Hvem lager best vin fra Forst - del 1

Her prøver vi å finne ut hvem som lager best vin fra Forst gjennom å smake samme vinmark og årgang fra tre produsenter. Dessverre hadde vi bare to produsenter som gikk igjen i de to flightene, og en av dem igjen hadde en korket vin. Slik er livet. Denne årgangen er en av de mest modne og kraftige i de senere årene. Det viste første flight i smakingen der årgangen var den eneste variable variabelen. (Bildet: Fra Forst og Ungeheuer - med uhyret på toppen. Wikimedia commons.)

von Buhl Forster Ungeheuer Riesling GG 2015

Og her kom den oksiderte vinen. Epleskrott, flat frukt og bitterhet. Lite å lure på. 

Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling GG 2015  

Litt reduktiv på nesen, men det blåser bort med tid i glasset. Klar, solid og mye trøkk i denne vinen. Svært lang ettersmak. Her i denne vinen (men ikke i de to tidligere flightene) er Ungeheuer et uhyre. 

Acham-Magin Forster Ungeheuer Riesling GG 2015 

Mandarin på nesen. Litt blass og upresis i munnen. Grei syre og alt, men den faller gjennom i dette selskapet. 

Det blir vanskelig å finne noen statistisk pålitelig konklusjon på et så magert grunnlag. 

Existentialism AOC

Hvor forskjellige er vinmarkene i Pfalz (Forst)? - del 2

Det første innlegget om vinmarkene i Forst ble publisert tirsdag 5. oktober. Nå følger vi opp med en flight viner som ble servert halvblindt, og der to av vinmarkene fra forrige runde også er med men fra en annen produsent. Det skal ikke spille noen rolle. Årgangen er den samme, og hvis det er slik at hver vinmark har en egen smaksprofil skal den trumfe produsentprofilen. Vi skulle derfor vært i stand til å plukke ut Pechstein og Ungeheuer uansett om det var 2016-utgavene fra Acham-Magin eller Mosbacher vi hadde i glasset. Nå var det Mosbacher sin tur. 

Mosbacher Forster Freundstuck Riesling GG 2016 

Dypest farge av disse fire. Dufter korn, litt maling (reduksjon) og grønt modent eple. Utmerker seg med svær god definisjon i munnen. 

Mosbacher Deidesheimer Kieselberg Riesling GG 2016

Her er det mest grapefrukt på nesen og i munnen. Mosbachers GG med mest restsødme (5,9 g/l) er også presis, klar og tydelig i smaksbildet og fremstår som mineralsk. 

Mosbacher Forster Pechstein Riesling GG 2016 

Litt reduksjon (gummi) på første nese. Så kommer syrin og hyllebær, solbærblad. Også her er det presisjon, og betydelig lengde. Fremstår som kraftigere enn de to foregående. 

Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling GG 2016  

Dufter sitrus og maling. Syrlig og presis. Skrinnest og mest mineralsk av disse fire, selv om likhetene mellom alle fire vinene naturlig nok (?) er større enn forskjellene. 

Det var ingen på smakingen som traff på de to vinmarkene som gikk igjen i de to flightene. Produsentprofilene var mye tydeligere, med Mosbacher som den produsenten som dyrker frem klarhet og presisjon i sine viner. Jeg satt med fasiten, men skulle jeg våge meg på en vinmark som man kanskje skulle kunne peile inn var det Pechstein. I begge flightene var det vinen som var "størst," den som ga det mest kraftfulle inntrykket. Det var den som var "uhyret," og ikke Ungeheuer. Smaksnotatene mine avspeilte også dette. 

Hvor forskjellige er vinmarkene i Pfalz (Forst)?

Det er ett av vinverdenens evige spørsmål: Kan man smake forskjell på vinmarker? Ja, mener mange. Vinene smaker jo forskjellig, så det er åpenbart slik. I Frankrike, og etter hvert i videre kretser enn det, snakker man om terroir. Det er en hel ideologi, der unike betingelser - særlig i grunnen - visstnok gir hver vinmark en unik smaksmessig signatur. 

Men dette kan vi ikke bare ta for god fisk. Det må prøves ut. Skal vinmarken tale til oss må den si det samme, eller gi en gjenkjennelig signatur, uansett produsent og årgang. I denne sammenhengen holder vi årgangen fast men varierer produsentene. Neste flight (og neste innlegg i serien - det forrige var her) har to vinmarker til felles med denne men fra en annen produsent. Dersom vinmarkene har en signatur burde vi kunne plukke dem ut blindt - og det er det vi skal gjøre i neste flight (som kommer som innlegg etter hvert).

