Feil valg og feil spørsmål

I VG spør en av de ledende kommentatorene i kampanjen for å få Stoltenberg som sjef for Norges bank "om han har den uavhengigheten som kreves." 

Dette er et godt eksempel på fenomenet "feil spørsmål." Uavhengighet er ikke et spørsmål om personlige egenskaper men om strukturer. En struktur der en tidligere statsminister går til stillingen som sentralbanksjef under sitt partis neste regjeringsperiode skaper en struktur der spørsmålet om uavhengighet vil bli stilt uopphørlig. Og med god grunn. Han er til og med en god venn av statsminister Støre. 

Faren er ikke bare at Stoltenberg vil fatte beslutninger som er til gunst for sin venn Statsministeren og sitt Arbeiderparti,* men også at han vil fatte beslutninger som er til ugunst for disse for å bevise sin uavhengighet. Begge deler er i grunnen like ille, for det er kun faglige hensyn som skal være avgjørende. Når spørsmålet om bindinger og uavhengighet blir en fast følgesvenn blir det også et element som alltid vil virke forstyrrende på det å fatte gode beslutninger. Det er ikke Norge og Norges bank tjent med. 

* - Legg merke til at tidligere statsråd Torbjørn Rød Isaksen meldte seg ut av Høyre for at det ikke skal kunne stilles spørsmål om hans uavhengighet som redaktør i E24, mens Jens Stoltenberg vil fortsette som medlem av Arbeiderpartiet selv når han blir sentralbanksjef. Det sier vel alt man trenger å vite om holdningen til uavhengighet og ryddighet. Særlig beroligende er det ikke. 

1929 på ny?

Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om at aksjemarkedene lever et annet liv enn realøkonomien. Grafen over viser utviklingen av Dow Jones indeksen før og etter krakket i 1929. Spørsmålet er om vi nå er der pilen står?

Hvis man fikk velorienterte mennesker til å tegne en graf for hvordan de trodde krakket i 1929 utspilte seg, tror jeg vi ville se en ganske bratt bakke rett ned, før den gradvis bygde seg opp igjen over mange år. Men bunnen ble ikke nådd før i 1932 (grafen over går fra 1924 til 1932, og da hadde markedet falt med 89% fra toppen i 1929.

Vil vi se det samme på ny? Visste jeg det kunne jeg bli rik, men grafen over tyder i alle fall på at markedskorreksjoner (som det så fint heter) er noe som kan spille seg ut over lang tid og i takt med at flere begynner å fatte hva det er som skjer. For fallet i grafen spiller det nok også en stor rolle at "alle" begynte å beskytte sin egen økonomi, og dermed gjorde de det hele til en katastrofe gjennom proteksjonisme. Det samme kan fort skje denne gangen også, med populistisk nasjonalisme på fremmarsj i mange toneangivende land - som USA. 

Min spådom, og jeg har agert i pakt med det, er at "we ain't seen nothing yet!" 

Kasinoøkonomien

Juvet mellom realøkonomien og børsene blir stadig bredere, noe illustrasjonen over fra The Economist illustrerer. Forholdstallet mellom utbytte og verdsetting (P/E) på amerikanske børser er 20. Meget høyt. Det er en helt komisk (eller kanskje helst tragisk) brist på kommunikasjon mellom verdsettingen av selskaper på børsene verden over (inkludert Norge), og situasjonen til verdens selskaper.

Selskapene, som oss andre, står overfor et fall i produksjonen av varer og tjenester uten sidestykke i fredstid. Ikke bare det: Hele sektorer av økonomien er redusert til nesten null - så som reiseliv, sport og live-underholdning. Domino-effektene genstår. Alt avhenger av alt, særlig i en tett sammenvevd verdensøkonomi. 

Det store nye siden 2008 er nullrenter og negative renter i store deler av verden. Det er bare penger å tape på å sette dem i banken eller å låne dem ut til stater, så "alt" må inn på børsen. Det fører til oppblåste priser. Det er ikke bare lave renter som kjører pengene inn på børsen. Det gjør også de enorme mengdene penger som har blitt generert av sentralbankene etter Finanskrisen. "Quantitative easing" eller QE er det omtalt som, men realiteten er at det skapes enorme mengder med penger uten at det skjer en tilsvarende økning i varer og tjenester.

Normalt ville dette skapt inflasjon. Mye inflasjon. Men det har ikke skjedd. Eller rettere: Inflasjonen har ikke skjedd i markedet for varer og tjenester, men i markedene for "aktiva" som aksjer og eiendom. Her er prisene blåst kraftig opp, som nevnt over. 

Nullrentene og QE har skapt en situasjon vi aldri før har opplevd, og aktørene i finansmarkedene må orientere seg om best de kan. Mange av de større aktørene er pensjonsfond som har lovet kundene avkastning. På renter, som er (eller var regnet som) (tilnærmet) sikre, kan de ikke levere avkastning. Så stadig større deler av porteføljen må investeres på aksjemarkedene. 

Attraktive, eller mulige - gitt avkastningskravene, alternativer finnes ikke. Så pengene er på mange måter "låst" på børsene. Derfor lever Wall Street sitt eget liv, på en annen planet enn Main Street.

Kanskje inntil noen oppdager at man står i løse luften? Kanskje børsene bare venter på sitt Wile E. Coyote moment?