Keith Richards - Under the Influence

Tittelen på denne Netflix-dokumentaren spiller selvsagt på dobbelheten i det å være påvirket. Keith Richards er jo kjent for sitt langvarige heroinmisbruk, men her er det påvirkningen fra amerikansk folkemusikk og blues som står i sentrum. (Dette har jeg skrevet om Keith før på bloggen.)

Vi dekker noe av det samme som i hans selvbiografi i denne dokumentaren, men dette er selvsagt visuelt mer detaljert. Vi følger etter den slentrende bestefaren i Chicago, i sin egen hage, og andre sentrale steder. Vi møter folk som har noe viktig å si, hans gitar-Jeeves blant andre, og en serie med blueslegender. Det er også en rekke historiske filmklipp, og mange av disse har jeg aldri sett før.

Men først og fremst er det Keith som står i sentrum, og han forteller gjerne. Man kan lure på hvordan det kan ha seg at denne mannen spiller blues på en måte som får herdede amerikanske bluesutøvere fra the deep south til å strø om seg med superlativer. Enten han røyker, spiller gitar, eller røyker og spiller gitar (det vil si nesten hele tiden), så ler han. Harr-harr-harr. Dette må være den lystigste bluesgitaristen (og bassisten) noen sinne.

Konklusjon - Klar befaling (for alle musikkinteresserte)

Line of Duty - Serie 3

Er dette noe av det beste på TV noen gang? Det lurte jeg på da jeg anmeldte serie 1 og 2 for snart to år siden også.

Konkurrentene er mange, og omfatter også de første to seriene, så jeg tror jeg lar være å konkludere. Men det som er sikkert er at det er både spennende og uforutsigbart. Hvem skulle vel trodd at - nei, jeg kan jo ikke si det. Det ville være å ødelegge spenningen. Nettet har, naturligvis, lister over "the ten most shocking moments...". Ligg unna - til du har sett serien ferdig.

Som i de to første seriene er handlingen i hovedsak lagt til politiets enhet for intern granskning, AC12. Politipolitiet. Vi et i The Midlands et sted, og trolig er det Birmingham som fungerer som lokasjon selv om det ikke nevnes noen gang (men det er kart over byen de bruker). Innspillingen av serie 3 har skjedd i Nord-Irland, men det er altså ikke den dramatiske lokaliseringen.

Det er ikke noen mangel på action, ei heller på intriger. Men det er, som så ofte, skuespillet som gjørt denne serien obligatorisk.

Daniel Mayes griper deg fra første gang du ser han i rollen som Danny Waldron. Jeg kunne også nevnt flere av de andre, men ikke alle de viktigste. For denne serien er ikke laget over helt samme lest som de fleste TV-seriene. Flere forventinger blir brutt.

Hvorfor er dette så utrolig bra? Kanskje en kilde er seriens forfatter Jed Mercurio. Han sier om prosessen:

"I am the only writer and I write them [the episodes] one by one."

Jeg skal ikke skrive mer. Det er bare å komme i gang. Det er nok en fordel å ha sett de to foregående seriene, og i alle fall serie 2. Har du ikke det, er det mye å se fram til. Det er mer enn nok i serie 3 også. Vil du ha endeløs spenning (i alle fall opp mot et døgn), så kan du kjøpe alle tre seriene på Amazon.

Det beste er at serien kommer med to nye runder, og den første av dem kommer neste år.

Konklusjon - Klar befaling. 

Kjellerviner i mai - del I

2004 Renato Ratti Barolo Rocche 
Den mest tydelig kirsebærpregede Barolo jeg har hatt på lenge. I tillegg bærer duften også med seg tjære og et snev av lær. I munnen er denne vinen relativt fyldig til Barolo å være, smidig, og ettersmaken er lang. Mer en matvin enn en meditasjonsvin, selv om de myke tanninene gjør den anvendelig også til det siste formålet. Balansen er så god her, at den vil kunne leve lenge og være et lovende prosjekt for kjelleren videre. Jeg har vel tre flasker til.