Acham-Magin Forster Jesuitengarten GG 2016 

Myk duft med litt sitrus. Klar både på farge og i aromaprofilen. Relativt mild i munnen med litt sødme og lang ettersmak. En gentleman. 

Acham-Magin Forster Ungeheuer GG 2016 

Ørlite karamell over sitrusen på duft. Slank i munnen, solid vin, og betydelig fruktsødme i ettersmaken. Det negative er at den svir litt på syrene i ettersmaken, men den er ikke noe "uhyre" som navnet skulle tilsi. 

Acham-Magin Forster Pechstein GG 2016 

Det er heller denne som best passer til "uhyre" beskrivelsen, men også det er relativt. Den er syrlig og tydelig med god presisjon. I munnen er det et stort avtrykk, og også ettersmaken fortjener adjektivet "stor." I denne sammenhengen er dette en meget solid og "stor" vin. 

Acham-Magin Forster Kirchenstuck GG 2016

Dufter korn. Et stor og solid avtrykk i munnen, med en klar smaksprofil, god balanse og stor harmoni. En slags mellomting mellom Pechstein og Jesuitengarten, kanskje? 

Neste flight, der Pechstein og Ungeheuer også er med, ble servert blindt. Kunne man plukke ut disse to fra en annen produsent i samme årgang? Dersom vinmarkene betyr mest, altså terroir, burde dette være mulig. Følg med, følg med! 

Oksidert (med overlegg) vin fra Jura

Domaine Macle Château Chalon 2003

Vin som dette er det ikke ofte jeg smaker. En grunn til det, er nok at jeg har ganske lav toleranse for oksidasjon. Tørr sherry her heller ikke helt min greie. Og dette er oksider. Grundig oksidert. Men det er ikke hele historien, for i munnen er det mye frukt. Aromaene er nøtter, honning, popkorn, aprikos og valnøttskall. Den er helt klart den beste vinen i denne stilen som jeg noen gang har smakt, men oksidasjonsaversjonen må settes på pause. Den bør drikkes noe nær 18 grader, og kan gjerne åpnes dagen før. 

Vinen vinifieres en cuvée i ett år, og deretter er det seks år på store eikefat sous voile - under et lag med gjær. "Flor" kaller de det i Jerez. 

Ikke innkjøpt for egne penger. Her er det venners sjenerøsitet som gir anledningen. Flasken er 62 cl, der de overskytende 13 cl har blitt englene til del. 

Burgund 2021

I år ble Burgund rammet av den verste vårfrosten noen gang; en litt paradoksal effekt av klimaendringene. 

Men det som ikke var så paradoksalt var at planteveksten hadde kommet så langt fordi det var sommervær i slutten av mars. Når så frost ned til 7-8 kuldegrader rammet noe senere, var det særlig Chardonnay som fikk støyten siden denne druetypen kommer tidligere i gang enn Pinot Noir.

Her har vi en svært god og nyttig gjennomgang av årgang 2021. Dobbeltklikk for å få fullt utbytte. 

Kjellerviner i september

2018 Château Haut-Monplaisir Cahors Tradition kr 225

Dette må være en av de mykeste vinene både av Malbec og fra Cahors som jeg har drukket noen gang. På restaurant i Frankrike er det å velge viner fra Loire eller fra sør-vest som oftest nøkkelen til å få valuta for pengene. Også på polet i Norge kan dette være tilfelle, for denne vinen fra 2018 leverer varene. Den har ikke vært i min kjeller så lenge. Den ble kjøpt på "annen fransk-slippet" forleden, og prisen er virkelig bra. Her er duften mot røde plommer og solbær med et rikt tilfang av urter på kjøpet. I munnen er den først og fremst fruktig, men det ligger et lag av finkornede tanniner og hvisker om at lagring kan omgjøre vinen til et annet dyr, der fasthet og harmoni avløser fruktigheten. Men akkurat nå, til et herlig måltid med røstede poteter og and, fungerer dette helt perfekt. Og til en veldig grei pris.

Gjenkjøp? - Helt klart. 

2019 Antoine Sanzay Saumur-Champigny La Paterne kr 288

Heller ingen vin som har hatt noe langt opphold i kjelleren, men den var en tur der nede og ble ført inn i regnskapet. Men så god som denne vinen er nå, er det vanskelig å holde seg unna. Frisk Cabernet Franc uten den bitterhet og det vegetale preget som disse vinene fra Loire ofte byr på. Her er det herlig frisk frukt i hele smakskurven og akkurat passe med tanniner. Av andre gode ting med denne vinen må det nevnes at den er tilgjengelig på flere spesialpol og for levering på dør eller via posten. Den er vel verdt den innsatsen. 

