Kulør

Fargen på vinen er en undervurdert del av nytelsen. Det er hovedsaklig to grunner til dette, tror jeg. (Bildet: Ole Martin Skilleås)

1. Fargen blir straks koblet til prosjektet med å vurdere vinens alder, potensiale eller andre indikasjoner på hvordan den vil dufte, smake - eller hvor den kommer fra, eller hvilke(n) druer dette kommer fra. Fargen som "nytelsesmiddel" kommer ikke en gang i andre rekke - den blir glatt oversett.

2. Det er roséviner som har de mest interessante fargene og nyansene - i alle fall som selvstendig nytelsesfaktor. Bildet over er av min siste flaske Il Mimo 2019, og tatt utendørs. Dette er en flott vin, og fargen slutter jeg aldri å glede meg over. Den er i alle fall mye mer interessant enn det bleike preget som sydfranske roséviner gjerne har. 

Kjellerviner i mai

2011 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Perrières kr. 581

Denne årgangen er kanskje en av de dårligste i Burgund i dette årtusen. Burgundy-Report holder 2004 for å være hakket verre, men det er ikke mye å skryte av. Ved å drikke denne flasken har jeg ganske nøyaktig halvert min beholdning av årgangen på den røde siden. Men var den så ille som man kunne frykte? Ikke på noe vis! Litt bruning er det på fargen. På duft ligger den nærmere edelt treverk enn noe fruktig. Duften er harmonisk og elegant, og det samme inntrykket manifesterer seg i munnen. Harmoni, eleganse og litt tørt og ørlite avdempet. En lavmælt vin. Den har heller ingen "green meanie" innslag som årgangen, sammen med 2004, har vært plaget med.

Om noe skal anføres av negativt så er det hva den mangler av kvaliteter. Sammenlignet med virkelig gode årganger er det lite frukt, og dermed heller ingen dybde og intensitet i frukten. Det er den smatte-gode frukten som virkelig får bølgene av entusiasme til å bre seg i kroppen til burgunderentusiastene - sammen med alt det andre gode vi kan forvente fra de beste vinene. Men dette var mer enn akseptabelt. (Noen spesialpol har fremdeles denne.)

Gjenkjøp? - Ja. 

Louis Jadot Morey-Saint-Denis 2012 kr. 400
Smakte den på VP-smaking i april, og kjøpte den i dag. Det er vel dermed strengt tatt ingen kjellervin, men den er moden. Det holder. Har litt bruning, og dufter den blandingen av knust rød steinfrukt, litt krydder og jord, som man kjenner godt til fra Burgund. Det som sladrer om at dette ikke er 1er Cru eller Grand Cru, er at trykket utover i smakskurven uteblir. Men til fire hundre kroner gjør ikke det noe. Man må fort ut med det dobbelte for å finne en vin på nivået over som har denne graden av modning og interessant aromatikk. Det står forøvrig 2013 i polets lister, men det er 2012 som er i butikkene og som suppleres fra importøren. Den er å finne på to pol i Bergen, men på Sletten har de også 2011. Det er ikke nødvendigvis en dårlig vin, men på generelt grunnlag en dårligere årgang enn 2012.

Dette ble første vinen jeg drakk fra mine nye Zalto-glass.

Gjenkjøp? - Ja. 

2018 Il Mimo (Antichi Vigneti ...) kr. 178
Litt drøyt å si at dette er en kjellervin, men siden forrige årgang fikk omtale i kjellernotatene for april (del I) får denne også passere som kjellervin litt utenom tur. Som jeg nevnte da, har jeg fulgt denne vinen i hver eneste årgang siden den kom. Det er en verdi i seg selv. Årets utgave er også i den lyse mer provencalske stilen til de siste årgangene. Men sammenlignet med fjoråret, også som fersk, har denne mer et mer rubinrødt skjær i fargen, og mer dybde og intensitet i frukten. Perfekt til kontemplasjon i solnedgangen.

Gjenkjøp? - Hvert år. 