Gjenkjøp? - Absolutt! 

2005 d'Angerville Bourgogne Rouge
Litt bruning i kanten her nå. Duft av edelt treverk, lær og jord - det dufter vin av klasse. Ganske fruktfri på dette stadiet, men den virker ikke sliten på noe vis.

Gjenkjøp? - Ja. 

2010 Schloss Johannisberger Riesling Feinherb (Rotlack) 
På nesen er det mest mango med litt honning. I munnen kommer lime, og et flott syrespill. God lengde. Flott vin. Nå har den blitt litt for dyr på Tax-Free.

Gjenkjøp? - Helt klart.

2012 Ökonomierat Rebholz Muscateller Trocken
Meget intens og floral duft i søtlig retning. I munnen er den frisk og spenstig. Nesten litt perlende. Spesiell drue som burde vært vesentlig mer utbredt i polhyllene. Denne Pfalzvinen stifter jeg gjerne bekjentskap med på ny.

Gjenkjøp? - Helt soleklart. 

Kommunesammenslåing?

Det stedet jeg vokste opp heter det samme som meg, Skilleås, og det ligger i kommunen Overhalla. For mange av oss som kommer fra mindre steder er dette viktig. Det er en del av identiteten som vi nødig gir opp. Likevel er det viktig ikke å bli sittende fast i gårsdagens løsninger. Dette er noen av momentene som er oppe i avstemningen om sammenslåing av kommuner i Namdalen som finner sted på mandag.

Kommunene som i dag samarbeider i Midtre-Namdal Samkommune kan komme til å slå seg sammen. De samarbeider om en rekke tjenester, og det har vært meget vellykket. Denne vil legges ned i 2019, så "status quo" er ikke et alternativ. 

Jeg bor langt vekke så denne saken angår ikke meg direkte. Vi må også huske på at større ikke alltid er bedre. En større kommune vil som regel også øke avstanden fra den enkelte og til avgjørelsene.

Men jeg observerer at det er lenge siden sist runde med kommunesammenslåinger - over femti år. Jeg kan ikke huske å ha registrert verken nostalgi for de gamle småkommunene, eller noen krav om å få dem gjenopprettet. Sammenslåingene har vel derfor vært vellykkede, vil jeg tro. "Overkjøring" og "oppslukning" (kjente verb i denne diskusjonen) ser ut til å ha fått ganske greit utfall.

Siden den gang har det også skjedd store ting med Norge. Det har blitt bygd mange broer, veiene har blitt bedre, og nesten alle har noe å kjøre med. Avstandene - ikke minst i tid - har krympet noe voldsomt.

De kommunene som kan komme til å slå seg sammen er ett arbeidsmarked, og de er sammenvevd på så mange andre måter også. Samkommunen har ikke minst samlet kompetanse, og det er vesentlig i våre dager. Vi venter mye mer av kommunene i dag enn man gjorde for femti år siden. Oppgavene til kommunene har vokst kraftig i omfang.

En vesentlig større del av befolkningen har også fått høyere utdanning, og de som har utdanning kvier seg for å havne i små fagmiljø. Det er ikke uten grunn at Midtre-Namdal samkommune ble opprettet og ble en suksess.

Det er derfor mange gode grunner til å ta et tak for å få et bedre samsvar mellom det kommunene har blitt, hvordan folk faktisk bor og jobber i et distrikt, og det politiske nivået som skal sørge for at folk har gode tjenester uansett hvor de bor. Men det er ikke nok. 

Jeg har bodd utenfor Namdalen i mesteparten av mitt liv, men jeg er patriot. Som patriot har jeg ambisjoner om at Namdalen skal gjøre mer av seg. Namdalen må sørge for å få innflytelse på beslutninger i det sammenslåtte Trøndelag. Det synes for meg lite trolig at en rekke med små kommuner vil lykkes bedre med det enn en stor. OK. Det var en altfor forsiktig formulering. Jeg prøver en ny: en serie med småkommuner vil mangle slagkraft på høyere nivå, og ende opp som en bakevje.

