole Martin Skilleås ⓒ) 

2008 Château Bouscassé Madiran Vieilles Vignes

Mørk, dyp, kraftfull og solid. En kjerne av frukt som er sømløst fast i den erkesolide strukturen. Dette er en vin som kunne tåle en kjernefysisk ladning. Den retter opp ryggraden på enhver, og gir mot og styrke til å gå løs på (i det minste) de mest solide rettene. (87/100) 

Gjenkjøp? - Ja. 

2009 Léon Beyer Riesling Cuvée des Comtes d'Eguisheim

Duft av røyk og litt sitrus. Harmonisk og integrert i munnen. Litt viskøs. Merker litt til alkoholen, men det er ikke sjenerende mye. God matvin, men den har ikke detaljene og kompleksiteten til en tysk GG (fra god produsent!) fra samme år, for eksempel. Ganske grei pris for en ti år gammel vin i 2019 (420 kr) (86/100)

Gjenkjøp? - Kanskje muligens ikke

2013 Mosbacher Forster Ungeheuer Grosses Gewächs

Noe modning merkes på dybden i den gylne fargen. På nesen er det mest bakt sitron over moden mango. I munnen er det moden frukt og god lengde, men det er syrligheten som utmerker seg. Årgangens syre er merkbar. Ikke så gale at det tipper over, men litt for mye til at jeg vil si den er harmonisk selv om den er i balanse. (88/100)

Gjenkjøp? - Ja. 

Jeg gjør et nytt forsøk på å benytte 100-poeng skalaen, men med en "back to basics" holdning der den innebygde tendensen til inflasjon er slått ned. Vi må slutte å gi alle gode viner 90+ poeng folkens! 90-95 poeng betyr "enestående" på denne skalaen. Inflasjon betyr også komprimering, og i praksis betyr det at folk gir viner de har betalt 400+ kroner for og lagret dem 90-95 poeng. Alltid. Det må vi få en slutt på! 

THE 100-POINT RATING SCALE

Extraordinary (96-100 points)
Outstanding (90-95)
Very Good to Excellent (85-89)
Good (80-84)
Average (75-79)
Below average (70-74)
Avoid (50-70)

Har inflasjonen kommet for å bli?

Inflasjon er det mange unge som aldri har opplevd, men vi som fikk med oss 70-tallet og ikke minst 80-tallet har inflasjonserfaring. Pengene smuldret opp i lommene våre. 

Nå er inflasjonen tilbake, og det overrasker meg ikke. Jeg har lenge advart mot den heidundrende pengetrykkingen og politikken med nullrente, og til dels negativ rente, i en del land. Nå får vi svi for dette, og vi har vel antakelig bare sett starten på oppvasken. (Les her hva jeg skrev i oktober 2008.)

Nullrentene og pengetrykkingen var kanskje nødvendig for å redde finansinstitusjonene etter Finanskrisen i 2008, men ble holdt gående altfor lenge. Det er som opioidene som er nødvendige for smertebehandlingen under og like etter en operasjon. Fortsetter du med dem får du en avkreftet og avhengig pasient. 

Pasientene i rente-scenariet har blitt ført over på risikable investeringer siden pengene i banken bare krympet, og aksjer, fast eiendom og alskens eksotiske investeringsobjekter (som kryptovaluta) har blitt blåst opp noe enormt. Det siste har ført til økende (og til dels groteskt store) forskjeller mellom de som har papirverdier og de som ikke har. 

Da covid-epidemien kom var allerede rentene langt nede og pengemengden i samfunnet - lokalt i Norge og kanskje særlig globalt - enorm. Så fulgte en periode med BÅDE lockdown (mindre tilbud) OG null/negativ rente og pengetrykking av gigantiske proporsjoner (høy etterspørsel). Kan noen undres på at det ble inflasjon?

Verken krig eller forsyningslinjer i ulage har vært til hjelp, men pengemengden i forhold til mengden varer og tjenester har vært mer enn nok til å skape den inflasjonsbølgen som slår inn over alt - og kanskje særlig i USA og Storbritannia. Prisen på energi i Europa og særlig Norge har økt enormt, men det er ikke bare krig og miljøavgifter som har skylden: Produksjonen av varer og tjenester har også økt noe enormt etter pandemien siden det er for mange penger på jakt etter for få varer, og den produksjonen fordrer energi!

I England og andre steder får vi nå en bølge med streiker. Ikke så rart, for inflasjonen spiser opp reallønnen. Faren for en lønns- og prisspiral er absolutt til stede. Da vil inflasjonen bite seg fast, og ødelegge alle markedsøkonomiens selvregulerende mekanismer for lang tid. Pengene brenner i lommen, for alt du kan tenke deg å kjøpe må du kjøpe nå før det blir mye dyrere. Det fører til større etterspørsel som bare presser prisene oppover. Og så videre, og så bortetter.