2005 Zind-Humbrecht Pinot Gris Clos Jebsal Vendange Tardive
Gyllen som en giftering, og aromatisk i retning aprikos og honning. I munnen er den søt og syrlig. Alkoholen er hele 14%, noe som er ganske mye på en såpass søt vin. Årgangene 2008 og 2010 - som er å få på polet nå - har over 70 g/l sukker, og jeg regner med at denne ligger på noe det samme. God vin, bevares, men etter fjorten år kunne jeg vel tenkt meg en mer integrert vin med en aromatikk som spilte på litt flere strenger.

Gjenkjøp? - Tror ikke det. 

2013 Wiston Estate Cuvée Brut kr. 421
Lys strågul, og med en svært så heftig mousse. Korken var også ganske krevende å få ut, men jeg klarte det til slutt. Ganske mye av både syre og sødme. Fremstår som ganske så heftig på flere vis. Selv om den kanskje har balanse, er det så mye på hver side av denne balansen at balansestangen knekker. Ingen harmoni, i alle fall. 

Gjenkjøp? - Tror ikke det. 

Kjellerviner i april - del 1

2017 Il Mimo (Antichi Vigneti osv.) 
Nei, jeg har ikke fått kloa i årets utgivelse før alle andre. Det er fjorårets som har blitt liggende i vinskapet (og ikke i kjelleren, som sådan). Sånn går det når man ikke drikker nok vin til å holde tritt med hamstringsinstinktet. Det ble jo en svært god sommer, og fire flasker Il Mimo burde man jo klart å helle nedpå i løpet av sesongen. Men nei da! Anyway. Har den tålt overvintringen?

Fargen er lys antikkrosa, som jo stilen har vært de siste årene. Dufter floralt med en undertone av sitrus. I munnen er den velintegrert, smidig, men kanskje litt vel dropspreget. Dog må det nevnes at det første glasset ble severt litt varmt. Så konklusjonen er at den har holdt seg godt, men at det neppe er noen grunn til å legge den i kjelleren - forutsatt at vi kan konkludere noe som helst om det etter bare ett år. En uke etter smaker jeg den desiliteren som har blitt igjen, og den har holdt seg rimelig godt. Noe lysere på fargen, og på nesen er det litt bitter nype.

Jeg spår vi får det vanlige kjøret om Il Mimo i år også. Mange som vil ha (alle produserte flasker går til Norge), og mange vininteresserte som indignert står frem og forklarer at det finnes mange bedre roséviner på markedet, og at styret om Il Mimo er totalt umotivert. En har til og med gått så langt som å si opp abonnementet på Vinforum fordi Il Mimo får så god omtale. I alle fall skrev han det. Da tror jeg vi kan fastslå at denne vinen har blitt ikonisk - den betyr noe langt mer ut over å være en flaske vin.

Gjenkjøp? - Ja. Hvert år, men ikke til lagring. 

2010 Produttori del Barbaresco Barbaresco

Nok en flaske fra denne kassen jeg kjøpte. Ganske typisk Nebbiolo, men mer fylde og trøkk enn det man oftest finner i Barbaresco på dette nivået. 

Gjenkjøp? - Ja, men en kasse var litt mye.

2011 Weingut Robert Weil Kiedricher Gräfenberg Riesling Trocken Erstes Gewächs

Her hersker den totale harmoni. Modent korn og bakt sitron, smidig og fyldig i munnen, og lang ettersmak. Ikke spor av petroleum. Herlig vin. 

Gjenkjøp? - Javisst! 

2012 Louis Jadot Beaune 1er Cru Clos des Couchereaux Domaine des Héritiers Louis Jadot

Ganske dyp farge til burgunder å være. På duft er det noe jordbær, bok (du tar en bok ut fra hyllen og snuser inn fra side 119), og i munnen er det fin fylde og god struktur. Kort sagt en meget god burgunder. 2012 seiler opp som en årgang man kan forsyne seg av, og den ligner en del på 2002. Men den årgangen har holdt bedre enn det jeg tror 2012 gjør, for et gjennomgående trekk med disse vinene er en noe begrenset struktur. 

Gjenskjøp? - Ja. 

2009 Georg Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling Großes Gewächs

Det er lite å utsette på denne vinen. Tydelig dypere på farge enn som ung, men ennå ikke helt på gifteringnivået. Duft i flere lag, med bakt sitron, hvite blomster og litt flint. Når vinen blir varmere i glasset blir det mineralske preget tydeligere - motsatt retning av dårligere viner. Frisk og fast, men med god frukt. Lang ettersmak. Kjøpte denne for 227 kroner i 2011. Nå har de gått opp 50%. 