Ikke minst på grunn av det siste vil jeg inderlig håpe at overhallinger og andre stemmer for å slå seg sammen. Tiden har kommet!

Grantchester - Sesong 2

Grantchester er en landsby ved Cambridge i England. Sidney Chambers (James Norton) er prest her på femtitallet, og han har det med å blande seg i etterforskningen av alvorlige forbrytelser. De er det som regel Geordie (Robson Green) som etterforsker. Egentlig. En av seriens mindre realistiske grep er med hvilken letthet presten kan etterforske, og intervjue mistenkte.

Men det spiller liksom ikke noen stor rolle. Som i den første serien, som jeg anmeldte på bloggen, er dette både spennende, tidsautentisk og usedvanlig velspilt. Vennskapet mellom Geordie og Sydney er et sentralt tema, og her får det blant annet brynt seg mot deres svært avvikende syn på dødsstraff (som ble praktisert på den tiden serien er lagt).

Sidneys damemangel er også et sentralt tema, og det følger absolutt med fra den første serien. Det samme gjør stort sett hele galleriet av sentrale personer. På prestegården er det den bistre og strenge hushjelpen og den nokså åpenbart homofile kapellanen.

Intrigene krysser av og til episodegrensene uten at det gjør noe, og de sentrale karakterenes relasjoner er jo gjennomgående. Plottene er jevnt over meget bra, og dette er britisk krim på sitt absolutt ytterste. Etter min mening er dette minst like bra som Lewis og Endeavour.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Reductio ad Hitlerum

På nasjonaldagen kan det kanskje passe å gjøre det vi feirer relevant for dagens politikk? (Foto: Daily Telegraph)

I Storbritannia går det mot EU-valg i juni, og debatten har allerede nådd et lavpunkt. Boris Johnson, tidligere ordfører i London, sammenlignet EU med Hitler (og Napoleon). Det de ikke hadde klart, å forene Europa, det er det EU er ute etter nå.

Dette kalles også Reductio ad Hitlerum, en undergruppe av usaklige argumenter. Det er jo ganske åpenbart hva som er galt med denne typen argumentasjon, og bruken av disse bruker å være en god indikasjon på når det er på tide å gå hjem fra nachspielet. At det brukes av en åpenbart intelligent person i en seriøs sak, viser vel bare hvor idiotisk personer kan opptre når nasjonalismen får surre rundt i hjernebarken en tid.

At EU ikke er prefekt er vel ganske åpenbart for de aller, aller fleste. I tillegg knaker det i sammenføyningene under Eurokrise og immigrasjonsbølger. Men hvem kan tro at alt ville bli så meget bedre dersom alle land i Europa kjørte sitt eget løp, la vekt bare på egne nasjonale interesser. Det politiske kaos av 28 land i fri dressur ville fort bli avløst av dominansen av noen få. Nasjonalismen i disse landene ville fort merkes i de andre landene - og det på en ganske ubehagelig måte.

At økonomiske problemer, klimakrise, Russlands aggressive opptreden mot naboer og folkevandringer ut av Midt-Østen og Afrika krever mindre samarbeid, mindre gjensidig forpliktelse, og mindre samhold er absurd. Helt absurd.

Men nasjonalismen har vist seg uforenlig med rasjonell tenkning tidligere også. Konsekvensene lever vi fremdeles med.

Smaking med studenter - del V (Allram Eiswein)

2015 Allram Grüner Veltliner Eiswein kr. 220
Svært lys, fersk og "ren" søtvin. Duften går i retning epler og grapefrukt. Frisk, lett og, vel, ren. Friskheten og "renheten" gjør at man lett mister grepet på at det her er tale om 173 g/l restsukker.
Lenken går til 2014-årgangen som også koster ni kroner mer.