Det som trengs er en resolutt og tydelig inngripen fra sentralbankene. Høyere renter må til for å dytte inflasjonsånden tilbake i lampen. 

En annen inflasjonsdrivende faktor har også blitt oversett av svært mange som burde visst bedre: Mangelen på arbeidskraft i verdens største økonomier. Kinas inntreden i verdensøkonomien, og nærmere oss Øst-Europas gjenkomst i den felles europeiske økonomien har gitt oss et voldsomt positivt sjokk på tilbudssiden de siste 30-30 årene som har drevet inflasjonen ned. Nå er denne bølgen på retur, delvis på grunn av demografi (Kinas ettbarnpolitikk) og mindre mobilitet i etterkant av pandemien. Arbeidsstokken krymper i viktige land som Kina, Japan, Tyskland, Spania og Italia. 

På lang sikt trenger man en global økonomi med høykompetente folk, åpne grenser og god tilgang til kraft. Før det er oppnådd (i den grad det kan det), behøver vi sentralbanker som er klare og tydelige på hva som trengs (høyere renter og en balansert pengepolitikk) og at de kommer til å gjennomføre dette.

Ellers vil stagflasjonen bite seg fast, og den vil bite oss alle. Hardt. 

ECB til Ibiza!

Hvorfor bør ECB flytte fra Frankfurt til Ibiza? Svaret kommer etter hvert i innlegget under, men først litt bakgrunn.

Som jeg skrev i januar 2010, og igjen i fjor i november: finanskrisen er ikke over, den har bare skiftet ham. Nå er nedsmeltingen i gang, og vi i Norge vil også få merke den. Vi vet ennå ikke om EU blir en tettere og mer solidarisk union, eller om EU faller fra hverandre i et økonomisk armageddon. Men det er alternativene. Det første alternativet er politisk umulig, og det andre er forsiktig sagt økonomisk katastrofalt. Det siste alternativet er av UBS beregnet til å koste mellom 25 og 40% av BNP det første året for eurosonen. "Katastrofe" er ikke et for sterkt uttrykk.

Spørsmålet er vel hva som kommer først: katastrofen eller politikk som det umuliges kunst. Jeg tipper at man i flere europeiske land nå sitter og ser på hvordan det kan være mulig å gå tilbake til sin gamle valuta. Sannsynligvis vil de fleste se at det blir stygt - om ikke helt umulig kanskje. Et sosialt sammenbrudd kan lett følge et økonomisk. Hvis man først i Hellas, så i Italia, Portugal og flere land ikke lenger kan ta penger ut av banken begynner grunnen å røre seg under føttene på flere.

Hva som bør gjøres er i grunnen ganske klart (men utgang av Euroen for noen andre enn Hellas har jeg ikke tro på som løsning - det er bare del av et katastrofescenario), men som nevnt er det politisk umulig. Helt til det plutselig blir mulig, kanskje, og det bør det bli siden alternativet er så dårlig. Et viktig steg på veien er en klar strategi og troverdig for hvordan gjeld kan betales og vekst gjenreises. Det siste er helt avgjørende for vanskeligstilte stater i Eurosonen som Italia. Helt vesentlig her er liberalisering av næringsliv og arbeidsmarked i mange land - særlig de latinske, men også en helt annen tilnærming til økonomisk politikk fra den europeiske sentralbanken ECB. Inflasjonsmålet bør parkeres og erstattes av et vekstmål.

Lokaliseringen av banken er bundet av Amsterdam-traktaten, men tidene skifter. I Frankfurt sitter ECB fast i den gamle tyske (men velbegrunnede) frykten for ukontrollert inflasjon. ECBs lokalisering i Frankfurt er for å få med Bundesbanks kultur for aktiv og effektiv inflasjonsbekjempelse med på kjøpet. Men inflasjon er ikke faren for eurosonen så langt øyet kan se framover. Ekstrem gjeld, budsjettkutt og økte skatter og avgifter er utsiktene både på kort og mellomlang sikt i hele Europa. Eurorentene er for høye, og det som trengs er en løssluppen holdning som mye sol og festing på Ibiza kanskje kan injisere i denne institusjonen.

PS: som flere sikkert har lagt merke til har jeg de siste månedene gått fra mitt vanlige sado-monetaristiske selv til noe nær den motsatte ytterlighet. Mitt forsvar er at verdensbildet har endret seg, og da endrer jeg mitt syn også. Spørsmålet er om Angela Merkel og de andre som kan gjøre en forskjell endrer seg i tide.

