Djokovic igjen

“Resilient” is a good word to describe Djokovic at this stage of his career—he’s needed to be. Controversies come and go, but he shrugs them off by continuing to play well. Whatever disaster may befall him at one major is quickly forgotten as he strives to win the next one; whatever off-court setbacks he may suffer are eventually drowned out by his on-court accomplishments.

I like Djokovic. As a player, I marvel at his consistency and his underrated artistry. As a fan, I like his reliably good sportsmanship in defeat. As a writer, I appreciate his thoughtful, famously long answers to questions in press conferences, and his desire to take on new challenges. I like that he doesn’t shy away from stating his sky-high on-court goals, and that he cares about records and achievements. And whatever the flaws were in his player-union launch, it’s an effort that was overdue in tennis, and one that he didn’t need to make. Fans roll their eyes at his antics and say that he “wants to be loved,” but for me that quality adds a poignant side to his story.

But it also seems that whatever Djokovic does, he’ll never get the benefit of the doubt from tennis fans. They don’t like his “clinical” game, or his roaring, clench-fisted celebrations. What they don’t like most, of course, is that he regularly beats their favorite players, Federer and Nadal.

Steve Tignor,Tennis.com 22. October 2020

Over the years, I have been repeatedly impressed by Djokovic’s resiliency, a level of determination largely aided by his unsurpassed discipline, efficiency and technique. If not quite as visible as Nadal’s intensity or Federer’s versatility, Djokovic’s assets also make him a tennis genius. Week in and week out, one year after another, he has proven reliable and sustainable.

Joel Drucker, Tennis.com22. October 2020

For min egen del vil jeg legge til at han kommer til å spille til han har slått alle rekorder, eller kroppen hans gir opp. Jeg håper det første, om ikke annet enn for å gi alle fans av Fedal som har gitt Novak ufortjent tyn opp gjennom årene noe å tygge på. 

Tennisspillere på dette nivået har tekniske ferdigheter av en annen verden, koordinasjon i toppklasse, og både hurtighet som en 100 meterløper og utholdenhet som en maratonløper. I tillegg til alt dette har Novak mykhet som en gymnast - se bare her. 

Her får Novak sin første racket - på fireårsdagen 22. mai 1991:

Kveldsnytt tok feil (Tennis for Dummies - del 3)

Ikke av de store feilene riktig nok, men feil. På sporten kom det pussig nok en liten tennis-nyhet da de rapporterte ganske riktig at slettes ikke ukjente Rafael Nadal ble slått ut av ganske så ukjente Gilles Muller fra Luxembourg i Wimbledon i kveld, men to ganger sa de at han ble "slått i et avgjørende tie-break 15-13." Det var feil. 

For i Wimbledon (som i French Open  og Australian Open) er det ikke noe tie-break i avgjørende sett. De avgjørende femtesettene (men ikke de foregående) i herrekamper (og de tredjesett for kvinner) får gå til de er avgjort - altså at en spiller tar to flere games enn den andre. Det var derfor kampen i kveld varte i nesten fem timer. 

Jeg satt ytterst på stolkanten i det femte settet, og så til slutt at Muller nådde en kvartfinale i en Grand Slam for første gang i en alder av 34 år. Jeg hadde virkelig trodd at vinnerviljen, kondisjonen og erfaringen til Nadal skulle være avgjørende - men nei. Muller spilte fantastisk og meget underholdende tennis, og fikk mange poeng på sin meget velplasserte serve. Det klarte han selv uten OCD-rutiner og overdreven stønning. 

Jeg skrev først om poengsystemet, og så om Grand Slams her på bloggen. Der nevnte jeg dette med at det ikke er tie-break i avgjørende sett. 

(Et tie-break er, som navnet sier, en måte avgjøre et likt resultat 6-6 i et sett. Det spilles først til 7, og man må vinne med to poeng. Blir det 7-6, så går det videre til en spiller har to flere poeng. Først server den ene en serve, og deretter er det to hver etter tur. For hvert sjette poeng bytter man side.) 

Tennis for Dummies - Grand Slam (Del 2)

Da jeg for en måneds tid siden tok for meg tennis med sikte på å forklare hvorfor dette er den mest spennende sporten, var det poengsystemet som var emnet. Altså mikronivået. Denne gangen er det Grand Slams - de store turneringene. Altså makronivået. 

I de fleste idretter er det VM en gang i året eller annethvert år. I tennis er det VM fire ganger i året, og det som kanskje er den fremste blant like er Wimbledon - turneringen som begynte denne uken. Den går på Eurosport, og med Eurosport Player kan man få tilgang til det meste av det som skjer.

Disse fire Grand Slams (som de kalles) er altså Wimbledon (tidlig i juli), US Open (i New York) i august/september, Australian Open (Melbourne) i januar og French Open (Paris) i mai/juni. Disse turneringene går over to uker, og starter med 128 spillere i single hovedtablåene. 

De gir også mest poeng for innsatsen: 2000 rankingpoeng for vinneren, mot maksimum 1000 for de nest største turneringene. Mennene må også vinne tre sett (mot to i de andre turneringene). Kampene kan derfor vare ganske lenge, særlig siden alle turneringene ikke bruker tie-break i avgjørende sett. Det vil si at settene går og går til en har to games mer enn motstanderen. Rekorden er visst 68-70 i avgjørende.