Gjenkjøp? - Gjerne. 

2009 Nikolaihof Riesling Reserve Steiner Hund

Mellomdyp gyllen på farge. Såpass at også fargen sladrer om alder. På duft er det mandel og gule epler. Som den forrige flasken, er det også her mange nok berøringspunkter i aromaprofilen til at man med god grunn kunne våget å foreslå Chenin Blanc. Passe fyldig og syrlig, men optimum i smakskurven strekker seg ikke så langt i noen retning fra midtpartiet. Men for all del: Meget god vin.

Gjenkjøp? - Antakelig. 

2008 Château Sociando-Mallet

Fortsatt mørk. Aroma av røsslyng over de kjente tonene fra sedertre og blyantspiss. I munnen er den først og fremst meget fruktig til moden bordeaux å være. Det tipper på ingen måte over, men dette er det bare godt å drikke. Frisker godt opp i munnen og gir sjelen balsam. Denne kjøpte jeg for 367 kroner i 2014, men de siste årgangene går for rundt 700. 

Gjenkjøp? - Gjerne en kasse. 

2005 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Cailles

Ganske mørk fortsatt. Duft av bringebær og litt krydder. Solid anslag i munnen, god fylde og meget god lengde. Mer rik enn mineralsk. Noen påstår de får litt fjøs på nesen, men det merker ikke jeg. Intens vin med mye substans, og tørrer mer i slutten av smakskurven enn de fleste burgundere på dette nivået. Med solid frukt, god struktur og friskhet lover dette godt for fremtiden i kjelleren. Men det er på ingen måte for tidlig å drikke den nå. Det blir et spørsmål om hvor godt man liker den solide frukten versus mer tertiære aromaer av høstløv og edel forråtnelse. (Med noen flere timer i glasset får man bare mer klar og tydelig bringebær, denne gang med noe rabarbra i tillegg). Kostet 567 kroner i 2007. (Bildet: Bill Nanson)

Gjenkjøp? - Kassevis! 

Så SV gikk

Det overrasker meg ikke. (Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix)

Det har vært mildt overraskende å se hvor entusiastisk Lysbakken var for å være med, for det er mange gode grunner til å holde seg ute.

I løpet av de åtte årene siden Sentarpartiet og SV sist satt sammen i regjering, har Senterpartiet blitt betydelig mer populistisk. Det har slått seg opp på å stjele FrP-velgere, og å gjøre disse til lags samtidig som SV er med på laget ville være svært krevende for Senterpartiet. Sonderingene har åpenbart gjort dette ekstra tydelig for alle deltakere. 

SV har fått en klar og tydelig konkurrent på Stortinget: Rødt. Med SV i regjering kunne Rødt slått seg opp på å være røde, rene og ranke i motsetning til et kompromissgrått SV. Det er lett å se at dette ville være en ny og ytterst krevende posisjon for SV, som kom svekket ut av åtte år i regjering i 2013. 

Åpenbart hadde ikke Lysbakken utsikt til å få mange nok tydelige seire i regjeringsforhandlingene til at han kunne risikere å åpne venstre flanke. 

Høye strømpriser

Den beste kuren for høye strømpriser er høye strømpriser. 

Det er i hvert fall ikke subsidier eller lavere nettleie. 

Prisen på strøm er høy fordi tilbudet er lavt og (forventet) etterspørsel er høy. Hvis man behandler symptomet, de høye prisene, så blir "sykdommen" bare verre. Insentivene fungerer. Særlig om man setter strøm på dem. Ved lavere pris sparar folk mindre på strømmen og bruker mindre alternativ energi. De som lager strøm sørger for å få mer strøm på nettet når fortjenesten er bedre (som nå), og motsatt om de får dårligere betalt.

De sosiale skjevhetene må man rette opp på andre måter enn gjennom strømprisene, akkurat som man heller ikke jekker opp prisen når strømmen er billig fordi de mer velstående privatkundene bruker mer strøm og dermed tjener mest på at de er lave. 

Av det vi betaler er det bare en tredjedel som går til det å lage strøm. En annen tredjedel går til nettleie, altså for å betale prisen for å formidle strømmen til veggen i huset, og den siste går som avgifter til staten (herunder moms). Om strømprisen dobler seg, så blir ikke regningen dobbelt så høy. 

Men uansett er prisen den viktigste beskjeden man kan få: Når den er dyr er det for mange som bruker for mye i forhold til hva vi har å lage strøm av (her i landet: vannmagasiner og vinden som blåser akkurat nå). Dermed vil prisen regulere forbruket ned, og vannmagasinene går ikke tomme. 