Kjellerviner i november

2008 G.D. Vajra Barolo Bricco delle Viole

Klar og lys, men mørkere enn en del fra denne kanten av verden. Det er harmonien og integrasjonen som er tema i denne vinen. Duften er søtlig og fruktig. Man kan fornemme myk og rødlig frukt, men det bikker ikke tydelig i noen bestemt retning. Snev av tobakk er det nok, og det er vel det eneste som skiller den fra en typisk rød burgunder (som vel også ville vært noe mer syrlig enn denne vinen, rent statistisk sett). I munnen er den så velintegrert og harmonisk at det er vanskelig å plukke ut noe. Det er ikke roser, lakris, tjære eller merkbare tanniner - som man ellers ville ventet seg fra en vin som denne. "Harmoni i et glass."

Godkjøp?* - Ja, det var det. Men også litt forventningsbrudd (86/100)

2010 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Cailles

Også denne vinen er klar og lys, og med litt lys kant. Fargen er frisk rubinrød. Duften er klar og intens,  men også dyp, med møbelpolish og syrlige kirsebær som de klareste elementene. I munnen er vinen frisk og mellomfyldig med knapt merkbar tannin. Med litt tid kommer det mer frisk frukt i munnen, og den bikker mer mot villbringebær enn kirsebær. En virkelig flott og elegant vin som antakelig vil tåle en del mer tid i kjelleren, men den er for all del meget god nå. 

Godkjøp?* - Definitivt. (89/100)**

2004 Lanson Gold Label Brut Champagne

Ganske lys gyllen farge, alderen til tross. Moussen er noe dempet med alderen, men fylde og dybde har hatt godt av tiden i kjelleren. Gule epler, digestive kjeks og noe sitrus spiller med, og lengden er god. Flott vin som har holdt godt stand uten at årgangens syre har tatt overhånd. (Gold Label er ikke lenger å få, for nå heter årgangsutgaven "Le Ventage" og prisen - som var overkommelig - har steget betraktelig. Le Ventage 2009 selges nå for 730 kroner.) 

Godkjøp?* - Ja. (88/100)

2005 Domaine Arlaud Gevrey-Chambertin 1er Cru Aux Combottes

Litt vandig i kanten, er det som tydeligst sladrer om alderen her. Ellers fin rødfarge som kanskje har mistet noe av den friskeste gløden, men som bygger opp under forventningen om en utviklet vin. Og så er den ørlite grumsete - uten at det klassifiseres som feil her i gården. I munnen er det godt med frukt. Det er kanskje det som skiller den tydeligst fra Chevillon-vinen over. Det er mer dybde i frukten, og den følger godt på lengre ut i smakskurven. 2005 er virkelig året der alt er på plass i de røde burgunderne, og denne er jeg villig til å trekke over grensen til "outstanding."

Godkjøp?* - Definitivt. (90/100)**

2013 Fattoria Selvapiana Chianti Rùfina Riserva Bucerchiale

Ørlite vandig i kanten, men ellers ingen påfallende aldringstegn. Duften er som forventet: Syrlige kirsebær med noe møbelpolish og et snev av lær. I munnen er den frisk og fast, i en typisk sur-søt stil, og helt uten innslaget av alkohol som plaget den forrige flasken jeg drakk for et år siden. Velvalgt til kylling med en fløtebasert saus og ovnsbakte småpoteter. Ikke kompleks, men en solid matvin som gir glede ved middagsbordet. Og gleden forlenges når man tenker på den moderate prisen på rundt 350 kroner.

Godkjøp?* Definitivt. (85/100)

(**Drukket fra Zalto Burgund.)

*Godkjøp: Jeg har endret kriteriet mitt fra "gjenkjøp?" til "godkjøp?." "Gjenkjøp" blir så lett misforstått til å være at jeg er (eller burde være) på jakt etter samme vinen igjen (mens det var et hypotetisk spørsmål om jeg ville kjøpt vinen dengang da dersom jeg visste hvordan den ville smake akkurat nå.) Godkjøp er rett og slett den samme utfordringen men mer tydelig plassert i nåtid. Gjorde jeg et godt kjøp med denne vinen? Dette er altså en relativ vurdering, mens poengene (se under) er mer av en absolutt vurdering. 

Jeg gjør et nytt forsøk på å benytte 100-poeng skalaen, men med en "back to basics" holdning der den innebygde tendensen til inflasjon er slått ned. Vi må slutte å gi alle gode viner 90+ poeng folkens! 90-95 poeng betyr "enestående" på denne skalaen. Inflasjon betyr også komprimering, og i praksis betyr det at folk gir viner de har betalt 400+ kroner for og lagret dem 90-95 poeng. Alltid. Det må vi få en slutt på! 