Å vinne en Grand Slam er en fysisk anstrengelse av dimensjoner, og på mennenes side er det bare to personer som har klart fire slike på rad: Australske Rod Laver (1962 og 1969) og serberen Novak Djokovic (2015/2016). Noen hevder at den siste ikke er en "ekte Grand Slam" siden det ikke skjedde innenfor samme kalenderår. Men alle som vil forstår at prestasjonen er like imponerende om du begynte rekken i juli eller i januar. I dametennis er det Steffi Graf (1988) som er den siste av tre som har klart en "ekte", mens Serena Williams har tatt fire på rappen og Martina Navratilova seks. 

På herresiden er det bare åtte som har tatt alle Grand Slams innen sin karriære. Legendariske spillere som Pete Sampras og Bjørn Borg har for eksempel ikke klart det. 

Storturneringene i Australia og USA går på hardcourts - asfalt eller betong med et spesielt belegg, mens man i Paris spiller på grus og i Wimbledon på gress. Særlig overgangen fra juni i Paris på grus, og over til Wimbledon med gress i juli er krevende. De to underlagene er svært forskjellige siden grusbanene gir mer sprett og spinn og krever mer fysisk, og gress gir lavere sprett og større fart på ballen. 

Det er bare å benke seg. Eurosport Norge og Eurosport 1 sender Wimbledon NÅ og de andre Grand Slams - og en del annen tennis. Det er bare å benke seg! 

Gull!

Hva er vitsen med en blogg om en ikke kan skryte litt?

Jeg har vært kaptein på et lag i Paradis Tennisklubbs "La Liga" (lagtennis). Og vi vant. Her er 3/4 av laget med sine velfortjente gullmedaljer. Overløperne vant klart. (Fra venste: Erik Røstøen, Ole Martin Skilleås og Thor Ove Asbjørnsen. Tore Engevik var ikke til stede.)

Tennis for Dummies - Poengsystemet (Del 1)

Det er French Open (Roland Gaross) på Eurosport for tiden. Jeg kan ikke tenke meg en mer spennende idrett å se på enn tennis. Det er ingen hvileskjær. Det er ingen fase der man kan roe ned og spille forsiktig. Hver gang en ball spilles i gang er det et poeng som enten vinnes eller tapes. Det er den viktigste grunnen til at tennis er så spennende.

Så hvorfor sitter ikke alle benket og glor på? Selvsagt fordi de ikke forstå hva som foregår. Så her er en forklaring. Vi starter med det viktigste.

Poengsystemet
Poengsystemet er slik konstruert at det ikke finnes en eneste ballveksling uten den største betydning for utfallet av hele kampen. Du må vinne fire poeng for å få et spill (Game). Det som forkludrer det hele noe er den rare tellemåten: 15-30-40-Game.* Dessuten må du vinne med to poeng. På 40-40 blir det "deuce", og da må man vinne to poeng på rappen for å ta Game'et.

0-0 - Den som server forventes å vinne gamet. På toppnivå - det vi ser på TV - server man så hardt og godt (de har jo dette som jobb, og kan stå dagen lang og lære seg det) at motstanderen sliter med å få racketen på ballen (særlig på den mannlige siden), eller å få den over nettet på en måte som utfordrer serveren. Begge spillerne prøver intenst å få en god start, for det betyr mye psykisk. Tennis er en svært teknisk krevende sport, og å bli anspent fører til tregere og dårligere spill, mens det å ha litt lavere skuldre får fram fleksibilitet og fart.

15-0/0-15 Nå er det bare tre poeng igjen til fullt Game. For en spiller. Den andre må finne på noe lurt for å komme seg a jour. Spenningen stiger.

30-0/30-30/0-30 Nå er en, eller begge, bare to poeng unna Game. Tuller man bort sjansen på 30-30 står motstanderen klar til å ta det fra deg. Det er det "lille game point". Finn Søhol (NRKs legendariske tenniskommentator) brukte alltid å senke stemmevolumet her.

40-0/0-40 (eller andre kombinasjoner av noe med 40 - bortsett fra 40-40). Nå er det like før den ene eller den andre tar hele greia - Gamet. Samme hvor mange poeng du har fått i et Game, hvis du ikke vinner det er det null verdt uansett. Men det er ingen grunn til å gi opp. Ligger du under kan du i det minste satse på at nervene slår inn hos den som står klar til å vinne Gamet. Det skjer rett om det er at man står klar til å avgjøre, men så glipper poenget - og så raser poengene raskt mot. Og vise versa, naturlig nok. Ingenting er avgjort før siste ball er slått. 

40-40 (Deuce) Her slutter man å telle poeng, men gir heller fordel (advantage - AD). Når det står likt, må en spiller vinne to poeng etter hverandre. Når den som har fått AD vinner neste poeng, er det Game. Men dette kan gå frem og tilbake lenge, så i noen kampformat (ikke på TV) er det "no ad" - en slags "sudden death" utgave.

Siden man spiller Games - man trenger 6 games for å vinne et sett, men man må vinne med to games - blir det en fortettet stemning. Mer om settet neste gang.