En ønsket inflasjon?

Mens inflasjonen i land som USA nå er nede på 3%, holder den stand her i Norge på nivå som stadig "overrasker" både Norges Bank, SSB og NHO. LO med leder Følsvik mener at både inflasjon og rentenivå er "uakseptabelt" helt uten å ville se sammenhengene her. (Illustrasjon: NTB via DnB.)

På mitt beskjedne vis har jeg her på bloggen stadig påpekt at rentenivået i Norge er altfor lavt til å bremse inflasjonen. Når nå også lavrenteguruen framfor noen, Jan L. Andreassen, snur og både tror og (mest implisitt mener) at rentene vil holde seg oppe lenge, da er det all grunn til å høre etter. Den viktigste grunnen til at både renten og inflasjonen vil holde seg høye er at rentene har vært satt for lavt for lenge, og at staten har brukt for mye penger i forhold til hva den tar inn i skatter og avgifter. 

En ofte oversett grunn til at inflasjon er giftig for økonomien på både kort og (særlig) lang sikt, er at prismekanismen settes helt eller delvis ut av spill. Det ser vi tydelig i en analyse Statistisk sentralbyrå har gjort. Mange bedrifter bruker den generelle inflasjonen som bakteppe for å sette prisene høyere enn det kostnadene skulle tilsi. Ingen merker om en pris øker uten grunn, eller mer enn det er grunn til å øke den, siden "alle prisene" øker hele tiden. Er inflasjonen lav, vil man merke at prisen går opp og kanskje vende seg til en konkurrent. Når inflasjonen er høy øker alle prisene likevel, og det å vente med å gjøre en handel vil helt sikkert medføre at prisen er høyere når du endelig gjør handelen. (Det siste gjør også at inflasjonen er økologiens store fiende.)

Inflasjon driver også inflasjon, og det er her Jan L. Andreassen har vært særlig blind. Det er gode grunner til å si at inflasjonen som slo inn etter pandemien var importert, men Andreassen og andre var naïve når de hevdet at den ville dra sin veg når ubalansene i tilbud og etterspørsel var jevnet ut. Som en uønsket gjest i hjemmet er den lett å få inn, men et helvete å fjerne når den først har satt seg godt til rette i sofaen. 

Men har vi de rette ordningene og institusjonene for å bli kvitt inflasjonen? Samfunnsøkonom Kai Leitemo (emeritus) mener ikke det. Norges Bank er ikke selvstendig, mener han. 

En viktig grunn er at Norges Banks selvstendighet ikke er grunnlovsfestet, ulikt mange andre sentralbanker. Det gjør at sentralbanken alltid kan få nye instrukser fra Stortinget om hva som må gjøres. I sin tur gjør det at sentralbanken kontinuerlig må måle stemningen på Løvebakken. 

På Løvebakken er det, naturlig nok, meningsmålingene og neste valg som er avgjørende. Ingen grunn til å moralisere over det. Sånn er det bare. Problemet oppstår bare når sentralbanken indirekte lar seg motivere av kortsiktig popularitet og holder renten lavere enn det inflasjon og økonomisk aktivitet tilsier. Da vil inflasjonen bite seg fast, og føre til både høyere rente lenger enn ellers OG høyere ledighet. Det er lærdommen fra 70- og 80-tallet. 

Norges Banks selvstendighet er mangelfull siden det både er et inflasjonsmål (lav) OG et mål for aktiviteten i økonomien (høy):

I bestemmelse om pengepolitikken er dette presisert ved at det operative målet skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 prosent. Videre heter det at inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser.

Jeg får ikke sagt det bedre selv, så jeg overlater et par avsnitt til Leitemo:

Ifølge Norges Banks egne beregninger er kapasitetsutnyttelsen i norsk økonomi fortsatt over kokepunktet og det hele halvannet år etter at de altfor sent forsto at inflasjonen ville bli et problem. Lite gjøres for å forsvare den svake norske valutakursen. 

Sentralbanken uttrykker videre overraskelse over at renteøkningene ikke har hatt tilstrekkelig effekt og at inflasjonen er blitt høy. Dette til tross for at Norges Bank selv har illustrert i egne inflasjonsrapporter hvordan en nå setter en lavere rente enn den man historisk har gjort for vellykket å stabilisere inflasjonen.

Med negativ realrente i Norge styrer vi mot mer inflasjon, godt hjulpet av et ekspansivt valgårbudsjett. Med andre ord: vi har en politisk villet høyere inflasjon enn det som er både mulig og ønskelig (på lengre sikt). Det er på tide at Regjeringen enten eksplisitt tar på seg ansvaret for dette, eller fremmer forslag om å endre mandat for Norges Bank.