THE 100-POINT RATING SCALE

Extraordinary (96-100 points)
Outstanding (90-95)
Very Good to Excellent (85-89)
Good (80-84)
Average (75-79)
Below average (70-74)
Avoid (50-70)

Kjellerviner i oktober - del I

2011 Georg Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling Großes Gewächs

God dybde i fargen vitner om at den gylne tonen skyldes alder. På duft er det pasjonsfrukt, mango og fersken - mens syrligheten trekker i retning sitrus. I munnen er det flott spenst og en harmoni som bikker mest i retning syrligheten, men på langt nær så syrlig som 2010. Lang ettersmak. Denne flasken var ikke like sublim som den jeg tok sist vinter, og det er ikke godt å si hvorfor. Uansett er det en særdeles god vin, til og med utmerket, til 257 kroner (i 2014). (89/100)

Gjenkjøp? - Ja. 

2011 Cavallotto Barolo Bricco Boschis

Mørk til Barolo å være. Duften er typisk, med vekt på roser og et hint av lakris. I munnen er den meget velbalansert og det er lite som stikker seg ut. Ja, de kjente tanninene er der men gjør mye mindre av seg enn man er vant med fra en Barolo som er elleve år. Lengden er grei. Vinen fungerer godt til mat, men den skinner ikke på noe slags vis. Aromatikken, som jo er hovedattraksjonen i en Barolo, er grei men ikke mer. Den biter ikke fra seg i munnen heller, og "eleganse" og "spenst" er det ikke egentlig dekning for. Skuffende, tross at det ikke er noen dårlig vin. En dårligere vin, dog, enn to av de tre andre Barolo 2011-vinene jeg omtalte nylig. (84/100) (Bildet tatt av meg i 2008 ⓒ: Giuseppe Cavallotto i sentrum, med f.v. Neil Beckett, Ophelia Deroy og Barry C. Smith)

Gjenkjøp? - Nei.

2017 Barthod Bourgogne Rouge

Dufter først mest lær og jord, og det tar lang tid og tilnærmet romtemperatur før den avgir den duften jeg søker: Små villbringebær. Den sarte, friske, spenstige og elegante duften og smaken. Da var det egentlig litt for lite igjen av vinen - som jeg også hadde luftet på forhånd. En god vin til BR å være, men så tar de da seg godt betalt for disse også. Faiveleys rekke av rimeligere viner fra Mercurey og Marsannay, for eksempel, er like gode - om noe annerledes - og rimeligere. (83/100)

Gjenkjøp? - Tja. 

2009 Château Ormes de Pez (St. Estephe)

Litt vandig kant som sladrer om alderen. Duften byr ikke på de typiske markørene for bordeaux, så det tok litt tid før panelet kom seg til Bordeaux på kartet. Fast, ganske tørr, og noe litt vegatalt. Det siste var det som trakk noen i retning Cabernet Franc og Loire, men det er (fortsatt) litt for mye sødme her. Dette var mye vin for 350 kroner i 2012. (85/100)

Gjenkjøp? - Ja. 

Jeg gjør et nytt forsøk på å benytte 100-poeng skalaen, men med en "back to basics" holdning der den innebygde tendensen til inflasjon er slått ned. Vi må slutte å gi alle gode viner 90+ poeng folkens! 90-95 poeng betyr "enestående" på denne skalaen. Inflasjon betyr også komprimering, og i praksis betyr det at folk gir viner de har betalt 400+ kroner for og lagret dem 90-95 poeng. Alltid. Det må vi få en slutt på! 

THE 100-POINT RATING SCALE

Extraordinary (96-100 points)
Outstanding (90-95)
Very Good to Excellent (85-89)
Good (80-84)
Average (75-79)
Below average (70-74)
Avoid (50-70)

Kasinoøkonomien

Juvet mellom realøkonomien og børsene blir stadig bredere, noe illustrasjonen over fra The Economist illustrerer. Forholdstallet mellom utbytte og verdsetting (P/E) på amerikanske børser er 20. Meget høyt. Det er en helt komisk (eller kanskje helst tragisk) brist på kommunikasjon mellom verdsettingen av selskaper på børsene verden over (inkludert Norge), og situasjonen til verdens selskaper.

Selskapene, som oss andre, står overfor et fall i produksjonen av varer og tjenester uten sidestykke i fredstid. Ikke bare det: Hele sektorer av økonomien er redusert til nesten null - så som reiseliv, sport og live-underholdning. Domino-effektene genstår. Alt avhenger av alt, særlig i en tett sammenvevd verdensøkonomi. 