Å sette ned prisen er å bevisst tulle bort den beskjeden. Da blir det til slutt mørkt og kaldt!

Abruzzo hvitvin fra Valentini

Dette er sjeldne saker laget med ekstrem seleksjon. Malolaktisk fermentering skjer på flaske(!), og de blir håndtappet over på ny flaske. 

Azienda Agricola Valentini Trebbiano d'Abruzzo 2008

Dufter søte sitroner og jern. I ettersmaken er det litt eple. Flott vin, men litt kort. 2015-årgangen får man kjøpt i England for ca. 1200 kr flasken - såfremt du kjøper en kasse. 

Azienda Agricola Valentini Trebbiano d'Abruzzo 2009

Dufter gamle tøfler og litt sats (det man lager hjemmebrent av). Men alt dette på en god måte! Også her kommer de søte sitronene litt etter hvert, men så går det mer over til Sevilla appelsiner - marmelade, altså. Lekker i munnen, men også litt kort. 

Azienda Agricola Valentini Cerasuolo d'Abruzzo 2008

Antikkrose med litt bruning. Dufter kyllingkraft med urter. Elegant, lett og harmonisk i munnen. Selv om den hadde den lengste ettersmaken av disse tre, var den også definitivt på den korte siden. Er det en produsentsignatur?

Dette var det siste innlegget i serien "Frem fra skrivebordskuffen", og ble skrevet i april 2017. 

Abruzzo hvitvin fra Emidio Pepe

Emidio Pepe er et ikon i italiensk vinproduksjon, og har drevet med størst mulig vekt på naturlige prinsipper i over 50 år. Vinene er distinkte, og det må de være når målet er å lage viner av svært høy kvalitet og til høy pris fra et område, 200 - 400 moh., som ikke er kjent for slikt. 

Hvitvinsproduksjonen blir knust i ca. 45 minutter med føttene i et kar som rommer 350 kilo druer. Slikt koster, selvsagt. (Foto: Pepes nettside)

Emidio Pepe Pecorino Colli Aprutini IGT Abruzzo 2012

Dufter av sats (grunnlaget for hjemmebrentproduksjon). Gjær og sopp, og gammel kommode. Grumsete, som naturvin gjerne er. I munnen er den svært tørr. Det er mye smak og god lengde. Uvant for de fleste av oss, men meget vellykket både som vin og som naturvin. Interessant. 

Emidio Pepe Trebbiano d'Abruzzo 2008

Gyllen og klar på farge. På duften er det noe smørmalt og møllkuler. I munnen er den skrinn og kjedelig, men heldigvis er ettersmaken kort. Mislykket vin etter alle tenkelige mål. 

Emidio Pepe Trebbiano d'Abruzzo 2013

Lys og litt blass. Litt skodde, men ikke direkte grums. Nøytral og svært kjedelig både på duft og smak. Ingen direkte usmak på denne, men heller ingenting av noen tenkelig interesse. 

Det hjelper lite å lage vin etter de mest høyverdige og interessante prinsipper hvis resultatet er direkte kjedelig eller vondt. Av disse tre, var den første den definitivt beste. Dessverre var den også den eneste som var akseptabel. 2017 årgangen av Trebbiano d'Abruzzo koster hele 750 kroner på polet. Skal jeg betale en sånn sum skal jeg helst være mer sikker på at vinen er verdt å drikke. 

Nest siste innlegg basert på eldre smaksnotater. Dette er fra 2017 og ledd i "Frem fra skrivebordskuffen". 

Smaking hos Weingut Prager i Weissenkirchen - del 2

Her kommer andre del av notatene fra besøket hos Prager 2. september 2021. Forrige gang var det de mer basale vinene av Riesling og Grüner Veltliner som ble smakt, og nå er vi over på Smaragd-nivået av Grüner Veltliner. (Begge bildene: Ole Martin Skilleås ⓒ)

2020 Grüner Veltliner Smaragd "Achleiten"

På nesen mest grapefrukt. I munnen er den svært lett på foten og kalkmineralsk i karakteren. Årgangen og vekstsesongen pekte i retning av en slik stil, men siden vinene ble tappet samme dag i juni i år har den heller ikke fått tid til å fylle ut smaksbildet i særlig grad. Prager dyrker Grüner-druene til denne cuvéen på de lavere terrassene ved Donau, som på bildet under. Det er ellers ganske gjengs i Wachau at Grüner plantes lavere i terrenget. 

