Det beste som er skrevet om tennis?

David Foster Wallace hørte ikke til den vanlige klassen av sportsjournalister. Han var en av USAs høyest vurderte forfattere, og dessuten tennisspiller. Kombinasjonen holder det den lover. Som det sto i The New York Times Book Review: 'The greatest tennis writer ever.' 

Dette er en samling av de fem beste essay han skrev om tennis. Det første, 'Derivative Sport in Tornado Alley', handler om oppveksten i Illinois, i Tornado Alley, og om livet som ung tennisspiller. Det han forteller er nok både allment, slik at flere kan kjenne seg igjen, og unikt. Det mest unike er nok språket og tonen. Selv de som aldri har tatt i en racket vil bli dratt inn, og antakelig ende opp med å humre i dagevis over slutten. 

Det andre, 'How Tracy Austin Broke My Heart', handler på sett og vis om sportsjournalistikkens elendighet. Men ikke bare. Fremdeles utrolig godt skrevet, morsomt, men også innsiktfullt om hva som kreves mentalt og sosialt for å bli en tennisspiller på toppnivå. 

Det tredje essayet heter (hold dere fast) 'Tennis Player MichaelJoyce’s Professional Artistry as a Paradigm of Certain Stuff about Choice, Freedom, Limitation, Joy, Grotesquerie, and Human Completeness'. Tittelen er, selvsagt, litt selv-parodisk. Først og fremst handler det om Michael Joyce - som de fleste har glemt og få kjente til da han var på topp - men det er da også et viktig poeng her. Hvor vanvittig god man kan være i en sport som tennis, og likevel ikke være kjent særlig langt ut over hjemstedet. De videre tema er godt oppsummert i tittelen, men det er ikke noen kjedelig utlegning av filosofisk art (han hadde filosofi som hovedfag), men fortsatt morsomt og innsiktsfullt. Slettes ikke bare om tennis, men også om sentrale menneskelige tema som valgfrihet, frihet, begrensninger - og også resten gjetter du ut fra tittelen. 

Det fjerde essayet, 'Democracy and Commerce at the U.S. Open', er både det morsomste og det som har stått seg dårligst i møtet med tidens tann. 

Da er det like greit at det femte, 'Federer Both Flesh and Not,' har stått seg så bra. Ingen har vel bedre fanget i ord det tilnærmet overjordiske ved Roger Federers talent. Skrevet ganske tidlig i det som har blitt en svært lang karriære, får det andres skriverier til å blekne. 

Som forfatter kan Foster Wallace underholde, more, informere og utfordre deg som leser om emner du egentlig ikke vet så mye om. Det er ikke bare en usedvanlig evne til å skrive som ligger under her, men en intellektuell nysgjerrighet som evner å begeistre.

Konklusjon - Klar befaling! (Dersom du noen gang har tatt i en tennisracket) 

Tørre Schloss Johannisberg Riesling

Schloss Johannisberg Gelblack Riesling Trocken 2017 kr. 190

Duft av sitrus. I munnen er den slank, med god intensitet. God Riesling for nivået. Den står for 60% av omsetningen for produsenten. BU-vin som er inne på 14 pol. (Bildet: Bloggeren)

Schloss Johannisberg Bronzelack Riesling Trocken 2016 kr. 250

Dette er en "ny" vin som tar over for Rotlack Trocken. Man kan si de utvider paletten. Vinen ligner på den over, som naturlig er, men den er fyldigere og har høyere intensitet. Og ikke minst lengde! Inne på bare to pol - men deriblant ett av mine nærmeste: Nesttun. 

Schloss Johannisberg Silberlack Riesling Trocken GG 2015 kr. 445

Her er vi på et ganske annet nivå. Ikke bare på prisen. Den har faktisk fått litt petroleum på nesen. Den voldsomme fylden hindrer ikke at den også er smidig i munnen og intens. Men den er ikke like umiddelbart frisk som vinene over. Men dette er virkelig the real deal. Ettersmaken varer og varer. 

Dette er en GG som har flytt under radaren, men som absolutt fortjener å være med i det gode selskap. Bare åtte litt mindre pol har den i egne hyller. 

Collateral

Denne korte BBC/Netflix-serien er skrevet av David Hare - en av Storbritannias mest kjente og høyest vurderte skuespill- og filmforfattere. Bare det kunne være nok til å se på den. 