Det store nye siden 2008 er nullrenter og negative renter i store deler av verden. Det er bare penger å tape på å sette dem i banken eller å låne dem ut til stater, så "alt" må inn på børsen. Det fører til oppblåste priser. Det er ikke bare lave renter som kjører pengene inn på børsen. Det gjør også de enorme mengdene penger som har blitt generert av sentralbankene etter Finanskrisen. "Quantitative easing" eller QE er det omtalt som, men realiteten er at det skapes enorme mengder med penger uten at det skjer en tilsvarende økning i varer og tjenester.

Normalt ville dette skapt inflasjon. Mye inflasjon. Men det har ikke skjedd. Eller rettere: Inflasjonen har ikke skjedd i markedet for varer og tjenester, men i markedene for "aktiva" som aksjer og eiendom. Her er prisene blåst kraftig opp, som nevnt over. 

Nullrentene og QE har skapt en situasjon vi aldri før har opplevd, og aktørene i finansmarkedene må orientere seg om best de kan. Mange av de større aktørene er pensjonsfond som har lovet kundene avkastning. På renter, som er (eller var regnet som) (tilnærmet) sikre, kan de ikke levere avkastning. Så stadig større deler av porteføljen må investeres på aksjemarkedene. 

Attraktive, eller mulige - gitt avkastningskravene, alternativer finnes ikke. Så pengene er på mange måter "låst" på børsene. Derfor lever Wall Street sitt eget liv, på en annen planet enn Main Street.

Kanskje inntil noen oppdager at man står i løse luften? Kanskje børsene bare venter på sitt Wile E. Coyote moment?

USA på dunken?

USA har en høy nasjonalinntekt, brutto nasjonalprodukt, innovasjonsgrad, og så videre. Men også statsgjelden er skyhøy og raskt økende - og det mens økonomien går så det suser (med et visst forbehold for ringvirkningene av Trumps tolltull). Det er, mener alle som forstår seg på makroøkonomi, ren galskap. Galskap fordi det kommer til å smelle, og selv de som står langt unna kommer til å merke det på kroppen. (Tallene er fra CBO - Congressional Budget Office.) 

Trump i sin første periode innførte skattekutt som ikke hadde inndekning. Som utsteder av den mektige dollaren kunne og kan - inntil videre - USA bare trykke penger* og verden kjøper. Joe Biden likte bedre å bruke penger, og fikk vedtatt programmer som brukte mange penger som heller ikke var finansiert på noe annet vis enn at verden kjøpte pengene de trykte. Og han våget ikke å reversere skattekuttene til Trump. Sånt blir det mye gjeld av. 

Det var ikke aksjemarkedene som skremte Trump til retrett over tolltullet han drev og driver med, men det som kalles "bond vigilantes". Det er ikke skurker i en film om agent 007 men investorer som sier klart fra, ved å selge statsobligasjoner, at staten ikke lenger har tillit. Når kjøperne holder seg unna må de ha bedre betalt - altså en risikopremie - for å kjøpe gjelden. Da stiger prisen staten må betale. Det var dette som gjorde at et salathode holdt lengre enn Liz Truss som statsminister i Storbritannia. Trump fikk en forsmak da, og så sent som på lørdag nedgraderte Moody's USAs kredittverdighet ett hakk. Det er forståelig. 

Nå kommer en ny pakke med skattekutt, ser det ut til. 6 billioner skal den koste, og inndekningen er i beste fall uklar eller i verste fall ikke-eksisterende. Under Covid var det negative reelle renter (renter minus inflasjon), men nå er vi over i sviende reelle renter. Da vil det merkes skikkelig. Inntekter fra toll og utgifter spart gjennom Musks kutt i offentlig administrasjon er lommerusk i denne sammenhengen. Obligasjonskjøperne må trå til.

Statsobligasjoner har en "løpetid" - de må innfris på et bestemt tidspunkt, og USA må innfri syv billioner dollar (7.000.000.000.000) på eksisterende lån bare i år. Det tilsvarer en million kroner for en amerikansk familie på fire, for eksempel. Store summer, altså. 

Hvor mye sparer så en amerikansk familie? Mye mindre enn før, er svaret. Spareraten har falt fra 11% etter krigen, via 7% på tampen av forrige århundre og 3% i 2010, til fattige 0.6% i dag. Det er med andre ord resten av verden som finansierer festen, og resten av verden er det Trump tyner med toll og andre vanvittige krumspring. 

Som en karakter i Hemingways The Sun Also Rises sier det: man går konk først sakte, også plutselig. Vi er fremdeles i den sakte fasen, men den plutselige kommer med nødvendighet plutselig. Med en impulsiv organgutang i Det Hvite Hus har "plutselig" plutselig blitt normalen. 

