Crossfire Hurricane (Blu-Ray)

Hvordan er det å være i stormens øye? Det synes å være spørsmålet som besvares i denne filmen. Stormen har The Rolling Stones i stor grad blåst opp selv, med god hjelp av Andrew Loog Oldham (deres første manager). Den er også av det langvarige slaget, 50 år sist sommer, akkurat som en norsk blogger jeg ikke skal nevne navnet på (kremt), og det er i anledning Stones' jubileum at denne ble produsert.

Jeg var riktig fornøyd med å ha valgt blu-ray formatet til denne filmen, for de mange tidligere ukjente opptakene var for en stor del i svart/hvitt, og de ble riktig kontrastrike og detaljerte i dette formatet.

De mange interessante opptakene er en grunn til å anbefale denne filmen, den andre er kommentarene fra de involverte. Særlig er det Bill Wyman, Charlie Watts, Mick Taylor og Ronnie Wood som har mest interessant å si denne gangen - kanskje fordi The Glimmer Twins har fortalt sin historie så ofte før? Men uansett, selv for en langvarig og svært opplest Stones-fan er det mye nytt å plukke opp, og det er også mye kulturkunnskap og glimt av visdom å ta med seg.

Fortellingen har et tyngdepunkt fra tidlige tider og til omtrent 1972, deretter er det en del rundt Keiths arrestasjon i Toronto i 1977, og så er det den store turneen tidlig på 80-tallet som blir avslutningen - selv om folkene sitter i 2012 og forteller historien.

Jeg vil også gjerne gjøre oppmerksom på at jeg for snart seks år siden her publiserte den endelige rangeringen av The Rolling Stones album.

Til slutt et sitat fra Bill Wyman: "Look at any member of this band. They're not normal people. We're all completely nuts in a certain way, aren't we?"

- Bill Wyman, 1987

Konklusjon - Klar anbefaling (men mest for fansen).

Vinskurken viser nye sider

- ikke bare en eller to, han viser seg som en rounded personality gjennom aromahjulet over. (Klikk på bildet, så får du et større).

Skurken det er tale om heter brettanomyces (eller bare "Brett" blant kjennere), og er kjent som kilden til uønskede dufter av dritt/fjøs/stink - og lignende - i vin. Men nå viser forskning ved University of California at Davis - en av de fremste ønologiske institutt i verden - at svært mye aroma kommer fra virksomheten til denne gjærsoppen, og langt fra bare dette som kan beskrives som "dritt". Det er en ny retning fra miljøet ved Davis, som så langt har betraktet brett som kun ødeleggende.

Det må fremheves at forskningen ennå ikke er publisert, men de funnene som er gjort virker solide nok til å gi noen hver grunner til å revurdere en del oppfatninger om aroma i vin, og hvordan aromaene har blitt til.

Fra før er det kjent (men ikke i særlig vide kretser) at av de flyktige (volatile) molekylene som er i vin, er omtrent 60% generert av planten og de overlever gjæringen, og resten kan tilskrives gjærsoppenes avfallsstoffer. Det vil si, forholdstallene er vel i ferd med å bli revurderte as we speak.

I alle fall fant forskerne på Davis, med Lucy Joseph i spissen, at 17% av stammene av brettanomyces som de undersøkte hadde positive virkninger på vinens aroma. Det er ikke overraskende for alle, for noen mener jo at brett er en del av deres terroir - det gjelder blant annet noen kjente produsenter i Frankrike. Noen hevder jo at de kjente aromaene for Syrah fra Nord-Rhône skyldes forekomster av brett i disse områdene. En av produktene til brett er molekylet som heter 4-EP, og duften beskrives gjerne som "gasbind". En av mine franske (og ekstremt vinkyndige) venninner hater Rhone-viner, for hun mener de er "bretty".

Og brett blir det kanskje mer av i vin, for en grunn til å svovle vinene er å hindre at brett forsyner seg av vinen og lager stink. Men naturvinenens frammarsj blir det mindre og mindre fri svovel i vinene, og det passer brettanomyces ganske så bra.

For min del er jeg svært fornøyd med at det jeg skrev i det sjette og siste kapitlet i boka vår The Aesthetics of Wine, passer fint inn med disse funnene. Denne delen var sikkert med i grunnlaget for at Jancis Robinson omtalte boken vår som 'fascinating and extremely well informed'. (De som vil lese mer kan jo også prøve denne lenken).

Ymse viner

Marsannay 2006 (Trapet)
Lys på farge, høye toner av rødfrukt (i overgangen mellom bringebær og rips). Lett struktur, med syrlig avslutning. Kanskje var det tidlig å ta den, kanskje sent? Det jeg vet er at den smakte fortreffelig den gangen i Paris i 2009 da jeg kjøpte den.  Årgangen er ikke av de beste i Burgund, med et mulig unntak for Nuits-Saint-Georges som helt klart kom best fra det dette året.

