På tampen av polsmakingsdagen kom jeg til å smake denne Amaronevinen. Det er årevis siden jeg kjøpte en Amarone - minst ti år, tenker jeg, og nesten like lenge siden jeg smakte en. Jeg er vel derfor på tynn is når jeg vurderer en slik vin. Men datteren i produsentfamilien var på plass i Grieghallens nedre gemakker, og var både sjarmerende og overbevisende. Hun har for øvrig også designet etikettene, og gitt navnet sitt (Noemi) til vinene. Som ambassadør for vinene gir hun også ansikt til dem. De er også ferske på det norske markedet.
Hva kan man si? Amarone er heftige saker. Det er en vin Spinal Tap kunne anbefalt - alt er skrudd opp til 11 (nesten). Denne utgaven er mer forsiktig på sødmefronten enn mange andre, og satser mer på friskhet og kraft. Men det blir ikke en vin for meg, for mens nesten alt er skrudd opp til 11 (som nevnt), så er alkoholen på 17%. Det blir for heftig for meg, selv om det underminerer min identitet som trønder. Sorry.
Jeg burde nok ha smakt en av de andre vinene i porteføljen. De har Valpolicella Superiore, Rosso Veronese Tano, Ripasso og Recioto. Men tiden var knapp, og Noemi ville vel gjerne vise fram den gjeveste vinen. (Bildet: Ole Martin Skilleås)