2020 Grüner Veltliner Smaragd "Achleiten" Stockkultur

Denne vinen er laget på druer fra vinranker som er plantet omtrent som en høysåte, altså at en plante får en stokk å vokse på. Druene blir også hengende nærmere bakken og blir varmet opp av den. Det betyr mer varme, særlig om natten. Disse ble plantet i 1930, forteller Sophie Hinterhölzl, og de er i motsetning til vinen over plantet helt i toppen av vinmarken, på 390 meter over havet. Også denne er relativt "lett på foten," men det er likevel et helt annet dyr. Duften er rikere og mer krydderpreget. I munnen er det høyere glyserol, antakelig, for den er mer smidig og også intens. Den klokker inn på 14% alkohol. 

Jeg har etter hvert smakt disse vinene fra Prager i en del årganger etter hvert, og kan bekrefte at det er svært forskjellige viner. De blir vel bare mer og mer forskjellig etter som årene går i kjelleren. Stockkultur er det ofte vanskelig å kjenne igjen som Grüner Veltliner fra et tross alt kjølig vekstklima, for de svært rike aromaene dominerer. 

Landhaus Bacher (Mautern, Østerrike)

Det er ikke ofte jeg går på en topprestaurant. Jeg har vært på restauranter rangert med en, to og tre stjerner i Michelinguiden. Men det begynner å bli noen år siden. (Foto: Ole Martin Skilleås ©)

Landhaus Bacher besøkte vi 1. september i år sammen med tre venner, og fikk det runde bordet i hjørnet. Der fikk vi servert en meny med seks retter, som med de vanlige overraskelsene selvsagt ble langt mer. Vi valgte også, heldigvis, å gå for husets vinforslag.

Uten unntak var vinmenyen særdeles velvalgt, og besto nesten uten unntak av viner fra Østerrike som både var gode i seg selv og som traff blinken som match til de ulike rettene. Det jeg husker av u-østerrikske viner var en hvit burgunder og portvin til desserten for de som valgte sommermenyen. Vi andre befant oss helt utmerket i vertslandets vinverden. Noen produsenter og områder vi kjente godt, og andre som var overraskende og helt nye for oss. 

Jeg skal ikke nevne alle rettene, eller noen av dem for den saks skyld. Hver eneste rett var ikke bare velsmakende, så godt ut og duftet nydelig. Hver og en var også utsøkt sammensatt for munnfølelse og tyggemotstand. Kort sagt tekstur. Dette er en undervurdert faktor i vurdering av mat, mener jeg. 

Lokalet og hele huset var svært smakfullt dekorert (som det nå, engelskinfluert, også heter på norsk). Fargevalgene innga ro og behag uten på noe vis å være kjedelige. Attention to detail gjennomsyret det hele. 

Min kjepphest når det gjelder restaurantbesøk er at det er helheten som teller. Det hjelper lite med god mat når du må inn på et bøttekott, for eksempel, for å henge av deg. Eller at betjeningen er uoppmerksom eller stive og på tå hev. Her hos Bacher var det en svært lett og behagelig stemning, med kunnskapsrike og trivelige personer som fikk oss alle til å føle oss vel og godt ivaretatt hele tiden. 

Restauranten har visst tidligere hatt to stjerner i Guide Michelin, men hoppet av dette kjøret som flere andre også har gjort. Basert på egen erfaring tror jeg sikkert de minst ville fått de to stjernene tilbake, og totalopplevelsen (det som virkelig teller, som sagt!) overgår mitt ene besøk på trestjerners restaurant (for etter hvert ganske mange år siden).

Når og hvis vi kommer på denne kanten av verden igjen, er det ingen tvil om at vi vil gjøre svært mye for å komme tilbake til Landhaus Bacher. Kanskje vi velger overnatting også. Eller denne ganske uimotståelige pakken. 

Konklusjon? - Klar befaling!

Forster Freundstück vertikal

Pfalz Riesling smakingen jeg ledet 22. august 2021 var lagt opp for å utforske noen tema. I denne flighten var det årgangsvariasjoner som var tema, og med nødvendighet blir et annet tema modning. I klubbkjelleren hadde vi mange årganger av Mosbachers flotte Freundstück som så absolutt gjorde tjeneste som forskningsobjekt. Tidligere årganger har vært virkelig flotte og mineralske i stilen, med unntak av 2008 som var ukarakteristisk tropisk og kanskje overdrevent fruktig. Ingen av de andre vinene fra Mosbacher i denne årgangen hadde dette preget, så jeg tipper det var noe i produksjonen (kanskje gjæringsprosessen?).

Freundstück er den minste av vinmarkene i Forst med sine 35 mål. Mosbachers andel er 3,3 mål, og vinen bruker å ha det laveste nivået av restsukker av Mosbachers GGer. 