Gjenkjøp? - Kanskje ikke

Kiedricher Gräfenberg Riesling Erstes Gewächs 2006 (Weil)
Litt dypere farge tyder på en viss aldring. Svært kompleks duft av sitrus, lanolin, tropiske frukter og et snev petroleum. I munnen er den frisk, med en lineær og lang smakskurve. Den type vin som etterlater undring over at noe så elegant og harmonisk kan være laget av druer.

Årgangen er ikke så omtykt på disse kanter, med ganske løse og blasse viner. Men Weil er en topprodusent, og dertil vektlegger vinmakingen på de kanter aspekter som trekker i motsatt retning av årgangen. Derfor tok jeg sjansen på å åpne denne "før tiden". Det angrer jeg ikke på.

Oppdatering: jeg lot slanten stå i karafel til neste dag - små forandringer. (Bildet: Gräfenberg, i bakgrunnen Türmberg).

Gjenkjøp? - Helt sikkert!

Ian Rankin - Standing in Another Man's Grave

John Rebus er på mange vis en karikatur på den moderne detektiven: han røyker, drikker for mye, har et katastrofeområde av et sosialt liv, og han neker plent å føye seg inn i noe som helst. Han er det som på engelsk heter a maverick. Disse har det blitt så mange av, at det er en fornøyelse å komme over detektiver på film, TV eller i bøker som ikke passer til beskrivelsen over.

Men likevel, og til tross for at jeg er møkk lei av disse i bunn og grunn ganske like fiksjonsfigurene: det er få som gjør dette så bra som Rankin, og gjennom et utall bøker har jeg - og mange andre - blitt godt kjent med Rebus.

I denne boka er det en serie forsvinninger som Rebus, som nå som pensjonist arbeider i en cold case avdeling, ser en sammenheng mellom - og med en forbindelse til en helt ny sak. Det er spennende, det er intriger, men framfor alt er det stemningen, miljø- og personskildringene, som er det beste med denne boka. Trenger man en bok som får deg til å sitte på stolkanten mens du holder pusten, er det antakelig andre bøker du bør se etter først og fremst.

Men likevel: det er spennde, som sagt, og slutten er på ingen måte noen skuffelse.

Konklusjon - Klar anbefaling (for fansen)

Ivar Aasen, nynorsk og trøndersk

Kan språk graderes som bedre eller dårligere? Er eldre former og strukturer mer autentiske enn nye?

Nynorskens opphavsmann, Ivar Aasen, var visst innstilt på å svare bekreftende på spørsmålene over. Rent konkret var "vore Distrikter" kontrastert med trøndersk mål med "vore Distrikter" som vinner, og det språket som man talte i Trøndelag i Vikingtiden* var mer "tydeligt og fuldkomment" enn det som ble talt der da Aasen var på besøk i juli 1842. Det kommer fram i Aasens skrifter i samling. Klikk gjerne på lenken, for dette er instruktivt.

Aasen registrerte ikke bare dialektene på landet i Norge, han graderte dem også som mer og mindre gode, og som mer eller mindre autentiske. Nynorsken ble til med romantikkens tro på at det autentiske er det beste, og at det opprinnelige er ubesudlet og rent. Dertil kom ganske alminnelig sjåvinisme: ens eget er det beste. Trøndersk var for Aasen other, og resultatet ser vi også i dag.

Nynorsk har blitt identitetsmerket for vestlendinger og folk i fjellbygdene. I Trøndelag er nynorsken så å si helt vekke, men vi snakker dialekt likevel - selv om vestlandske nynorskbrukere ikke forstår oss. En hjelp på veien finnes på denne lenken.

Jo mer man lærer og registrerer om eldre språk, jo tydeligere er det at språk er i evig forandring. Noen ganger raskt, men som oftest gradvis og umerkelig. Det er svært problematisk å etablere et språk eller et talemål som overlegent et annet på objektive kriterier. Språk vokser fram og endres ut fra de behov brukerne har for å kommunisere.

* - og hvorfor skulle Vikingtidens trønderske talemål være mer "fuldkomment" enn det var fem hundre år før det igjen? Da var det folkevandringer i stor stil, og etter alt å dømme en brytningstid også for språket rundt omkring i hele Europa.

Silk 1&2 (DVD)

 

Dette er ikke bare courtroom drama, det er mye mer enn som så. Jeg har sjelden vært så limt til en serie.

 

Jeg hadde sett denne serien omtalt og omtykt, men kom til at jeg er møkk lei drama i rettssalen. Det er som oftest pompøst, humørløst og gudsjammerlig moralistisk. Men Fru Skilleås kjøpte inn uten min vitende og vilje, og det er jeg glad for. Det viste seg nemlig at her er det humor, en klart blikk for livets mange gråsoner, og som man kan vente seg fra denne kanten: ypperlige skuespillere.

