To sjeldne viner fra Libanon

Jeg hadde besøk av en venn fra Libanon tidligere i uken, og vinene over hadde han tatt med seg. Bless him! Vi hadde også en Prager Riesling Smaragd Achleiten 2005, men den kommer i oppsummeringen om månedens kjellerviner senere. Ch. Musar 2000 hadde vi også, men jeg konsentrerte meg mest om disse to - men aller mest om å være vert, så dette blir litt overfladisk på notatfronten.

Cave du Monastère St. Jean Câline 2015
Duft av grapefrukt og voks, behagelig balansert i munnen men kanskje litt på den syresvake siden. Drueblandingen er den kjente Viognier og den ganske så ukjente Obeidé - en drue som såvidt jeg kjenner til bare vokser i Libanon og er så ukjent at det ikke står noe om den på Wikipedia en gang. Frank (se under) forteller at Khoncharaklosteret holder til i Matn-fjellene nær Bekaa.

Château Saade 2009
Denne vinen var virkelig nydelig. På duft hadde den en ganske mørk tone av litt tjære og Garrigue, men med svake toner av noe medisinalt under kanskje. I munnen er den overraskende saftig, med god fylde og friskhet. Ettersmaken er lang. Vinen minner ligger på ingen måte tett på andre rødviner jeg kjenner godt.

Det er varmt i Libanon, men denne kommer fra den nordlige landsbyen Beit Monder som ligger så høyt som 1250 moh.

Under: verten og gjesten fra Libanon. Bildet er tatt av Gunnar Karlsen.

Hvite burgundere 300-350 kr.

Louis Jadot Saint-Romain 2014 kr. 310

Dette er en ganske annen stil enn St. Aubin'en fra samme produsent (se under). Du har det typisk burgunderske her også, med sitrus, fedme, fylde og litt nøtter, men fremfor alt er denne vinen mye friskere og representativ for den nye generasjonen hvite burgundere. Dessverre ikke på noen pol, men det er jo bare å bestille ved å følge lenken i navnet. 

Clos du Moulin aux Moines St.-Romain Blanc 2014 kr. 321

St.-Romain er en landsby litt utenom "stripa" fra Marsannay til Santenay. Den ligger ved enden av en Combe, og er dermed nesten som Hautes Cotes de Beaune å regne. Man kan ofte finne gode kjøp her. Denne vinen dufter sitrus og voks, i munnen brer den seg ut og har en fin intensitet. Meget god hvit burgunder som man må bestille for å få kloa i. 

Monthélie Blanc 2015 kr. 335

Jeg kjenner ikke produsenten, Maison en Belles Lies, men vinen var god. Duften er preget av gul frukt og noe smør og fat. Likevel er vinen fokusert og frisk. 

Louis Jadot Saint-Aubin 2014 kr. 350

Som man vel kan vente er dette en fet og fyldig vin, der man også får med seg en god del fat. En ganske standard hvit burgunder av den typen mange liker meget godt. Du får den på ti pol fra Kristiansand til Lørenskog - og på nettet. 

Flere stilarter var representert her, og landsbyene var ikke av de mest kjente og dyreste. Her var det kanskje de minst kjente landsbyene som bød på de mest interessante vinene. Men om man vil ha en klassisk hvit burgunder, så er det den siste som passer best inn. 

May-be not?

De siste ukene har jeg vært opptatt med organiseringen av Nordic Society of Aesthetics årskonferanse her i Bergen. Det har vært fremst i min bevissthet, men det har skjedd helt andre ting i resten av verden. Storbritannia har alltid vært viktig for meg, og nå har det vært valg.

Min støtte til de konservative i Storbritannia har vært av og på, og under May har den vært "av". Stammetilhørigheten rekker ikke alltid over Nordsjøen. Med ledere som Major og Cameron var tilhørigheten på plass, men med mer EU-fientlige og ikke-liberale figurer i ledelsen var min sympatibryter slått av.

Men resultatet fra valget på torsdag mottok jeg med blandede følelser.

Positivt

• Valgkampen virket. Det skjedde store endringer i løpet av valgkampen, og det er en seier for demokratiet.
• Med et parlament nært vippepunktet kan ikke May så lett kjøre en "hard brexit".
• Skottland er ikke lenger en ettpartistat. De konservative vant 12 seter (1 sist), og Labour og LibDem vant også nye. 
• Folk liker ikke å bli tatt for gitt. 