Når så mye kapital suges inn fører det til overforbruk, særlig når spareraten er så lav. Det er dette overforbruket som stimulerer handelsunderskuddet, og ikke at utlandet utnytter USA. 

Da Truss kjørte Storbritannia på kollisjonskurs med obligasjonsmarkedet var det mekanismer på plass som ordnet opp. Det Konservative partiet skiftet leder og statsminister, og det parlamentariske systemet ordnet nytt budsjett. I USA finnes ikke lignende mekanismer. Trump blir sittende selv om markedene går nedenom. 

Neste trinn da er å "beslaglegge" løpende obligasjoner gjennom å forlege løpetiden slik at de ikke trenger å innfris, og å "trykke penger" så det suser. Det vil føre til en vill inflasjon, og til at lysten på å låne USA penger synker dramatisk. Din og min pensjon vil i dette scenariet lide betydelig, for Statens Pensjonsfond Utland er en betydelig holder av amerikanske statsobligasjoner. 

Internasjonale investorer kjøper heller gull enn amerikanske statsobligasjoner, og det betyr at scenariet jeg har tegnet allerede er i gang. Som Evans-Pritchard i The Daily Telegraph sier det:

If Trump wants the world to keep buying his debt, he might be advised to stop punching the world in the face. 

* - Sentralbanker skaper penger på flere vis, blant annet ved å utstede obligasjoner. Det er lite som skapes ved å "trykke penger." 

Russland 2015 - del I

I serien av ting vi ikke kan vite noe om, har turen kommet til Russland og dets umiddelbare framtid. Jul og nyttår er høysesong for spådomskunst, og få land kan være mer spennende å vurdere for oss i Norge enn nettopp vår nabo i nord.

Selv om jeg kan det kyrilliske alfabetet (sånn noenlunde) kan jeg ikke russisk, og jeg følger ikke russiske media. Men jeg er så heldig at jeg kjenner noen som gjør det, og jeg har fått vite over lang tid at det bildet alminnelige russere har av verden gjennom sine media er et helt annet enn det vi har. Og dette er ikke noe nytt - det har pågått over lang tid. Den nasjonalistiske og paranoide ideologien som Putin og hans gjeng med kleptokrater holder seg med har 90% av russiske media vært med på å spre.

Men det var ikke en ideologisk bankerott som endte den Sovjet-Union Putin gjerne vil gjenopprette. Det var en økonomisk bankerott. Den kan fort gjenta seg dersom nåværende trender holder seg.

En av de mest informative artikler jeg har lest dette året kom jeg over 22. desember. Den er full av grafer og data, og handler om fallet i oljeprisen og Russlands statsfinanser. Det er grunn til å frykte at innholdet her vil påvirke året vi såvidt er inne i.

Fra overskriftene vet vi at rubelen har fått halvert sin verdi, og at oljeprisen har reist sørover vet vi godt her hjemme også. De umiddelbare effektene er en plutselig inflasjon siden 55% av forbruksvarene til russerne per 2014 er importerte. Gjeld til utlandet, som det er mye av, blir også dobbelt så dyr. Det har vært hamstring, og IKEA har stengt deler av sitt utvalg. Lett omsettelige og ikke-fordervelige varer kjøpes i stort omfang for å berge sparepengers verdi. Flere bilprodusenter har stoppet leveringene.

På grunn av den nye kalde og ikke-så-kalde-krigen har Russland, motsatt av under krisen i 1998, vesten mot seg. Tross bedre forhold østover, så er det i London og New York at finansmarkedene befinner seg. I alle fall de som har en interessant størrelse for et land og et næringsliv på kne.

Det er hovedbildet. Hva kan Putin og hans kleptokrater tenkes å gjøre? Hvilke alternativ har de? Det følger jeg opp i del II.

Be afraid. Be very afraid!

Kollapsen til en bank eller to i USA har ført til litt turbulens i finansmarkedene, men det synes ikke å vare. USAs president har gått ut med garantier, og den påfølgende krisen for Credit Suisse har ført til at landet Sveits har lånt banken over 540 milliarder kroner. Da er vel alt i orden?

Her er det mange lag med utfordringer, men den grunnleggende er den grunnleggende utfordringen for alle banker: Dersom alle skal ha pengene sine samtidig, så får de ikke det og banken går konkurs. Banken har ikke pengene, for de er lånt ut. Det er slik den tjener penger. Bankvesenet er et confidence trick som tjener oss alle. Så lenge ingen får panikk, eller trenger pengene samtidig, er bankvesenet blodomløpet i den økonomiske kroppen. Det sier også noe om hvor vitalt et fungerende bankvesen er. 