De fire episodene på en time hver er innholdsrike på en god måte, og tema og konflikter får god hjelp av svært gode skuespillere og en klar produksjon uten dødpunkt. Mitt råd er å sette serien på pause dersom du må ut på do eller brygge en kopp te, for her er det ingen lange og dvelende scener. 

Mysteriet ligger på flere plan. Hvem skjøt får vi ganske tidlig svar på, eller i alle fall en klar indikasjon. Men traff morderen rett person? Hva er motivet? Hvordan henger ting sammen, og er det mulig å finne en rød tråd gjennom de ulike lagene?

Svarene kommer, og vi mer aner enn vet hvordan ting henger sammen - og noen ganger tar man feil. Både seere og etterforskere.

Men som nevnt er det spenning og mysterium hele veien, og gravide Kip Glaspie som leder etterforskningen ser vi gjerne igjen når hun har gjort ferdig den trolig svært så kortvarige barselpermisjonen.

Konklusjon - Klar anbefaling. 

Rosévin

Janson Bernhard Pinot Noir Rosé 2017 kr. 127

Duft av nype og rips. I munnen er den fruktig og frisk. Meget god vin til en meget god pris, og etter min mening et knallkjøp. Kun 11,5% alkohol på denne Pfalz-vinen som er å få på alle pol i Kategori 4 og oppver. 164 i tallet. 

Nå smakte jeg den, som de fleste andre viner jeg omtaler utenom Vitis-smakinger og kjellerviner, på Vinmonopolets smaking i Grieghallen. Jeg skal helst ha smakt en vin i heimen før jeg virkelig vil gå god for den, og denne kjøpte jeg inn for dette formålet. Den er kanskje et hakk mer fruktig enn Il Mimo, men også mindre elegant og rettlinjet. Jeg foretrekker Il Mimo, men prisen på denne er betydelig bedre. Skal jeg ha en rosévin å dvele ved, er Il Mimo valget tross de 43 kronene i pluss. Som terrassevin er denne helt super, og prisen er god. Men denne trenger å være kjølig for å ha balanse. Il Mimo blir bare mer elegant og mer intens med tid i glasset og høyere temperatur. 

Jeg er overrasket over at ingen (?) andre har gitt denne vinen god score og anbefaling. Kan det være fordi den har fulgt polets nye forordning om å tappe flaskeviner under 150 kr. på plastflaske? Da får vinen uomtvistelig et kjipere image. Ingen vil selvsagt innrømme noe slikt. 

Bogdan Roze 2016 kr. 175

Rosé fra Romania. Jeg kan kun huske å ha smakt en slik vin før, på en vinbar i Soho i London, og den var fortreffelig. Jeg ble nærmest kastet inn for å smake vinene fra Bogdan helt på tampen av polsmakingen i april. Denne var balansert og fin, men ganske understated. Men kanskje temperaturen ikke var helt rett? 

Som vinen over er det 100% Pinot Noir, men denne kommer fra området ved Constantia ved Svartehavet. Jeg kan dessverre ikke se at den er verdt prisen - gitt det etter hvert omfattende tilbudet av rosévin på polet. Det er kun kunder på Gjøvik som finner denne i hyllene. 

Gjenkjøp?

Hvordan skal man vurdere en vin? Spørsmålet er påtrengende for alle som skriver smaksnotater eller forsøker på kommunisere hvor bra eller dårlig en vin er.

100-poengskalaen som så mange bruker sliter jeg med å anvende selv. Det blir for mange viner - i alle fall de som jeg har funnet det verdig å investere i - som havner mellom 89 og 93 poeng. Dessuten: det er ikke en 100-poeng skala. De første 50 brukes ikke av noen. De laveste poengsummene (opp til 80) kun for ødelagt eller ufyselig vin, så da sitter man igjen med ca. 20 brukte poeng.

Jeg kunne fortsatt med en utlegning om inflasjon og andre iboende farer med å knytte et tall til en vurdering, men jeg vil heller forklare hva jeg mener med "gjenkjøp", og hvorfor dette er en god måte å vurdere vin på.

Jeg bruker spørsmålet om gjenkjøp til å avgjøre om jeg, når jeg vet hvordan vinen smakte den dagen da jeg skulle drikke den (gjerne mange år senere) til å avgjøre om jeg - gitt denne erfaringen - fortsatt ville ha betalt det jeg gjorde den gang og tatt meg bryet med å lagre den. Kort sagt: svarte vinen til forventningene? Dette bruker jeg om de vinene jeg drikker fra egen kjeller. Om jeg svarer "ja" betyr det ikke at jeg har tenkt å kjøpe flere flasker av vinen (selv når den fortsatt er tilgjengelig). 