Negativt

• En terrorist- og diktatorsympatiserende gammelsosialist kom farlig nært Downing St. 10.
• Det blir trolig nyvalg om ikke så lenge, som om folk ikke var lei valg fra før.
• Det blir vanskelig - for alle - å planlegge særlig mye når retningen landet går er svært usikker. Særlig for økonomien blir dette et stor problem.
• Storbritannia har en leder uten autoritet. Det kan umulig vare særlig lenge. Da blir det vel Boris. Godhelpusall! 

Kort sagt: demokratiet virker, men gir ofte resultater som ingen egentlig ønsker seg. 

The Fall - Third Season (Netflix)

De to foregående seriene fikk "klar anbefaling" fra meg. De var spennende både på det som skjedde av handlinger, og det som skjedde i sinnet på de karakterene vi ble kjent med. 

Men utfordringen nå er at hovedhandlingen har spilt seg ut. Jeg sier ikke mer om det, for de som ikke har sett de to seriene må absolutt få dem med seg. Hva kan da forfatterne krøste ut av dette?

Ikke nok, er svaret på det. I de fire første episodene skjer det ikke all verden, men det er desto flere drømmesekvenser og mye megetsigende dveling. Dertil er det minst en karakter som oppfører seg umotivert idiotisk, og det uten at det driver frem noe i handlingen. 

Men. Det er alltid et men. De to siste episodene er både svært spennende, og de tilfører karakterene vi har fulgt i tre serier nye dimensjoner. Det kommer fram forhold som kan være med på å forklare motivasjonen, og dynamikken, i karakterene. 

Man lager ikke noen "Christmas Special" i serier om seriemordere, men her hadde det formatet passet utmerket. Det er stoff til et par timer med fortettet spenning og utdypende innhold, men det holdt ikke til en serie.

Konklusjon - Klar befaling (episode 5 & 6). Ligg unna (episode 1 - 4)

To hvite italienere

Collestefano Verdicchio di Matelica 2016kr. 160

En del voks i duften, frisk, saftig og litt eplepreget. Virkelig flott i munnen. En av de beste vinene på denne vinmessen 2. mai. Bare å finne på 11 butikker rundt Oslofjorden - og på bestilling. 

Marco de Bartoli Grappoli del Grillo 2014kr. 298

Grillo er en drue som har gått fra å være overprodusert ingediens i Marsala til å lage tørre hvitviner med særpreg. Her har vi en vin med preg av syrlige eksotiske frukter, mellomfyldig og harmonisk i munnen, og med god lengde. En av kveldens desidert beste viner. Mitt notat er fullt av ord som "nydelig"og "herlig". Dessverre bare på tre pol i Oslo, men tilgjengelig for alle på bestilling. 

Line of Duty Series Four (DVD)

Finnes det bedre TV-serier enn denne? The Wire er selvsagt noe for seg. The Sopranos var heller ikke så shabby. Men ingen er så spennende. Ingen. Selv ikke Spooks, tror jeg.

Dette er den fjerde serien. Den kan sees uavhengig av de foregående, men har man ikke sett de første tre er den eneste løsningen å skaffe seg hele boksen med fire serier.

Det er AC-12 som er kjernen i serien. Politiets anti-korrupsjonsavdeling nummer 12, basert i en engelsk by som ikke er London (Birmingham). Det er en rød tråd gjennom seriene, og den blir mer tydelig etter hvert.

Felles for alle seriene, og denne siste er ikke noe unntak, er en fortettet stemning, overraskende vendinger, usikkerhet og sitte-på-stolkanten-spenning.

Denne gang er det DCI Roz Huntley som leder mordavsnittet på jakt etter en seriemorder. Resultatene uteblir og presset øker. Det sier seg selv at fristelsen til å ta noen snarveier øker. Mer skal jeg ikke si, annet enn at overraskelsene underveis er mange og at spenningen intens.

Konklusjon - Klar befaling!