Gjenkjøp? - Ja. 

Il Mimo

Hvert år blir det styr rundt lanseringen av rosévinen Il Mimo fra Antichi Vigneti di Cantalupo. Det er mange som vil ha den, og polet har valgt ulike løsninger for å selge den. Alle fører til kaos. (Bildet: Nettavisen.no)

Er den verdt oppstyret? Nei. Selvsagt ikke - som vin betraktet. Men jeg skaffer meg noen flasker hvert år. Jeg har kjøpt hver årgang siden den kom, og det er ingen viner jeg har fulgt så tett så lenge. Det er en verdi i seg selv. Dens plass i det norske vinmarkedet er også like gammel som mitt ekteskap, og det er mange minner knyttet til den. Gode minner - ikke minst siden den hører til i sol og sommer (eller sommerlige vårdager). 

Lenge var den ganske alene som profilert rosévin med høy kvalitet. Den var i alle fall først her i landet med rosé av Nebbiolo. Det forklarer nok noe av den posisjonen den har her, men fenomenet lever nok også sitt eget selvforsterkende liv. At polets nettsider kollapser hvert år når "alle" skal ha Il Mimo bidrar ikke til å dempe interessen. 

Årets utgave er i den noe lysere stilen den har lagt seg på de siste årene. Fra å være rubinrød, nærmest, med ganske høyt uttrekk og en solid og nesten fyldig fruktighet, har den lagt seg nærmere sør-fransk stil med lys farge og lettere pressing. Fargen er nesten antikkrosa. På duft er det mest rødlig rabarbra. I munnen er den lekker og frisk, med et litt bittert drag i starten av ettersmaken. Men med tid i glasset, og sikkert noe høyere temperatur, blir bitterheten borte og elegansen kommer tydelig fram. God vin, men vinkvaliteten fortjener helt klart ikke oppstyret. 

Men: Jeg tror sikkert jeg kommer til å skaffe meg noen flasker neste år også! 

PS: På polene der de fleste jeg kjenner av vininteresserte i Bergen handler, er det nå (8.5) tomt for Il Mimo. Men i Åsane har de 332 flasker på lager sier polets sider. 

Il Mimo

Jeg er motstander av sesongvin. Vin til påskelammet, champagne til nyttårsaften, osv. osv. Det er slikt som gir meg livslede, og som gjør at jeg priser meg lykkelig for ikke å ha vinspalte i avis eller magasin. Men det er et unntak. Selv ikke jeg klarer å se for meg det å drikke rosé på vinters tid. Det er en sommerdrikk, og når graderstokken stiger vekkes også interessen for rosé.

Il Mimo 2016 kr. 170
Da er det Il Mimo som gjelder. Jeg har vel smakt hver eneste årgang siden den kom til Norge for noe slikt som 20 år siden. Etter hvert har det kommet andre seriøse roséviner, noen som er bedre til og med, men for meg - og for mange andre - er denne vinen ikonisk. Det gjør også sitt til at den flyr utenom polets sortiment. Flaskene blir fordelt til en del pol, og borte blir de. De kommer ikke en gang inn på nettbutikken. Jeg fikk med meg noen få flasker i år også. Det er jo ikke godt å vite om det blir mange nok sommerdager på terrassen til at en større beholdning vil forsvinne før frostnettene.

Men det er det man drikker som er viktigst - eller? Det er få viner jeg har fulgt så nært over så mange år, og jeg har sett et bredt spekter av farger, syrenivå (ett år var vinen så lapp at det bare var temperaturen som gjorde den frisk) og smaker. I år, som i fjor, var den mer brunlig enn den har brukt å være. Fargen har gjerne vært en nytelse i seg selv, men antikkrosa med brunskjær er ikke helt på nivå med den svært så intense nyansen av nyperødt som den ellers gjerne har vist fram.

Dette er Nebbiolo på sitt mest innsmigrende. På duft er det litt nype og moden rips, i munnen er den saftig men også fast. Flott vin, syns jeg, men man må utenfor flasken for å finne grunnene til det hysteriet vinen fremkaller hver vår i Norge.