2008 Allram Grüner Veltliner Eiswein
Denne vinen kom fra egen kjeller der den har ligget noen år. Alle flaskene jeg har hatt har vært nytelser. Det første man legger merke til er kontrasten på farge til den yngre broren. Med dette sukkernivå og denne syren skulle man tro at utviklingen ville gå mye senere, tross at det her er tale om halvflasker. Men denne er mørk som litt lys honning. Og honning er også det som melder seg på nesen. Akasiehonning, og litt søt mandarin (a-la hermetisk).

Det er en helt fabelaktig vin, mener nå jeg, til tross for at noen (få) i forsamlingen var av en annen oppfatning. Det er også en betydelig utfelling av vinstein.

Denne siste vinen, sammen med 2012 av en annen vin i smakingen (2013), var også med på en tidligere smaking med studenter. 

Vinsmaking med studenter (del IV) - Ch. d'Angludet 1989 og 2012

Fra egen kjeller hadde jeg tatt med en vin fra 1989, og flere av studentene ga uttrykk for at det var kult å smake en vin som var eldre enn dem selv. Men vi startet med "barnet" fra 2012.

2012 Château d'Angludet (Margaux)
Floral duft med mest fioler, men også vaniljesukker. I munnen er den overraskende søtlig. Den slutter også litt brått. Min vurdering er at den er litt overmoden og enkel. Slettes ikke beste årgangen av denne vinen.

1989 Château d'Angludet (Margaux)
Dette var noe helt annet - og neppe bare fordi den er 23 år eldre. Duft av edelt treverk, skogsbunn og sopp. Kanskje noe støv og "herreværelse". Fin harmoni mellom tanniner og smidigheten i en utviklet vin. Etter hvert kommer en liten tone av lakk eller møbelpolish også, og tjære/sjø. Med andre ord: en kompleks moden vin som det var en nytelse å utforske nå.

Vinsmaking med studenter - del III

2014 Meinklang Burgenland Red kr. 141
Duft av litt bringebær og stikkelsbær (ja, faktisk). Ung og saftig stil. Denne er vesentlig mer "normal" enn Blaufränkisch fra samme produsent. Den har aroma mer i retning den noske skogen og fjellheimen, og den foretrekker jeg faktisk. Men dette er en god vin til en grei pris, og finnes på mange større pol (Kategori 6). Druemiksen er 60% Zweigelt (som er en krysning av de to neste:), 30% Blaufränkisch og 10 St. Laurent.

2014 J-P. Brun Beaujolais L'Ancien kr. 175
Lysest på farge. Duft av blomster (fioler) og vanilje (men den er ikke fatlagret). Leskende vin som likevel har en fasthet i ettersmaken som gjør den matvennlig. Dette er en slager av en vin som finnes på svært mange pol til tross for at den bare er på Bestillingsutvalget og ikke noe annet sortiment.

2013 Chevillon Nuits-St.-Georges 1er Cru Les Bousselots
Det er obligatorisk å ta med en rød burgunder på slike smakinger, for bedre grunnlag har man ikke for å forklare vinnerderiets opp- og nedturer. Høytonet duft med fioler og rødfrukt. Rettlinjet tone gjennom hele smakskurven. Lekker vin, men den er blottende ung. Og prisen på 638 kroner i spesialbutikk fortoner seg fornuftig bare hvis man tar høyde for uårene som ligger bak oss, og frosten som rammet for noen dager siden.

Vinsmaking med studenter - del II

2010 Rémi Jobard Meursault En Luraule
Jeg fryktet først at den var prematurt oksidert, men heldigvis var den i orden. Duft av modent eple, våt hund og litt fat. Med tid i glasset blir den stadig mer finslig og slepen, men det henger med et lite vaniljepreg. En god hvit burgunder, som nå er inne i 2011-årgangen.