Muscadet

Grand Fief de la Cormeraie Muscadet Sèvre et Maine sur Lie 2015 kr. 135

Med distribusjon på nesten alle pol i landet, er dette en vin man bør legge seg på minne. Duften er av melon og pære, i munnen er den smidig og nøytral, og den burde gå meget vel til allskens skalldyr i sommer. Prisen er absolutt overkommelig.

Grand Cuvée Don Quichotte 2007 kr. 150

Ligner på vinen over, men årene har satt noen spor. Den er litt salt, og i munnen smått litt bitter. Man mer enn fornemmer en større dybde i smaksbildet - men Muscadet er en svært nøytral vintype. Klart verdt 15 kroner mer enn vinen over, men den er vanskeligere å finne siden det er en bestillingsvin. Men to pol i Bergen og flere i Oslo-området har den inne. Jeg prøvde 2005-årgangen for noen år siden, og det ser ut til at jeg var mer begeistret for den. (Foto: Ole M. Skilleås)

Tennis for Dummies - Poengsystemet (Del 1)

Det er French Open (Roland Gaross) på Eurosport for tiden. Jeg kan ikke tenke meg en mer spennende idrett å se på enn tennis. Det er ingen hvileskjær. Det er ingen fase der man kan roe ned og spille forsiktig. Hver gang en ball spilles i gang er det et poeng som enten vinnes eller tapes. Det er den viktigste grunnen til at tennis er så spennende.

Så hvorfor sitter ikke alle benket og glor på? Selvsagt fordi de ikke forstå hva som foregår. Så her er en forklaring. Vi starter med det viktigste.

Poengsystemet
Poengsystemet er slik konstruert at det ikke finnes en eneste ballveksling uten den største betydning for utfallet av hele kampen. Du må vinne fire poeng for å få et spill (Game). Det som forkludrer det hele noe er den rare tellemåten: 15-30-40-Game.* Dessuten må du vinne med to poeng. På 40-40 blir det "deuce", og da må man vinne to poeng på rappen for å ta Game'et.

0-0 - Den som server forventes å vinne gamet. På toppnivå - det vi ser på TV - server man så hardt og godt (de har jo dette som jobb, og kan stå dagen lang og lære seg det) at motstanderen sliter med å få racketen på ballen (særlig på den mannlige siden), eller å få den over nettet på en måte som utfordrer serveren. Begge spillerne prøver intenst å få en god start, for det betyr mye psykisk. Tennis er en svært teknisk krevende sport, og å bli anspent fører til tregere og dårligere spill, mens det å ha litt lavere skuldre får fram fleksibilitet og fart.

15-0/0-15 Nå er det bare tre poeng igjen til fullt Game. For en spiller. Den andre må finne på noe lurt for å komme seg a jour. Spenningen stiger.

30-0/30-30/0-30 Nå er en, eller begge, bare to poeng unna Game. Tuller man bort sjansen på 30-30 står motstanderen klar til å ta det fra deg. Det er det "lille game point". Finn Søhol (NRKs legendariske tenniskommentator) brukte alltid å senke stemmevolumet her.

40-0/0-40 (eller andre kombinasjoner av noe med 40 - bortsett fra 40-40). Nå er det like før den ene eller den andre tar hele greia - Gamet. Samme hvor mange poeng du har fått i et Game, hvis du ikke vinner det er det null verdt uansett. Men det er ingen grunn til å gi opp. Ligger du under kan du i det minste satse på at nervene slår inn hos den som står klar til å vinne Gamet. Det skjer rett om det er at man står klar til å avgjøre, men så glipper poenget - og så raser poengene raskt mot. Og vise versa, naturlig nok. Ingenting er avgjort før siste ball er slått. 

40-40 (Deuce) Her slutter man å telle poeng, men gir heller fordel (advantage - AD). Når det står likt, må en spiller vinne to poeng etter hverandre. Når den som har fått AD vinner neste poeng, er det Game. Men dette kan gå frem og tilbake lenge, så i noen kampformat (ikke på TV) er det "no ad" - en slags "sudden death" utgave.

Siden man spiller Games - man trenger 6 games for å vinne et sett, men man må vinne med to games - blir det en fortettet stemning. Mer om settet neste gang. 