 

Ikke minst er seriens heltinne, Martha Costello, svært godt spilt av Maxine Peake. Karakteren kommer fra svært moderate kår i Bolton, men drives av flere av sjelens krefter mot toppen i rettsapparatet. Det passer bra, for Maxine Peake selv har samme bakgrunn.

 

Mye av dramaet foregår utenfor rettssalen, i skrankeadvokatenes kontorer, ved The Inns of Court i London. (Her har jeg lyst til å forelese om det britiske rettssystemet, slik jeg gjorde da jeg var 1. amanuensis i Britisk Kulturkunnskap ved UiB, og 1. amanuensis i Merkantil Engelsk ved Østfold DH, men jeg avstår i denne omgangen.) I den første serien er mye av spenningen knyttet til hvem, om noen, av de to skrankeadvokatene i mellomskiktet ved denne praksisen, Shoe Lane Chambers, som lykkes med å bli Queen's Counsel.

 

I den andre serien er det flere plot på gang, og ett av dem må nevnes spesielt. Micky Joy, spilt av den helt fantastiske Phil Davis, er en karakter jeg kommer til å huske svært lenge. Han representerer noen av de verste bandittene i London, men synes å gå dem en høy gang selv. Dette er mesterlig spilt, og alene grunn god nok til å se serien.

 

I begge seriene er Neil Stuke The Senior Clark, Billy Lamb. Igjen: mesterlig spilt og uforglemmelig - men i den andre serien må han se seg stilt i skyggen av Phil Davis.

 

 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Marihøner og vin

Hva i all verden kan dette trivelige insektet ha med vin å gjøre?

Altfor mye, ser det ut til. Mange har oppdaget at for eksempel 2004-årgangen i Burgund har hatt en noe plagsom "grønn" og intensiv smakskomponent. Denne har etter hvert fått navnet green meanie i diskusjonsfora på nettet. Noen har ment at det bare skyldes undermoden frukt, men etter hvert har teorien - særlig fremmet av Bill Nanson - om at den skyldes marihøner som blir presset sammen med vinen, og som frigjør methoxypyrazines. Denne teorien har etter hvert fått et vitenskapelig fundament, ikke minst gjennom arbeidet til den kanadiske kjemikeren Gary Pickering.

Disse molekylene er særlig effektive odoranter - noe som på norsk betyr at de stinker, og det er ikke mye som trengs. To deler av en trillion - eller noe sånt som en dråpe i et svømmebasseng - er terskelen. Men når det er sagt, så er terskelen svært individuell, men generelt sett er det nok med en marihøne per vinstokk for å prege vinen.

Det som gjør denne problematikken aktuell, er at det hevdes at 2011-årgangen i Burgund er angrepet (se lenken til Bill Nanson over). De mest aktive når det gjelder å diskreditere Nanson og Pickering, er flere av de som har mest å tape på dette.

Som konsument er det flere ting å være oppmerksom på.

1. Det er få, om noen, som merker noe på vinen før den er tappet, og etter at den er tappet kan det ta lang tid før dette preget manifesterer seg.
2. Hvis du hører til de som ikke er særlig sensitive til dette preget, så bidrar det kanskje til å gjøre vinen mer kompleks?
3. 2011 behøver ikke bli så ille som 2004, for det er flere som bruker vibrerende sorteringsbord nå enn i 2004, og frukten var generelt i mye bedre forfatning enn i 2004. Dette siste har stor betydning, for det betyr at marihønene ikke ble hengende igjen i klisset men ble ristet ned under bordet.

Kan problemet løses? Ja, men den utprøvde metoden er ekkel: sprøyting med insekticider. Men også lokkemidler - duftstoffer - som lokker marihønene vekk fra vinmarkene og tilbake der de kom fra (som oftest soyaplanter) er på trappene. Det samme gjelder et protein som knytter seg til Isopropyl-methoxy-pyrazine (patentert i mars), og isolerer molekylet helt.

For min egen del styrte jeg nesten helt unna 2004'erne i rød versjon fra Burgund. De få jeg har hatt har jeg merket dette preget på, men de har ikke vært udrikkelige. Det som er helt klart, er at dette merkes mye bedre på viner laget av druer som har lavere modning enn vanlig.

Uansett: diskusjonene vil trolig vedvare, og Isopropyl-methoxy-pyrazine er et emne som vil gå igjen i diskusjoner mellom burgunder-elskere på lik linje, kanskje, med prematur oxidering?

No comment

Resten

Her følger noen notater fra Vitis-smakingen av moden rød burgund. De andre har gått i noen omganger tidligere ut fra årgangene, men her er det et bredere spekter som jeg bare samler opp i en siste runde. Noen fyldigere notater, som til dels avviker fra mine, finner man også her.

Chambolle-Musigny Le Combe d’Orveaux 1999 (B. Clavelier)

Ganske stum, men strukturen er flott og den er ikke lenger helt lukket. Tanninene biter seg godt fast, javel, men det er likevel en smidig vin vi har med å gjøre her. Sammenlignet med 2002-årgangen er denne som vin minst fem år yngre, selv om den i år er tre år eldre.