2004 W. Fèvre Chablis Grand Cru Les Clos
Duft av flint og kalk. I munnen er den frisk, og hvis man er velvillig er det kanskje noen svake tegn til modning. Selv setter jeg en honningtone som selve varselet om modning, og her er det såvidt å merke i starten på ettersmaken. - Denne kom min kjeller. Innkjøpt for omtrent ti år siden.

Corton-Charlemagne

Dette skulle bli kveldens høydare på smakingen av hvit burgund i Vitis Bergensis 17. april i år. Jeg ledet seansen, men kunne lite gjøre med at to av tre viner var ødelagte.

Chapuis Corton Charlemagne 2007
Det er litt uklart hvorfor jeg satte denne vinen først i flighten, for den er verken eldst eller yngst. Kanskje det var fordi den var billigst? I alle fall ble det den eneste vinen som innfridde. Lekker vin med god syre og fylde. Noe modning, for det er litt fersk champignon på nesen.

Produsenten er ordfører i Aloxe-Corton, og leverer meget prisgunstig vin. Det er nok bedre viner å få i Burgund, for å si det som det er, men forholdet mellom pris og kvalitet er meget gunstig. Denne kostet noe rundt 300-400 kroner. For Grand Cru. Men den er selvsagt utsolgt forlengst.

Lequin-Colin Corton-Charlemagne 2004
Korket. Noe så bortinatta korket.

Bonneau du Martray Corton-Charlemagne 1995
Oksidert. Svir litt i munnen. Kjempeskuffelse til 1359 kroner.

The Americans (Sesong 3)

Denne tredje sesongen i serien The Americans er helt klart den beste. (Tidligere har jeg omtalt den første, mens den andre ser ut til å ha unngått omtale.) (Foto: Hitfix.com)

Det mangler ikke ytre spenning i denne runden heller, men seriens karakter av familiedrama blir forsterket gjennom KGBs press for at datteren, Paige, også skal bli agent for dem. Det er neppe for mye informasjon å si at dette er et tema som spilles ut på flere måter, og som ikke nødvendigvis er noe som styrker forholdet mellom de to spionene.

Siden så mye i denne serien må holdes hemmelig, og siden de sentrale karakterene må lyve så det renner av dem omtrent hele tiden, så har serien en egen mulighet til å utforske den betydning løgn, feilinformasjon og svik har på våre relasjoner til andre.

I flere situasjoner er vi som seere ikke sikre på om karakterene er ekte, eller om de spiller et spill for å oppnå et mål. Denne typen flertydighet er ikke det samme forvirring, og flertydigheten bidrar til det som gjør serien ypperlig.

For det er ingen tvil i min sjel: denne sesongen av serien er noe av det beste som har vært vist i TV-formatet noen gang. 

Konklusjon - Klar befaling!

Matt om Trump

Matt i Daily Telegraph tar det som vanlig på kornet.

Vinsmaking med studenter - del I

28. april hadde jeg en smaking med en gruppe av våre studenter, og her er de første notatene. Noen av vinene forekommer også i andre sammenhenger på bloggen, men det får stå sin prøve. Forklaringen er at jeg smakte noen av dem også på polsmakingen i Grieghallen 27. april (som disse to), og at noen av vinene er fra min kjeller.

2015 Badenhorst Secateurs Chenin Blanc (Sør-Afrika) kr. 159 
Duft av våt hund og voks. I munnen har den god fylde og syren biter godt fra seg. Med tid i glasset åpner den seg opp fra en litt anonym framtoning helt i starten. Druene kommer fra 60 år gamle vinstokker, og den er spontangjæret og modnet i sement. En meget interessant vin til en god pris som er å finne på mange pol (Kategori 4).