Kjellerviner i mai

2002 Larmandier-Bernier Champagne Grand Cru Vieille Vigne de Cramant

Denne gylne Blanc de Blancs'en dufter av valnøtt, tørket aprikos og litt røyk. I munnen er den rik, og fester et tørt grep i munnen som varer langt inn i ettersmaken. Svært vellykket vin. 

Gjenkjøp? - You bet!

2000 William Fèvre Chablis Grand Cru Bougros Cote de Bouguerots

Begynnende dypere gyllen på farge. På duft er her litt sitrus og et ørlite snev av sjø. God vin, men kunne godt vært bedre gitt nivå og alder.

Gjenkjøp? - Muligens kanskje.

2001 Château Dalem (Fronsac)

Fargen sladrer ikke noe om alderen på denne vinen, og duften er svært intens og lovende. Lær, et friskt og pågående fruktig preg - og jord. I munnen er har den det man ønsker seg av en matvin. Den klart beste av mine to flasker (den forrige drukket i februar). Herlig vin!

Gjenkjøp? - Soleklart!

2002 Louis Jadot Beaune 1er Cru Grèves

Det er med dyp sorg jeg må melde at dette var min siste av mine fire flasker kjøpt for knapt et år siden. Det kom noen eldre Jadot-viner på et slipp, og med god hjelp av en meget god venn fikk jeg lagt labbene på denne og noen flere tross at jeg var på vei ut av landet. 

Dette var den "eldste" av flaskene - med tydelig bruning når jeg slåt i glasset. Den første duften er intens,  og det er eldelt treverk som dominerer. Med tid i glasset kommer også det jordlige preget, og syltede kirsebær. Det er nesten synd å drikke denne vinen som dufter så herlig. Betalte bare 410 kroner flasken. Røverkjøp! 

Gjenkjøp? - Kassevis!

2005 Domaine Marquis d'Angerville Bourgogne

Det er omtrent et år siden sist jeg tok en av disse, og det har ikke skjedd all verden. Duft av lær, mørke bær, og litt jord. I munnen er den mellomfyldig, og i starten virker det som ettersmaken er omtrent ikke-eksisterende. Men den kommer med mer varme og tid i glasset. En må jo minne seg selv på at dette er en tolv år gammel Bourgogne Rouge. Den burde vært eddik nå. 

Men jeg tror ikke de resterende flaskene har så mye å hente på lagring. Til det er det for lite stuffing - selv i denne årgangen. 

Gjenkjøp? - Ja. 

Grace and Frankie - serie 3 (Netflix)

Jeg har tidligere skrevet om serien Grace and Frankie her på bloggen, og anbefalt den. Det sier kanskje sitt om min stigende alder at jeg likte den.

Men alt med måte. I den tredje serien, som vi nettopp har avsluttet, ble sitronen presset for lenge. Det ble lengre mellom de gode poengene, og manusforfatterne begynte å bli noe desperate etter min mening. Helt fritt for severdighet var det ikke, for da hadde jeg ikke kunnet uttale meg om hele serien. Men i det store og hele var dette bortkastet tid.

Konklusjon - Ligg unna. 

Musserende

André et Mireille Tissot Crémant du Jura Rosé kr. 230

Her har det vært 12 dager med skallkontakt, og når druene er 95% Pinot Noir og resten Poulsard som også er rød, så blir det noe farge av det. Man kanskje fornemme det på bildet jeg tok (over). Den er solid og fast i munnen, med merkbare tanniner (faktisk). På polets sider ser det ikke ut til at noen pol har tatt den inn, og det er synd. 

Tissot Crémant du Jura kr. 235

Til gjengjeld er denne på 7 pol i Oslo og Bærum. Den er ganske syrlig med grei mousse. I munnen er den litt bitter, og med noe nedtont frukt. Det var ikke min favoritt i denne samlingen. 

André Jacquart Experience Mesnil Grand Cru Blanc de BlancsBrut kr. 380

Er ekte champagne bedre enn god musserende? Ja, nesten uten unntak. Og dette var ikke noe unntak. Duft av pære og voks, kanskje litt kaffe. I munnen er den fast, og biter godt fra seg samtidig som den er fyldig. 

Jeg syntes dem sprudlende Rosévinen var interessant, og har ikke noe i mot å smake den igjen. Men champagnen (ikke på bildet) var et godt hakk hvassere, og gjør rett for merprisen. 