Disse to følgende ble smakt halvblindt. Den beste i flighten, en 1996, er omtalt sammen med flere fra den årgangen.

Pommard 1993 (Ampeau)
Uff! Skikkelig bedriten vin. Det kan være kork, men det er ikke sikkert. Helt sikkert er det at den er forferdelig.

Savigny-les-Beaune 1990 (Ampeau)
Te, litt brutale syrer - og den henger lenge i munnen på syrene. Den er i live, men det er et brutalt liv. Helt blottet for sjarm.

Det er de hvite som er noe å trakte etter fra Ampeau. Denne produsenten slipper ikke vinene før de er modne, men de røde sliter de ofte med å bli kvitt. I utlandet selges de ofte samlet - det må man nok for å bli kvitt de røde.

Clos de Vougeot Grand Cru 1999 (Meo-Camuzet) 
Mørke bær. Sammenlignet med 2001-årgangen som fikk et eget innlegg, har denne mer stuffing og lengde, mer struktur, og er dypere på alle vis - inklusive fargen. Den vil ikke nå sitt optimum på noen år ennå, men er i alle fall ikke helt lukket.

Chambolle-Musigny 1^er Cru 1990  (Drouhin)
Kald te og skogsbunn, transparent og elegant - litt sødme i frukten fremdeles (årgangskjennetegn). Flott vin.

Charmes-Chambertin Grand Cru 1998  (Drouhin)
Syrlig også på duft, finslig og frisk i anslaget, moden vin - den har både dybde og eleganse, og viser med stor tydelighet at man skal ha respekt for Drouhin. Disse to siste var usedvanlig flotte viner.

Viner en aften

Pol Roger Champagne Brut Rosé 2002
Nydelig farge, en mellomting mellom bringebær og nype, god mousse i glasset. Mer rund og behagelig enn spiss og fokusert, og litt kort. Likevel en god vin.

Gjenkjøp? - Ikke helt sikker.

Wolfer Goldgrube Riesling Spätlese 2002 (Vollenweider)
På CellarTracker.com står følgende: "Drinking window: Drink by 2008" og kilden er "community". Mer trenger man ikke vite om påliteligheten til Cellar Tracker. Denne Mittel-Mosel vinen er, fire år etter, svært lys, frisk. Blomster og litt petroleum. Stålsterk underliggende syre, og god lengde.

Gjenkjøp? - Ja.

Hugel Riesling Jubilee 2005
Stram, fokusert og mineralsk vin. Litt i overkant streng i starten, med et steinmineralsk preg som skjemmer ettersmaken. Tipper det skyldes generøs svovling. Med økende temperatur og tid blir den rikere og rundere, med svært lang ettersmak. Flott vin - men litt skjemmet av det jeg tror er svovel.

Meursault 1er Cru Les Genevrières 2002 (Francois et Antoine Jobard)
Oksidert. Den flasken jeg hadde i julen var mindre oksidert, den viste seg ikke som helt klart oksidert før dagen etter, men her var det ingen tvil fra første stund.

Gjenkjøp? - No way!

Chassagne-Montrachet 1er Cru Clos St. Jean (2004) (Michel Niellon)
Lys og ung stil. Først litt eik og svovel, men det "blåser av". Lime, snev av allehånde, fokusert og frisk. Mineralsk stil, og 2004-typisk (som betyr litt trang i skjæret).

Gjenkjøp? - Ja.

Chambolle-Musigny 2002 (Mugnier)
Fabelaktig vin - for dette nivået. Duft av røde bær, kjøttkraft og orientalske krydder. Jeg gikk rett på kommunen, og nivået også. For selv om dette er flotte saker, så følger den ikke opp på enden av smakskurven som en premier cru skal gjøre. Men det er ikke kritikk, for man kan jo ikke med noen rimelighet forlange mer av en vin som denne. Mugnier ruler!

Nuits-Saint-Georges 1er Cru "Les Perrieres" 2001 (Chevillon)
Denne vinen er skjemmet av et litt muggent preg i ettersmaken, men ellers var den virkelig fin - om enn ganske utviklet og etter min oppfatning på tur ned. Duft av orientalske krydder og en bakgrunn av røde bær. Jeg gikk først til Gevrey-Chambertin på denne. Den har bra trøkk i midtpartiet og fortjener absolutt klassifikasjonen.

Barolo Vigna-Rionda 1998 (Massolino)
Ferske og ganske ekstraherte saker. Svært mørk på farge - Nebbiolo med farge som en fersk Syrah fra Rhône. Snev av rødsprit på nesen, men også knuste kirsebær. Voldsomt trøkk her. Virker jo helt fersk tross sine år. Minst ti år til, kanskje, men det er mulig dette aldri blir den type Barolo jeg liker.