Dette er et bedre spørsmål, og også uansett et bedre svar enn Q: "Hvor god er vinen?" A: "90" (eller et annet tall). Jeg har knabbet praksisen fra Bill Nanson og hans Diary. Hvorfor ikke etterligne noe jeg mener er vellykket? Nanson er klar og tydelig - ja eller nei - mens jeg ofte modifiserer litt. 

I andre smaksnotater - enten fra polets smakinger eller i Vitis - prøver jeg å bruke ordene i språket til å gi en forestilling om hvor god, dårlig eller helt alminnelig en vin er. Jeg forsøker å samle noen beslektede notater i ett og samme innlegg, og gjerne kommentere hvordan vinene arter seg i sammenligning. Jeg har som oftest ikke kjøpt disse vinene, men hva jeg mener om dem kommer vel fram gjennom ordene jeg bruker. 

Jeg håper dette klargjør saken. 

Marx 200 år

Det er i grunnen ganske merkverdig: Marx har en slags intellektuell respektiabilitet til tross for at alt han forfektet beviselig har ført til millioner av unødvendige dødsfall. Det er ikke så lenge siden (5. mai) at det var 200 år siden hans fødsel i Trier, og mye som har vært skrevet i den forbindelse bærer preg av at kommunistiske myrderier ikke har noen betydning for teoriens opphav. Nå har Kina finansiert en stor statue av byens beryktede sønn. Formodentlig står muséet i Brückenstrasse 10 fremdeles. Da jeg var der, var det mest besøkende fra det Stasi-infiserte DDR. (Bildet: bloggeren står utenfor på 19-årsdagen sin).*

Det er flere interessante aspekter i Marx tidlige skrifter. Fremmedgjøring er et begrep som gir gjenklang hos de fleste i de moderne og komplekse samfunn vi lever i. Men når man skriver om Marx' 'lasting global impact' og unnlater å nevne diktatur etter diktatur, og flere titalls millioner drepte, da har man gitt opp alle forsøk på å bli tatt alvorlig. 

Det er bare en ørliten referanse til de land som har prøvd ut proletariatets diktatur og avskaffelsen av privat eiendom.Om disse sier artikkelen lite. Bare: 'There is still a great deal to be learned from their disasters, but their philosophical relevance remains doubtful.'

Det er jo ganske horribelt - men utbredt - å tenke slik - at at teorien er bra og interessant, men at det kanskje ikke gikk helt etter planen. Det oppsiktsvekkende er hvor grotesk denne typen tenkning er, og hvor utbredt den er. 

Sett inn fascisme i stedet for kommunisme i denne typen bortforklaring, og plutselig ville det blitt ramaskrik. Forskjellen mellom de totalitære ideologiene er vel bare at kommunismen har blit prøvd i langt flere land, og tatt livet av mange milioner flere også. Men kommunismen blir fortsatt adoptert av skrivebordsteoretikere til tross for at den helt åpenbart er uforenlig med den menneskelige natur. Når virkeligheten ikke følger oppskriften fra skrivebordet, så er det noe galt med menneskene. De blir muret inne i hele land og byer (som i DDR) eller i fangeleire (Gulag) som i Sovjet-Unionen. 

Kommunisme fører med seg Gulag, avrettinger og torturkamre. Så sikkert som natt følger dag. Det er også feilslått å opphøye Marx til en edel filosof som ikke hadde noe skyld i det som har skjedd i hans navn i det 20. århundre og dette. I Manifestet, som kom ut da Marx var bare 30, heter det:

“The one way in which the murderous death agonies of the old society and the bloody birth throes of the new can be shortened, simplified and concentrated, is revolutionary terror.”

Slik "revolutionary terror" blir fort en vane for de som utøver den, og den blir nødvendig når det viser seg at de edle planene ikke passer for homo sapiens. 

Han hevdet, "påviste" til og med (han betraktet egne teorier som vitenskaplige), at kapitalismen var døende. Men markedene virket, og i løpet av hans egen levetid økte levestandarden i Storbritannia til det tredobbelte. 

Marx vil nok ikke "dø" med det første heller. Det nye ytre populistiske høyre, særlig i hans hjemland Tyskland, finner mye interessant som kan brukes mot den globale liberalismen. Her har de støtte fra ytre venstre, selvsagt. Ingen av dem liker liberalisme og overnasjonalitet.