2014 Matassa Cuvée Margeruite (Languedoc-Roussillon) kr. 265
Intenst aromatisk vin der duften går i retning muskatnøtt og litt hylleblomst. I munnen merker man tanninene, og fargen bikker også litt i retning oransjevin uten at vi helt er der. Den forekommer heller ikke som å være filtrert eller klaret på noe vis. Denne vinen er, som den over, meget interessant. Den finnes på tre pol i Bergen og noen få andre steder. Men alle pol skaffer den jo til deg.

Noen kunne jo komme til å tro at min duftassosiasjon skyldes drueblandingen (Muscat Blanc 60%, Muscat of Alexandria 20%, Viognier 10%, Macabeo 10%), men jeg har aldri hatt den duften i noen Muscat-viner før. 

Navnesaken som drar ut

(Dette innlegget sto i Namdalsavisa lørdag 30. april)

Det har kommet fram en vrangforestilling om at det er vi i aksjonsgruppen for bevaring av stedsnavn i Overhalla som har tværet ut denne navnesaken, og som har ansvaret for at den stadig ruller og går. Det er feil. Helt feil.

Det hele startet med at det ble fremmet en reguleringsplan for «Skage sentrum», som kommunestyret etter klage endret til «Hunn». Det falt vel kommunens ledelse tungt for brystet, så det ble fremmet en navnesak for å endre navnene på kommunens tettsteder fra Hunn og Ranemsletta til Skage og Overhalla. Denne saken tapte kommunen. Klagenemnda for stedsnavnssaker vedtok at korrekte navn er Hunn og Ranemsletta. Kommunen kunne akseptert det og brukt tid og krefter på viktigere ting. Der kunne og burde saken ha sluttet. Men nei da.

Kommunen klaget til Sivilombudsmannen, og ble avvist. Departementet svarte også at saken var avgjort og avsluttet. Også her kunne kommunen ha gitt seg og avsluttet saken, men den gjorde det klart at den ikke hadde til hensikt å følge gyldige vedtak som gjelder for alle i samfunnet. Man kan kalle det «sivil ulydighet», og i dette tilfelle er det et fint uttrykk for «trass» og lovbrudd.

Videre i saken hadde tydeligvis ikke diverse statlige organer til hensikt å følge vedtaket. Vi fulgte opp, for det kan ikke være slik i en rettsstat at statlige etater saboterer gyldige statlige vedtak. Hvis etatene begynner å oppføre seg som stater i staten er vi ille ute. Vi fulgte opp det vi oppfatter som vår demokratiske plikt, og det er vi faktisk ganske stolte over.

Da saken endelig kom dit at skilt skulle settes opp kunne kommunen igjen akseptert at gyldige vedtak skulle gjennomføres. Men nei. Nå fikk kommunen det travelt. Den engasjerte sine mektige venner på Stortinget med det formål å sette kjepper i hjulene for en avgjort sak. Småkongene i Statens vegvesen Region Midt fulgte villig opp gjennom å peke på at kanskje kom reglene til å endres på en eller annen måte en eller annen gang i fremtiden, så derfor gjør vi ikke noe.

Dersom dette blir gjeldende statsskikk i Norge, så er vi virkelig ille ute. Vi håper, tror og arbeider for at det ikke skal bli slik at de med de mektigste vennene vinner alle saker, og at statlige etater gjør akkurat som de vil. Det er ingen tvil – det er Overhalla Kommune som tværer ut denne saken på en fullstendig unødvendig måte. Vi begynte å engasjere oss for navnesaken, men nå gjelder dette også helt sentrale prinsipper i vår rettsstat. 