2017 Mosbacher Forster Freundstück Riesling Grosses Gewächs 

Dufter korn og bakt lime. Tydelig og presis i munnen, en særlig presisjon også i ettersmaken der det også kommer et preg av urter. Med nødvendighet også den vinen i denne flighten som er yngst og minst utviklet. Erfaringen tilsier at den vil legge på seg noe uten å miste presisjonen. 

2015 Mosbacher Forster Freundstück Riesling Grosses Gewächs 

På duft er det her sitronterte, og vinen er tydelig mer fruktig og opulent enn årgangen over. I denne sammenhengen fremstår årgangen som "big" med stor fylde, men den har også god syre så balansen er aldri i fare. Her er det grunn til å tro at videre lagring vil harmonisere vinen og gjøre denne mer aromatisk kompleks. 

2014 Mosbacher Forster Freundstück Riesling Grosses Gewächs 

Ikke særlig aromatisk, men det er krystallisert sitron og noe litt tropisk på nesen. Meget frisk, men også god frukt og høy presisjon. 

2013 Mosbacher Forster Freundstück Riesling Grosses Gewächs 

Som vinen over er også denne litt stum, men utmerker seg mer i munnen. Klar og kjølig stil med en fin, smidig og velintegrert frukt. Her hersker harmonien, og vinen nærmer seg etter min mening optimum. 

Jeg hadde ikke på forhånd lest meg opp på årganger av den enkle grunn at de er generaliseringer som ikke gir oss noe annet enn fordommer. Heller smake hvordan årgangen har slått ut akkurat i denne vinmarken hos denne produsenten. 

Konklusjonen må bli at ja; det er tydelige årgangsvariasjoner. Ingen bombe akkurat, men det er først på et mer generert nivå vi kan konkludere hva som skyldes årets klimatiske forhold og hva som skyldes vinmaking.

Min egen forkjærlighet for denne vinmarken skyldes kanskje at Freund er etternavnet til en engelsk venninne av meg, og vinmarken har fått navnet etter en tidligere eier som het nettopp Freund. Antakelig ikke en slektning, siden hennes far kom til England som tolvårig jødisk flyktning fra Wien i 1939. 

Val McDermid - 1979 (Roman)

Val McDermid har skrevet noen av de mest spennende bøkene jeg har lest. Dette er slettes ikke en av dem. 

Vi møter en ny figur i McDermids univers her - Allie Burns. Hun har en grad fra Cambridge, og er nå journalist i Daily Clarion i Glasgow. Der møter hun Danny Sullivan som også er ganske ny. Sammen driver de fram noen spennende saker i grenseland, og over, til hva politiet er eller burde være interessert i. Internasjonal skattesvindel og terroristgrupper er ikke bare trivielt, og de skaffer seg fiender både på nært og fjernt hold. 

Advarsel: Plotspoilere følger!

Dette fører dem inn i flere dilemma og noen spennende situasjoner, men det er ikke mye til thriller og heller lite å lure på. Noe mord skjer ikke før mot slutten. Det er mest som en litt mer voksen bok i en serie som Hardyguttene eller Nancy Drew. Koselig nok, for all del, og grei tidtrøyte - men det blir ikke så spennende, og det er smått med overraskelser. Inkludert det at Allie oppdager at hun er lesbisk (som forfatteren), eller i det minste bifil. 

Også Val McDermid var journalist i Glasgow i 1979, og jeg hadde ventet meg litt mer frisk tidskoloritt - men slikt er det nok mye lettere å skape visuelt enn gjennom en bok. 

1979 skal etter sigende følges av 1989 og så videre, men jeg tror ikke jeg skal følge denne serien.

Konklusjon? - Ligg unna. 

Sonoma og Napa Chardonnay

Kistler  Sonoma Mountains Chardonnay 2014

Dufter grapefrukt. I munnen frisk, men den svir litt i munnen på grunn av alkoholen. Dette er en slags "regionalvin" men kostet 583 kroner i sin tid. Den siste utgaven som var inne på polet, 2018, kostet hele 729 kroner. Denne var god, tross kritikken, men det er ikke noen direkte stor vin så prisen er langt i overkant. 

Kongsgaard Napa Valley Chardonnay 2013

På nesen er det mandarin og litt sulfitt. I munnen er det fylde, friskhet og stor lengde. Skikkelig feit munnfølelse uten at det bikker over på noe vis. Dette var skikkelig bra, og det burde det vel også være til 889 kroner. Man kan fremdeles få 2018-årgangen til 959 kroner. 

Dette var siste runde med smaksnotater fra denne smakingen i 2017. Etter dette er det vel kun to runder til med notater fra skrivebordskuffen, og nå kommer det flere ferske notater etter hvert. 