* - Som så mange andre, og som bildet vel antyder, var jeg - som så mange andre - marxist. Min unnskyldning får være at jeg var ung og ikke trengte pengene, og jeg kom på andre tanker. 

Amarone

Dal Bosco Giulietta Le Guaite di Noemi Amarone della Valpolicella 2009 kr. 585

På tampen av polsmakingsdagen kom jeg til å smake denne Amaronevinen. Det er årevis siden jeg kjøpte en Amarone - minst ti år, tenker jeg, og nesten like lenge siden jeg smakte en. Jeg er vel derfor på tynn is når jeg vurderer en slik vin. Men datteren i produsentfamilien var på plass i Grieghallens nedre gemakker, og var både sjarmerende og overbevisende. Hun har for øvrig også designet etikettene, og gitt navnet sitt (Noemi) til vinene. Som ambassadør for vinene gir hun også ansikt til dem. De er også ferske på det norske markedet. 

Hva kan man si? Amarone er heftige saker. Det er en vin Spinal Tap kunne anbefalt - alt er skrudd opp til 11 (nesten). Denne utgaven er mer forsiktig på sødmefronten enn mange andre, og satser mer på friskhet og kraft. Men det blir ikke en vin for meg, for mens nesten alt er skrudd opp til 11 (som nevnt), så er alkoholen på 17%. Det blir for heftig for meg, selv om det underminerer min identitet som trønder. Sorry.

Jeg burde nok ha smakt en av de andre vinene i porteføljen. De har Valpolicella Superiore, Rosso Veronese Tano, Ripasso og Recioto. Men tiden var knapp, og Noemi ville vel gjerne vise fram den gjeveste vinen. (Bildet: Ole Martin Skilleås)

Il Mimo

Hvert år blir det styr rundt lanseringen av rosévinen Il Mimo fra Antichi Vigneti di Cantalupo. Det er mange som vil ha den, og polet har valgt ulike løsninger for å selge den. Alle fører til kaos. (Bildet: Nettavisen.no)

Er den verdt oppstyret? Nei. Selvsagt ikke - som vin betraktet. Men jeg skaffer meg noen flasker hvert år. Jeg har kjøpt hver årgang siden den kom, og det er ingen viner jeg har fulgt så tett så lenge. Det er en verdi i seg selv. Dens plass i det norske vinmarkedet er også like gammel som mitt ekteskap, og det er mange minner knyttet til den. Gode minner - ikke minst siden den hører til i sol og sommer (eller sommerlige vårdager). 

Lenge var den ganske alene som profilert rosévin med høy kvalitet. Den var i alle fall først her i landet med rosé av Nebbiolo. Det forklarer nok noe av den posisjonen den har her, men fenomenet lever nok også sitt eget selvforsterkende liv. At polets nettsider kollapser hvert år når "alle" skal ha Il Mimo bidrar ikke til å dempe interessen. 

Årets utgave er i den noe lysere stilen den har lagt seg på de siste årene. Fra å være rubinrød, nærmest, med ganske høyt uttrekk og en solid og nesten fyldig fruktighet, har den lagt seg nærmere sør-fransk stil med lys farge og lettere pressing. Fargen er nesten antikkrosa. På duft er det mest rødlig rabarbra. I munnen er den lekker og frisk, med et litt bittert drag i starten av ettersmaken. Men med tid i glasset, og sikkert noe høyere temperatur, blir bitterheten borte og elegansen kommer tydelig fram. God vin, men vinkvaliteten fortjener helt klart ikke oppstyret. 

Men: Jeg tror sikkert jeg kommer til å skaffe meg noen flasker neste år også! 

PS: På polene der de fleste jeg kjenner av vininteresserte i Bergen handler, er det nå (8.5) tomt for Il Mimo. Men i Åsane har de 332 flasker på lager sier polets sider. 

Gattinara

Travaglini Gattinara 2013 kr. 220
Denne vinen må vel kvalifisere som poltraver etter hvert selv om den bare er inne på kategori 6 og over. Klar og lys på fargen. Solid og fin i munnen. Først og fremst lekker, og heller ikke for tannisk. En aromatisk og ganske anvendelig (for en Nebbiolo) vin til en grei pris. 

Travaglini Gattinara Tre Vigne 2011 kr. 390
En mer seriøs utgave til en vesentlig mer seriøs pris. Her er det mer skogsbunn enn i vinen over, og den strammer merkbart. En seriøs vin for lagring. Bare inne på tre pol innerst i Oslofjorden. 