Bildet: Professor Skilleås i kjelleren hos Massolino i 2008.

Forgjeldede seniorer

I dagens utgave av Bergens Tidende får vi det meste av det som er galt med tenkningen om økonomi i Norge på ett fat. I tillegg får vi dokumentert at journalisten ikke har lest sin egen artikkel - eller kanskje allerede har glemt det?

For å ta det siste først: i ingressen hevdes det at "Antall 60-åringer som har boliggjeld er doblet i løpet av 12 år." Det er jo oppsiktsvekkende nok, all den tid velstanden har grepet om seg og folk i den alderen burde ha hatt mulighet til å gjøre opp for seg etter 30-40 år i yrkeslivet. Men i alle fall, like etter dette med doblingen på 12 år kommer tallene: "I år 2000 hadde 20 prosent av 60-åringene som var kunder hos oss boliggjeld ... mens det i fjor var 60 prosent i denne årsklassen som hadde boliggjeld." Hallo - det er en tripling, og ikke en dobling. Til nød en tredobling, som det som oftest kalles på norsk.

Representanten for banken mener dette ikke er noe å bekymre seg for (se bildet og Meher Baba), og det er vel ikke så rart. Banken tjener penger på utlån, og jo mer de låner ut jo mer tjener de. Norge er omtrent verdensledende på forgjeldede husholdninger, og Kredittilsynet og Finansdepartementet har flere ganger påpekt at dette er et svært destabiliserende element i økonomien.

I tillegg til lave renter, som vi importerer, er det først og fremst et perverst incentivsystem som har skylden for dette. Dersom du sparer penger, enten til arvinger eller egen alderdom, kommer staten og straffer deg for det - år etter år - gjennom formuesskatten. Dersom du heller låner penger, bruker penger du ikke har, så får du gjennom rentefradraget belønning av staten. Dette gjelder uansett hva du låner til - om det er en ny Jaguar eller bolig. Jeg har i to og et halvt år eller mer gått inn for å få dette rentefradraget fjernet, sammen med formuesskatten.

Videre i artikkelen kommer det fram andre varsko til myndighetene. Arvingene, som får boet etter sine foreldre i fanget før eller siden, skal ikke bekymre seg for "Det meste av låneopptaket går til investeringer som trolig vil øke formuene deres ytterligere. For hovedtyngden går til oppgradering av egen bolig eller kjøp av hytte." Det avslørende ordet her er "trolig". Nå har boligverdiene i Norge nådd svimlende høyt, og de har forlengst forlatt kurven til inntektsveksten.

Det har nok noe å gjøre med det det fagdirektør i Forbrukerrådet, Jorge Jensen, sier. Han bekymrer seg ikke det minste for seniorenes gjeldsvekst. Han mener det er hensiktsmessig for mange seniorer med dyre boliger å skaffe seg litt gjeld.

- De får redusert skatten sin gjennom å kunne trekke fra gjeldsrenten på skatten. Boligprisene vokser, så de trenger pengene når de skal kjøpe seg dyre sentrumsleiligheter.

Her er vi ved det springende punkt: mennesker tilpasser seg incentiver over tid, og responsen på å bli belønnet for å låne og å bli straffet for å spare er tydelig.

Artikkelen dokumenterer presist hvorfor vi har en boligboble i Norge: forventningen om stadig prisoppgang, sponsing av gjeld, og straff for sparing. Dertil kommer det at boligen, gjennom lav skattetakst, skjuler formuer for skattlegging.

Men hvorfor skal man bekymre seg? Hvorfor ikke følge Jorge Jensen og si "don't worry, be happy"?

Fordi kurvene en gang snur, og da blir det fryktelig ubehagelig å være så forgjeldet. Det vil ha ringvirkninger langt ut over de som ikke kan gjøre opp for seg. USA og sub-prime, Spania, Irland og deres boligbobler kan jo indikere noe av det som kan skje.

Det er gjennomført en del endringer som går i riktig retning. Høyere krav til egenkapital ved boligkjøp, samt høyere krav til bankers egenreserver. Men det er neppe nok.

Det er jo helt opplagt at formuesskatten må bort sammen med rentefradraget. Da blir man ikke straffet for sparing, og ikke belønnet for å låne. Men ingen politikere tør å gå til valg på det og si til en forgjeldet befolkning at det skal bli dyrere å betjene lånene.

 

Rød burgund årgang 2002

Ti år er liksom tommelfingerregelen når det gjelder modning av røde burgundere på 1er cru nivå, og det ser ut til å passe som hånd i hanske for 2002 årgangen. Noen produsenter er mer reduktive i vinmakingen, og andre unntak er det jo også. Det er jo Burgund - noe annet kan en jo ikke vente.