Valget i kulepunkt

Positivt

• Ekstremistpartiene Rødt og MDG kom ikke på vippen. 
• Venstre kom over sperregrensen.
• MDG kom under sperregrensen.
• Høyre kom over 20%. 

Negativt

• Blågrønn regjerning ryker.
• Rødt, med et i beste fall tvilsomt forhold til liberalt demokrati, kom over sperregrensen.
• Anti-EØS partiene får flertall i ny flertallsregjering.*
• Carl I. Hagen er tilbake på Stortinget. 

* Dette forutsetter noe som vi ikke vet, nemlig om Arbeiderpartiet gir fra seg et flertall av regjeringens medlemmer for å skape en maktbalanse de to andre trolig vil søke. (Lagt til innlegget etter publikasjon. Se kommentar under.)

Vindkraft som lakkmustest

Ingenting viser så tydelig hvilke partier som har forstått hva klimautfordringene krever av oss som holdningen til vindkraft på land. 

Motstanden mot vindkraft på land er det ikke så vanskelig å forstå. De siste årene har flere anlegg blitt svært omstridt, og på ingen måte uten grunn. Anleggene ble godtatt for til dels lenge siden, og godkjenningene var mangelfulle siden størrelse og omfang var dårlig regulert. Anleggene har blitt mye høyere og mer omfattende enn de først tydet på (siden større møller er mye mer effektive, har det vist seg). Flere anlegg har også havnet i områder der de antakelig ikke burde vært bygget. 

Dertil har finansiering og eierskap vært omstridt. Også det av gode grunner. 

Men derfra og til å si nei til all videre utbygging av vindkraft på land er både populistisk og idiotisk. Idiotisk siden vi, både i Norge og på planeten Jorden, trenger mer fornybar kraft. Ikke fornybar kraft som pengesluk, men fornybar kraft som er såpass rimelig at den vil kunne utkonkurrere fossil kraft. Det er det bare vindkraft (her oppe i nord) og solkraft (lengre sør) som kan gjøre. 

Politiske partier som profilerer seg som miljøpartier, særlig MDG, vil sette en sluttdato for norsk oljeproduksjon. Men steinalderen tok ikke slutt på grunn av steinmangel men fordi bedre alternativ var tilgjengelige. Selvsagt kan man gjøre mye med energisparing - særlig i et land der strømmen er så billig som i Norge, men med mindre man går for Amish-alternativet må mye mer elektrisitet genereres.

Et parti som Arbeiderpartiet profilerer seg på hydrogen, men sier ikke ett ord om energikilden til dette hydrogenet. Hydrogen er en energibærer og ikke en energikilde som olje, vindkraft, gass, solenergi, kull eller atomkraft. Hvis hydrogenproduksjonen skal komme fra gass, for eksempel, så er det ikke mye til "grønn omstilling". Alle partier som profilerer seg på ny industri rundt hydrogen må si klart fra hva som skal være energikilden.

Vindkraft til havs er mye dyrere å bygge ut enn til lands, og er også betydelig vanskeligere og dyrere å vedlikeholde. Vindkraft til havs krever store subsidier og er dermed ikke noen kraft som vil utkonkurrere fossile kilder. 

Videre utbygging av vindkraft på land er en vesentlig del av det som kreves av oss for å nå nullutslipp. Norge er velsignet med mye vind og store ubebodde områder. Dessverre er vi også rammet av populistiske og kortsiktige partier, mange av dem liker også å fremstille seg selv som grønne. Men det grønne skiftet krever ikke bare bevilgninger. Det krever også at noe ofres. Det krever lederskap og klokskap. 

Så langt jeg kan se er det to partier som klart er åpne for mer vindkraft på land. Venstre og Høyre. Jeg håper jeg tar feil, men så langt er det disse partiene som har tatt inn over seg at man ikke får i både pose og sekk. Det er bare disse som er "voksne nok" i denne viktige saken til at jeg kunne tenkt meg å stemme på dem. 

Feil lærdom fra krigen mot terror

Verden før 11. september 2001 fortoner seg idyllisk på flere vis. Det kunne faktisk være en hyggelig opplevelse å ta fly, for eksempel. Ganske utenkelig i dag. Og det var faktisk også en utbredt oppfatning at vesten (det vil si USA, som oftest) burde grepet inn i mot folkemordet i Rwanda (500.000 - 800.000) og at NATO burde satt inn væpnet makt for å forhindre massakren på ca. 8.000 gutter og menn i Srebrenica. Resolusjoner i FN beskytter ingen. Det er det bare våpenmakt som gjør. Chamberlains vifting med et papir 30. september 1938 er en meget god illustrasjon på akkurat hvor mektige underskrevne papirer er. 