(Bildet: Vinoperpassione.com) 

Krenkorama

Det offentlige ordskiftet og folks mentale liv holder på å forgå på grunn av ett begrep: krenkelse. Det er ikke bare i opplæringsloven dette begrepet er plagsomt, for det gjør stor skade i det offentlige ordskiftet generelt. 

Dette begrepet dekker et så vidt område at det er tilnærmet verdiløst, og dermed blir bruken av ordet tildekkende heller enn avklarende. "Krenkelse" brukes om alt fra mild erting og verbale fornærmelser, til forhold som kan gi gjerningspersoner til flere tiår i fengsel. Man er krenket dersom noen sier et skjevt ord om et aspekt ved din person, og dersom en bygning du oppholder deg i har ulike toaletter for menn og kvinner er det en krenkelse for transpersoner. Videre er det også en krenkelse dersom noen overfaller deg, og/eller voldtar deg. 

I de siste tilfellene er det objektivt sett overgrep og forbrytelser mot en person, mens i de første eksemplene er det en subjektiv opplevelse av ubehag ved andres ytringer, handlinger, eller struktrelle forhold som går i egen disfavør. Her er det jo ingen grenser for hva enkelte kan ta anstøt av, og den retoriske effekten av å bruke "krenkelser" øker den opplevde alvorlighetsgraden. 

Bruksområdet er altså så vidt at enhver bruk av ordet burde forbys, eller kun tillates de som har bestått en eksamen om begrepets nyanser og rettmessige anvendelse.* I den grad det er mulig å redde begrepet gitt det vide bruksområdet. 

Slik det brukes nå, om alt mellom himmel og jord, kan man mistenke at det er substantivenes "forholdisme". Det som ligger til grunn er en kombinasjon, tror jeg, av mental latskap og språklig fantasiløshet. Alt av negativ karakter blir krenkelser, og da blir resultatet en grov overvurdering av bagateller, og en grov undervurdering av alvorlige forhold. 

Etter at Per Egil Hegge startet sin kampanje mot "forholdismen" gikk bruken av ordet målbart ned. Nå er det på tide å starte en kampanje mot bruken av "krenkelse" i alle dets former, og språkrådet bør oppdatere oss på hvordan man kan unngå å overanvende "krenkelse" slik de har gitt råd for å unngå "i forhold til". 

* ironi. 

Chateauneuf-de-Pape Fortia 1983

Châteauneuf-de-Pape Fortia 1983

Rubinrosa med litt bruning. Dufter våt underskog og litt sopp, men den er for all del meget frisk og førlig til å være snart 35 år. Den elegante duften utvikler seg i retning edeltre og møbelpolish, men den er harmonisk og integrert. I munnen er den også elegant og polert. Ettersmaken er ganske kort, men den substansen vinen hadde med seg fra unfangelsen har nok blitt til et langt liv i eleganse, heller enn fullt trøkk inn i evigheten. 

Smakt i Vitis Bergensis på søndag 22. april. En av medlemmene hadde den med fra egen kjeller. Etiketten kan tyde på 1988, men eieren sier bestemt at vinen ble kjøpt i 1987. Da er vel 1983 et mer sannsynlig alternativ. 

Lord of the Flies i Sandviken

Livet byr på en del veikryss, og vi får aldri vite hvordan ting hadde utviklet seg om vi valgte en annen vei. Man kan likevel ikke la være å tenke på det av og til.

For min del var et slikt veivalg å si nei til plassen - to ganger - på NHH (Norges Handelshøyskole) i Sandviken i Bergen. Det var i 1981 og i 1982. 

Kanskje det var like greit - til tross for at lesning av lønnsstatistikken er litt bedrøvelig for en statsansatt akademiker. Nå ser det ut til at årene ute i Sandviken (for oss som ikke er ambisiøse sosiopater eller ekstemt utadvendte - eller helst en kombinasjon) er en slags Lord of the Flies med forelesninger. 

Kanskje like greit at jeg valgte som jeg gjorde til tross for at far ble ganske skuffet. (Foto: NHH.no) 

Kjellerviner i april

2006 Renato Ratti Barolo Marcenasco
Fortsatt svært mørk. Det er ingenting på fargen som sladrer om druen. Duften er intens, med litt volatilitet - den virker litt alkoholisk initialt. Med tid blir det tjære og kirsebær. Solid tørring i ettersmaken. Dagen etter (halv flaske igjen) var den kvitt alle "kantene", og fremsto som meget harmonisk og svært matvennlig.