Under finner du noen smaksnotater fra en del viner fra denne årgangen. De aller fleste er fra Vitis Bergensis' smaking av moden burgund i november - og som jeg ledet. Delvis av den grunn er notatene noe knappe (men Odd Rydlands notater i lenken over er mer omfattende). Det er også verdt å si at jeg smakte fra ganske små glass - men siden smakingen var fulltegnet var også smaksprøvene av svært moderat størrelse. Vinen smakt i heimen kom fra skikkelige burgunderglass.

Vosne-Romanee Aux Reas 2002 (Anne-F. Gros)
Duft i retning jordbær - men mer som kirsebær etter hvert, litt stum (kanskje kald?). Lett og litt enkel vin - jeg tror den begynner å bli litt sliten. Dette er jo kommune-nivå.

Notatet er sikkert farget av at jeg har hatt to fl. av samme vinen i egen kjeller, og at begge nå er drukket opp. De begynte å bli litt slitne, og jeg fant ingen grunn til å ruge på dem.

Nuits-St-Georges 1^er cru 2002 (Dom. l’Arlot)
Litt blomster, lakris, kirsebær og allehånde. Jeg syns den er litt kort, men det kan også være at temperaturen var litt lav.

("Allehånde", tenker du kanskje? Hva har det i en rødvin å gjøre, eller et smaksnotat på en rødvin? Er det ikke noe annet? Nei, jeg skriver det jeg lukter og smaker, ikke det jeg tror skal være der, og heller stryker jeg ut det som ikke "passer" med forventningene).

Chambolle-Musigny Le Combe d’Orveaux 2002 (B. Clavelier)
Kirsebær i en sur-søt stil, mye mer struktur enn vinene over. Svært godt grep og imponerende lengde. Dette er en riktig flott vin!

Her følger tre viner som var smakt sammen, men halvblindt. De notatene som står her ble forfattet før jeg visste hvilke viner som var hva (jeg gikk inn for å lure meg selv, og lyktes svært godt).

Nuits St Georges  1^er cru La Richemone 2002 (A. Michelot)
Mørkest av disse tre, dufter svært lite, sniff av kirsebær, fast og ganske lukket. Virker for ung per i dag.

Vosne-Romanée  1^er cru Les Suchots 2002 (Dom. l’Arlot)
Klart lysest på farge, dufter nype/syltede rødbeter, noe underskog. Elegant og utviklet, men er den helt korrekt? Tror det.

Volnay  1^er cru Clos des Ducs 2002  (d’Angerville)
Svært sur-søt i stilen, bringebær - nesten litt godteri - godt grep i munnen. Flott vin. Svært lang.

Beaune Clos des Couchereaux 2002 (Jadot)
Kjølig, fin, elegant

Beaune 1er Cru Boucherottes 2002 (Jadot)
Fastere enn vinen over, mer omph, lenger i ettersmaken. Storebroren til vinen over.

Denne smakte jeg også i heimen i jula. Her er notatet fra 27. desember:
Vi hadde smakt denne også på Vitis-smakingen i november, og denne flasken var i alle fall ikke dårligere. Saftig, fast, godt grep med et nesten litt animalsk preg over duften - som likevel hadde kjerne av røde frukter i sentrum. Jeg reflekterte over at nesten alle de vinene jeg merker meg med som riktig strålende enten er røde burgundere eller champagner.

Gjenkjøp? - Absolutt!

Nuits-St-Georges Clos des Argillieres 2002  (M&P Rion)  
Elegant stil, noe lakris, holder seg godt - men noe geraniol etter hvert.  

Bildet: Clos des Argilliers er mellom muren og skogbrynet øverst i bildet. Foran har vi Clos St. Marc (M&P Rions monopol), og mannen på fortauet heter Gunnar Karlsen.

Tro og myndighetsutøvelse

I dag kom "Tro og livssynsutvalget", ledet av Sturla Stålsett (bildet) med sin innstilling. I departementets omtale heter det at "Utvalgets arbeid bringer oss et viktig skritt nærmere en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk". Det er nok ikke tilfelle når vi ser mer nøye på to av utvalgets mest omtalte forslag. De peker i hver sin retning. Tro skal INN hos politiet, og UT når det gjelder giftemål. Kanskje utvalget burde fått som mandat at de ikke skulle fremme selvmotsigende forslag?

Det ene forslaget går ut på at man skal tillate bruk av religiøse eller kulturelle kjennetegn som del av en uniform, som for eksempel politiuniformen. Det heter blant annet at "Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom". Det er greit nok, men ikke over alt og til enhver tid. Det finnes situasjoner der det er viktig at det gjøres klart og tydelig at personen, i all sin partikularitet, ikke er viktig. Han eller hun agerer på vegne av fellesskapet eller staten. Det er derfor personen bærer uniform, og ikke kommer i sine personlige gevanter. Det ligger jo i selve ordet: uni - form: ensartet form. Den bæres for å viske ut individets betydning.

Ikke minst viktig er dette når personen skal anvende makt. Politiet har voldsmonopol i siviliserte samfunn. Hvis du blir arrestert, eller skutt på, gjør uniformen det klart at det er staten, ved politiet, som er ute etter deg fordi du har brutt statens lover.