Når skal terroren ta slutt?

Man føler seg kanskje litt skyldig når man ikke lenger føler like sterkt lenger ved et terrorangrep på et sted man kjenner i et land man har bodd, men kanskje er det akkurat denne normaliseringen man skal dyrke?

I Bergens Tidende i dag konkluderer lederartikkelen med at vi ikke vil bli kvitt terroren før terrorens årsaker er borte. Jeg mistenker at skribenten da ser for seg at det vil strekke seg et belte av demokrati og velstand fra Atlanterhavet via Nord-Afrika og gjennom Midt-Østen til Sentralasia, og at alle muslimer i Europa er velintegrerte i sine samfunn. Dette vil neppe skje i min levetid eller i mine barns levetid. Derfor er dette en dyster spådom.

Det er mulig terroren fra islamister vil vare i min (forventede) levetid, men når den tar slutt er det fordi de oppdager at den ikke gir det ønskede resultatet. IRA fikk ikke noe samlet Irland, og Baskerland er ennå ikke noen selvstendig stat. Likevel har terroren fra disse kildene, som jeg selv levde under da jeg bodde i England, blitt borte. Det tok noen tiår, men det tok slutt uten at kildene til konfliktene den sprang ut av ble borte.

Den avskyelige aksjonen i Manchester, der unge var et utvalgt mål, er sikkert ikke den siste i sitt slag. Men vi må ikke forstå dem. Vi må ikke innlate oss på å gi dem noe som helst. Vi må bare stå imot til det er slutt. Som Danny Finkelstein skrev i The Times i går:

The lesson taught by the IRA is that the way to defeat terrorism is to resist it until it stops.

Politikk er know-how

Det er etter hvert klart for alle som kan og vil forstå at Donald Trump ikke er egnet som president i USA. Men det er ikke bare hans håpløse personlighet som er årsaken - selv om alt forsterkes gjennom den.

Han kan heller ikke politikk.

Dette var jo en vesentlig del av mannens appell ved valget. Politikere, og særlig "Washington", var hatobjekter for mange. Fjernt fra folk flest og bare opptatt av å sørge for seg og sine. Det å få noen utenfra som kunne røske opp i det hele var sett på som attraktivt ikke bare for Trumps supportere, men også for de svært mange som støttet Bernie Sanders i demokratenes primærvalg. Vi kjenner til fenomenet også fra populister i andre deler av verden.

Men politikk er ikke bare å ville - som noen så siterbart har sagt. Det er også en ferdighet, og ferdigheter kan ikke leses ut av bøker. De læres gjennom å bli utøvd, det er en know-how som det heter på engelsk, eller savoir-faire på fransk.

Denne innsikten er noe av en grunnpilar i konservatismen slik Michael Oakeshott beskrev den i "On Being Conservative" (1956) - som er å finne i Rationalism in Politics and Other Essays (1962). Også essayet som ga navn til denne samlingen legger vekt på det organiske i menneskets sosiale liv og de organisasjonene som det bygger opp.

Politikk er ikke business, og politikk er heller ikke markedsføring. Det er mulig å lære mye om politikk gjennom å studere, men man kan ikke lære å utøve politikk på den måten.

Dette er også en viktig grunn til at jeg er skeptisk til å åpne og demokratisere nominasjonsprosessene. Det er andre politikere som gjennom nærobservasjon av sine kolleger som er best i stand til å vurdere om noen er skikket til å utøve et verv, og ikke de som ser kandidatene på TV.

Trumps tid som president kan kanskje minne oss på dette.

Kunst og vin 1

Tirsdag 9. mai ledet jeg sammen med Ove Svendsen en smaking under vignetten "Kunst og vin" ved Kunstgarasjen i Møllendalsveien i Bergen. De tre vinene i bildet over kom først. (Bildet: OM Skilleås)

Kühling-Gillot Qvinterra Riesling Trocken 2016 kr. 145

Ikke før hadde jeg oppdaget 2015 årgangen av denne vinen, som med litt luft ble helt fantastisk, før Tennfjord og andre oppdaget den og hyllene ble tomme. Men 2016 er også bra, om enn foreløpig mer spent og forknytt. Men jeg har tenkt å spare en slant i kjøleskapet for å se om den utvikler seg like bra som årgangen før. Hvordan den smakte? Som fersk tørr tysk Riesling laget på stål. Det er ikke store forskjeller på disse. Det var den utviklingen jeg fikk på noen flasker i 2015 som satte den i en klasse for seg.