Gjenkjøp?* - Ja. 

2002 Vincent Dauvissat (René & Vincent) Chablis 1er Cru La Forest

Frykten er alltid at disse vinene skal være oksidert, men denne var det ikke. Man ser at fargen har blitt dypere, men den virker totalt sett ganske ung. Det var ikke mye til honningtone (jeg fant den ikke), men et ørlite sjøpreg gå under sitrusfrukten. I munnen var den ganske fet, og ettersmaken lang.

Gjenkjøp?* - Ja. 

2010 Produttori del Barbaresco Barbaresco
Rubinrød når den dekanteres, og litt bruning kan skimtes. Litt alkoholisk til å begynne med, men den harmoniseres etter hvert. Duften er ikke spesielt differensiert, men vinen er balansert, stram uten å bli for barsk, og lengden er god. 

Gjenkjøp?* - Tja - men ikke en hel kasse. 

* "Gjenkjøp" betyr at jeg hadde kjøpt vinen for den prisen jeg betalte dersom jeg faktisk visst hvordan den ville smake ved kjøpstidspunktet. Dette er etter min mening en bedre måte å vurdere vin enn poenger. 

Jørn Lier Horst - Katarinakoden

Denne krimboka kom ut i fjor, men det var først nå jeg leste den. Har du lest en av bøkene til denne forfatteren om Wisting - detektiven i Vestfold som verken drikker, bruker knark eller har noen mer eller mindre eksotisk diagnose - vet du stort sett hva du får.

Det er en høy grad av realisme, noe forfatterens bakgrunn i politiet sikrer oss, og det er lite utenpåklistret samfunnsrefsing eller spinnvill action. Likevel er det spennende nok hele veien, der vi ganske tidlig aner konturene av hvem som er skyldig - men ikke hvordan ting henger sammen, eller hva som kunne være motivet. Selve koden er noe den forsvunne Katarina - en gammel sak som Wisting ikke har klart å legge helt fra seg - etterlot seg da hun ble borte.

Vi følger som vanlig Wisting, og i tillegg til han datteren Line som er journalist i VG. Ikke i denne boka riktignok, men hun blir dratt med likevel. Dette grepet minner meg litt for mye om Hardy-guttene, og det er å håpe at Lier Horst finner på noe nytt neste gang. Grepet med to generasjoner Wisting på saken har fungert bra, men det blir i overkant forutsigbart i bok etter bok.

Adrian Stiller er en ny detektiv i Lier Horsts persongalleri. Han er på mange vis en sterk kontrast til Wisting, og derfor en karakter vi kanskje får se mer til. Jeg håper det, for selv om det er en gjenkjennelsesglede i det å komme inn i et meget velkjent fiksjonsunivers, er det også spenningen som får oss til å plukke opp disse bøkene som tidtrøyte.

Språket til Lier Horst blir av noen beskrevet som platt, men det er både feil og misforstått. Det er ingen forsøk på språklig briljering eller noen uoppdaget poet som vil ut, men derimot en type språkføring som gjør jobben og som ikke tiltrekker seg oppmerksomhet på bekostning av det som formidles.

Jeg har omtalt de fleste av Horsts bøker om Wisting her på bloggen, og de fleste av de igjen er hakket bedre enn denne. Ikke minst mer spennende. Men likevel er den verdt å lese. 

Konklusjon - Anbefaling

Chablis 2002

Droin Chablis 1er Cru Montée de Tonnerre 2002
Dufter litt honning i tillegg til det obligatoriske sitruspreget. Syrlig, lekker og flott vin. Men det kommer et tydeligere preg av fjøs etter hvert. Er det noe brettanomyces på gang her? 

Louis Michel Chablis 1er Cru Fourchaume 2002
Dufter litt vegetalt og Flux-soda. Syrlig vin, men lekker. I munnen blir Flux-soda til grapefrukt. Klart en moden vin med en honningtone. 

Duplessis Chablis Grand Cru Les Clos 2002
Duplessis sine viner er ofte oversvovlet - eller som denne: korket. Jeg har ikke ført noen statistikk, men min erfaring med Duplessis er ikke god. 

Chablis Grand Cru 2004

William Fèvre Chablis Grand Cru Les Clos 2004
Lekker, kompleks og harmonisk. Nydelig vin, men det kan innvendes at den er i overkant syrlig. Det hører vel årgangen til, også. Og ettersmaken er litt kort - så helt uten forbehold er ikke skrytet. 