Nå er det en bank i Silicon Valley (SVB) og et par andre mindre banker som har gått under. Credit Suisse er et større dyr, men Sveits er jo solvent så da så. Men det var på denne måten Finanskrisen også startet; med et par Hedgefond og Northern Rock i 2007. Alt var i orden. Nye bandasjer ble satt på. Men i 2008 var det tomt i medisinskapet og Lehman Bros. gikk under med alt som fulgte fra det. 

Alt er ikke som i 2008. Bankene (de som ikke Trump fritok fra reglene i hans presidentperiode) har større reserver, for eksempel. Men slike kriser er sjelden over når myndighetene sier at de er det. Stress avslører svakheter, og når svakhetene vises er det best å ta ut pengene før alle andre prøver det samme - og bankvesenets confidence trick blir synlig igjen. 

President Biden bestemte seg for å redde SVB. Antakelig siden Silicon Valley er en betydelig bidragsyter til partiet hans. Og at det å la den gå under ville føre til at innskytere i andre banker på samme størrelse ville rykke ut og prøve å få ut pengene sine. Fra bank run og til stampede er det en kort vei og en kort tid. 

Det grunnleggende problemet denne gangen er økende renter. Siden Finanskrisen har rentene vært svært lave, og det har gått mange år. Noen har kommet til å tro at dette er normalt, og at det ikke kan endre seg. SVB satt med en haug med statsobligasjoner til lav rente, og når rentene gikk rett opp gikk verdien på disse rett ned. De er neppe alene om dette, og det er hovedgrunnen til at dette vil rulle og gå. 

Lave renter fører til inflasjon. Lenge har den husert på børsene og i eiendom - og eierne har vært glade for det, men nå har den kommet til butikken og noe må gjøres. Alle som har basert seg på at rentene ikke ville øke kommer i trøbbel. 

Hva gjør myndighetene? Tar de kampen mot inflasjonen seriøst og holder fast på renteøkningene, eller feiger de ut og prøver å redde bankvesenet? Uansett betyr det trøbbel. 

Kjellerviner i april - del I

Til månedens kjellerviner hører også to tidligere innlegg med kjellerviner i påsken, som du kan lese her og her. (Bildet over tok jeg)

2010 Georg Mosbacher Forster Pechstein Riesling Großes Gewächs

Nesten gifteringgyllen, dufter gult - med aprikos, mango og litt honning over den obligatoriske sitrusen. Mer opulent på duft enn de fleste Mosbacherene jeg har hatt. I munnen er den også mer fruktig enn de fleste, men det er jo en ganske stram standard å sette. Fungerte i alle fall fabelaktig til en laksetartar. Svært godt kjøp med 288 kroner i 2012. 

Gjenkjøp?* - Ja. 

2010 Domaine Matrot Volnay 1er Cru Santenots

Matrot er jo mest kjent for sine hvite viner, der det meste kommer fra hjemkommunen Meursault. (Bildet: Thierry Matrot i kjelleren sin i 2011, mitt foto.) Tross navnet kommer jo også denne fra Meursault. Flott duft av jord, lær og bringebær. Modne hagebringebær slår skikkelig inn i slutten av smakskurven. Elegant, harmonisk og fin vin. Skulle man dra fram noe å kritisere, så var det kanskje at den var i overkant snill, i betydningen smooth. Mer bitt hadde nok kledd vinen litt bedre, men det er kritikk på et høyt nivå. Dette er virkelig glede på glass. Jeg ga 460 kroner i 2016, og men nå må man ut med en drøy hundrelapp mer for utgaver fra 2015 og 2016. Det tror jeg sikkert de er verdt.

Gjenkjøp?* - Ja. 

2018 Faiveley Marsannay

Solid frukt og fin spenst i denne vinen. Sammenlignet med produsentens viner fra Mercurey er denne vinen fastere og mer elegant. Ikke helt på nivå med 2017, men heller ikke så langt unna. Det er noe mindre presisjon i frukten, men det er kritikk på et høyt nivå. 

Jeg smakte også 2019 av Mercurey og Mercurey "Framboisière" nylig (se tirsdag 20. april). De manglet den strukturen og nerven Marsannay har, selv om det er læskende og gode viner. 

Gjenkjøp?* - Absolutt. 

N.V. Bollinger Champagne

Det er en nesten glemt praksis for meg: Kjøpe NV champagner og lagre dem noen år. Denne var kjøpt i mai 2019, så det ble ikke så mange år på langs. Det er ikke så godt å merke noen utvikling all den tid man ikke også har drukket den fersk. Den ble drukket ute på terrassen, og fremsto som en jevnt god champagne litt på den syrlige siden. Jeg skal ikke unnslå at jeg hadde håpet på en noe mer rund og kremet utgave, men det kan godt være at det var mangelen på mat som gjorde den mer som en Lanson enn som en Bollinger - etter mitt minne, i alle fall.