Etter invasjonen i Irak (enormt feilgrep) og uttrekningen fra Afghanistan (fiasko) er det en stor fare for at man lærer feil lekse. Vil vi (dersom vi er i live) tenke i 2041 at USAs beslutning i 2021 om å holde seg unna å intervenere i andre land var riktig? Jeg tviler. 

Når vi ser oss tilbake har vi den luksus å vite hvordan det gikk videre. Alternativene har blitt eliminert, og vi kan bare fantasere om hvordan verden hadde gått videre dersom USA ikke intervenerte i Afghanistan, eller bare trakk seg ut fra en rykende ruin etter at Al Qaida og Taliban var slått. Det er altfor lett å konkludere med at alt ville gått helt greit, og vi hadde sluppet alt dette fæle som har skjedd. Men det er akkurat det de fleste aviskommentatorer gjør. 

Det er i alle fall ingen grunn til å tro at Osama bin Laden og co hadde lagt ned virksomheten. 9. september 2001 var svært traumatisk, og bin Laden og co ville bare fortsatt med uventede og spektakulære angrep for å bryte ned det liberale og sekulære vesten gjennom terror. Dette skulle bare være starten på en langvarig bølge av terrorisme som massemord, for det var det 9. september var. Radioaktivt materiale og biologiske våpen var sannsynlige veier videre, for det var i alle fall ikke viljen det sto på.

Vi har hatt mye terrorisme fra den kanten de siste årene, og fra speilbildet deres som Behring Breivik, men spektakulære massemord har det ikke vært. Krigen mot terror har faktisk vært vellykket, for nå er det enkeltpersoner med kniv og lastebil som er islamistenes krigføring. Absolutt skremmende og dødelig, men spektakulære massemord som 9. september 2021 er det ikke. 

Den liberale intervensjonismen, derimot, er stein daud. Invasjonen i Irak var ikke bare overmodig, den var direkte stupid. Forestillingene om det liberale demokratiet som ville dukke opp straks diktator Saddam var fjernet var rett og slett magisk tenkning, og måten man grep an i Afghanistan var ikke mye bedre. Det liberale demokrati i vesten er en utrolig vellykket men også skjør skapning. Det så vi sist 6. januar i år i Washington DC. Betingelsene for at det samfunn vi nyter godt av i Norge i dag vokste fram var en serie av gjensidig avhengige men slettes ikke nødvendige hendelser og prosesser over flere hundre år. Slikt gjenskaper man ikke på null komma svisj i et stammesamfunn. 

Den feilaktige lærdommen fra Afghanistan er å ikke sette "boots on the ground" i andre land. Skulle en situasjon som Rwanda i 1993 igjen dukke opp tipper jeg vesten ville gjøre akkurat like lite som den gang da. Men verden henger sammen, og flyktningestrømmene vil fort minne oss på at det er en straff for å ignorere den uretten som ikke rammer oss selv. I første omgang. 

Smaking hos Wiengut Prager i Weissenkirchen - del 1

Torsdag 2. september kom jeg til Weingut Prager i Weissenkirchen i Wachau, Niederösterreich. Der smakte vi oss gjennom 2020-årgangen som ble tappet på flaske i juni i år. Sophie Hinterhölzl som ledet smakingen er på bildet over. (For de som vil besøke er det nok lurest å skaffe seg en avtale, og også å komme inn bakveien. Porten mot hovedveien holdes alltid stengt for å holde de mest tilfeldige gjestene unna.) (Foto: Ole Martin Skilleås ©.)

2020 Güner Veltliner Federspiel Hinter der Burg

Federspiel er enkleste og laveste nivå hos Prager, men står for over halvparten av volumet, og av volumet totalt er 40% Grüner Veltliner. Vinen er i en lett stil, en stil man gjerne forbinder med en aperitif eller terrasse-sesongen. På nesen er det grapefrukt og urter som dominerer i den slanke, lette og litt perlende stilen. Vinen er naturligvis ung, og vil nok legge på seg noe uten å forlate bruksområdet som her er antydet. På døra koster vinen 18 euro. Vinmarken ligger bak borgen, som navnet tilsier. 

2020 Riesling Federspiel Steinriegl

Det samme koster Rieslingutgaven av Federspiel. Her er det pære sammen med litt sitron på nesen, mens munnfølelsen ligner mer på vinen over. Lett, frisk og rett fram vin der syrene ikke er for brutale, og også denne vil nok legge på seg litt med mer tid på flaske. 

Etter hvert kommer notatene fra resten av smakingen også. Syv viner som alle er på Smaragd-nivå.