Dauvissat Chablis Grand Cru Les Clos 2004
Her er det noe rav ruskende galt. Den virker oversvovlet, og ikke korket. Uansett er den ikke bra. 

Dauvissat Chablis Grand Cru Les Preuses 2004
Her kunne jeg kopiert smaksnotatet til den første vinen - minus den overdrevne syrligheten, og en liten honningtone (som varsler at vinen er moden). Klart best av disse tre. 

PS - Notatene er fra juni 2016. 

Peaky Blinders - series 4 (DVD)

Jeg har omtalt de tre foregående seriene her på bloggen, og da fortjener absolutt den fjerde også omtale. Som før er dette en blanding av The Wire, The Sopranos og Boardwalk Empire. Ikke at jeg har sett mer enn noen minutter av den siste av disse, men tematikken og tidsepoken ligger nær.

Det er klart at dersom man er ny til denne serien, så bør man absolutt starte med begynnelsen. Karakterene har historie med hverandre - mye historie, og til dels meget dramatisk historie.

I tillegg til mye action og spenning - og ikke minst vold - er det flere dypere tema som får sin dramatiske utvikling her. Flere av de sentrale karakterene, ikke minst Tommy Shelby og broren Arthur, har vært i krigen - 1. verdenskrig - og kommet hjem i live, men med dype sår i sjelen og endringer i verdensbilde. De psykiske og moralske skadene kommer i fokus i de senere episodene.  

Betydningen av utenforskap (Shelby-familien er sigøynere/rom-folk) er en viktig motivator for det som skjer. I serie 4 har den etniske bakgrunnen større betydning enn i de foregående, også for utviklingen av handlingen. Ikke minst er det å lykkes på tross av å være uglesett en sterk motivasjon. 

Tyvetallets sosiale motsetninger, og den kommunistiske inspirasjonen i arbeiderbevegelsen blir et tema som går gjennom alle seks episodene i serien her.

Men fremfor alt er det en ekte siciliansk vendetta, med familien Shelby som mål, som er fremst i oppmerksomheten. Det er drepende spennende hele veien.

Konklusjon: Klar anbefaling (for de som har sett serie 1-3).

Chablis 2006

Fèvre Chablis Grand Cru Les Preuses 2006
Her har vi en avrundet og harmonisk duft. Vinen er lekker, med god intensitet også i munnen. Ikke så lite Weetabix på gang her heller (se notater for Grand Cru 2007). 

Raveneau Chablis 1er Cru Montée de Tonnerre 2006
Litt blass, og mangler substans. Litt kort. Den stinker ikke gamle raggsokker, eller våt papp, så den er ikke klassisk korket. Men den har det jeg kaller snik-kork. Konsentrasjoner av jævelskapen som er såpass små at den bare har kuttet frukten helt, og etterlatt en vin i koma. 

Raveneau Chablis 1er Cru Butteaux 2006
Syrlig og klar duft. Lekker vin, men smaksbildet er litt enstonig. Mangler kompleksiet, og har ikke så mange kort å spille. Grei vin, men ikke fantastisk.

Kort sagt: dette var ikke så imponerende. Den første vinen var den klart beste. Notatene er fra juni 2016. 

Chablis Grand Cru 2007

Fevre Chablis Grand Cru Les Clos 2007 
Nesten ti år, men ganske så lukket. På nesen er den fra nøytral til stum. I munnen syrlig, men ellers lite meddelsom. Solid preg, men den er plagsomt sjenert.

Fevre Chablis Grand Cru Les Preuses 2007 
Dufter Weetabix og sitrondrops. Virker litt oksidert, med bitter eplekjeller som bevis i saken. I munnen er den faktisk ganske fin, og gir et preg av modent korn. Litt smal i ettersmaken, men lang. Litt vanskelig å bli klok på denne vinen - det var elementer som trakk i retning en skadet eller til og med ødelagt vin, og så var de andre som tydet på god helse og alt i orden. Ikke en gang tiden vi hadde til rådighet på smakingen kunne løse saken.

Louis Michel Chablis Grand Cru Les Clos 2007
Heller ikke denne vinen er av den pratsomme sorten. Duft av generell sitrus og mer spesifikt lime. I munnen er den frisk og har god lengde. Den hører klart til Michels portefølje med sin rene og lekre stil. Michel er vel den eneste Chablis-produsenten som aldri (såvidt jeg kan huske) har skuffet meg.