SN: Rosé i Grieghallen

Dette er første innlegg av flere fra Vinmonopolets smaking i Grieghallen 28. april. Jeg er inspirert av været, og starter med rosévinene - den kanskje mest "årstidssensitive" vintypen av alle. Den typen vinjournalistikk som på død og liv skal kjøre aktuelle viner (viner til lam, champagne til nyttår, osv.) avskyr jeg - men ingen regel uten unntak. Rosé drikker jeg sjelden utenom vår- og sommersesongen.

Cirò Rosato 2010 (Librandi) kr. 128 (BU)
Hvis man vil drikke bringebærdrops er dette måten å gjøre det på. Ganske fast i finish, det skal den ha, men ellers er det lite godt å si om denne. 100 % Gaglioppo.

Cerasuolo Montepulciano d'Abruzzo 2010 (Zaccagnini) kr. 134,50 (BU)

100% Montepulciano d`abruzzo. Her har det skjedd ting med vinmakingen. Den var kjedelig tidligere, men importøren til Norge - der de selger det meste av denne - fikk de til å lage og lagre vinen på 500 liters fat som var brukt til rødvin. Resultatet er en mer harmonisk og integrert vin.

Rosa di Azul y Garanza 2010 (Bodegas Azul y Garanza) kr. 139,90 (BU og store pol 7. mai)
Litt røff struktur på denne - mer en mat-rosé. Røde bær, litt anis, fin vin.

Schilcher Hochgrail 2010 (Weinbau Oswald) kr 146,90 (BU)
Schilcher, rosé laget på Blauer Wildbacher, er en favoritt for meg. Kommer utelukkende fra vinmarken Hochgrail som er en skikkelig solfanger. Druens syrestruktur sammen med moden frukt fra denne vinmarken blir en god kombinasjon. Rett og slett nydelig. Denne gangen fikk jeg ikke smakt min favoritt, Langmanns Schilcher Klassik, men det blir det vel en råd med senere. Den bruker å være svært bra til prisen.

Il Mimo 2010 (Antichi Vigneti di Cantalupo) kr. 148 (BU - men blir tatt inn av mange utsalg)
Denne vinen har vært inne i alle årganger siden 1998, og har vært en del av mitt vår-rituale. Med et par unntak har den vært ypperlig - ja, den innledet på mange vis revolusjonen i roséviner. Denne årgangen kommer også i fin klassisk stil. Røde bær, javisst - men ikke kjemisk og dropslignende som Cirò Rosato. Som alltid en fortryllende farge, og den har en fin og fast ettersmak. 100% Nebbiolo. Kommer først 7. mai.

Rosa del Rosa 2010 (Proprietà Sperino) kr. 149,90 (BU 7. mai)
I tillegg til 85% Nebbiolo har denne også 10% Croatina og 5% Vespolina. Den ligner mye på Il Mimo, men er et ørlite hakk over synes jeg. Den er litt mer lineær i smakskurven, og sitter lengre i munnen. Kommer fra Lessona, som er litt vestenfor mer kjente Gattinara, begge nord i Piemonte.

Rosa di Fonterenza 2010 (Campi di Fonterenza) kr. 179,90 (BU)
Det gode først: lys antikkrosa, intens og sitter godt i munnen. Flott stuktur. Det negative: den er reduktiv. Lukter klart og tydelig av kål, fjert og gummi. Ikke videre attraktivt. Dessuten er den dyr til rosé å være.

Selv om denne hadde vært helt uten reduktive aromaer ville den slitt på markedet. Det er ganske sikkert mulig å lage seriøs og interessant rosévin, men forestillingene og vanene våre når det gjelder rosévin tilsier en mer moderat prising. Det er derfor Langmanns Schilcher har figurert på mine innkjøp de siste årene.

Elatis Langhe Rosato 2010 (Burlotto) kr. 179,90 (BU 7. mai)
Men kanskje det blir en endring? Dette er kanskje det beste jeg har smakt av rosévin noen gang. Produsenten Burlotto holder til i Verduno i Barolo, og hans Barolo er som oftest ganske frisk i stilen. Denne vinen er elegant, har nydelig frukt og fremviser harmoni og eleganse i en sømløs stil. Rett og slett en ypperlig vin som viser seg å være rosé. BRAVO!