Utvalget, derimot, ønsker at uniformen til politiet ikke skal være en uniform. Den skal nå også være et uttrykk for den som bærer den sin religiøse tilhørighet - enten det er hijab eller turban (eller kanskje også et digert danglende kors?). Myndighetsutøvelsen blir dermed dobbel: det gjøres tydelig at man representerer statens voldsmonopol OG en religion/kultur. Dette er stikk i strid med hensikten til en uniform, og bidrar til å gjøre et nøytralt symbol om til et religiøst/kulturelt område.

På den annen side, mener utvalget, er det urimelig at religiøse samfunn - som kirkene - skal vie par. Vigsel SKAL, etter utvalgets mening, ALLTID skje hos en retslig instans. Deretter kan man søke velsignelse til ekteskapet der man måtte ønske - for eksempel i kirken. Dette for å skille det rettslige fra det religiøse - for ellers (sa S. Stålsett på radioen i morges) kan jo folk tro at ekteskapet ikke har noe med felles eiendom og arv og slikt å gjøre. Ja, det var det han hevdet. En slik nedlatenhet er det sjelden å høre. Tror han faktisk ikke at de som inngår ekteskap, enten det er hos presten eller hos byfogden, får det med seg? I så fall burde det være en smal sak for presten eller byfogden å lure inn et par setninger om akkurat dette, ikke sant Stålsett?

En ting er at forslaget vil føre til dobbeltarbeid i svært mange tilfeller: man skal gifte seg både her og der. Byråkrati er jo ellers noe de fleste er mot. Det betyr mindre for meg at antallet vielser - unnskyld: velsignelser - i kirken vil gå ned. Men det burde bekymre Stålsett mer at det er opplagt selvmotsigende at utvalget foreslår at man skal skille tro og myndighetsutøvelse i forbindelse med giftemål, men føre de sammen i politi og rettsvesen.

Rød bordeaux

Château Brane-Cantenac (Margaux) 1996
Relativt lys til bordeaux å være, men helt uten den orange kanten som viser seg med en del alder. Den er en del mer syrlig enn man normalt kunne forvente på en 16 årig vin av dette kaliber, men det kan man vel tilskrive årgangen. Den er ganske kjøttfull i munnen, med duft av både blyantspiss og blomster. Det siste er et kjennetegn på Margaux. Drukket til Beef Wellington - svært vellykket match.

Gjenkjøp? - Ja!

Sociando- Mallet (Haut-Medoc) 1985
Denne ble servert blindt på en stor smaking i oktober (var det vel?). Dominerende duft var grønn paprika og blyantspiss - men definitivt mest grønn paprika. I det hele tatt var totalinntrykket svært "grønt".

Léoville-Barton (St. Julien) 1990
Også servert blindt på samme anledning som vinen over. Mild i anslaget, fin balanse, men svært slapp/lapp. Den mangler spenst, og uten at et edelt aldringspreg har slått inn for å kompensere. Alt i alt en skuffende vin gitt at dette var en Deuxièmes Crus i en anerkjent årgang.

På disse siste to vinene var notatet basert på det jeg skrev før vinens identitet ble avklart.

Sovjet-Unionen 1984 - del III (Armenia)

Første del i denne serien kom i oktober, den andre (Georgia) i november, og nå kommer den tredje fra Armenia. (Bildene kan man klikke på for å få dem større)

Bildet over er fra landsbygda rett over grensen fra Azerbajan - for den 300 km. lange bussturen fra Tbilisi i Georgia og til Jerevan i Armenia tok også med en liten bit Azerbajan. Bildet, av vinranker, er fra det landskapet som overtok etter steppelandskapet som avsluttet innlegget fra Georgia. Bildet er fra omtrent der det østlige ytterpunktet av det orange området er på kartet under.

Kartet er av Spitak-jordskjelvet i 1988 - fire år etter at jeg var i området.

Etter stepper og frodig jordbruksland, og det mest møkkete offentlige toalett jeg har besøkt, begynte stigningen opp til fjellene med blant annet Sevan-sjøen (se kartet). Bussen bar seg noe voldsomt i stigningene (se bildet under), men opp kom vi, og oppover mot toppen passerte vi noen ytterst fattigslige bosettinger. Der så jeg de gladeste fjesene på hele turen - som en illustrasjon på at velstand og lykke ikke nødvendigvis er sammenfallende størrelser.

Etter at vi vel og vakkert var kommet opp på platået, hadde vi en stopp ved Sevan-sjøen (bildet under - med turlederen til høyre), som ligger på 1900 moh. Det var det turkise vannet som var mest bemerkelsesverdig der, og om jeg ikke minnes feil var det karpe på menyen.

Vel og vakkert framme i Jerevan ble vi innkvartert på et typisk hotell - typisk i og med at det var en etasjedame og jevn Sovjet-stil.