Gjenkjøp?* - Neppe. 

«Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdig lagret.

Jeg har adoptert dette kriteriet fra Bill Nansons Big Red Diary blog om burgundere, og mener det er mye bedre enn ulike poengskalaer som er svært utsatt for både inflasjon og krymping. 

Kjellerviner i august

2009 Lucien Le Moine Gevrey-Chambertin 1er Cru Les Cazetiers

Jeg tror dette er den første flasken på dette nivået jeg har åpnet fra denne årgangen, og den er inne i flytsonen allerede. Jeg fikk siste slanten fra flasken i eget glass, og det var litt grumsete. Minimal, om noen, filtrering tipper jeg. Jeg kompenserte med å ta et annet glass fra karaffelen som gikk rundt. Særlig det første glasset, det med grumset, var preget av hibiskus i tillegg til modne bringebær. Ingen av de to glassene hadde noe særlig preg av Côte de Nuits-krydder, men det var jord og god friskhet i tillegg til frukten. En solid og meget tilfredsstillende vin med god lengde. Produsenten har ord på seg for å være en eikeentusiast, men det merket jeg ikke noe til her. Kjøpt for 582 kroner i 2012. (Bildet: Gevrey -Chambertin med Les Cazetiers øverst til høyre. Klikk for større utgave.)

*Gjenkjøp? - Absolutt.

2010 Domaine Huet Vouvray Sec Le Mont

Gyllen, aromatisk, fyldig og frisk. Det er denne vinen i fire adjektiv. Duften har litt dyrepels over den ferske aprikos og lime frukten, og munnfølelsen er smidig og frisk. Og lang. Herlig vin, og sørgelig at dette var den siste flasken. Kostet bare 237 kroner i 2012.

*Gjenkjøp? - En kasse! 

2015 Reichsrat Von Buhl Forster Ungeheuer Riesling Großes Gewächs

Dessverre oksidert. Dufter klart, tydelig og umiskjennelig epleskrott eller litt mislykket eplejuice. Ikke udrikkelig, men langt fra det den skal være.

*Gjenkjøp? - Nei. 

2012 Georg Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling Großes Gewächs

Litt reduktiv på nesen, men det er også sitrus der som blir mer tydelig med tiden. I munnen er det god intensitet gjennom hele smakskurven. Den utmerker deg virkelig gjennom det overbevisende avtrykket den gir. Ettersmaken er lang og deilig. 

*Gjenkjøp? - Ja. 

2018 Domaine du Bel Air (Pierre et Rodolphe Gauthier) Bourgueil Les Vingt Lieux Dits kr 250

Lenken vitner vel om at dette ikke er en vin som har samlet støv i kjelleren særlig lenge. Vi snakker om et par dager, men siden den ble ført i kjellerboken kommer den likevel med her. 

Virkelig herlig og saftig Loirevin med frisk frukt og passe fasthet. Bringebær, bjørnebær og fioler på nesen, med et litt mørkere preg under som kan identifiseres som lær. Det er ingenting av de grønne aromaene man gjerne får i Cabernet Franc så langt nord. Vi kan vel takke et varmt år for akkurat det. Denne vinen er en stor utfordrer for regionalburgundere og Cru Beaujolais for ren og skjær presis frukthedonisme. 

*Gjenkjøp? - Definitivt. 

2019 Antoine Sanzay Saumur-Champigny La Paterne kr 288

Klart mørkere enn vinen over, og på duft er det solbær som dominerer. Heller ikke her er det noe innslag av grønn paprika eller annen vegetal aroma av det slaget man historisk har vent seg til fra Cabernet Franc så langt nord. Det er vel klimaendringer og forbedringer i vinmaking som har gjort sitt. Også denne er frisk og fruktig, men ikke så "saftig" som vinen over. Det er mer struktur, og en noe bitrere tone utover i smakskurven - uten at det er noen kritikk av vinen. Den er mer åpenbart en matvin enn den over, selv om vinen over også gikk bra til steik og ovnsbakte poteter. 

*Gjenkjøp? - Ja. 

Begge de to siste vinene kom på spesialslippet i august og representerer meget gode kjøp. "Annen fransk" er en kategori som rommer regioner som har hatt bra av klimaendringene - i alle fall når vinmakerne vet hva de holder på med. 

* «Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdiglagret.

Jeg har adoprtert dette kriteriet fra Bill Nanson’s Big Red Diary blog om burgundere, og mener det er mye bedre enn ulike poengskalaer som er svært utsatt for både inflasjon og krymping.