Rolet Côtes du Jura La dent de Charnet Chardonnay 2014 kr. 200

Dette er en ganske annen vinstil. Laget på fat og i en litt oksidativ stil. Duft av krydder, epleskall/lakris, og det indre skallet på valnøtter. God friskhet i sitrusklassen, og mellomfylde. Litt kort, kanskje, men en særpreget og god vin. Kategori 5, så den er på mange pol.

Ch. Miraval 2015kr. 200

Kjendisrosé. Det er ikke Angelina Jolie som har tråkket druene her selv om hun er inne på eiersiden. Så lys/blass som fargen er, er det neppe noen som har tråkket på druene. Så lys at "blass" er den rette benevnelsen. Svært parfymert på duften, men klar og frisk på smak. Likevel mener jeg at det parfymerte preget ikke kler denne typen vin. 

Macrons jobb

Jeg var i Frankrike da Macron i fjor sommer lanserte sin kampanje for å bli president. Han framsto ikke som presidentmateriale da, men som alle vet tok jeg feil. Takk og lov!

Men kan han transformere Frankrike fra dumpekandidat i eurosonen, til å bli en dynamisk nasjon økonomisk og politisk? Det åpenbare svaret er "nei", for utfordringene er for mange. Presidenten i Frankrike har mer makt enn selv den i USA, men Macron må få nasjonalforsamlingen med seg på gjennomgående endringer. Det er den første store utfordringen for Macron nå. Mange kommentatorer har sagt og skrevet at dersom han ikke lykkes, så står veien åpen for Le Pen i 2022. Macrons store problem foran parlamentsvalget i juni er at partiet hans er flette nytt og uerfarent,

Men hvorfor skulle hun lykkes noe bedre? Etter et 101-kurs i økonomi skjønner alle at proteksjonisme, bevisst inflasjon og stengte grenser vil være en katastrofe økonomisk. Politisk er strategien å stenge, rive opp, nasjonalisere og kaste ut. Det er en negativ strategi som vil ødelegge mye, og som fort vil vise seg å ødelegge mye for de som stemte på politikken og trodde den kunne løse problemer.

Forskjellen mellom de to, og på liberale og totalitære politikere generelt, er at Le Pen og hennes like vil starte hatkampanjer og heksejakt på svikere og fiender som blir utpekt som skyldige når politikken spiller fallitt. Hvis situasjonen er tilstrekkelig opphetet kan denne typen strategi lykkes i å rette oppmerksomheten bort fra at politikken er elendig, og hvis dertil Le Pen klarer å tilrane seg mer makt og sette opposisjonen ut av spill - så har vi en ny og dramatisk situasjon. Men det blir 2022+ i verste fall.

Vi får nå håpe på at Macron vil få et parlament og en regjering han kan bruke til å skape de endringene som behøves for å snu skuta, for den er farlig nær å gå på grunn. Landet er rangert som nummer 21 i konkurransedyktighet i verden, men som nummer 1 når det gjelder statens og skattenes størrelse og omfang. Med stadig økende gjeldsbyrde, og en fast kurs for euroen, er handlingsrommet lite.

Men han MÅ lykkes!

Harald Grande RIP

I februar skrev jeg om Harald Grande (f. 1927) fra min hjembygd, og om det harde livet han hadde levd. Nå først fikk jeg høre at han gikk bort i påsken, i sitt nittiende år. Filmen om hans liv i et selvbygd skur i Grefsenåsen er ikke lenger tilgjengelig fra min artikkel, men den finnes på denne siden om hans bortgang.

Han døde, som nevnt, i påsken, og treffende nok ble han funnet i en bekk. Angsten som han hadde fra ungdommen drakk han vekk lenge, men den ble han kvitt i eldre år. Elektrisitet fikk han lagt inn først i fjor. Livet ute var toppen:

"Jeg var fri og frank oppe i skauen. Også vet du våren, når lauvet begynner å sprette, det er toppen, det. Folk flest skjønner det ikke".