Interessant nok var det et slumkvarter rett ved hotellet (se under). Dette området, og også tomten til hotellet, var blitt rasert under et eller annet jordskjelv. En av dagene i Armenia var jeg litt indisponert, og jeg ville gå meg en tur. Jeg snakket med etasjedamen om planen (de var vanligvis tilknyttet KGB), og da jeg kom ut møtte jeg en gutt på ca. 11-12 år som snakket perfekt engelsk.

De var noe slikt som 12-15 barn i hans familie, og de bodde i denne slummen. De hadde fått en utrangert buss fra staten for å forlegge alle barna. Armenske familier hadde gjerne mange barn, kunne han fortelle, for de ville bygge opp igjen befolkningen etter tyrkernes herjinger i det som ofte også omtales som et folkemord. Det var naturligvis også i Sovjet-Unionens interesse å fokusere på det som skilte armenerne fra Tyrkerne i NATO. Dette var jo et sted der alle hadde utsikt til Tyrkia. Se bildet under med utsikten mot Ararat fra flyplassen i Jerevan.

Så var denne gutten jeg tilfeldigvis møtte utplassert for å prate med nettopp meg? Det vil jeg ikke se bort fra, for han var sjeldent skarp i Engelsk og svært interessert i å få kontakt.

Jeg kom meg ganske fort, og kunne greit ta del i de andre utfluktene, ikke minst til minnesmerket over folkemordet 1915-1923 (bildet under).

Men noe av det mest interessante på denne turen var besøket i Etchmiadzin, armenernes hellige by. Her overvar jeg en messe med deres katholicos. Katedralen var den første statsbygde kirke i verden, fra rett etter 300 e.kr., og det var Armenia som først fikk kristendommen som statsreligion. De har, som man forstår, sin egen verdensomspennende kirke - den Armensk Apostoliske Kirke.

Jeg avslutter avdelingen fra Armenia med nok et bilde av denne eldgamle katedralen.

Neste innlegg blir fra Baku i Azerbajan.

Hvit burgund

Pouilly-Fuissé "La Roche" 2002 (Guffens-Heynen)
Her var det lett å gå til sentralburgund og kanskje særlig Puligny-Montrachet i jakten på opprinnelsen, for med denne alderen kunne det jo ikke være Mâcon? Tidligere i høst hadde vi smakt en del hvite viner fra denne sørlige utposten i burgund, og de var på god tur ned i graven. Denne var preget av sitrus, hvite blomster og hadde en fin balanse og god lengde.

Gjenkjøp? - Ja, tror det.

Chablis 1er Cru Montée de Tonnerre 2000 (Domaine Louis Michel)
Jeg har i grunnen "logget av" Chablis. Grunnene er mange, blant annet en del oksidering samt at jeg har funnet at de ikke er så matvennlige som jeg tidligere trodde. Dessuten har mange en mellomfase der de smaker litt for mye som flytende sitrondrops til at jeg setter pris på det. Men helt unge, eller over ti år som denne: flott! Her er det både sjøpreg og en honningtone, og en lineær smakskurve som bare vedvarer.

Gjenkjøp? - Absolutt!

Bourgogne Hautes-Côtes de Beaune Les Champs Perdrix Blanc 2002 (Jean-Yves Devevey)
Dette var en overligger - etter kjellerregnskapet å dømme skulle jeg ikke ha denne vinen. Det er likevel godt liv i denne. En fin matvin til en svært god pris - tror jeg betalte rundt 180 kroner for denne.

Gjenkjøp? - Ja.

Meursault 1er Cru Les Genevrières 2002 (Domaine Francois et Antoine Jobard)
Når man åpner hvite burgundere på denne alderen er det alltid oksidering man frykter. Jeg luktet på denne straks jeg dro opp korka, og mente jeg kjente noe muffens. Det var også noe litt bittert på ettersmaken da jeg tok et prøveglass. Men da den kom på bordet var alt fryd og gammen: duften var både fokusert og rik, den var smidig og lang. Den oppførte seg som en god hvit burgunder skal gjøre, og jeg reflekterte over at denne vinmarken ofte er bedre enn både Charmes og Perrieres når man smaker viner mot hverandre.

Men da jeg gikk tilbake til slanten dagen etter (den hadde stått under vakumkork i kjøleskapet) var det helt klart en prematurt oksidert vin jeg hadde.

Gjenkjøp? - Neppe!

Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Ruchottes 2002 (Domaine Ramonet)
Rik duft med lime og ingefær som de mest fremtredende elementer. Lys og fin farge - den signaliserer "ingen fare for ox". Ganske fet, men likevel spenstig. I perioder er eikepreget litt i overkant, mener jeg, men alt i alt: Flott vin! Begge mine flasker har vært bra, og denne siste best av de to.

Gjenkjøp? - Ja i prinsippet, men med ox-faren så stor som den er: neppe!