Louis Michel Chablis Grand Cru Grenouilles 2007
Her har vi den mest taletrengte av disse GC'ene fra Chablis. Rik duft av mango og lime. I munnen, som forventet, ren og lekker. God lengde. Før i verden kjøpte jeg en del fra denne vinmarken fra La Chablisienne sin portefølje, og det var jevnt over meget gode kjøp.

PS - notatene er fra juni 2016

Hva er det Russland driver med?

Da jeg vokste opp var bildet greit: Det var det demokratiske vesten mot de kommunistiske diktaturene i øst. Rundt om i verden ellers var det varm krig - der Sovjet- (og Kina-) støttede frigjøringsbevegelser sto mot gamle mer eller mindre kolonistater, men i vår del av verden var det kald krig. (Foto: MIKHAIL SVETLOV/ GETTY IMAGES EUROPE) Selv trodde jeg at sannheten lå et sted mellom kommunistisk og vestlig propaganda, men da murne fallt ble det tydelig at den vestlige fremstillingen av forholdene i øst var for moderat - og jeg justerte mitt verdensbilde deretter. 

Selv om nesten alle forsto at det var mest et ferniss, så lå det en slags ideologi og (og en gang i tiden muligens) gode tanker bak maktutøvelsen i øst. Proletariatet skulle frigjøres. Men hva er det i dag? Russland har restartet den kalde krigen. Russland driver en aktiv hybridkrig mot vestlige land. Intensiteten varierer, men bildet er klart. Mot land i den gamle interessesfæren, som Ukraina og Georgia, har krigføringen vært mye av den gamle "tanks og soldater over grensen varianten". Hva er motivasjonen?

Det gamle Sovjet-Unionen drev også med løgner, men Putins regime har gjort det til en viktig bestanddel i selve systemet. Putin benektet først at russiske soldater var aktive i Ukraina. Uniformene var jo så like. Det var ingen sak å kjøpe russiske uniformer og bruke dem, så det kunne ikke være noe bevis. Senere sa han at selvfølgelig var det russiske soldater i Ukraina. Jeg tror at selve det å heve seg over sannheten er en vesentlig del av maktutøvelsen - man viser hvor suveren man er, og er ikke bundet av alminnelige normer om sant og usant. 

Konspirasjonsteoriene florerer også. Etter at Skripal ble byttet mot russiske spioner i 2010 sverget Putin at forrederen skulle dø. Og etter at han ble forgiftet var de skyldige: Theresa May, Ukraina, Slovakere, Sverige, Tsjekkere, og datterens fremtidige svigermor. Alt dette, og mer, har utenriksminister Lavrov fått seg til å påstå. Til og med passasjer fra Jules Verne har de fått seg til å bruke som "bevis" for at det var Storbritannia selv som sto bak. 

Dette er selvsagt ikke troverdig. Det er ganske desperat. Men kanskje det er method in the madness. Charles Clover sa en gang at 

“Putin has correctly surmised that lies unite rather than divide Russia’s political class. The greater and more obvious the lie, the more his subjects demonstrate their loyalty by accepting it, and the more they participate in the great sacral mystery of Kremlin power.”

Det forklarer den strategiske bruken av løgn. Men hvor kommer desperasjonen fra? Hvorfor denne fullstendig unødvendige aggresjonen mot vesten? 

Det korte svaret er følelsen av mindreverdighet. Russland er digert, og det er utrolig rikt i naturressurser. Men økonomien er elendig. At den var det i Sovjet-tiden kunne (i alle fall i ettertid) forklares internt med at systemet faktisk var ubrukelig. Men nå?

Sett utenfra er det også klart at i dag er det mest korrupsjon og vanstyre som er hovedforklaringen, men dette sliter på selvtilliten og er vanskelig å innrømme. Som de gamle (og nyere - som Venezuela) kommuniststatene er det "de andre" som har skylden. Det er vesten sin skyld! Det er et sterkt mindreverdighetskompleks som ligger under og motiverer det som skjer i dag, og det er det som nærer det hatet som driver fram absurde beskyldninger og en aktiv hybridkrig. 

Ved å utnytte svakheter i vest, og å nøre opp under motsetninger, svekker Russland vestlig overlegenhet. Egen lykke er best, men andres ulykke er en god nummer to. 

Men underlegenheten har også et østlig motstykke: Kina har reist seg voldsomt, og er ikke lenger den fattige fetteren i øst. 

Om Russland ikke kan få respekt, så kan det i det minste bli fryktet. Det er det nest beste. Jeg tror det er her vi finner den viktigste motivasjonen for det Russland driver med.