Hvit Vougeot

(Foto: Jebulon)

Her følger de to notatene fra Vougeot-flighten under Vitis Bergensis-smakingen av hvite burgundere som jeg ledet 17. april i år. Bare for å si det opplagte: det er ikke ofte man drikker hvit Vougeot.

la Vougeraie Vougeot Clos de Prieuré Monopole 2006
Det er ikke hele kommunens vinmarker som er Grand Cru Clos de Vougeot (51 ha). De resterende 16,5 ha må heller ikke glemmes. Utviklet på nesen. Harmonisk også i munnen. Flott moden vin på 100% Chardonnay. Det er 2009 som står i listene, men vi fikk 2006.

la Vougeraie Vougeot 1 er Cru Le Clos Blanc de Vougeot 2009 kr. 502
Lekker og spenstig. God lengde i syrlig retning. Litt lite utviklet per i dag, og mest for kjelleren. Men klart en av kveldens beste viner. Og det fra et meget ukjent område for hvite burgundere. Her er produsentens informasjon om mark og vin. 

Konklusjon? Man burde nok drikke hvit Vougeot oftere!

Kjellerviner i april

2007 Dönnhoff Oberhäuser Brücke Riesling Auslese Goldkapsel (375ml)
Strågul. Duft av ananas og mango, snev av honning. Viskøs og svært syrlig. Lang. Drukket til foie gras, og senere ost og skinke med godt brød. Denne flasken virket yngre enn den jeg drakk tidlig i desember. Røverkjøp til 212 kroner i 2009.

Gjenkjøp? - Ja.

2005 Gaston Phébus Madiran
Lær og tobakk på nesen, og i munnen er den rimelig bra balansert. Men jeg har en sterk mistanke om at frukten ikke holder så mye lengre. Men det var et meget godt kjøp til 95 kroner. Neppe mange andre i prisklassen som ville tålt over ti år.

Gjenkjøp? - Ja.

2011 Dom. Leflaive Bourgogne Blanc
Litt nedtonet duft av typisk hvit burgund: nøtter, sitrus, litt fat. Lineær, lang og elegant. Men i overkant syrlig per i dag. Jeg har tro på at det vil gå seg til.

Gjenkjøp? - Ja, tror det.

2008 Lamy Saint-Aubin 1 er Cru Clos de la Chatenière 
Denne vinen smakte vi også på smakingen av de hvite burgunderne nettopp. Jeg sørget for å få noen flasker til egen kjeller også, men sist jeg sjekket var den utsolgt fra polets lister. Strågul, duft av hvit burgunder etter godt gammelt merke (mer informativt enn det meste annet man kan skrive - som sitrus, nøtter, fat, med mere.). I munnen er den elegant men med fin fylde. I begynnelsen av ettersmaken slår det inn med en tydelig smak av mandarin.

Gjenkjøp? - Soleklart. (Moden hvit 1er Cru burgunder med full returrett til litt over fire hundre.) 

2004 W. Fèvre Chablis Grand Cru Les Clos
Duft av flint og kalk - for det meste. Frisk også i munnen, med noen hint om begynnende modning. Det er først i ettersmaken man kan få et visst inntrykk av honning - et sikkert modningstegn i Chablis.

Gjenkjøp? - Kanskje. 

1989 Château d'Angludet (Margaux)
Duft av edelt treverk, skogsbunn og sopp. Harmonisk i munnen, med modne tanniner og smidighet. Etter hvert kommer det duft av lakk og/eller møbelpolish, og også tjære og sjø. En kompleks og meget tilfredsstillende vin.

Gjenkjøp? - Absolutt!

2008 Allram Grüner Veltliner Eiswein
Duft av akasiehonning og søt mandarin (a-la hermetisk mandarin). Drukket mot 2015 utgaven av samme vin, og her har vi en vesentlig mer utviklet vin med større kompleksitet og tydelig modning. Den nye har 173 g/l med restsukker, og det er sikkert ikke mindre her.

Gjenkjøp? - Soleklart. 

2008 Louis Carillon Puligny-Montrachet
Det er ikke så mye å si, annet enn at dette er en hvit burgunder i klassisk forstand. Helt på nivå med 1er Cru. Frisk, lime og eple, og en fylde i friskheten som vel bare hvite burgundere har på sitt beste.

Gjenkjøp? - You bet!