Trimbach

Riesling fra Alsace har havnet i glemmeboka, og det er sørgelig. Området har slitt litt med at vinene har hatt litt uforutsigbare mengder med sødme, men fra denne produsenten har man alltid fått tørr Riesling med mindre det står noe annet på etiketten. Jeg har erfaring med lagrede utgaver av den siste vinen, og det er sjelden noe annet enn en riktig stor opplevelse.

Trimbach Riesling 2015 kr. 170
Fruktig og frisk på nese og i munn. Mest eple og blomster her. Lengden og fylden er meget god. Denne vinen er minst like god som tyske rieslingviner i denne årgangen. Den hører hjemme i polets K4 sortiment, og det betyr over 160 pol landet over.

Trimbach Riesling Cuvée Frédéric Émile 2008 kr. 420

Og når vi nå først var i gang med å sammenligne med tysk riesling. Her får du ikke bare en høykvalitetsriesling til en pris som ligner på mye tysk GG - den er også ni år allerede. Duften er kompleks, med kalkmineraler, blomster, et lite druepreg og et snev av petroleum. I munnen er den elegant, og den henger lenge i munnen på syrene. En riktig flott vin som ni pol har inne. 

Il Mimo

Jeg er motstander av sesongvin. Vin til påskelammet, champagne til nyttårsaften, osv. osv. Det er slikt som gir meg livslede, og som gjør at jeg priser meg lykkelig for ikke å ha vinspalte i avis eller magasin. Men det er et unntak. Selv ikke jeg klarer å se for meg det å drikke rosé på vinters tid. Det er en sommerdrikk, og når graderstokken stiger vekkes også interessen for rosé.

Il Mimo 2016 kr. 170
Da er det Il Mimo som gjelder. Jeg har vel smakt hver eneste årgang siden den kom til Norge for noe slikt som 20 år siden. Etter hvert har det kommet andre seriøse roséviner, noen som er bedre til og med, men for meg - og for mange andre - er denne vinen ikonisk. Det gjør også sitt til at den flyr utenom polets sortiment. Flaskene blir fordelt til en del pol, og borte blir de. De kommer ikke en gang inn på nettbutikken. Jeg fikk med meg noen få flasker i år også. Det er jo ikke godt å vite om det blir mange nok sommerdager på terrassen til at en større beholdning vil forsvinne før frostnettene.

Men det er det man drikker som er viktigst - eller? Det er få viner jeg har fulgt så nært over så mange år, og jeg har sett et bredt spekter av farger, syrenivå (ett år var vinen så lapp at det bare var temperaturen som gjorde den frisk) og smaker. I år, som i fjor, var den mer brunlig enn den har brukt å være. Fargen har gjerne vært en nytelse i seg selv, men antikkrosa med brunskjær er ikke helt på nivå med den svært så intense nyansen av nyperødt som den ellers gjerne har vist fram.

Dette er Nebbiolo på sitt mest innsmigrende. På duft er det litt nype og moden rips, i munnen er den saftig men også fast. Flott vin, syns jeg, men man må utenfor flasken for å finne grunnene til det hysteriet vinen fremkaller hver vår i Norge.

Djokovic

Djokovic er ikke lenger nummer 1 i verden. Han er ikke lenger uslåelig. Men han kan fremdeles spille tennis. Bare se på dette. (Dobbelklikk for å spille av i fullformat)

Jubileum

Det gikk meg hus forbi, men nå har altså bloggen rundet 10 år! Jeg vet ikke hvor mange av bloggene som var aktive for ti år siden som fremdeles ruller og går, men det er neppe snakk om mer enn noen promille.

Og apropos promille: siden jeg har som prinsipp å oppdatere bloggen annenhver dag i snitt, så blir det mange smaksnotater av det. Det har blitt færre innlegg om politikk, historie, aktuelle saker osv. - men jeg lever i håpet om at andelen kan øke.

1716 innlegg har det blitt til nå. Slettes ikke dårlig, om jeg må få si det selv (og det er ingen som stopper meg på bloggen).

Jeg sikter meg inn på 10 år til - og så får vi se.